Rettsaken om Storbro

RETTSSAKEN OM STOREBRO
av Kjell Henriksen

om Grændseskjel mod Jernværket opførtes i 1837 Storebro over Fosseløbet. Den byggedes af Sten, og byen samt Jernværket betalte hver det halve af Omkostningerne derved, skrev byfoged Fr. A. Z. Sandberg i sin bok om Kjøbstaden Mossfra 1896.

En farende til Moss rundt 1840 med hest og vogn fra Christiania kunne beskrive sin "Reise (som)... lidet interessant og uden synderlig Modgang, naar undtages paa Skydsskiftet Soner, noget over en Mil fra Moss". Verten på skysstedet var "en høi, næsten kjæmpemessig Mand, ved Navn Jacob, almindeligt kaldet Jacob Statsraad eller slet og ret Statsraaden...".

Til vår reisendes ergrelse måtte han vente flere timer på skyss, men brukte en del av tiden til å lese skyssboken "der er en af mine kjæreste Lecturer". I denne boken sto de farende oppført med navn, og også eventuelle klager var ført inn der. Mot slutten av boken var han så uheldig, sa han selv, å komme over en dom der begynnelsen lød "Hans Peter Ellefsen, sorenskriver i Follaug Sorenskriverie, gjør vitterligt...".

Fortsatt ifølge vår farende svenn hadde verten bare ventet på at den lesende nådde dommen for å starte en diskusjon, for dommen var ifølge Jacob "Statsraad" "splitter, pine Gal". Og var det mulig at (soren)skriveren kunne slippe fra en slik dom? Diskusjonen nådde et punkt som gjorde at vår reisende venn sterkt ønsket å slippe fra Jacob Soner, og heldigvis – da rullet skyssvognen til døren og "gjorde en Ende paa mine Lidelser". Og aldri mer skulle han dit før fader Jacob vel var flyttet derfra!

 

Hvorfor denne digresjon? Jo, omtrent samtidig treffer vi nemlig gjestgiver Jacob

Hansen Soner som innstevnet av Moss Bys Formannskap og Moss Jernverk ved byfoged David Vogt "for at vorde tilpligtet at betale Moss Bye og Jernverk 310 Spd 82 Skilling (ca. 1.243 kr.), med Renter og Omkostninger...".

Gjestgiver Jacob Hansen Soner hadde på sin side – etter foregående forliksmegling med magistraten i Moss (som jo var byfoged David Vogt) og formannskap – latt disse og forvalter Ignatius Wankel på Moss Jernverks vegne kontrastevne (Moss Jernverk tilhørte grev Herman Wedel Jarlsberg til dennes død i 1840 og gikk deretter over til hans sønn, baron Harald Wedel Jarlsberg) og "paastaaet sig for Hovedcitanternes (saksøkernes) Tiltale frifunden og hos disse tilkjendt 119 Spd (ca. 476 kr.) med lovlige Renter..." etter fradrag av eventuelle omkostninger han måtte bli pålagt av retten.

Men la oss gå noe tilbake i tid. Det hele startet med en Licitationsforretning (dvs Tilslag til den, der kræver mindst for at utføre et Arbeide eller overtage en Leverance) av 9. januar 1837, der anskaffelse av materialer (med unntak av cement til fuging) for oppførelse av en stenbro over Mossefossen istedenfor den eksisterende trebro (Storebroe kaldet) gikk til Kontracitanten (altså den som tar ut motsøksmål mot saksøker), dvs nevnte Jacob Hansen Soner, for 319 Spd (ca. 1.276 kr.).

Av kontraktsbeløpet hadde Soner allerede fått utbetalt 200 Spd, slik at det sto altså igjen 119 Spd – det beløp gjestgiveren hadde gått til motsøksmål for å få. Men fra dette igjen skulle trekkes diverse besiktelsesomkostninger, oppgitt av byfoged Vogt, slik at det egentlig gjensto 89 Spd 38 Skilling til utbetaling når broen var kjent ferdig og i forsvarlig stand.

Forøvrig bestemte Licitationskonditionerne at broen skulle oppføres av best mulige sort gråsten (1. post), at den skulle ha "mindst 14 ½ Alen Spænding, og 9 Alen bred overalt med 6 Tommers Høide for hver Alens Brede, samt af mindst 1 Alens Tykkelse i Kullen...", at entreprenøren skulle stå til ansvar for arbeidet i minst tre år etter at dette var godkjent og overlevert (8. post), at dersom arbeidet ved nevnte besiktigelse ikke var godt nok måtte entreprenøren finne seg i å få arbeidet rettet på egen bekostning, og endelig at Moss Byething var stedet for behandling av eventuelt mislighold.

Byfoged Vogt utnevnte allerede i mars 1837 en gruppe på fire skjønnsmenn for å følge med på oppførelsen av broen, slik at disse i god tid kunne si fra dersom noe var galt. Under arbeidet måtte forøvrig betingelsene endres noe på grunn av innsigelser fra tredjemann (om vannløpets forandring fordi den nye broen medførte en utvidelse av dette), slik at "Brohvælvens Spendning" skulle være den samme som for den gamle trebroen. Den påbegynte stenbro ble tatt av flom en gang, slik at byggingen tok til på nytt.

Skjønnsmennene tok åpenbart sine verv alvorlig. Flere av dem møtte frem under arbeidet og påpekte sin misnøye, dels med selve arbeidet, og dels med at kvaliteten på stenene ikke hele tiden var som forutsatt. Noe skjedde visstnok, men entreprenøren erstattet ifølge vitne-forklaringer på langt nær alle de stenene skjønnsmennene mente var av lav kvalitet.

Den 24. august 1837 "bleve Støtterne fraslaaende Brohvælvingen" – to til tre uker senere lot oppdragsgiverne sette opp rekkverk, og trafikken over broen tok til.

Senere leverte så de samme oppdragsgiverne materialer til fuging. Deretter var det meningen at broen skulle overleveres i nærvær av byens formannskap og forvalteren ved Moss Jernverk, men etter

foregående besiktigelse og gjennomgang av broens beskaffenhet vedtok skjønns- mennene enstemmig "at Broen ikke kan antages forsvarligen opført efter Licitationskonditionerne". På spørsmål om hva avvikene besto i og om det var muligheter for at broen skulle falle sammen, svarte skjønnsmennene at de faktisk fryktet at broen kunne falle "da der i Hvælven ere mange Stene, som ikke have tilbørlig Længde... flere Stene er sprukne, og Steen ere deriblandt som ere saa tynde, at de kan knuses".

Jacob Hansen Soner var naturlig nok ikke enig i konklusjonene og krevde overskjønn. Men partene enedes allikevel om å godta den dom som havneinspektør, kaptein Schive, måtte avgi om broen. Schive tilkalte så nok en sakkyndig, men entreprenøren nektet for å ha godtatt dette. Begge disse to mente at broarbeidet ikke kunne aksepteres, og skjønt de nok trodde det var mulig at broen ville holde i de tre år entreprenøren sto ansvarlig, erklærte de den utvilsomt for "et uvarig Arbeide og langtfra saa betryggende for Ulykkestilfælde ved Overføring af svære Tyngder, som en almindelig Trebroe". Var hensikten med valget av stenbro å skaffe en mer varig innretning enn nevnte trebro, var dette aldeles forfeilet. Nei, "kun Ukyndighed om Broearbeide og dets Bekostning kunde foranledige Entreprenøren til at overtage Storebroens Opførelse for den indrømmede Sum". For en så ubetydelig betaling kunne man heller ikke forvente mer enn et tarvelig arbeid!

Disse to skjønnsmennene regnet til entreprenørens unnskyldning, foruten hans ukyndighet(!), at han ikke hadde mottatt tegninger og detaljerte overslag, samt at "Licitationskonditionerne" ikke spesifiserte enkelthetene ved selve byggingen "ved Hjælp af hvilke maaske kunde været undgaaet en og anden af de Mangler for hvilke Broen, maa kasseres...". I tillegg hadde Soner allerede lidd tap, og det ville nok være mye forlangt å pålegge ham oppførelse av en bro av bedre kvalitet.

Byens representanter og ditto fra Jern- verket burde ikke sette for strenge vilkår slik at det var mulig å få et bedre arbeid – kanskje var et forlik tingen, mente de to skjønnsmenn. Dette dog under forut- setning av at "det først fuldstændig afgjøres, hvordan Broen skal bygges, endelig tilføies, at hvis man til Forsøg lod Broen henstaa i længere Tid kunde det befrygtes, at Broen faldt ned, generede Vandløbet og afstedkom Uleiligheder ved de nedenfor liggende Saug- og Møllebrug".

Men arbeidet var misligholdt – oppdragsgiverne syntes ikke det fantes tvil om det – og Moss Formannskap samt forvalter Wankel innkalte Kontracitanten til Moss Forlikskommisjon i denne anledning. Her ble saken behandlet 20. desember 1837 og henvist videre til rettssystemet. Hva klagerne egentlig ønsket, var visstnok uklart, men ifølge byfoged Vogt i en

skrivelse til Smaalenene Amt hadde iallfall entreprenøren krevd enten at de skulle "oppebie med noget Foretagende" inntil de tre garantiårene hadde gått, eller i det minste til saken var avgjort. Altså skulle den oppførte bro forbli urørt inntil utløpet av de tre nevnte år, eller til en domstol hadde kommet med sin avgjørelse.

Siden klagerne altså mente at Jacob Hansen Soner ikke hadde oppfylt sine forpliktelser, utstedte byfogeden doku- menter i januar 1838 for å finne en ny entreprenør til Storebro. Denne skulle da sette broen i slik stand som bestemt av de opprinnelige vilkårene, og broen måtte være ferdig til bruk innen april måneds utgang (med mindre værforholdene gjorde det umulig). Den nye brobygger måtte bl.a. forplikte seg til å benytte "de paa Stedet værende Materialier" såsant de var bruklige, samt fjerne den ubrukbare sten snarest.

Flere av tidligere brukte skjønnsmenn var bydere til den nye entreprisen, og en av dem fikk da også tilslaget med et bud på 400 Spd (1.600 kr.). Fratrukket en rest hos Soner på 89 Spd 58 skilling, ble da 310 Spd
82 skilling (se ovenfor) det beløp Kontracitanten "er sagsøgt til at utrede". Beløpet fremkom forøvrig ved sum av diverse kostnader ved skjønn og forliks- forretninger på vel 29 Spd samt differansen mellom de tidligere nevnte 119 Spd Jacob Hansen Soner ikke hadde fått, og de 400 Spd den nye broen var beregnet å koste.

I tilsvar av 17. desember 1839 fremsatte så Soner tre innsigelser mot mot hoved- søksmålet, hvorav ingen kunne gis støtte. De to første, nemlig at saksøkerne ved å overta styringen av brobyggingen hadde gjort seg selv ansvarlige for en skikkelig oppførelse og "ved at tage Broen i Brug uden forudgaaet Skjøn og Overleverelses- forretning" dermed signaliserte at de var fornøyd med arbeidet, sto i strid med tidligere avgitte erklæringer fra Soner.

Brobyggeren hadde rett nok tatt de senere advarsler tilfølge, men kun fordi han selv fant det tjenlig. Dessuten hadde det altså ikke omfattet hele arbeidet. "Forsåvidt Broen er oplyst at være benyttet og Rækværket opsat førend Over- leverelsen, da er det ogsaa oplyst, at den paa den Tid ikke var fuldfærdig, idet Murens Fugning senere udførtes, saa at Overleverelsen da kontaktsmæssig kunde være skeet...". At broen var tatt i bruk kunne bare anses som gest til de veifarende og skjedde på oppdragsgivernes eget ansvar og risiko – måtte broen rives på grunn av mangler hadde disse jo påført seg selv ekstra kostnader.

Gjestgiver og entreprenør Soners tredje innsigelse gikk ut på at misligholdelse av kontraktsbestemmelsene ikke var bevist, da skjønnsforretningen av 11. november 1837 egentlig kun hadde vært å betrakte som havneinspektør Schives private mening.

Men ferdige var partene ennå ikke, fortsatt fantes mange argumenter som settedommer i saken, cand. juris. Niels Berg, måtte ta hensyn til og helst veie på gullvekt før han så seg i stand til å avsi den dom som ville begynne med de gamle ordene Thi kjendes for Ret...

Soners sakfører hevdet at hans klient ikke kunne være bundet av skjønnet (se ovenfor), men dommer Berg sa seg ikke enig. For kontracitanten (altså den som tar ut motsøksmål, dvs Soner, mot saksøker, dvs Moss Bye samt Moss Jernverk) hadde gjentatte ganger erklært at denne saks avgjørelse hovedsakelig ville bero på utfallet av overrettens dom, hvilket "nødvendigvis maa forstaaes som paafølgende Erkjendelse af at Skjøns- forretningerne, hvorved Broen, som der i Kontrastævningen af 11. Juni 1838 udtryktes, er anseet "uduelig", maa blive at tage til Følge, naar disse ikke ved Overretsdom svækkes".

Men om retten på den ene siden måtte forkaste disse argumentene – kunne den heller ikke i sin helhet finne at saksøkernes krav etter fremlagte brev og øvrige dokumenter totalt stemte overens med "Ret og Billighed". For hovedcitanternes krav gikk faktisk mye lengre enn de kontraktsmessige vilkår mellom partene tilsa. Først hadde altså oppdragsgiverne satt bort abeidet til en ny entreprenør og med større krav til kvalitet enn den opprinnelige Licitationsforretning av 1837, så overdro de materialene som Soner hadde anskaffet til denne, og "deretter fordre de ham tilpligtet at betale den nye og kostbare i det Væsentlige af hans Materialier opførte Broes Licitations-Sum med Afdrag af den tilbagestaaende omtrentlige Tredjedeel af den ældre"... kontraktssum.

Dommeren påpekte at visstnok hjemlet kontrakten at misligholdelse fra den ene part medførte rett fra den andre til heving av denne og til erstatning for påførte merkostnader, men en slik tolkning måtte anses "modificeret ved de specielle" forhold som her hadde oppstått.

De spesielle vilkår i kontrakten ga kun rett til å "rette" det som ikke var forsvarlig og kontraktsmessig utført på entrepre- nørens bekostning – ikke til på hans regning aldeles tilintetgjøre hele arbeidet, både det som måtte være av god kvalitet såvel som det slette "og begynde det fra Nyt eller endog som meldt, at lade opføre en fuldkomnere Bygning end fra Begynnelsen betinget...".

For å finne hvilken erstatning saksøkerne burde ha, var det således ikke tilstrekkelig i alminnelighet å godtgjøre, som gjort her, at den oppførte bro ikke var forsvarlig, eller som nevnt "uduelig". Nei, saksøkerne måtte påvise konkrete mangler i forhold til avtale, og hva det eventuelt ville koste å rette disse. Men en slik oversikt var ikke mottatt. Kontracitanten hadde dermot under de enkelte skjønnsforretninger oppfordret skjønnsmennene til å opplyse hvor avviket fra Licitationsvilkaarene lå. Det eneste svaret var at de følte en frykt for at broen kunne falle ned, hvoretter tidligere nevnte Schive uttrykkelig hevdet at det visstnok var mulig at broen kunne stå garantitidens lovede tre år. Og denne erklæring, hevdet dommeren, ville endog gjøre det tvilsomt om misligholdelse i det hele hadde funnet sted, "siden den blotte Frygt, der ligesaavel kan udspringe af subjektive som objektive Aarsager, ikke er noget Beviis, dersom der ikke havdes hans ovenfor udviklede egen Erkjendelse og derhos de i Skjønnet og Overskjønnet specielt opgivne Mangler ved Sammenligning med Licitationskonditionerne medførte, at Skjønsmændernes paa Opfordring avgivne Erklæring ikke kan være at forstaa strængt efter Bogstaven".

Nevnte sammenligning viste imidlertid også at Soner ikke kunne være ansvarlig for alle oppgitte mangler. Arbeidet ifølge avtalen skulle utgjøre en verdi på ca. 300 Spd (1.200 kr.), samt at det var lagt opp til visse betingelser med hensyn til tidsaspektet og kvaliteten på materialene. Fortsatt ifølge dommer Berg ble det dermed, både i skjønnene og i selve stevningen, adskillige mangler ved broen det ikke kunne påligge entreprenøren å "bekoste afhjulpne".

Av slike mangler listet dommeren opp punktet om broens bredde (opprinnelig påtenkt smalere enn før, men rettet til den gamle trebroens bredde, dog med forhøyet fundament), uten at det kunne ses at skjønnsmennene hadde vært klar over endringene. Videre var det påpekt et helt ubetydelig avvik i broens bredde på en side, hvilket i "et Arbeide av den Beskaf- fenhed (ville være urimelig) at lægge Vægt derpaa, medens der efter Tingens Natur kan ansees for visst, at der samme Maal taget flere Gange paa et saadant Sted meget let viser Afvigelse af nogle Tommer den ene Gang fra den anden, og Forskjellen i Virkningen ansees for fuldkommen likegyldig".

Saksøkerne hadde åpenbart hevdet at "Broen er skjæv i alle Retninger", et punkt som nok i utgangspunktet måtte aksepteres som vesentlig. Men spørsmålet var jo om ikke dette også skyldtes endringene gjort underveis (altså at vannløpet skulle være det samme som før), siden dommerens opplysninger tydet på at den hadde samme skjevhet som den eldre bro "og som formeentlig ogsaa den senere paa samme Fundament opbyggede". Påstanden om at tømmer kunne rive stenene "af sit Leie" var nok reelt, men dette måtte vel kunne sies om enhver stenbro i forhold til tømmermassenes og vannmassenes størrelse og kraft.

Broens utseende var beskrevet som "ikke anstændig" av oppdragsgiverne, men noe annet kunne heller ikke forventes, sett opp mot selve avtalevilkårene. Det var vel grunn til å tro at "det modsatte var en uundgaaelig Følge" av prisen dette skulle koste.

Videre var det hevdet at broen var "et uvarig Arbeide", hvilket etter sammen- hengen var å forstå at man ikke kunne gjøre regning med at den kunne bestå særlig lenger enn de tre år entreprenøren hadde garantert. Men mer enn dette hadde da heller ikke byggherren påtatt seg!

Settedommer Berg mente således at manglene i henhold til avtalen kun besto i bruken av dårlig sten, hvorav adskillige var sprukne, samt at mange av disse ikke hadde tilstrekkelig lengde eller tykkelse. I det hele kom dommeren atter tilbake til arbeidets beskaffenhet sett mot avtale- vilkårene og gjentok flere ganger at oppdragsgiverne egentlig ikke kunne vente mer kvalitet for så ubetydelig betaling.

De samme oppdragsgiverne ville heller ikke, som ønsket av entreprenøren, la broen enten stå de betingede tre år, slik at dens "Forsvarlighed eller Uforsvarlighed" kunne fastslås, eller la rettssaken avgjøres slik at han kunne få oversikt over hvilke mangler han sto ansvarlig for. Istedenfor hadde da en ny entreprenør fått seg overdratt arbeidet med først å rive ned og så bygge en ny bro. Men da kunne det ikke lenger være spørsmål om å "rette Manglerne" i henhold til Licitations- konditionerne, men kun om erstatning. Hvilken erstatning man snakket om, var egentlig ikke lett å se. For den nye entreprenør, som jo var en av takst- mennene tidlig i prosessen og da hadde taksert den første bros oppførelse til ca. 300 Spd, ville ikke påta seg oppføring av en ny bro for mindre enn 400 Spd.

Altså skulle man tro at avgjørelsen burde falle etter skjønn av nye takstmenn, men denne løsningen hadde saksøkerne gjort umulig ved å rive Soners bro.

I det hele, dommer Berg kom til et resultat som etter hans eget utsagn "synes ogsaa at have fuldkommen Medhold i Billighed og at være stemmende med Overskjønnet", idet Kontracitanten (Soner) beholdt betaling for leverte materialer samt den brukbare delen av broarbeidet. Han tapte derimot betalingen for det uforsvarlige arbeidet og "Hovedcitanterne erholde for forholdsmæssig høiere Betaling den bedre Broe, som de have attraaet".

Dommeren bemerket for øvrig for eget vedkommende at han i perioder på grunn av sykdom var forhindret fra å arbeide, og han hadde i tillegg problemer med å få utlånt den protokoll "til Dommens Indførelse" på tidspunkter hvor det passet hans helbred og øvrige forretninger. Men dommen kom da til slutt:

"Thi kjendes for Ret": Kontracitanten, gjestgiver Jacob Hansen Soner, ble dømt til å betale til saksøkerne, Moss bys magistrat og formenn på byens vegne og forvalter Wankel på Moss Jernverks vegne, 29 Spd 3 Skilling (kr. 116,10) med renter fra 31. januar 1838 til betaling fant sted. Forøvrig var han "for Hovedcitanternes videre Tiltale i denne Sag frie at være". Saksøkerne (Moss by) på sin side ble frifunnet for Soners motsøksmål. For forvalter

Wankel ble saken avvist grunnet formelle mangler ved søksmålet.

Settedommer Niels Berg var jo for øvrig en lokal "størrelse", bosatt på Braaten og gift med Jonas Anton Hielms datter Børgine. Berg overtok ordførervervet i Moss Landsogn nettopp etter sin svigerfar. Hans datter, Sofie Vold, beskrev i sine erindringer "Gamle Minder fra Christiania og Jeløen" sin far som bl.a. freidig, begavet, upraktisk og idealist, han forlot sakførervirksomheten i Moss og begynte arbeidet med en reform av fengselsvesenet. Følgen av dette skiftet medførte en sterk nedgang i inntektene, og da han plutselig døde, 37 år gammel, etterlot han sin hustru kun en minimal enkepensjon på 40 Spd (160 kr.) årlig.

 

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag46
Igår341
Denne uka1684
Denne måneden5446
Totalt1957788

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown