Gatenavn, minnekultur og makt

"Store menn og (svært) få kvinner.
Gatenavn, minnekultur og makt – noen refleksjoner

PPP 1:
Det er ikke nødvendigvis min store kunnskap om Moss' gatenavn som gjør at jeg står her og skal snakke for dere i dag. La oss bare gjøre det klart med en gang. For da jeg ble spurt om å ta for meg dette temaet, i anledning kulturminnedagene, kjente jeg knapt til andre gatenavn her i byen enn Kongensgate, Dronningens gate, Storgata og Helgerødgata – og Georg Stangsgate hvor jeg en gang hadde en tante. Antagelig har dere som sitter her, mye bedre kjennskap til både personene og stedene som har gitt opphav til mange av byens gatenavn. Så vennligst – bær over med min sviktende lokalhistoriske kunnskap. Hva jeg kan litt mer om, derimot, er norsk kvinne- og kjønnshistorie. Som medforfatter av Norsk likestillingshistorie, 1814-2013, har jeg også hatt betydelig makt i å forme den offentlige historien om fortidens viktige kvinner – og menn – i et likestillingsperspektiv. Og det er først og fremst dette perspektivet jeg skal anvende når jeg skal reflektere over Moss' gatenavn og deres betydning i det offentlige minne. Det vil si at jeg vil konsentrere meg om de gatenavnene som er oppkalt etter personer, ikke steder. Men la meg først si litt mer om historikerrollen og den offentlige minnekulturen før jeg vender tilbake til gatenavnene.

 

PPP 2:
Etter min mening er historikerens makt i å forme den offentlige hukommelsen ikke ubetydelig. Ikke minst opplevde vi det i skrivingen av norsk likestillingshistorie. Denne var nemlig helt fra begynnelsen av et oppdragshistorisk prosjekt på vegne av Regjeringen – for å markere 100-årsjubileet for den allmenne stemmeretten i Norge. Det lange tidsspennet vårt, 1814-2013, gjorde det imidlertid svært utfordrende å bestemme hvem og hva som skulle være med, og hva vi måtte utelate – for det var jo svært mye. Samtidig er dette ikke den endelige historien om likestilling i Norge. Håpet vårt er, som vi sier i innledningen, at den kan være til inspirasjon for stadig nye fortolkninger og fortellinger om dette temaet i framtiden. Vårt poeng er, med andre ord, at historie ikke er noe som skrives en gang for alle. Snarere må vi tenke på historie som et bevegelig dokument, som revideres, refortolkes og skrives om. Både fordi de vitenskapelige perspektivene som styrer historikerens fortolkninger og fortellinger, endres, men også fordi de sosiale og offentlige kravene til historieskrivingen forandres over tid. Det forteller oss at "historie" og "fortid" er to forskjellige ting. Jeg pleier alltid å minne mine studenter på dette skillet. Fortiden – ja, det er det som har skjedd, det kan ikke gjøres om. Mens historie og historieskrivingen, det er det er det vi tror og mener skjedde, og våre fortolkninger og fortellinger om dette. Og de endrer seg like fullt som vårt samfunn gjør – ikke minst fordi spørsmålene vi stiller til fortiden bærer preg av den tiden vi lever i.


PPP 3:
At kravene til den offentlige historien, og derav historiesrkivingen, endres over tid, har vi mange klare bevis på. Ta bare de bindsterke Norges-historiene. Selv om det er store likheter mellom dem, er innholdet i evig endring. Satt på spissen konsentrerte historikerne for hunder år siden seg om "Napoleon og hans hær" – det var militærhistorie og statsadministrasjonens historie som gjaldt, definert som nasjonens historie. I dag, ihvertfall i Norge, er den nasjonale historien befolket av langt flere og ofte helt vanlige folk. Ikke minst er dette tydelig i den siste utgaven av Aschehougs norgeshistorie, Norvegr som kom ut i 2011. I innledningen gjør forfatterne det til sitt hovedmål å inkludere: "alminnelige mennesker", og å skrive om "deres erfaringer, deres daglige gjøremål, drømmer, visjoner, gleder, stridigheter og skuffelser".
Dette fokuset på "vanlige mennesker" sier mye om nordmenns syn på seg selv – og hvordan vi liker å bli sett av andre – som folkelige og alminnelige. Om vi virkelige er det, så folkelige, skal jeg ikke ta opp her. Bare at dette "perspektivet nedenfra", fra gata om dere vil, har gjort at vanlige folk i større grad har blitt skrevet inn i den nasjonale historien i løpet av de siste tiårene. Forfatterne av Norvegr gjør det – og vi gjorde det i Norsk likestillingshistorie – skrev vanlige kvinner og menn inn i den nasjonale historie – med vekt på deres erfaringer, drømmer, valg og muligheter i sin tid.


PPP 4
Noen av disse "vanlige figurene" i Norsk likestillingshistorie er Anne Kure, bondedattera fra Rygge som åpnet et av landets første kurhotell på Voksenkollen utenfor Oslo. Eller Kristiania som det het den gang – i 1899. At det ble hotelldrift som ble Annes vei, var ikke opplagt. Hun var utdannet innen sykemassasje, i dag fysioterapi, og forsøkte å etablere seg i Moss rundt 1880. Men som Søren Kure, Kureslektens egen historiker, skriver: "massasje var ikke så i velten den gang som nu, og det gikk smått med fortjenesten". Derfor dro frøken Kure til hovedstaden, tok inn hos Mosse-venninnen Sidsel Aanrud, som drev hotel på Egertorget.

PPP 5:
Hos Sidsel Aanrud fikk Anne fri kost og losji mot at hun jobbet gratis, men så gikk venninna bort og giftet seg og Anne Kure fikk overta. Etter hvert leide hun seg inn i Semb-gården som ble reist på hjørnet av Kirkegaten og Karl Johans gate. Også her var det Mossefolk inne i bildet. Anne Kures hotel gikk godt, så godt at hun snart utvidet driften til to etasjer istedenfor én. Men så i 1890-årene gikk hun altså til innkjøp av en større tomt på Voksenkollen sammen med høyrepolitikeren, juristen og universitetsprofessoren Bredo Morgenstierne. Hvordan de kom i kontakt med hverandre, har jeg ikke funnet ut av – men Anne kjøpte etterhvert Bredo ut og gikk i gang med å reise et 48-roms hotell, som sto ferdig i 1899.


PPP 6:
Her ser dere fra interiøret i Anne Kures Hotel – som var ansett som fint i sin samtid. Det hadde blant annet elektrisitet, varmt vann, garasje og egen tennisbane. Men i 1914 døde Anne Kure, og niesen hennes Martha tar over. Og etter at hotellet også brant ned til grunnen, i 1941, står det ikke annet igjen til minne om Rygge-damen enn en liten veistubb som bærer hennes navn. For i 1927 bestemte kommunestyret i Aker kommune å oppkalle en veistubb etter Anne Kure – mellom nedre og øvre del av Hospitsveien og Voksenlia.


PPP 7:
Gatenavn enten disse bærer steds- ellers personnavn, er en viktig del av vår minnekultur. Imidlertid er det en tydelig kjønnsforskjell i de personrelaterte gatenavnene. Ja, for til forskjell fra den offentlige nasjonale historie, er det fremdeles fortidens "store menn" som danner utgangspunkt for de fleste gatenavnene som bærer personnavn. Det forteller oss at kvinner sliter mer enn menn med å komme inn i den kollektive erindringen. Slik er det i min egen hjemby, Oslo, og slik er det her i Moss. Etter mitt kart over Moss, fra 2005 fantes det ca. 400 gatenavn i Moss. 92 av disse er, eller var i 2005 ihvertfall, oppkalt etter personer eller som bar åersonnavn. Kun 11 av dem bærer et kvinnenavn. Etter den tid har tre nye gatenavn etter kvinner kommet til i Moss: Likevel er mønsteret klart: svært få kvinner danner utgangspunkt for gatenavn sammenliknet med menn. Og i det som står igjen av dette foredraget skal jeg konsentrere meg om dette temaet med utgangspunkt i Moss og med noen avstikkere til Oslo.
***
Er det noen forskjell på de kvinnelige og mannlige personnavnene som har dannet utgangspunkt for gatenavn i Moss, og hva med plasseringen av disse - kan den fortelle oss noe om den makten som rett og slett ligger i gata – og i gatenavnene? Og til slutt: hvilken betydning har gatenavnene i å skape historiebevissthet og kunnskap om fortidens by og mennesker? Ja, det var noen av spørsmålene jeg begynte å stille meg da jeg tok til å arbeide med dette foredraget. Jeg er sikker på at dere har andre spørsmål. Kanskje har dere også forslag til kvinnenavn som kunne passe som gatenavn i Moss. I så fall – spør om ordet til slutt – vi har satt av tid til det.
Men la oss først se litt nærmere på de mannlige og kvinnelige navnene som faktisk preger byens gatenavn. Hva karakteriserer dem, og er det tydelige kjønnsforskjeller?

PPP 8-11:
(oversikt over gatenavn etter personer fordelt på menn og kvinner)

PPP 12
Ser vi på navnene som preger gatenavnene i Moss, veksler de mellom å referere til en lokal minnekultur og en nasjonal minnekultur. I få tilfeller er referansene av internasjonal karakter. Jeg tror jeg bare har funnet én – og det er Torgny Segersteds vei, oppkalt etter den svenske religionshistorikeren, redaktøren og norgesvennen. Under krigen var han en kjent bekjemper av nazismen og talte Norges sak i Sverige. At Torgny Segersted fikk oppkalt en vei etter seg i Moss, illustrerer derfor først og fremst den rollen krigen, den andre verdenskrig, har hatt i den kollektive minnekulturen – og da spesielt de som kjempet på den "rette siden". Så i dette tilfellet har den internasjonalt referansen den funksjon at den befester det nasjonale. Det betyr at gatenavnene i sin essens er lokalt eller nasjonalt orienterte, og bidrar til å skape en nasjonal eller lokal identitet.
I Moss er eksempler på gatenavn som referer til en lokale minnekulturen eksempelvis Elias Kremmers vei og Sara Petersons vei. Eksempler på det siste, den nasjonale minnekulturen, er gatenavn som Arne Garborgs vei og Camilla Colletts vei. I tillegg ser vi at det ofte er referanse til yrker og embeter i gatenavnene. Dette er delvis et bevis på at eliten, ikke folk flest, har preget de personbaserte gatenavnene, men også – tror jeg – at yrker og titler var svært viktig i tidligere tider. Det sa dessuten mye om hvordan mannlighet og maskulinitet gjerne ble knyttet til yrkesutøvelse og offentlige oppgaver og virker. Det vil si at det ¨være mann av en viss klasse også betydde å ha et yrke eller en profesjon.
For det er klart at det er noen tydelig kjønnsforskjeller som faller en i øyene når vi forsøker å sammenlikne de mannlige og de kvinnelige gatenavnene som faktisk eksisterte (og selv om det det er langt flere av de mannlige) her i Moss. I hvert fall kom jeg fram til dette:
1: Langt færre av de "kvinnelige" gatenavn er oppkalt etter identifiserbare, reelle historiske personer enn de "mannlige" gatenavnene. Det vil bl.a. si at det er langt mer bruk av bare fornavn på de kvinnelige gatenavnene. Disse kvinnene kan derfor være hvem som helst, eller så er det kvinnenavn hentet ifra litteraturens rike – Fra Peer Gynt (eksempler Anitras v., Mor Aases v.). Mange av gatenavnene oppkalt etter menn bærer faktisk ofte bare etternavn, dette gjelder ikke gatenavnene som bærer kvinnenavn. Forteller oss igjen den rollen mannen historisk har hatt som familiens overhode! Det er mannen som bærer familiens navn, ikke kvinnen.
2: bare 5 av 14 kvinnelige gatenavn i Moss er basert på historiske personer. 2 av dem referer til den nasjonale minnekulturen, 3 til den lokale minnekulturen.
3: ser vi derimot på hvilke typer kvinner som har dannet grunnlag for egne gatenavn, så kan det se ut som om at kriteriene for valget faller sammen med det som har dannet grunnlag for valget av de mannlige gatenavnene: Det vil si at man må ha vært stor, velhavende eller ansett som viktig og betydningsfull på en eller annen måte for å få en gate oppkalt etter seg – og det uavhengig av kjønn. Forskjellen er bare at det er så forstemmende få kvinner som er funnet en gate verdig sammenliknet med menn. Det viser igjen at makten som ligger i gatenavnet ikke bare er ulikt fordelt mellom kjønnene. Mest forteller det noe om hvem som har hatt makt over gatenavnene – og at i fortiden var dette helst menn, som hedret andre avdøde menn med egne gater.
Så hvem var da disse tre skarve Mosse-kvinnene som var så heldige at de faktisk fikk oppkalt gater etter seg? Hva gjorde at de utmerket seg?

PPP: 13
Den første – Anna Hagman (1871-1943) – var en politisk aktiv kvinne. En av pionerene i arbeiderbevegelsen i Moss, og en talskvinne for at også kvinner måtte engasjerer seg i politikk. Hun var gift med en glassblåser på Moss glassverk, fikk 9 barn hvis ikke mer. To av dem var i henhold til folketellingen av 1910 arbeidere på samme sted som faren: en eldre gutt som glassblåser, den eldste jenta som "flaskepakkerske". Familien på 11 bodde i Helgerødgata 12 /2 – dvs. i arbeiderbolig nr. 2. Vedtaket om å oppkalle en vei til Anna Hagmans minne ble gjort etter andre verdenskrig, i 1948, og kan med god rett bli kalt et vedtak av sin tid, både ideologisk og politisk. Arbeiderpartistaten var i sin formative fase og det arbeidende folk var de blitt offisielle, norske heltene.

PPP: 14
Den andre lokale kvinnen som har fått en gate oppkalt etter seg, levde et ganske annerledes liv enn arbeiderhustruen, Anna Hagman. Sara Peterson var født Sara Margrethe Cecilie Thorne, og tilhørte en kjent og innflytelsesrik trelastfamilie i Norge - fra Drammen. Hun var søster av statsråd Johan Thorne som i en tid eide Evje Herregård i Rygge. Som navnet røper giftet Sara seg med en av Petersonene, Theodor Peterson, grunnleggeren av Moss Celluloseforretning i 1883 (på tomten etter Moss jernverk som han hadde kjøpt noen år tidligere - i 1875). Paret bodde på Rosnes gård, som ble overdratt til Moss kommune for bygging av et hjem for eldre. Og veien som i dag bærer hennes navn, er å finne i dette området. Bildet her viser Rosnes gård den gang Sara bodde der – og kanskje er det Sara vi ser på det bildet også?

PPP: 15
Den siste lokale kvinnen som preger Moss gatenavn er jordmor Eriksen. Hvem jordmor Eriksen var, har jeg ikke klart å finne ut av, så hvis det er noen som kjenner til damen bak gatenavnet – vil jeg gjerne høre om det etterpå. Imidlertid representerte hun et vanlig kvinneyrke i fortidens Norge, og det er interessant at dette er den eneste kvinnelige yrkestittelen som preger Moss gatenavn, mens "doktor", "borgermester" og "byfogd" opptrer alltid i tilknytning til menn. Så også i gatenavnsettingen forbindes kvinner med det lave, det hjemlige og det myke, mens det mannlige er det høyere, det offisielle – utadrettede og aktive. Slik kan man si at gatenavnsettingen bidrar til å opprettholde etablerte forestillinger om forskjeller mellom kvinner og menn, det kvinnelige og det mannlige.
Men hvor ligger disse gatene – kan lokalisering av de "kvinnelige" gatenavnene fortelle oss noe om kvinnens plass i byens hukommelse?
Både Anna Hagmans gate og Sara Petersons vei, som ennå ikke er å finne på google-kartet, er lokalisert på Jeløya, i såkalte boligstrøk. Jordmor Eriksens vei finner vi på Klommesten, i den samme type bymiljø. Det vil si at de større, sentrale gatene i Moss som bærer personnavn, er oppkalt etter menn (eller de kongelige og steder). Det er med andre ord, de store, både lokale og nasjonale, mennene vi blir satt til å huske gjennom gatenavnene her i Moss, ikke kvinnene.
Jeg tror ikke mannsdominansen i den offentlige minnekulturen slik den materialiserer seg i valg av gatenavn, er noe som er spesielt for Moss. Går man til Oslo er det også der en klar overvekt av gatenavn oppkalt etter mannlige personer, og de mest sentrale gatene er helst oppkalt etter menn, ikke kvinner. Likevel har det vært en liten bevegelse i "riktig" retning i Oslo de siste årene.

PPP: 16
For en del år siden gikk det en debatt i bydelen Grünerløkka, blant annet, om å døpe om noen av de tidligere plassene og gatene slik at kjønnsbalansen ble mer i takt med hvem som egentlig hadde virket og levde i dette området. Tanken var at gatenavnene kunne bidra til at disse ikke ble glemt. Blant forslagene var det ymse kvinner, alt fra industributikkinnehaver Petrine Nielsen og flatbrødbakeren Signora Ullnæss, til tjeneste-jente og asylpasienten Karoline Hjermstad, Norges første kvinnelige statsråd; Kirsten Hansteen, og den jødiske ungjenta, Kathe Lasniks som Espen Søbye har skrevet bok om. Alle disse forslagene hadde det til felles at de sa noe om Oslos fortid, og minnet oss om de kvinnelivene som en gang utspant seg i og rundt Grünerløkka.
Retningslinjene for forslag om nye gatenavn er flere i Oslo. Blant annet er det en politikk at personnavnene som blir foreslått og brukt, er kjente/stedstilknyttede, betydningsfulle, avdøde personer i den enkelte bydel. At bydelene selv, med utgangspunkt i bydelsutvalgene, kan komme opp med forslag og beslutte endring, er imidlertid noe nytt i Oslo. Tidligere var det opp til en kommunal gate- og veinavnkomite å komme med forslag for avstemning i bystyret. Ikke alle er så fornøyd med at denne ordningen gikk bort, med det som følge ingen har lenger et overordnet ansvar for gatebenevnelsen. Argumentet mot er at navnsettingen på gatene blir for tilfeldig og lite enhetlig, og at det ikke blir en klar fordeling mellom bevaring og fornying. For gatenavn gir jo et unikt innblikk i hvem og hva man i ulike perioder har ønsket å minnes. På den andre siden kan man jo si at hvis man tar for mye bevaringshensyn hva gjelder gatenavn, vil man aldri kunne rette opp den betydelige kjønnsubalansen som finnes i gatenavnene og derav også i byens kollektive hukommelse. Og det var dette argumentet som vant frem på Grunerløkka i 2011, da de fikk 10 nye gater og plasser oppkalt etter kvinner.

PPP: 17
Også i Moss har det vært en forsiktig økning i antallet kvinnelige gatenavn. Går vi tilbake s til 1970, fantes det kun 5 slike "kvinnelige" gatenavn i Moss, der det ene Sara Petersons vei ikke ble tatt i bruk før i år. Siden 1970 har flere kvinnelige gatenavn kommet til, som for eksempel Anitras vei, Ingrids vei, Mor Åses vei, Helgas vei, osv. (merket med lilla). Hva disse skal fortelle om Moss, vet jeg saktens ikke. De sier heller ikke noe særlig om fortidens kvinneliv i Moss. Snarere ser det ut som at Moss' hukommelse er svært begrenset hva gjelder fortidens kvinner.
Makten i gatenavnene burde selvsagt ikke overdrives. Samtidig gir gatenavnene en smakebit, et kort glimt av en bys fortid – fungerer som små visittkort – en begynnelse til de som vil finne ut mer. Man kan derfor tenke seg at byens bestemmende kvinner og menn i større grad burde være seg denne makten bevisst, og unytte den til å forme det kollektive minnet om byen. Ja, man kan tenke seg at gatenavnene ble en del av byens "merkevarebygging" som det så fint heter i disse dager. Det vil si bringe mennesker som har levd og virket i Moss, og det helt opp til vår tid, inni gatene og derav bevisst endre den offisielle minnekulturen.

PPP: 18
I USA var dette veldig vanlig i 1970- og 1980-årene: Å endre gatenavn fra bare å være oppkalt etter hvite, store menn til også å bære navn etter for eksempel sentrale afro-amerikanere. Nesten enhver amerikansk by med respekt for seg selv, har i dag en Martin Luther King Street, eller Malcolm X Drive, eller Rosa Parks Avenue. Det forteller oss at gatenavn i første rekke er tung symbolikk, og en viktig del av den offentlige identitets- og erindringspolitikken.
Det bringer meg over til mitt sluttpoeng – og det er at det viktigste med gatenavnene kanskje nettopp er av symbolsk art. Det symbolske gir også en teoretisk inngang til å forstå hva som skjer når vi i 2013 – 100 år etter at kvinner politiske rettigheter på linje med menn – likevel har så få kvinnelige gatenavn sammenliknet med mannlige. Det betyr at likestillingskampen ikke har rokket nevneverdig ved den offentlige minnekulturen slik denne kommer til uttrykk i gatenavnene. Snarere er mannsdominansen reprodusert – det vil si brakt videre gjennom symbolske former for kommunikasjon og kunnskap. Gatenavn er å finne blant disse.
Den franske sosiologen, Pierre Bourdieu, har skrevet om den maskuline dominansen, og mener at det som preger den maskuline orden er at den ikke trenger å rettferdiggjøres. Den er snarere "naturalisert" gjennom utøvelsen av symbolsk vold. På denne måten blir kulturelle forestillinger om biologiske forskjeller mellom kvinner og menn til etablerte sannheter, og står derav fram som "det normale" – "det naturlige".
Også kvinner oppfatter det som naturlig og normalt at det er menn som er der ute og viser vei i byen. Men husk: Gatenavnene er menneskeskapte – de bestemmes av deg og meg!
Derfor oppfordrer jeg dere om å ta opp kampen om byminnene og den offentlige minnekulturen! Takk for meg!

PPP: 19

- Forslag til nye kvinnenavn:
- Rakel Jensen (1890-1983): arbeidskvinne som vokste opp i Storgata med Maxegården.
- Charlotte Dahls gate – Charlotte Dahl (f. 1855, bestyrerinne av privat pikeskole i Moss før den kommunale pikeskolen åpnet. Lærer ved Moss høiere almenskole. Datter av gullsmed Dahl)
- Elen Schomraghs gate – Elen Schomragh var fotograf og egentlig født i Lyngør – men hun hadde forretning i Moss fra 1868-1872. Dro så til Kristiania, kjent for sine østerdalsbilder.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag122
Igår307
Denne uka1957
Denne måneden7512
Totalt1941276

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown