Håndverkerne kommer til byen

Håndverkerne kommer til byen

av Eilert Hansen

Vi behøver ikke grave dypt i historiebøker og andre kilder for å bli overbevist om at også i Moss har håndverket røtter tilbake til fjerne tider. Skal vi få et inntrykk av håndverkets stilling i Moss gjennom tidene, må vi ta i betraktning byens nære tilknytning til Rygge. I et bondesamfunn hvor folk var henvist til selv å skaffe seg alt de trengte til livets opphold, utviklet de fleste håndverk seg helt naturlig.

En del bønder og bondegutter tok opp et håndverk og betjente bygda med det, særlig gjaldt dette smed- og tømmer- mannsarbeidet, og det er flere eksempler på at bønder stadig må møte til statens byggearbeider eller reparere nytt eller gammelt.

Skredderi og skomakeri ble gjerne drevet av innenbygdsfolk som var avskåret fra å ta del i gårdsarbeidet. Til å begynne med var gårdene vel utstyrt med verktøy for mange forskjellige slags håndverkere. Det har ikke vært noen egentlig forskjell mellom dem og de andre som arbeidet på gården. De har hørt til blant tjenestefolket og må i sosialt henseende ha hatt en litt annen stilling enn den som karakteriserer den selvstendige håndverker.

 

Det har imidlertid også vært håndverkere utover på bygdene som har tilhørt andre sosiale grupper enn bøndene. Det var de som uten å ha noe fast oppholdssted dro fra gård til gård utenfor bondesamfunnet, selv om de utførte sitt arbeid der. Men de har heller ikke tilhørt det egentlige bysamfunn.

Av skattereglene fra 1650-tallet fremgår det at enkelte fastboende bygdehånd- verkere kan ha hatt en liten jordlapp. Ved bygrensen bodde mange håndverkere, f.eks. på plasser under Klommesten, Øre, Melløs, Radet osv.

Richard Olsen kommer i sin bok "Fra det gamle Moss" fram til at håndverkerne på 1700-tallet var en "lav stand", og slik var det over hele landet. Det ble sagt om hovedstadens håndverkere, at med unntagelse av et par dugelige snekker- mestere og gullsmeder, var det ingen som hevet seg over middelmådighet, de fleste syntes å ligge langt under den. Og var forholdet slik i rikets hovedstad, har det nok ikke vært bedre i Moss, der det gjennomgående har vært folk som ikke
kunne finne sin næring i de større byene.

Deres økonomiske stilling har derfor ikke vært god, og det kan heller ikke forundre at de mindre dugelige blant dem har tydd til "brændevinsudskænkning". Det skal dog bemerkes at mange beskrivelser av forholdene i Norge på 1700- tallet var skrevet av embetsmenn innsatt av kongen i København. Når kongen klaget over dårlig skatteinngang fra Norge, måtte embetsmennene finne på unnskyldninger for dette. Og nordmennenes udugelighet var et godt argument. Når det gjelder håndverket, er beskyldningene for udugelighet åpenbart urettferdige. Det er mange ting som tyder på at det sto meget høyt på 17- og 1800-tallet.

Så langt tilbake som 1614 finnes det opptegnelser som i noen grad belyser håndverkernes stilling i byen og distriktet Da ble byfogd Pedersen pålagt "med flid" å undersøke hvor mange strandsittere som bodde i Moss. Det var selvfølgelig skatten som interesserte oppdragsgiverne, og det viste seg at 51 menn hadde betalt skatt, derav er 15 nevnt som håndverkere. Av disse var 4 skomakere, 4 skreddere, 2 smeder, 1 badskjær (bademester og kirurg), 1 hyttemester, 1 feldbereder, 1 møller og 1 kobberslager. Byfogden gir også til kjenne sin karakteristikk av befolkningen, og av den får vi vite at 2 skreddere og 1 murer regnes til "husmenn, strandsittere og løsgjengere". De er lik "den fattige almue der mestendels maa gaa om sit Brød at betle".

I en telling fra 1666 av "alt Mankiøn over 12 aar udi Moss Anneks samt Jeløy", var det 250 personer. Av disse var 24 nevnt som håndverkere. Det var 5 skreddere, 4 smeder, 4 skomakere, 3 møllere, 2 tømmermenn, 2 snekkere, 2 murmestere, 1 badskjær og 1 bødker. I listene møter vi Jens skredder, Hans murmester osv. Det er som å være tilbake i Holbergs "Jeppe på Bjerget" med "Jakob skomaker" osv.

Før 1814 var det bare en ganske liten del av innbyggerne i Moss som var egentlige "borgere". Borgerne var hovedsaklig handelsmenn, håndverkere og skippere. Det var borgerne som betalte skatt og "bar byens tyngde", som det het, og det var bare disse som hadde stemmerett. Utenfor borgerskapet sto alle håndverkssvenner og læregutter, tjenere og løsarbeidere.

I ladestedet (lasteplassen) Moss skulle næringsvirksomhet kun drives av byborgere. Folk i ladestedene tok derfor borgerskap i den by som hørte ladestedet hver by hadde sitt privilegerte distrikt. Fra 1508 til 1720 kunne faktisk borgere på "det berømmelige Ladested Moss", søke borgerskap i 3 forskjellige byer: Oslo, Tønsberg og fra 1627 Fredrikstad som hadde en cirkumferens på mils radius.

Moss fikk etter hvert en stadig mer selvstendig stilling og i 1720 ble det opprettet byfogdembete i Moss, som dermed sies å ha blitt en selvstendig kjøpstad. Men kong Fredrik IV sier i sitt kjøpstadsbrev at "Magistraten udi Vor Kjøbstad Fredrichstad skal beskikke saavel Overformyndere som Formyndere for Umyndige, deslige udstede Borgerskabs- breve".

Først ved kongelig reskript av 23. mars 1775 skjedde en fullstendig adskillelse fra Fredrikstad ved at Moss fikk sin egen magistrat i generalauditør Tøger Christian Fleischer, og i 1790 skiltes byen kirkelig ut fra Rygge, idet den ble eget prestegjeld etter å ha vært anneks til Rygge.

Folketellingen i 1801 viser 80 hånd- verkere, med 12 skreddere, 10 snekkere og 9 skomakere som de største gruppene. Men de færreste var mestere med borger- skap.

Utover 1800-tallet var tallet på håndverkere stigende. I 1833 var det 82 mestere som hadde borgerskapsbrev. Da var de største gruppene: 15 skomakere, 13 snekkere og 10 smeder. Nå var også nye fag kommet til, som slakter, urmaker og 3 tobaksfabrikanter. I 1855 finner vi det største antallet mestere med 186, men nå var det også 106 svenner og læregutter. I 1890 var det 175 mestere og 414 svenner og læregutter. Etter dette begynner imidlertid industrien å slå ut gamle håndverksfag, men også industrien trenger håndverkere. Det er sikkert flere håndverkere i dag enn noensinne.

Historien forteller lite om arbeider- til, da kamper før på 1800-tallet. Det vi ser er mest bondeoppstander. Men gruvearbeiderne på Røros og Kongsberg drev noen ganger direkte streik med mer eller mindre heldig utgang. Selv om de streikende ble truet såvel fra arbeidsgivernes som fra myndighetenes side,

så ble de neppe truet i den grad som stenhuggersvennene ble gjort etter en streik i København.

Da oppførelsen av Christiansborgs slott begynte i 1733, streiket de tyske sten- huggersvenner. Noen av dem ble arrestert. Streiken spredte seg til andre bygningsfag og utviklet seg alvorlig. Da lot enevolds- kongen utstede et dekret om at "svenner av enhver art som lader seg lyste å gjøre et eller annet opprør eller i hopetall uttreder fra arbeidet, skal straffes ikke alene med fengsel, rapsus og arbeid på festningen, men hvis de har drevet deres ondskap og har forårsaket skade og ulempe, straffes på livet". I enevoldstiden ble den danske underklasse i sannhet behandlet like hardt som norske bønder og arbeidere ble det.

Marcus Thrane var i Moss flere ganger mens han holdt på å bygge opp arbeiderforeningene. Han var tilstede på et møte her 24. mars 1849, hvor det ble dannet en forening som etterhvert fikk 182 med- lemmer, noe som var ganske mange etter forholdene. En drivende kraft i Moss var byggmester Hans Møller. Han var foreningens formann og han deltok i "Lilletinget" i 1850 og arbeiderforeningenes landsmøte i 1851.

Det viste seg under de senere rettsforfølgelser at myndighetene hadde god greie på det de enkelte representanter hadde sagt på disse møtene. De som hadde sagt noe som, om nødvendig med prokuratoriske knep, kunne oppfattes som revolusjonært, ble dømt.

Møller ble huket fordi han skulle ha sagt at Stortinget burde oppløses. Selv hevdet han at han hadde sagt at Stortinget burde opplyses. For sikkerhets skyld ble han allikevel dømt, i første omgang til 6 måneders straffearbeid. Dette ble imidlertid anket til Høyesterett, og han ble 25. juni 1855 dømt til 30 dagers vann og brød.

En sak Moss Håndverkerforening snart tok opp etter stiftelsen i 1873, var å etablere en legeordning og sykekasse for medlemmene. Doktor Aal erklærte seg villig til å være lege for foreningens 68 medlemmer for 1 spd. for hvert medlem årlig. Han ble foreningens lege fra 1. april 1874, og det ser ut til at han hadde nok å gjøre. Før året var omme forlangte han mer betalt på grunn av den store belastningen. Han fikk 50 % tillegg. Men allerede i 1877 sluttet dr. Aal, og ble etterfulgt av doktor Galtung. Han var foreningens lege i 34 år.

Den gamle laugsordningen viste stor omsorg for medlemmene både ved sykdom, død og alderdom. Denne ånden rådde også i foreningen de første årene. Som et utslag av dette, og for å komme i fastere former, gikk legeordningen i 1879 over til å bli Moss Haandværkerforenings Sygekasse. Mot å betale en månedlig kontingent på kr. 1 hadde man krav på fri lege til seg selv, kone og barn. "Tjenestesvende og læredrenge" samt foreldre, hvis de hørte til husholdningen. Unntak gjaldt for dem "der har paadraget sig Sykdom ved uordentlig Levned eller Slagsmaal".

Kilder: Moss Dagblads håndverksnummer, 1973.

 

 

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag123
Igår307
Denne uka1958
Denne måneden7513
Totalt1941277

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown