Det gamle sykehuset på Wærlesand
DET GAMLE SYKEHUSET PÅ WÆRLESAND
Av Kirsten Wiik
Sykepleie i en forstad til Moss
Sykehuset, som i 1811 flyttet fra Henrik Gerners gate til Syke- husgata, lå under Fattigvesenet. I 1878 overtok Diakonissehuset sykepleien og sykehusets øko- nomi.
Områdene vestre og østre Wærlesand lå fram til 1840 utenfor bygrensen, og var som forstad til Moss å regne. Man kom inn i området fra Værle Løkkene og kunne dra videre innover i byen. Kanalen var ennå ikke åpnet (1855) og store deler av byen var ubebygd. Kommer du i dag fra en av jernbaneovergangene ved Moss Stasjon, kan du ta turen innom dagens østre Værlesandområde, et koselig lite område med blanding av små eldre hus men også en del relativt nye. Området er avskåret med jernbanen på østsiden, kanal- en på vestsiden (sv), Bryggekanten i nord og havet i Oslofjorden, den såkalte Værle Bugt i sør.
Under Rådhusbrua og med ryggen til Jeløygata, finner du Sykehusgata rett fram, i sydlig retning. Til venstre, øst, har du den brolagte Stengata og til venstre for den igjen Værlesands Bakgate. Sykehusgata og Stengata avskjæres av Smedgata som går opp til Østre Kanalgate til høyre (vest) for Sykehusgata. Da er du ved kanalen. Værlesands Bakgate ender opp i et kryss hvor Østre Kanalgate går over til å bli Strandgata, og på andre siden av gata fører resten av Østre Kanal-gate til fergeleiet – riksvei 19 og ferge til Horten, femti meter lenger bort.
I nåværende Sykehusgata 10, tidligere Sygehusgaden No. 5, lå det gamle sykehuset hvis tomt etter hvert har blitt kalt Lazarett- tomten. Sykehuset lå under Fattig- vesenet, som fram til 1824 var en frivillig sak og således var av- hengig av gaver. Byfogd Vogt har i sin bok 'Beskrivelse over Kjøbstaden Moss' fra 1834 gjengitt en liste med gaver til fattigvesenet. Etter 1824 ble fattigvesenet styrt av byfogden, sognepresten og en fattigforstander, men i 1845 kom en ny lov med krav om en ny og fastere ordning.
Den første utdannede lege, bosatt i Moss, var en danskfødt regimentskirurg – Adam Gottlieb Lund. Han hadde også tilsynet med sykehuset og praktiserte i Moss fra 1797 til 1811. O.P. Nyquist angir nettopp 1811 som et tidspunkt for flytting av sykehuset til Værlesanden slik; "I 1848 ble det nåværende sykehus opbygget på samme tomt som det gamle fra 1811 som ble solgt og bortflyttet." (O.P.N., 1926 s.8). Sykehuset skif- tet sted fra Henrik Gerners gate 8 (tidl. gml. matrikkel nr. 31) hvor det aller første sykehuset lå. Det var gitt i gave av Christian og Olea Bergh i 1806. Før det ble syke pleiet på Fattigstuen som fungerte som datidens aldershjem.
En gang eide grosserer (Haagen) Christian Bergh Værlesandsområdet med sykehustomten. Han var født i Glæng og faren, Johannes Bergh (1718-1812), var overoppsynnsmann på Hafslund (A.Vogt, 1946). Chr. Bergh var 25 år da han fikk borgerskap i Moss i 1772 (off. tillatelse til å drive næring). Tre år etter giftet han seg med Olea Marthe Koch, som han rakk å feire gullbryllup med våren 1825 før han døde 8 måneder senere. Bergh skal ha fått en pen gulldåse av kong Carl Johan i 1825. Det kan ha vært til gullbryllupet.
Han var en av byens rike menn og nevnes av økonom og forfatter Christen Pram i 1805 (1804) som en av de viktigste handlende sammen med David Chrystie, Johann Gude, Andreas Chrystie, Peder Herfordt, Peter Tyrholm og Henrich Gerner (A.V., 1946). Bergh eide 8 1/2 sag og handlet spesielt med tømmer. I 1801 var han en av fire trelasthandlere i Moss (med Herfordt og Chrystiebrødrene). Han eide en del skog, to lastedrageskip og også flere gårder i Moss. I 1820-årene gikk han også inni brenneribransjen. Pram mente Bergh var byens andre viktige mann i trelast etter den mye yngre David Chrystie. Før Formannskapsordningen tok til i 1837, regjerte byfogden sammen med to kjøpmenn. Berghs periode var 1790-1806 og i 1815. Han satt først sammen med Just Gude og deretter med P. Herfordt. I 1815 sammen med A. Chrystie (N.J.Ringdal, 1989).
Chr. Bergh skulle overlate Verlesanden til Moss Verlebrygge- og kanalselskap (opprettet 1797) for 3000 rdl. D.C (dansk courant) "når kjøpet skjedde innen 20 år". Når det i Mosselitteraturen be- skrives at sykehuset i byen ble byttet med "en tomt på Værle- sanden", så kan det ha skjedd i forbindelse med overtakelsen av dette området i 1811, som angitt. Det kan ha passet bra å gjøre et bytte til hustomten på Værle- sanden når fattiglegen Adam Gottlieb Lund flyttet til Kongsberg i 1811 og Verlesanden skulle avhendes.
Sykehusgata 10 ble overtatt av Moss Kvinneråd i 1967 og tatt i bruk som Velferdssentral. Bygningen eies av Moss Kommune.
Sykepleie er en meget kre- vende oppgave i dag, og må også ha vært særdeles krevende på 1800-tallet hvor spesielt de hygieniske forholdene på syke- husene var et spørsmål om liv og død. Skrekken folk hadde for å bli lagt inn på et sykehus, holdt seg i mange år, ja, faktisk ennå. Lokalene var foruten små, nokså primitive og ganske ubehagelige.
Operasjoner var ofte så smerte- fulle at det ikke var noe man gjorde uten at det var siste sjanse. Selv om man overlevde selve operasjonen, så døde mange av infeksjoner etterpå. Ofte ble syke- pleien overlatt til såkalte gang- koner og våkekoner. (I.Wyller, 1980).
Diakonissene tar hånd om sykepleien
Diakonissehuset overtok drif- ten av sykehuset i Moss fra 1878. Sykepleien og økonomien sorterte fortsatt under Fattigvesenet, men ble nå ivaretatt av diakonissene. I Norge ble Diakonissehuset i Oslo grunnlagt i 1868 etter initiativ av Christiania Indremission. Her ble de første sykepleierne utdannet. Cathinka Guldberg (1840-1919), den første diakonisse i Norge, fikk sykepleieutdanningen sin fra 1866 hos pastor T. Fliedner i Tyskland (ved den første diakonisseanstalt). Det gjorde også den verdenskjente sykepleieren Florence Nightingale fra 1850. Nightingales bok 'Notater om sykepleie' fikk stor betydning for diakonissene verden over – også i Norge. Cathinka Guldberg ble Diakonissehusets forstanderinne og ledende kraft de første femti år. Hun hadde stor påvirkning og betydning for diakonissene som hadde sitt arbeid ved det gamle sykehuset i Moss, som for øvrig var et av diakonissenes første arbeidssteder. Guldberg var første kvinne i landet som fikk St. Olavsordenens ridderkors (på sin syttifem-års dag).
Diakonissene var alene om sykepleien i nesten 30 år og utførte et pionérarbeid av virkelig stor betydning
Stor betydning for diakon- issene i Moss og andre byer, som var tidlig ute etter diakonisser til sykepleie, hadde også Rikke (Ulrikke Eleonore) Nissen (1834-1892). Hun hadde fått en ledende stilling ved Diakonissehuset og overtok undervisningen ved syke- pleieutdanningen. I 1874 var det utdannet femtitre diakonisser, som etter hvert spredte seg rundt i landet. I 1877, året før diakonis- sene kom til Moss, utarbeidet hun en "Lærebog i Sygepleie for Diakonisser". Hun startet også Diakonisseanstaltens tidsskrift. Diakonissehuset forpliktet seg til å holde to diakonisser ved syke- huset i Moss og fikk foruten en årlig godtgjørelse på kr. 400,- også godtgjørelse i forhold til antall pasienter og forbruk. For daglig kosthold fikk de 80 øre for hver person for voksne og 40 øre for hvert barn under 12 år. Av utgifter var kr. 300,- av den årlige godtgjørelsen beregnet til lys og ved. Det ble mye å gjøre for to diakonisser, og det ble derfor slik at det som regel også var en tredje diakonisse der. "Den tredie har gjerne vært en yngre "Søster", der her søger at modtage den første Undervisning for sit Kald." (F.A.Z. Sandberg, 1896, s.193). Tilknyttet sykehuset var også en Syge- oppasser, som assisterte diakonis- sene. Lønnen hans, på kr. 144,- per år, ble betalt av kommunen. Byen holdt også egne våkekoner. De ble betalt med 75 øre per natt.
Gjennom organisasjonen "Hus- arméforeningen" ytet diakonis- sene også hjelp til virkelig trengende fattige og hvor den sosiale hjelpen ennå ikke var nådd fram. Ved hjelp av en Menighets- diakonisse ga de nødhjelp også til de som sto utenfor statskirken. Til denne delen av arbeidet fikk de dekket kr. 16,- månedlig samt kr. 34,- til menighetsdiakonissen under oppholdet. I behandlingen av byens økonomi i 1896, beskriver byfogd Sandberg byens tilstand som god, herunder også organiseringen av fattig- og syke- pleie.
