Moss bys første vannverk

MOSS BYS FØRSTE VANNVERK
Av Nils Bjørnebekk


Formålet med arbeidet er flersidig:
Mossefossens venner er en vanlig medlemsorganisasjon som har som hovedoppgave å jobbe for områdene langs fossen – samtidig som det er en støtteforening for Moss By- og industrimuseum. Innenfor Mossefossens Venner erdet oppnevnt en arbeidsgruppe som skal arbeide med å ta vare på det gamle vannverket. Nå for tiden består gruppen av Bjørn Børud, Sverre Gulbrandsen, Ragnar Hagen og Nils Bjørnebekk med sistnevnte som leder.
 
-    bevare og i noen grad utbedre det gamle vannverket
-    samle dokumentasjon som kan danne grunnlag for en samlet skriftlig fremstilling
-    Legge grunnlaget for og bidra til at skoleungdom får kunnskap om denne viktige delen av vår bys historie.

Før 1795 var det bare en eien- dom i byen som fikk vann gjen- nom en ledning, nemlig eiendom- men til kjøpmann Johan Gude som lå der hvor det i dag er en åpen plass på oversiden av postkon- toret. Den ledningen som gikk dit, ble i 1795 forlenget ned til Henrik Gerners gate 6 Gudegården. Sam- tidig forærte Gude byen en vann- kum på plassen utenfor Henrik Gerners gate 7 — tidligere Folkets Hus og nå galleri Henrik Gerner. Noen eiendommer i dette området fikk også stikkledninger for vann til husbruk.

Denne ledningen ble i perioden 1807 til 1817 forlenget bortover Storgata.

Det brant ofte i byen i gamle dager: Både i 1807 og 1808 brant det i området der øvre torg er i dag. Etter brannene ble fasadene trukket noe vekk fra gaten og det oppsto et lite torv som ble kalt Prins Christians Torv. Her ble det bygd en vannkum med vann fra den ledningen som gikk til Gudes eiendom i Møllergata.

De vannledningsrør som om- handles her, var trerør. Disse ble laget av grove furustokker hvor det ble boret hull, vanligvis 50, 75 eller  100  mm.  Slike  trerør  haddevært i bruk i Oslo siden slutten av 1500-tallet. Selve boringen var et vanskelig presisjonsarbeide. Det var viktig at det ble boret mest mulig midt i stokken hele  veien. Fordi stokkene var så lange, var det nødvendig å bore fra begge ender: først halvveis fra  den  ene enden og deretter fra den andre enden. For å minske friksjon og forhindre at det oppsto punkter hvor ledningen lett kunne gå tett, var det viktig å treffe det andre hullet eksakt. Rørene ble skjøtet med smijernsringer – kalt bøssin- ger som ble slått inn i enden av stokken. Dette arbeidet var kvali- fisert håndverk og var forløperen til senere rørleggerfag. De ble kalt postmakere. Her i Moss var disse vannledningene eiet og vedlike- holdt av et interessentskap som eksisterte helt frem til 1943. Interessentskapet lønnet post- makeren og eide dessuten en tomt i Chrysties gate hvor borebenken sto. Hvordan vannpostene så ut er jeg ikke helt sikker på, men på et maleri som henger i Oslo Bymus- eum er kummen vist som en fir- kantet kum utført av horisontale planker og ca en halvmeter over bakken. Størrelsen kan anslås til ca 1 X 2 meter.

Dette  vannforsyningssystemet var i bruk i de fleste byer frem til 1850. Det var selvfølgelig avhengig av at man hadde en vannkilde som lå høyere enn byen og ikke for langt borte. Med de dimensjonene som var aktuelle, ble trykktapet stort.

Historikerne diskuterer hva som fører til sprang i utviklingen. Er det  innsatsen til geniale  men- nesker, er det kriser eller er det den jevne utviklingen – de små skritts vei? Når det gjelder utvik- lingen av vannforsyningen kan det pekes på flere årsaker som har bidratt. Den underliggende årsak er konsentrasjon av mennesker i byer. Det gir katastrofer et mye større og mer dramatisk omfang. Koleraepedemier på 1840-tallet og de store bybrannene på slutten av 1850-årene er eksempler på det.

En nødvendig forutsetning var også utviklingen i teknikken når det gjaldt å støpe rør. I Tyskland og England hadde man begynt å produsere støpejern ved hjelp av stenkull. Dette ga vesentlig billig- ere støpejern og ga dødsstøtet til de gamle jernverkene som var basert på trekull – som for eksem- pel Moss Jernverk.

Men også innsatsen til noen enkeltpersoner kom også til å prege  denne  utviklingen.  En av dem vil jeg nevne særskilt.  Han het Johannes Benedictus Klingen- berg, var major og hadde sin ingeniørutdannelse fra forsvaret. Han ble i 1850 ansatt som vei-, vann- og broleggingsinspektør i Christiania. Forholdsvis kort tid etter fikk han et offentlig stipend for å studere utenlandske vannfor- syningsanlegg. Da han kom til- bake, engasjerte han seg sterkt i å bygge nye vannverk med støpe- jernsrør i en rekke norske byer.



Han konstruerte landets to første vannverk av denne typen i Halden og Bergen. I 1855 la han frem en plan for å avvikle Chris- tianias gamle nett av trerørsled- ninger og bygge et nytt og moderne vannverk med betydelig større kapasitet.

Det skjedde ikke så mye mer med planen, men etter den store bybrannen i Christiania i april 1858, ble arbeidet satt i gang i løpet av en måned med Klingenberg som leder av utbyggingen og ved utgangen av 1860 ble det nye vannverket satt i drift. Det nye vannverket og brannvesenet ble skilt ut som en egen enhet i kom- munen med Klingenberg som direktør.

Det kan også nevnes at i Kris- tiansand forelå det i 1854 en plan for et nytt vannverk, men først etter bybrannen i 1859 ble planen behandlet og vannverket sto ferdig i 1861. Tilsvarende fortgang  ble det i planene etter en større brann i Stavanger i 1860.

I løpet av sin karriere deltok Klingenberg i planleggingen og utbyggingen av 25 norske vann- verk. I tillegg til de tekniske sidene av saken var han også sterkt engasjert i spørsmål som hadde med helse, hygiene og vannfor- bruk.

Moss hadde også sin bybrann i 1858, men det tok noe lengre tid her før man kom i gang med nytt vannverk. I 1871 oppnevnte for- menn og representanter tre med- lemmer til en komité  som  skulle vurdere byenes vannforsyning og fremme forslag til formannskapet med plan og  kostnadsoverslag. Det var ikke unaturlig at komiteen ba Klingenberg om bistand og i mars 1873 fremla komiteen sin innstilling.

Forslaget gikk ut på å bygge et pumpeverk på øvre Galle Mølle (Fossen 8) og et vannreservoar på Klommestensåsen. Vannverket ble dimensjonert etter et vannforbruk på 120 liter per innbygger pr døgn og med 5 000 innbyggere, men slik at det vesentligste av vannfor- bruket skjedde på 12 timer. Det ga et dimensjoneringsgrunnlag på 800 l/min. Dimensjoneringen av bas- senget ble gjort ut fra hensynet til behovet for slukningsvann.

Pumpeverket var konstruert av Akers mekaniske verksted. Det besto av to dobbeltvirkende pum- per, drevet av et overfalls skovel- hjul. Ved 7 omdreininger pr. mi- nutt leverer hver pumpe ca. 800 l/min. Ved brann kunne da begge pumpene brukes og hastigheten også økes til 10 - 12 omdreininger pr. min.

Bassenget på Klommestensåsen ble foreslått bygget av gråstens tørrmur med innvendig forblen- ding   med   en-stens   teglsten   – volum  600  kubikkmeter  som  til- svarer et døgns forbruk. Kostnadsoverslaget fra Klin- genberg var på 32 800 spesidaler. Komiteen mente det var nødven- dig med 5 200 spesidaler til grunn- erverv, fallrettigheter, brannslan- ger og telegrafledninger. Det ble samlet 38 000 spesidaler og etter noen justeringer ble prisen satt til 40 000 spesidaler.
Av formannskapssakene frem- går det at formannskapet hadde drøftet saken i flere møter og det, som det står: rådet noegen tvil om hvorvidt nettopp det nuværende tids- punkt var det bekvemme til at se et så kostbart foretagende fremmet hvor indlysende det end er at kommunens tarv derved fremmedes. Det pekes på at saken konkurrer med en enda vik- tigere sak, nemlig smålensbanens fremføring. Det nevnes også en kom- mende byutvidelse som vil belaste budsjettet, samt store utgifter til middelskolen. Dessuten er arbeids- lønningene og prisene høye.

Men etter å ha drøftet saken i flere møter, konkluderer allikevel formannskapet med følgende innstilling: Til anlæg av et effektivt vannverk i alt vesntligt overenstem- mende med major Klingenbergs plan og overslag, bevilges 40 000 spd. Magistrat og formannskap bemyn- diges til å gjennomføre saken og oppta nødvendige lån.

I 1857 var det vedtatt en lov som ga kommunen adgang til å legge ut lån i form av såkalte ihendehaverobligasjoner til viktige kommunale oppgaver.

Men før saken kom til bystyret, endret formannskapet sin inn- stilling slik at summen  nå  var 45 000 spd. og at det skulle søkes om å få låne beløpet i Opplys- ningsvesenets Fond mot tilbake- betaling over 40 år. Dessuten at byen selv skulle overta utførelsen av vannverket med Klingenbergs overtilsyn.
 
De 45 000 spd. tilsvarer direkte omregnet kr. 180 000. Av dette beløp ble kr. 14 000 brukt til å kjøpe Vogtsgt. 12a og kr. 10 000 til å bygge om en påstående bygning til brannstasjon. For kr. 12 000 kjøpte man Øvre Galla Vannfald (Fossen 8).

I 1876 startet vannverket og med det kom også brannvesenet i virksomhet. Det ble i den forbin- delse   ansatt   1   brannmester,   1
pumpemann,  3  konstabler  og  6 vektere. Stadsingeniør Stabel ble branninspektør.

Dermed oppnådde byens gård- eiere en reduksjon i brannforsik- ringen på 25% og senere 27,5% når taket i pumpehuset ble gjort brannsikkert gjennom det hvel- vede tak som vi ser i dag. Selve vannverket besto av to dobbeltvirkende pumper som ble drevet av et stort skovlhjul som fikk vann fra det system som ellers gikk til møller og sagbruk. Vannet til vannverket bl tatt gjen- nom en støpejernsledning opp til Spoviken. Bassenget ble bygget på toppen av Klommestensåsen.

 
Moss Historielag på omvisning

Etter bybrannen i 1881, men dog først i 1894 ble det bygget et basseng i tillegg på  Klommesten og     vedtatt     skjerpede     bygge-
 
forskrifter. Da ble forsikrings- premien redusert med ytterligere 5%. Omkring 1890 var vekterord- ningen avviklet og da besto brann- vesenet av 10 faste brannkonstab- ler foruten brannmester og brann- inspektør. I tillegg kom 45 reserve- mannskaper. Ut over dette hadde man det som het det alminnelige brannkorps som besto av 425 man som ble mønstret hvert år, men som bare ble  innkalt ved større branner. Dette skjedde da ved skudd fra brannkanonen (ellers skulle den ikke brukes).

Det var bygd ut telegraflinjer med signalkasser.

Byfogd Sandberg anfører i 1895 at da vannverket ble bygd, hadde man regnet med et forbruk på 150- 200 liter per person og døgn, men at det senere hadde vist seg at for- bruket var blitt 300 liter pr. person og døgn og stundom enda mer. Vannverket kostet ferdig med tomter, bygninger og vannfall vel kr. 200 000. Det som ikke ble dek- ket av vannavgiftene og som måtte dekkes av bykassens budsjett, ut- gjorde i 1895 kr. 3 000 pr. år.

Vannavgiften til husbruk ble beregnet etter eiendommens takst- verdi. For eksempel var satsen kr 4,00 pr. år for eiendommer med takstverdi inntil kr. 2 000. For høyere takstverdier økte årsavgif- ten for hver kr. 400 avtrappende fra kr. 050 til kr. 015 ved verdier over kr. 40 000. I tillegg skulle det betales for hester og kuer etter an- tall og for springer og fontener. For dampmaskiner var avgifter bereg- net pr. hestekraft.

I 1905/06 var det en ny drøf- ting av vannverkets kapasitet. Stadsingeniør Stabell skrev til formannskapet. Han skriver at da vannverket ble anlagt i 1876 var befolkningen i Moss 5 000, Nå var befolkningen 8 900. Den første tiden hadde det bare vært nød- vendig  å  kjøre  pumpene  4  –  5 timer i døgnet. Etter hvert ble det nødvendig å kjøre nesten døgnet rundt. For å avhjelpe dette, ble det lagt en ledning som avgrenet fra inntaksledningen før pumpestas- jonen og ble ført inn på nettet i Henrik Gerners gate hvor det var en stoppeventil og en selvlukken- de klaffventil som lukket tilfør- selsrøret når høytrykket ble satt på.

For å avhjelpe dette, foreslår Stabell forbedringer i flere alter- nativer. Han konstaterer at vann- kvaliteten er den samme i hele området. Derfor har det ingen hensikt å flytte inntaket. Han foreslår å bygge på en del av pumpehuset med en etasje og der installere elektriske sentrifugal- pumper og beholde det gamle som reserve. Det eksisterende pumpe- verket skulle opprustes. Stabell anbefalte et alternativ med et til- bygg og 2 elektrisk drevne pumper til en kostnad på kr. 24 000.

Ved behandlingen i bystyret ble det bevilget kr. 4 000 til repara- sjon av de gamle pumpene. Med denne utbedringen fort- satte vannverket å rusle og gå. I 1914 ba formannskapet helserådet om en utredning om hva som kun- ne gjøres for å bedre byens drikke- vann. Helserådet fremmet samme år et forslg fra Stabell om å bygge et renseanlegg på Vogts gate 38 med en investering på kr. 155 000 og årlige driftskostnader på  kr. 35 000. Forslaget bygde på samme prinsipp som i Sarpsborg – d.s.k. koagulasjonsprinsippet.

Helserådet la i 1916 frem et nytt forslag bassert på ozonerings- prinsippet. Investeringen var kr. 285 000  og  årlige  driftskostnader kr. 29 000.

I 1920 ble Stabels forslag fra 1906 gjennomført med påbygg av 2. etasje og installering av elektris- ke  sentrifugalpumper.  Det  gamle pumpeverket fortsatte som reserve.

I 1920 satte også formann- skapet ned en komité som skulle forberede øket vannforsyning og bedret vannkvalitet. Komitéen avga innstilling 1921 og foreslo pumpestasjon på  kommunens tomt Wergelands gate 5. Anlegget skulle utføres etter noe som kaltes "Candy’s system" med klorrensing. Investeringer kr. 400 000. På grunnlag av dette overslaget og et tilbud fra en privatperson om å låne kommunen det aktuelle beløpet, besluttet bystyret i 1921 å godta lånetilbudet og bygge vann- verk. Saken ble deretter utredet av stadsingeniøren og borgermes- teren. I utredningen redegjøres for forskjellige alternativer til rense- prosess. I samme utredning opp- lyses om en uttalelse fra medi- sinaldirektøren som knyttet en tyfusepedemi i 1920 til mangel på rensing av drikkevannet. Han viste også til en tilsvarende uttalelse fra byens smittevernlege i 1914. Etter å ha drøftet saken grundig, fremmer borgermesteren saken i 1923 med innstilling om at saken stilles i bero, foreløpig i 5 år pga krisetider og kommunens dårlige økonomi. Formannskapet var imidlertid av en annen mening og sendte saken tilbake til borgermesteren med oppdrag om å fremme saken på nytt.

Imidlertid holdt formannskapet et nytt møte hvor det bl.a. ble opp- lyst at Moss Sparebank hadde av- slått å låne kommunen kr. 200 000. Formannskapet innstilte for by- styret at bygging av nytt vannverk utsettes inntil videre og  lånet  på kr. 400 000 (fra en privatperson) betales tilbake. Bystyret sluttet seg til det med 33 mot 11 stemmer.

Så skjedde det lite før tidene var i ferd med å bedre seg. I 1935 ble det nedsatt en ny vannverks- komité og dens innstilling ble lagt frem i 1936 og allerede i februar
 
1937 vedtok bystyret å bygge nytt vannverk på Vogts gate 38. Rense- prinsippet skulle være felling på trykkfiltre uten forutgående sedimentering. Det nye vannver- ket ble satt i drift i 1938.

I 1938 kom byutvidelsen mot Rygge og etter krigen ble sammen- slutningen med Jeløy  bekreftet. Det viste seg ganske snart at det nye vannverket var for lite og allerede fra midten av 1950-årene planla man å bygge nytt vannverk i Ørebukta med inntak ovenfor Krappfoss. Det gamle vannverket ble kjørt uten felling, bare med sterk klorrering.

Etter at vannverket hadde flyt- tet ut, overtok Moss Lysverker i 1941 2. etasje i bygningen til trafo- stasjonen. Da ble det støpt tak over 2. etasje og satt inn en stor ståldør ut mot veien. Den gamle døren ble murt igjen.

I andre halvdel av 1960-årene skulle det bygges nytt interkom- munalt vannverk i Rygge. Moss kommune overdro da en rekke eiendommer langs fossen mot å få rett til å ta ut tilstrekkelig vann fra Vansjø. Fossen 8 ble overdratt til Moss Aktiemøller. Nå eies den av Mossemøllene Eiendom.

Mossefossens venner er en fri- villig   medlemsorganisasjon   som jobber for å utvikle mølleområdet. De er også en slags støtteforening for Moss By- og industri Museum. Foreningen  besluttet  som  en  av sine oppgaver å restaurere byens første  vannverk.  Grunneieren  ga velvillig foreningen en stetsevarig bruksrett til bygningen.

I sammenheng med den stor- stilte rehabiliteringen som eierne av Møllebyen og kommunen er i ferd med å gjennomføre, vil det gamle vannverket være ekstra viktig. Dels fordi det viser his- torien til en vesentlig del av infra- strukturen i en moderne by, nemlig vannforsyningen. Men dette anlegget er også viktig fordi det er det eneste element igjen som viser hvordan fossekraften ble tatt  i bruk som drivkraft før elekt- rifiseringen.
 
Restaureringen ble delt opp i tre trinn. Trinn 1 var å sikre byg- ningen mot videre forfall gjennom bl.a.  nytt  tak.  Dette  kostet  kr. 275 000. Trinn 2 besto av å reparere bygningen med dører og vinduer, rustbehandle og ellers gjøre byg- ningen egnet til omvisning for bl.a. skoleklasser. Dette trinnet var kostnadsberegnet til kr. 550 000. Ved ferdigstillelse viste regnskapet kr. 590 179. Trinn 3 vil bli å lage en modell samt å samle og trykke dokumentasjonen.

Mossefossens Venner fastslo ganske snart at dette ikke var en jobb som egnet seg for dugnads- løsninger. De måtte derfor skaffe penger. De lagde først en presen- tasjonsbrosjyre. Deretter søkte de Norsk Kulturminnefond om 30% av kostnadene. Vurderingen var at hvis de fikk søknaden innvilget, så var det på en måte satt et kvalitets- stempel på jobben. Ellers er det fylkeskonservatoren som er garan- tist for at de holder faglig mål.

Området er regulert til bevar- ing og kommunens bygningsmyn- digheter  sier  at  så  lenge  Mossefossens Venner blir enige med fylkeskonservatoren og følger opp det de har blitt enige om, så er det greitt. Mossefossens Venner fikk det de søkte om fra Kulturminne- fondet og med det som anbefaling gikk de så videre. De har mottatt bidrag fra MOVAR, Moss kom- mune, Østfold fylkeskommune, Østfold Energi, M. Peterson og sist, men ikke minst, fra Spare- bankstiftelsen DnB NOR. Da de søkte der, mente de at de tok godt i da de søkte om kr. 100 000. Etter kort tid fikk lederen en telefon med spørsmål om hvor mye MV trengte for å få finansiert  resten. Da Nils Bjørnebekk nevnte beløpet, svarte vedkommende: "Da sier vi at du søker om det." Og det beløpet fikk de.
 
Mossefossens Venner har laget en plakat som de har rammet inn og hengt i vannverket.

Der står det: Moss Bys 1. vannverk bygd 1876, Restaurert av Mossefossens venner med økonomisk bidrag fra: Deretter kommer bidrags- yterne i alfabetisk rekkefølge. Til sist kommer så to firmaer som har levert tjenester uten å fakturere. Det er Multikonsult som har bereg- net hva som må gjøres for å kom- pensere for rustskader på bære- konstruksjonene: Ps Press har tryk- ket gratis. Det har for øvrig også Østfold Energi gjort da de trykte presentasjonsbrosjyren. Hoved- entreprenør har vært Knut Helgesen & Sønner AS.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag105
Igår244
Denne uka349
Denne måneden6059
Totalt1958401

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown