En mossing i den amerikanske borgerkrigen

En mossing i den amerikanske borgerkrigen
av Stanley Selin. (oversatt av Margaret Strand)

Ole C. Branstad ble født Ole C. Anderson i Moss, Norge, den 18. mai 1839. Han forandret navnet til Branstad, som var navnet på gården han kom fra. Han dro til sjøs i 12 års-alderen, og fikk et eventyrlig liv. Ifølge muntlig tradisjon i familien, seilte han på flere skip og besøkte mange av verdens største havnebyer. På en av sydhavsøyene ble han nesten fanget av kannibaler. En gang seilte han med et irsk mannskap, og lærte seg den irske dialekten så godt at han ble tatt for å være ire selv. En annen gang, på en reise som brakte immigranter til Nord-Amerika, var det planlagt at han skulle seile tilbake til England med samme skipet, med et lass tømmer til skipsbygging. Etter at immigrantene gikk i land ved Quebec, Canada, og mens skipet vendte tilbake nedover St. Lawrence elvemunningen, la Branstad merke til at rotter hoppet over bord. I følge overtro var dette tegn til at skipet snart skulle synke, så han fortalte det til kapteinen, som sa at de ikke ville kunne seile trygt. Uttalelsen viste seg å stemme. Skipet hadde truffet et skjær, som rev en stor flenge i kjølen. Indianere på kysten av Labrador så deres vanskelige situasjon og reddet dem. Indianerne hadde flere skalper bundet til lendekledene, men skadet ikke fangene. De plyndret derimot skipet og tok med seg alt av messing, instrumentene og de pyntegjenstandene de klarte å bryte løs. De ga mannskapet mat i en hel uke, inntil et passerende skip reddet dem og tok dem tilbake til Quebec. Herfra dro Ole til Milwaukee, og tok hyre på Michigansjøen en periode.

Innen 1862 ble kampene i den ameri- kanske borgerkrigen mer intense, og flere frivillige trengtes. Under den føderale innrulleringsloven fikk hvert distrikt femti døgn å skaffe tilveie sin kvote soldater, men de fleste ventet til siste uken. Det ble holdt møter (som nesten lignet på religiøse vekkelsesmøter) der vervepliktige menn ble oppmuntret til å bidra med midler for å leie frivillige eller stedfortredere. Men folk var sene til å melde seg, med mindre de var sikre på å motta en bonus, vanligvis på $100, som ble samlet inn i distriktet. Ole Branstad meldte seg den 30. august 1862 til det 15. Wisconsin Regiment av frivillige, under ledelse av oberst Hans Christian Heg. Dette regimentet på over tusen mann besto nesten bare av nordmenn, og sloss i Chickamauga-slaget i september 1863, der de led store tap. På grunn av svikt i kommunikasjon, ble de utsatt for kraftige sideangrep av sperreild og kardesk. De holdt tappert stand og vek ikke en tomme, men omtrent halve regimentet ble drept eller såret. Oberst Heg ble selv såret og døde dagen etter. Ole Branstad ble fanget av sydstatssoldater og ble holdt i fangenskap én måned ved Danville- fengslet, én måned ved Bell Island-fengslet, to måneder ved Cassel Thunder og i Andersonville, Georgia et helt år.

Andersonville fengsel, som ble ferdig bygget omkring februar 1864, var opprinnelig et område på ca. 70 mål, inngjerdet med høye palisader. Fengselet ble bygget av svarte slavearbeidere og var beregnet på å holde ti tusen nordstats- soldater. Vokterne, de fleste eldre menn eller guttunger, holdt øye med fangene fra vaktposter, som de kalte duereder, med ordre om å skyte fanger som krysset et tregjerde, kalt en deadline. På grunn av det store antall soldater tatt til fange, og svikt i bytteavtalene for fanger, ble innhegningen utvidet i juni 1864 til ca. 110 mål. Men innen august samme året hadde antall fanger økt til over 32.000, og overbefolkningen samt de usanitære forhold forårsaket 12.912 dødsfall innen krigen var over i mai 1865.

Tilgjengelig ly ble etter hvert kun fillete telt, hytter av bordbiter eller ganske enkelt hull i bakken. Mange hadde intet ly mot regn, varme eller kulde. Noen gikk kledd i filler, andre hadde ikke klær i det hele tatt. Den daglige rasjon for fangene var det samme som for vokterne, et halvt kilo maisgryn og enten et halvt kilo oksekjøtt eller halvannen hekto bacon per døgn. Av og til fikk de erter, bønner, ris eller melasse. Ofte var maten sur eller ødelagt av skadedyr. Sykdommer som dysenteri, koldbrann og skjørbuk tok livet av mange. Men Ole Branstad overlevde og ble sluppet ut av fangeleiren den 17. april 1865, i følge én beretning veide han kun 45 kg. Han ble aldri helt frisk og led av ettervirkninger av fangeoppholdet resten av livet.

Etter at Ole ble offisielt løslatt fra fangenskap ved Vicksburg, Mississippi, skulle han gå ombord i dampskipet Sultana den 27. april 1865, med to tusen andre frigitte fanger og nordstatssoldater, for å ta fatt på hjemreisen. De var utålmodige etter å komme i gang, mange var halvt invalidisert og lengtet hjem til god mat og pleie. Hjuldamperen ble i Vicksburg et døgn til for at en lekk fyrkjele skulle repareres ved å klinke fast en plate. Mens de oppholdt seg ved havnen, forsøkte menn å tvinge, true eller bestikke seg til en plass ombord inntil skipet var overfylt med soldater. En av de utålmodige soldatene hadde billett til en senere hjuldamper, og spurte Branstad om han ville bytte billetter. Dette gikk han med på, siden han ikke hadde det så travelt med å forlate stedet.

Skipet Sultana kunne lovlig ta 376 personer, inklusiv mannskapet. Over 2.400 passasjerer hadde trengt seg ombord, og hjulbåten pløyde seg oppover elven mot den strie vårstrømmen. Omkring klokka to om morgenen, circa 9 amerikanske mil oppover elven, eksploderte en av de fire kjelene som en enorm ildkule, som ødela halve skipet. Ca. 1700 nordstatsveteraner døde øyeblikkelig, eller som resultat av alvorlige brannsår. Ole, derimot, kom seg trygt hjem til Wisconsin på et annet skip.

Branstad hvilte et år for å komme til hektene etter det redselsfulle oppholdet i fangeleiren, og tok seg deretter hyre på de store innsjøene frem til høsten 1868. På denne tiden kjøpte han over 500 mål jord rett sør for Grantsburg, Wisconsin. Han donerte en tomt for å bygge et meieri. Andre forretninger fulgte etter, og det ble bestemt å kalle grenden "Branstad".

Han ble gift med Sophia Anderson i 1870 og fikk elleve barn. William Branstad, en av hans sønner, forteller følgende historie: "En dag traff far William McKee, en tidligere sørstatssoldat, i Alex Stenborgs smie i Grantsburg. McKee hadde flyttet nordover til nybyggergrenda Alabama, i nærheten av Atlas, Wisconsin. Mens de samtalte om sine krigsopplevelser, viste McKee ham en kniv han hadde tatt fra en nordstatssoldat. Branstad kjente igjen sin egen kniv, som han ble fratatt da han og andre nordstatssoldater ble tatt til fange ved Chickamauga."

Branstad var bonde, men var også levende engasjert i offentlige anliggender. I 1879 ble han valgt til tinglysningsdommer i Burnett County og innehadde dette embede frem til 1887. I 1889 ble han skattmester i fylket, og hadde dette vervet inntil 1893 og igjen fra 1897 til 1899. På et tidspunkt var han både ordfører og fredsdommer. Branstad skrev følgende kommentarer i 1904 som et vedlegg til Burnett fylkesavis om emnet fylkespolitikk:

Branstad meieri.

"Les med Ettertanke! Ole C. Branstads Kamp for de Fattige og Hardt Beskattede Bønder i Burnett County.

Mine medborgere: Ved gjennomgang av sakene behandlet av årsforsamlingen av rådsmenn i Burnett County for året 1903, ble det bestemt at den årlige lønnen til fylkesrådmenn for året som begynner 1. januar 1905 skal være følgende:  Fylkesmann, $800.00 pr. år. Skattmester, $800.00 pr. år.

Nå blir det, i en toårs valgperiode, tilsammen $3.200 for kun to tillitsvalgte, og derved en økning på $800.00, hvorav ikke en eneste dollar går til arbeid eller forbedringer av noen slag til gagn for fylket, ettersom de ikke har noen eiendom å forvalte og betaler heller ikke skatt, men pengene spares og kommer derved ut av sirkulasjon. Jeg vil presisere at jeg ikke ønsker å finne feil med enkeltmedlemmer av fylkesrådet, de har handlet i god tro da de ble opplyst av lobbyistene at nabofylket, Polk County, betalte sin fylkesmann og skattmester $1000.00 i året, mens det egentlig er kun $750.00.

Bla opp på side 663 i Wisconsins Blå Bok for 1901, og i den for 1903, side 244, og sammenlign den samlede taksten av eiendommer i Burnett County, som er $842.142, med Polk County sine eiendommer som er taksert til $3.746.940, og regn deretter ut hvem har råd å betale mest i lønn. Se deretter på side 162 i den samme protokollen og sammenlign befolkningstallet i Burnett County, som er 7.428, med Polk Countys som er 17.801, og dermed over 10.000 flere enn Burnett County, i følge den føderale folketellingen for 1900.

Ta så jernbanekartet over staten Wisconsin og sammenlign antall jern- banestasjoner i Polk County, der bøndene har gode markeder for sine produkter, med den ene i Burnett County. Det forbauser meg at mange mennesker, som tror at de er velorienterte, likevel ikke er klar over dette forsøket på gasjeøkning. Jeg vil anmode hver eneste skattebetaler i Burnett County å abonnere på en, eller enda bedre, begge avisene, The Journal og The Sentinel, og å holde dere orientert om det som skjer. Det er vel anvendte penger, så lukk ikke øynene og la dem flå dere med enda flere skatter. Vet dere ikke at de har lagd en $800.00 felle for dere?

For å hjelpe dere å unngå denne skattefellen, har jeg bestemt meg å stille som uavhengig kandidat til skattmester, og slåss for saken. Jeg vil ikke legge fingrene i mellom, og dersom jeg blir valgt, gir jeg et høytidelig løfte at jeg vil gi tilbake de $400.00 til fylkesbudsjettet til gavn for skattebetalerne. Og fylkesmannen kan følge mitt eksempel om han vil. Jeg tjente fylket som skattmester i 6 år med en årslønn på $600.00, og ville fortsatt være meget fornøyd med det beløpet. Det var helt unødvendig å øke lønnen til $800.00, så lenge nesten halve fylket blir solgt hvert år for å innfri skattekrav, og kandidatene tyr til alle slags knep for å bli valgt til embetet med den nåværende lønnen på $600.00. De kommer nok igjen til høsten, kaller deg ved fornavn, håndhilser på deg og spanderer en billig sigar mens de forteller alt det gode de vil gjøre bare de får din stemme. Ikke tro på dem! Hadde det ikke vært for motkandidatene, hadde de ikke brydd seg mer om deg enn om en død hund. De har pønsket ut at de vil søke embetet for enda en to-årsperiode med en årslønn på $800.00. De lyktes i å lokke til seg nok delegater ved fylkeshøringen for å bli nominert, men neste spørsmålet er: Vil folk finne seg i det? Jeg har en mistanke om at den fattige bonden som får et magert utkomme av Burnett fylkes sandjord, og ligger våken om nettene bekymret for hvordan han skal klare å betale regningene, tror at skattene er høye nok. Dette er noe som angår hver eneste skattebetaler i fylket, og alle bør ta et standpunkt.

Selvfølgelig, hvis man tror at man klarer å betale noen dollar til i skatter for å bidra til de ekstra $800.00, kan man stemme på en av de nominerte, men føler dere ikke for det, da stem på Ole C. Branstad, den uavhengige kandidaten for skattmester, og det vil spare tusener av dollar i årene fremover.

Ærbødigst, Deres Lydige Tjener OLE C. BRANSTAD, R.R. No.2, Grantsburg, Wis."

Familien Branstad, den 5. juni 1891.
Stående: Newton og Lillie.
Sittende: Ole med Edna på fanget, William, Stella, og Sophia med Benjamin.

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag201
Igår370
Denne uka815
Denne måneden6525
Totalt1958867

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown