Gartner C.A.Lagerqvist liv del2

Minner og opplevelser i løpet av 67 år.b Om gartner C.A. Lagerqvists liv. Del 2.

Manuskriptet er håndskrevet på gammelt norsk/svensk, men gitt nyere språkdrakt av Gunhild Stranden.

Statsråd Thorne
Jeg begynte å høre etter en annen plass, og fikk ansettelse hos statsråd Thorne i Moss. Jeg gjennomgikk en meget kritisk mønstring og fikk ved ansettelsen mange og strenge instrukser. Det var jo også betydelig større forhold der, og Moss stod på den tiden meget høyt hva private gartnerier gjelder, det var deres storhetstid hva rangspersoner og selskapeligheter betreffer. Det var ikke fritt for at jeg var litt engstelig for at fordringene skulle bli større enn hva jeg kunne prestere. Jeg sa med vemod farvel med mitt snille herskap i Fredrikstad og ankom til Moss 1. april 1886. Uten å si noe til forkleinelse for min nye prinsipal, merket jeg straks den store forskjell på behandling jeg var vant til fra mitt forrige og til mitt nye herskap.

Gartnerboligen var ganske bra, med meget fin beliggenhet. Hagen var 45 mål stor og det var et ganske stort drivhus i tre avdelinger hvorav det ene var vinhus. Med vindruekultur hadde jeg tidligere ikke hatt befatning og jeg var straks på det rene med at noen pardon var det ikke å regne med hvis ikke alt gikk tilfredsstillende. Det gikk dog over all forventning bra. Til min disposisjon hadde jeg om sommeren en yngre og en gammel havekone, mens jeg om vinteren måtte være alene. Om våren var det umulig å klare meg med den snaue hjelp, så jeg måtte ta en del hjelp ved siden av, men da var det ubehageligheter å få. Det gikk dog stort sett bra, men min lønn var svært liten. Fra først av 650 kroner pr år, som etter et års forløp steg til 800 kroner. Fritt hus, poteter og grønnsaker. I 1886 fødtes vår gutt nummer to, Karl.

 

Det er ikke stort mer å fortelle om de 6 år jeg var hos statsråd Thorne. Jeg gjorde hva jeg kunne for å fylle min plass, og det lykkes ganske bra. Men det begynte å bli vanskelig å få min lønn til å strekke til, og jeg studerte sent og tidlig på hva jeg skulle finne på for å forbedre finansene.

Kolonialen
Min hustru var vant med handel fra barnsben av, og jeg foreslo for henne at hun skulle begynne med en handel. Hun anså det for svært vanskelig og risikabelt, men gikk dog til sist med på det, og vi begynte å se oss om etter en liten kolonialbutikk. Vi fikk også leid en sådan. Det var med tanke på å senere komme i gang med eget handelsgartneri. Dette var i 1889 og i det år ble vår datter Lilly (Marie Lovise) født.

Kolonialbutikken ble startet og vi hadde funnet hjelp til betjening. Det gikk til å begynne med dårlig, så etter tre måneders forløp hadde vi fått utestående mer enn de kontanter vi hadde lagt i forretningen. Vi leide da en pike til å passe huset og barna, og min hustru overtok butikken. Fra den stund begynte forretningen å gå fremover, og etter nye tre måneders forløp hadde vi balanse i forretningen og kunne leve av den. Men det at vi hadde begynt med handelen vakte min prinsipals mishag. Jeg var forresten forberedt på at min plass som gartner hos Thorne ville bli mindre behagelig. Det ble også tilfellet, og jeg hadde da vært der 6 år og ønsket helst å forlate plassen.

Så ble det et nytt studium over hva vi skulle gjøre. Min hustru hadde fått handelen til å svare seg, så vi hadde den å stole på og våget oss til for alvor å tenke på eget gartneri. Dette var i 1891. Jeg reiste så til Tønsberg, Sandefjord og Skien for å undersøke mulighetene for å begynne i en av de nevnte byer, men kom til den anskuelse at betingelsene for å begynne gartneri var like bra på Moss som i de andre byer. Her hadde vi også butikken å støtte oss til. Vi var jo også godt kjent, så vi bestemte oss for å prøve Moss. Så begynte vi å farte byen rundt for å finne en beleilig plass til gartneri, og på høsten 1891 kjøpte vi et lite stykke jord beliggende i Wulfsbergs gate, ca to minutters vei fra torvet. Prisen var 2400 kroner, derav betalte vi 40 kroner kontant og resten ble fordelt på 10 års avbetaling. Jeg sa så opp min plass hos Thorne til fraflyttingen 1. mars 1892.

Avkastning fra egne mistbenker
Ja, så gjaldt det å legge seg i selen alt hva remmer og tøy holdt. Jeg bestilte 50 mistbenkvinduer. Fikk lagt opp jord og dekket plassen. Så fikk jeg leid en slags bod, den var ikke større enn at den kunne kjøres på en hest. Det var begynnelsen til min første frøhandel. Det var ikke noe flott lokale, det dryppet inn når det regnet, så det var vanskelig å holde frøene tørre. Likeså var det svært vanskelig å få brukelig jord til benkene og ikke mindre vanskelig var det å få beskyttet vinduene, da plassen ikke var innhegnet. Hundene likte svært godt å holde ball oppe i benkene, så glass lå knust i massevis. Det var rent fortvilet når det rett som det var fløy i stykker hele rekker av vinduer. Smått med penger og smått om tid var det, men det gikk dog på et vis. Plantene i benkene ble utmerket. Jorden jeg hadde fått skrapet sammen var ny og driving av planter i mistbenker var min sterkeste side av faget. Det var også kun 50 vinduer, og det er vel tvilsomt om noen benker kunne passes med større omhu og interesse enn den jeg hadde passet mine første benker med. Det var et gartneri i miniatyr og i sin verden, men det var jo mitt fremtidshåp. Og det tør jeg si uten å skryte at jeg la godviljen og mine fysiske krefter til og arbeidet med hjertet i halsen i ca 5 år, fra 15 og opp til 18 timer i døgnet, med håp, og under frykt for at mitt første forsøk til eget gartneri måtte krones med hell og ikke mislykkes.

Når jeg etter å ha lagt årene inn nå tenker tilbake på den tid, så finner jeg det var mer de sjelelige enn de fysiske anstrengelser som var de største. Jeg var ofte litt høy i hatten. Min trofaste hustru var da som alltid en god kamerat. Hun ikke alene stred med sin handel til felles beste, men hun var optimist og oppmuntret meg og var sikker på at det ville gå. "Og går det ikke", sa hun, "så er vi jo enda unge og vi kan begynne forfra igjen. Vi er to og vi holder sammen, og vi vil og vi skal slå oss igjennom til å bli selvstendige, la oss bare ikke være mismodige."

Nå ja, tilbake til mine første mistbenker. De 50 vinduer med planter til utplanting og en ganske liten frøhandel innbrakte meg de første kontanter, ca 700 kroner. Jeg hadde selv plantet ut de planter jeg hadde plass til på det lille jordareal jeg disponerte over. De penger som var gått med til opparbeidelse av denne uryddede jord, eller fylling, hadde jeg fått fra butikken, som min hustru uten å klage overlot meg, ble da betalt tilbake, og litt var til overs. Det første jeg da måtte sørge for, var å få innhegnet min lille eiendom. Det var ingen billig historie, og det varte ikke lenge før butikken måtte holde for.

Problemer i drivhuset
Så var det om å gjøre å få opp et drivhus. Det var lettere tenkt enn gjort, da jeg manglet penger. Da henvendte min hustru seg til den grosserer som leverte de fleste varer til butikken, med forespørsel om å få henstand med betalingen for varer. Dette ble innvilget etter at han hadde vært oppe og tatt meg i øyesyn. Jeg fikk også lovet av min svigerfar og svoger 400 kroner. Huset kom opp og var forsynt med to røykkanaler, en på hver side.

Blomsterløk hadde jeg fått på kreditt av Blokhuis Lisse. De var plantet i god betids, og litt planter som Primula Cinceraria og Gyldenlak var hele varebeholdningen. Når jeg så skulle ta opp løken, viste det seg at jordrotter hadde spist opp ca halvparten.

Dette var en stor skuffelse og ikke mindre den at det viste seg at fyrgropene var gravd for dypt så begge ovnene ble stående under vann, så jeg ikke kunne få fyrt. En del av løken var da satt til driving og ble til ingenting, og de få planter jeg hadde i huset råtnet opp.

Da vannet i fyrgropene til sist ble borte så jeg igjen kunne fyre, ble det en luft i huset som var så elendig at de få plantene som hadde overlevd syndefloden ble lite og ingenting av. Den første vinters drift ble lite lystig og utbyttet ble tap. Hadde vi ikke hatt butikken å støtte oss til så hadde det vel neppe gått. Jeg fikk allikevel bestilt 50 mistbenkvinduer til, så jeg kommende vår hadde 100 vinduer. Med mistbenkene var jeg meget heldig, og solgte den våren planter for ca 1500 kroner. Vi fikk betalt de 400 kroner som vi hadde lånt av svigerfar og svoger, og vi fikk også betalt varene til den grosserer som hadde lånt oss for varer på langsiktig kreditt.

Gartneriet vokser
Det jordstykket jeg hadde var svært lite og jeg trengte hardt mer jord. De omkringliggende tomter holdt på å bli solgt til byggetomter, og jeg var så å si nødt til å være med å konkurrere om dem. Jeg var svært engstelig for å påta meg mer gjeld enn det jeg hadde, men så det som en livsbetingelse ikke å bli innebygd, så jeg var nødsaget å få ervervet disse tomter, den ene etter den andre. Det ble kostbar jord til gartnerbruk, men beliggenheten var utmerket, nesten like ved torvet hvor alle veier fra landdistriktene krysset hverandre. Dette bevirket også at det var utmerkede avsetningsforhold, og forretningen gikk ganske bra oppover etter at jeg fikk bygget et drivhus til og fikk sløyfet varmekanalene og erstattet med varmtvannsoppvarming. Jeg fikk opparbeidet en ganske bra kranseforretning og en ditto frøforretning. Jeg bygde flere drivhus og utvidet mistbenkene så de var oppe i vel 400 vinduer. Selvfølgelig måtte jeg få en del medhjelpere til gartnerdriften ettersom forretningen vokste. Handelen om våren under plantesalget kom til sist opp i 20 000 kroner. Jeg hadde fått bygget opp driv- husene og innlagt elektrisk oppvarming i alle sammen, og årsomsetningen var oppe i 150 000 kroner. Jeg kjøpte Wulfsbergs gate 11 og fikk kjøpt den tilgrensende myr på ca 8 mål som i årenes løp ble oppfylt og til sist ble brukbar til utplanting av vesentlig blomsterplanter. Jeg hadde i flere år gledet meg til året 1909 da jeg skulle få betalt ut den siste panteobligasjon. Dette gikk også i orden og jeg håpet at jeg skulle bli kvitt den faste gjeld og få det litt mer romslig.

Flere problemer
Men man bør ikke rope 'hei' før man er over bekken. En gassledning ble samme år nedlagt i gaten som gikk forbi gartneriet like utenfor drivhusene. Denne gassledningen ble så slurvete lagt at det var flere lekkasjer på den. Når jorden om vinteren frøs til så banet den utstrøm- mende gass seg vei til to av de betydeligste drivhusene, da den på grunn av at jorden var tilfrosset ikke kunne trenge opp gjennom gatelegemet. Det ene av de to husene var driveri. Jeg hadde tatt inn til juledrivning ca 30 000 løk, en del syriner og konvaller. Nesten alt sammen gikk fløyten og ingen kunne begripe hva årsaken var. Det var nok en eiendommelig lukt, men gasslukt kunne ikke konstateres. Drivningen i driveriet var mislykket hele vinteren. Jeg fikk frem en god del av løkblomstene i de andre husene, men resultatet av løken den vinteren ble meget dårlig. Vårhandelen dekket en god del av miséren.

I et annet hus hvor jeg hadde Cinceraria, Gyldenlak og diverse hadde gassen også hatt sin virkning, så også der ble det til dels mislykket. Det var en trist tid, men vinteren gikk dog sin gang, og våren kom, og med den ble de slemme virkningene av ødeleggelsene mindre og mindre. Hva det var som hadde vært årsaken til ødeleggelsen var ennå uoppklart. For å gardere meg for gjentagelser sementerte jeg hele gulvet i driveriet, svovlet og luftet ut i lengre tid. Jeg trodde så at jeg var ferdig med den historien da de planter som på ny ble plassert i de to husene syntes å klare seg ganske bra, og i november ble det igjen satt inn løk til juledrivning.

Til å begynne med så det ut til å gå bra, men etter at tælen ute i gaten på ny var trengt ned og det var kommet en del sne, gjentok historien seg, og det i enda større grad. Alt i driveriet døde for fote. Hele driveriet sto fullt av lik og en lukt så motbydelig som vel mulig, men fremdeles kunne gasslukt ikke konstateres. Humøret mitt var på frysepunktet og jeg visste verken ut eller inn. Jeg studerte på om det var gått trolsk i hele gartneriet. Jeg gjorde alt hva jeg kunne for å få oppklart årsaken. Jeg fikk sendt bud etter statsentomolog Skøien og statskjemiker Schmelck, likeså en av lærerne på Aas landbruksskole, men ingen av dem kunne oppdage årsaken. Driveriet ble meg rent motbydelig og jeg forstod at det var ubrukelig for plantekultur. Jeg fikk da innrettet et av de andre drivhusene til driveri, og der gikk drivningen utmerket. Det gamle driveri ble stående tomt hele vinteren, men jeg måtte fyre der allikevel, da ledningen til et annet hus gikk igjennom der.

Til sak mot kommunen
Fremover våren begynte barken på noen av de trær som var i gaten å flasse av, og så begynte det å lukte gass i de to husene. Og først da var jeg på det rene med hva som hadde vært årsaken til ødeleggelsene. Jeg hadde i disse to år hatt et tap på 10 000 kroner. En stor lekkasje på gassledningen ute i gaten ble funnet, og nå var jeg selv og de sakkyndige på det rene med årsaken. Jeg henvendte meg så til formannskapet med forespørsel om de var villige til å erstatte iallfall en del av den forvoldte skade. Jeg tilbød kommunen etter takst av det hele, men selv å bære det halve tap hvis det kunne ordnes i minnelighet. Dette ble blankt avslått, og det var da ingen annen utvei hvis jeg ikke selv ville bære det hele tap enn å anlegge sak mot kommunen. Saken ble gående i nesten 6 år, da den fra kommunens side ble ført helt til høyeste- rett. Jeg vant saken og saksomkostningene ved alle retter, og fikk utbetalt 12 000 kroner. Den historien kostet kommunen 18.000 kroner og meg kostet det en masse bryderi og en stans i utviklingen av gartneriets størrelse. Men jeg var dog på rett kjøl igjen og trodde nå å ha det godt og romslig, men så kom verdenskrigen i 1914 og nye bekymringer og engstelse.

Utfordringer under krigen
Jeg fryktet at ingen ville komme til å kjøpe blomster, men det gikk jo helt annerledes. Penger strømmet inn til landet og allting steg voldsomt i pris. Blomstene fulgte med i prisstigningen, det kunne selges alt hva jeg kunne skaffe og fortjenesten var utmerket. Den største vanskeligheten var å skaffe brensel, da kull og koks ikke var å oppdrive, og jeg var henvist til å bruke bjerkeved som også hadde steget til en voldsom høy pris og var vanskelig å få fatt på. Prisen var oppe i fra 60 opp til 80 kroner pr favn. Var det svært kaldt brukte vi opp til to favner i døgnet. Vi inndelte vaktene i fire, selv hadde jeg den ene vakt annenhver uke. Den ene fyrte til klokken 12 og fra klokken 1 måtte den andre overta vakten.

Det var ikke ideelt, da det dannet seg tjære i rørgangene på kjelen og det var meget vanskelig å holde grader i driveriet, og i de andre husene som var oppvarmet (3 av husene var nemlig avstengt) var det så vidt at det ikke ble kuldegrader.

Elektrisk oppvarming
Vanskelighetene med å skaffe fyr- materialer fortsatte, og jeg studerte på elektrisk oppvarming. Jeg satte meg i forbindelse med elektrisitetsverkets bestyrer, og resultatet ble at Verket skaffet transformator og la ledningen helt til inntaket i drivhusene. Prisen for kraften på 40 kilowatt etter full pris var 110 kroner og 40 kilowatt etter spillkraft 40 kroner. Det hele 6000 kroner pr år. Innlegget med kolber kom på ca 8000 kroner, men kolbene viste seg ikke å være holdbare og var stadig til reparasjon, så jeg måtte stadig fyre med koks som atter var å få kjøpt, men til en høy pris. Elektrisk oppvarming i gartnerier var på den tid i sin vorden og for så vidt et eksperiment. Gartner F. Grimstad var den første av handelsgartnerne som hadde elektrisk oppvarming i drivhusene, og jeg var nummer to. Gartner Lindbek i Oslo hadde lagt inn elektrisk, men sløyfet det dels for at det falt for dyrt og dels fordi kolbene ikke holdt.

Kolbene hos meg ble etter en del eksperimenter ganske bra og opp- varmingen gikk upåklagelig. Koks og sinder holdt seg fremdeles i høy pris, så det elektriske svarte seg ganske bra. Prisene på blomstene holdt seg relativt godt og fortjenesten var også upåklagelig.

Vår yngste gutt ble født i 1896. Vi hadde sluttet med butikken og min hustru var etter den tid behjelpelig med omsetningen i gartneriet og senere i blomsterforretningen. Der var hun øverstkommanderende i 25 år og var venninne med hele byen og landdistriktene. Hun hadde ikke minst part i at vår omsetning og i det hele vår økonomi ble som den ble.

Tiden etterpå
Ja, det er ikke stort mer å si om min virksomhet som gartner. Driften gikk sin gang uten noen større svingninger. Både jeg og min hustru begynte å bli gamle, og min hustru var ikke lenger frisk. I 1923 kjøpte vi en villa like utenfor bygrensen på Jeløy. Et sjeldent vakkert sted med utsikt langt utover sjøen, til jernbanestasjonen, til dampskipsbyggingen og for øvrig over hele byen. Dette var med tanke på at vi ville selge gartneriet og trekke oss tilbake til dette idylliske sted.

Vi solgte gartneriet til vår mangeårige medarbeider, Hr Olav Gran, for 90 000 kroner. Han har vist seg etter beregning å være en god etterfølger. Han driver gartneriet etter gammel tradisjon og klarer sine forpliktelser etter avtale ved salget.

Ja, så er jeg utenfor de egentlige gartnerinteresser, enda det er jo de interesser som har vært mitt livs interesse, og de interesser som vil følge meg inntil det for mitt vedkommende ikke mer finnes interesser. Det lakker sterkt mot det mål, men derfor ingen sure miner. Vår skjebne og vår tilværelse er begrenset og det nytter lite å skjerme mot brodden. Kunne vi bare si med god samvittighet at vi hadde brukt de evner og de sjanser som er blitt oss gitt under vår livs ferd. Et tilbakeblikk på alle disse år med sine besværligheter og oppmuntrende tilskikkelser faller jo ganske naturlig. Hva har det under denne lange årrekke inntruffet som minner om de forskjellige perioder av det opplevde.

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag283
Igår326
Denne uka1498
Denne måneden7053
Totalt1940817

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown