Orkerød barnehjem ( et inntrykk)

Inntrykk fra Orkerød barnehjem 1949 - 1956

Barnehjemmet Orkerød 1947 - 1955
Orkerød barnehjem på Jeløya var i drift som barnehjem for unger i alderen 7 – 14 år fra Oslo i perioden 1947 – 1955. Til enhver tid bodde det 30 gutter og 20 jenter på stedet. Guttene bodde i den store hvite bygningen ved inngangen til området, som vi kalte Guttehjemmet. Jentene bodde nede på det gule huset Hemsen, oppkalt etter grosserer og frimurer Conrad Hemsen fra Oslo. Hemsen har også fått oppkalt et lite boligkompleks på Bygdøy i Oslo etter seg. Han ga sikkert donasjoner til veldedige formål. På Bygdøy ga han åpenbart donasjoner til boliger for frimurere som av ulike årsaker ikke lenger maktet å bo i sine vanligvis store og velholdte hus.

En presentasjon hvor alle er anonymiseret
I denne presentasjonen vil jeg i hovedsak forholde meg til guttene, som jeg hadde mest kontakt med. Jeg vil omtale jentenes situasjon på en kortfattet måte. I presentasjonen vil alle få et fingert navn. Alle som jeg omtaler er nå enten ganske gamle, over 65 år og heller nærmere 70. Jeg vet ikke om de lever lenger, men uansett skal ikke identitet avsløres. Jeg har ikke laget noen systematisert oversikt over livet på Orkerød sett fra ungenes side.

På oppfordring fra en person som nå bor i nærheten av Orkerød har jeg skrevet noen inntrykk. Som forsker er jeg likevel vant til å behandle ulike typer informasjoner og presentere de. Mine observasjoner, inntrykk og vurderinger er reelle, de er ikke baserte på noen fri fantasi. Men dette er intet forsøk på analyse. En analyse ville krevet langt mer tid og ressurser for å undersøke dokumenter og forsøke å oppsøke noen av ungene for intervju, enn jeg har hatt til rådighet.

Noe observatør og noe deltaker
Min rolle oppe i dette var både av observerende og deltakende karakter. Min far var vaktmester på Orkerød, og var ansvarlig for alt vedlikehold ute og inne. Vi bodde i det søtsuppefargete steinhuset som ble kalt Justus, og som ligger i umiddelbar nærhet av pikehjemmet.

Uten å gå i detalj, hadde vi det vrient nok hjemme. Jeg tilbrakte mye av tiden på Guttehjemmet, det var et greit oppholdssted. I et par korte perioder bodde jeg også på Guttehjemmet. Jeg var følgelig både deltaker i livet på Orkerød, samtidig som jeg bodde hjemme og var hva sosiologene kaller observatør. Som voksen utdannet jeg meg til magister i sosiologi og virket i mer enn 20 år som forskerassistent og forsker. Senere har jeg arbeidet med utviklingsoppgaver for Hovedstadsregionen.

Store arealer ga tumleplass
Det var store arealer på Orkerød. Vi hadde en stor gårdplass utenfor guttehjemmet, hvor vi løp 60-meter, slo ball, kastet på stikka og vippet pinne. Vi hadde store husker, som vi fikk god fart i og hvor vi hoppet fra under fart. Det var bakker, hvor vi stod på ski og akte i, eller vi sklei på beina nedover.

På Orkerød var det også rundt 1950 stall og hønsehus. Det var trivelig med hest, selv om bygutta aldri ble helt venner med gampen. Det var gøy å kjøre med hesten, men vi var redde for et så stort og uvant dyr. Hønene tok «Fredrik»seg av. "Fredrik" hadde et hjerte av gull og han var sterk! Gutter som ellers var ganske så røffe, turde aldri å gjøre noe vondt med hønene. "Fredrik" hadde navn på alle, og han forsvarte de heftig. Ingen turde å gjøre hønene noe. Nylig fikk jeg også fortalt av Otterstadbrødrene på Nedre Ramberg at "Fredrik" en gang også forsøkte å øke besetningen ved å rappe et par høner. Det var et uvanlig og snilt forsøk på tyveri, som brødrene tok med godt humør. "Fredrik" lyktes da heller ikke å øke bestanden av høner på denne måten.

Opp mot skogen hadde vi Festningen, som vi hele tiden trodde hadde noe med svenskene og oppløsningen av unionen i 1905 å gjøre. Kanonstillingene var intakte, men det var selvfølgelig ingen kanoner der. Lenger opp hadde vi Orkerødtjernet, som var flott for skøyting. Her var også Rambergtjernet, Femøringen og noen andre pytter som jeg ikke lenger husker navnet på. Ved Orkerødtjernet lå også hoppbakken, hvor man vel kunne hoppe 10-15 meter, tror jeg. Med dårlig utstyr var det en manndomsprøve å sette utfor. Unnarennet var fullt av kvist, humper og noe stein. Flere av gutta hoppet, selv turde jeg aldri.

Vår nabo deltok i Olympiaden i 1952!
På oversiden av Guttehjemmet lå det tidligere en gul malt eldre villa. Datteren til familien som bodde her var uttatt til Olympiaden i Helsingfors i 1952. Hun trente bom på en liten slette rett utenfor huset. Nå hadde gutta nok litt nedlatende synspunkter på kvinners prestasjoner, men jammen var vi imponerte. Vi måtte bare ikke si det til noen!

Barnehjemmet lå en drøy kilometer fra tettbebyggelsen på Krossern og Fylkesmannsboligen nederst i Rambergvegen. Krossern var nærmest en by for oss. Der var det to kolonialbutikker, slakter, melkebutikk og også en kiosk. Det var stort å skrangle sammen til 49 øre og kjøpe et frøbrød på deling. Kiosken hadde også seriehefter, som vi fulgte med i.

På oversiden lå også Løversbakke, en stor og driftig drevet bondegård som Ole Løversbakke fra Råde hadde drevet fram. Lenger opp lå Bangvillaen, Ramberg-gårdene og badestranda på Ramberg. Min far eller gartneren Odd Rosnes kjørte oss med traktor og tilhenger til Nedre Ramberg. Derfra gikk vi ned til stranda. Nedre Ramberg hadde gjerne et par hester på beite på stranda. Noen av gutta hadde gjerne dratt i forveien og samlet hestene på ei lita grønn slette ved badehuset av bølgeblikk. Da de hørte at den kvinnelige medhjelperen og de andre gutta komme, smeiset de på gampene med en kjepp. Stia ned til stranda var smal og omkranset med brennesler og kjerr. Når hestene kom løpende foretrakk vi likevel både brennesler og kjerr og havnet på hue ut i rusket!

Kokte blåskjell var en dårlig idè
Vi forsøkte å fiske fra Rambergnebba. Uten kastestang ble fangsten lik null. Da var det bedre å svømme rundt i brislingnota som noen ganger var satt svært nær land. Men brisling var uinteressant, det var da ikke fisk. Jeg hadde lest at man på fine restauranter serverte kokte blåskjell. Vi hadde med en tom blekkboks og fyrstikker. Både rekved og blåskjell var det lett å finne. Menyen var ingen suksess og dette betalte folk for? Jeg fikk mye kjeft for mitt påfunn.

Noen ganger dro vi også rundt hele Rambergnebba og så med stor undring på jordene rundt Refsnes. Det var mest kaninhull og noe som de voksne kalte godset. Vi visste ikke riktig hva et gods var, men vi skjønte at det var noe staselig. Flere år senere ble området et viktig boligområde for Moss. Tomter ble solgt, rekkehus, eneboliger og blokker ble bygd og Godset oppstod i ny prektighet. Nå er det som kjent gourmetrestaurant og konferanselokaler. Bort til Torpedostasjonen på Tronvik kom vi aldri, vi oppfattet at det var et forbudt område.

Egen brønn ga utmerket vann
Sammen med Løversbakke hadde Orkerød egen brønn, der hvor Jeløy kapell ligger nå. Vi mente at kilden gikk under Oslofjorden fra Vestfoldsida. Vannet var utmerket! Man skal huske at ellers var vannet i Moss grusomt i første halvdel av femtiårene. Vanninntaket lå i et landbruksområde i Vannsjø. Vannet ble hardt kloret. På sommeren liknet det brunt melkepulver. Man tappet opp vannet i et glass, gikk en tur og etter et kvarter var det drikkendes.

Med anleggelsen av kirken og kirkegården ble brønnen nedlagt. Men vi gutta fleipet med at alle lika ville gitt oss så mye medisin at vi aldri ville bli syke mer, vi var helt resistente og nærmest uovervinnelige!

Kjedelig å jobbe i landbruket
Mellom Orkerød og Fylkesmannvillaen var det jorder og eplehage. Gutta måtte jobbe med luking og potetopptak. Det var det sikkert ingen som tok noen skade av, men det var heller ingen yndet sysselsetting. Vi registrerte at gutta i Krossern slapp å plukke pottit! Noen lønn for jobben var helt utenkelig. Eplene ble bevart i en egen frittliggende kjeller og smakte utmerket utover høsten og tidlig på vinteren. Kålrabi ble lagt i en haug med jord over og holdt seg lenge utover høsten.

Krosserngutta var våre fiender
Mellom Orkerød og Krossern var det også skog og en høyde som het Balaklava. De av oss som leste litt historie hadde fått med oss at Balaklava var en høyde hvor det under Krimkrigen var voldsomme slag. Vi hadde også våre slag, og motstanderen var selvfølgelig Krossern-gutta.

Det gikk hardt for seg, både med sprettert og never. Vi vant vel annenhver gang. Men Orkerødgutta hadde et avgjørende og fullstendig unfair våpen. Bestyreren hadde en dansk herregårdshund, Grand Danois som det het på borgerspråket. Den het Kassi og begynte å bli litt mannevond, vi var også litt redde for den. Men om vi skjønte at vi lå så mye under at det ikke var håp om å vinne på en ærlig måte, måtte en av gutta løpe opp og hente Kassi. Da vant vi, alltid!

Litt til om Krossern. Opp Rambergvegen var det en allè, hvor vegen var opplyst med lamper. Når noe galt skjedde nede i Krossern følte vi at gutta på Orkerød at vi uansett fikk skylda. Det var så greit å gi barnehjemsunga skylda. Vi skjønte at vi også ville få skylda for vegbelysningen som var skutt i stykker med sprettert. Etter et par erfaringer ventet vi derfor ikke på at Krosserngutta skulle skyte ut veglampene med sprettert, vi skøyt de ut selv.

Bukse med hull = skam!
Gutta på Orkerød var lett gjenkjennelige på sin kledsel, eller kall det heller uniform. Oslo kommune hadde i sin visdom, som jeg heller tror var gjerrig sparsomhet, bestemt at alle gutta gikk i overall. De var reine og lappete. Jeg kjenner noen av gutta på Orkerød som med flir om kjeften konstaterte at borgerkrapylet, som ofte utgjorde den romantiske akp-ml med visjoner om arbeiderklassens revolusjon 20-30 år seinere, hadde funnet igjen deres gamle overaller. Men, sa gutta, akp-ml hadde jo også oppdaga arbeiderklassa, sjøl om de kom fra pene hjem med piano! I dag betaler ungdommen grovt for alle hullene i sine dongeribukser. Den gangen var det forbundet med den verste skam å gå i ei bukse med hull!

Både fair og unfair fotball
Men Krosserngutta var også våre store helter! Moss Avis arrangerte løkketurnering for eldre gutter. På Orkerød hadde vi en brukbar fotballbane. Den var 60 m lang og mellom 30 og 40 m bred, skikkelige mål var det også. Barnehjemmet på Orkerød fikk ikke lov av arrangøren å være med, men det var Krossern. De hadde en flott målmann som het Leif, og vi heiet på dem. I en kamp nyttet det imidlertid ikke hvor mye vi heiet på Krossern, de ville bli knust. Vi lå på sidelinja og skøyt med sprettert og metallkramper på legga til Krossernguttas motstandere. Dommeren så ikke vår hjelp. Når heller ikke dette hjalp, stormet vi banen, jagde motstanderne og utropte Krossern til seierherrer. Jeg mener at Moss Avis annulerte kampen og lagde omkamp på mer nøytral bane! Der var ikke vi tilstede.

Vi løp også 60-metern på fotballbanen. En sommer var to av brødrene i den kjente bryterfamilien Barlie på hugstarbeid på Orkerød. Vi gutta syntes at brødrene var feite og kvapsete, de kunne sikkert ikke løpe noe fort. Vi utfordret de. En av brødrene stilte opp, i støvler og overall. Dette skulle bli easy match. Han kom i mål 6-8 meter før den beste av oss. Lekser er til for å læres!

Mange kom fra arbeiderklassa
Alle gutta på Orkerød kom som sagt fra Oslo. Etter krigen var det både trangboddhet og sosial misære. Noen av gutta var nok urolige, og som jeg kommer tilbake til, var det barn der med skolevansker. Langt de fleste, om ikke alle kom fra arbeiderklassa. Det var få som fikk besøk av foreldre. Gunnar, en av mine jevnaldrende, sa en gang at han trodde at hans mor bodde i Halden, men «det ga han vel faen i». En annen hadde et umiskjennelig tysk navn. Han fikk heller ikke besøk. Jeg har noen ganger spurt meg selv om han kom fra Himlers idiotiske program «Heimatborn», hvor ariske menn, helst offiserer, skulle avle barn med ariske kvinner for å styrke den rene germanske rasen. Denne gutten hadde to mål: Få seg et handverk og skaffe seg en familie. Han klarte begge deler, og han var meget familiekjær!
Vi hadde selvfølgelig aldri noen adgang til sosialrapporter, som kunne fortelle mer om den enkeltes bakgrunn. Gutta hadde nok sine historier å fortelle, men de fortalte generelt ganske lite. Vi skjønte rett og slett aldri hvorfor den enkelte gutten faktisk var på hjemmet. Ikke var vi opptatte av det heller.
Et foreldrepar hadde tre gutter på barnehjemmet. For disse tre brødrene var mysteriet stort. Deres foreldre drev forretning i Oslo, ble vi fortalt. De fikk også jevnlig besøk. Hvorfor i all verden behøvde de bo på Orkerød? På ett av sine hjembesøk kom en av brødrene tilbake til Orkerød påført ei silkeunderbukse. Det var ingen "privacy" på en sovesal med ti senger. Underbuksa blei oppdaget. Trolig hadde gutten vært ute og lekt, mora hadde oppdaget at han var blitt møkkete og skiftet på han en av sine egne bukser like før de skulle kjøre han tilbake, de var standsmennesker med bil. Ærlig talt, jeg husker ikke hva han het, men jeg husker hans kallenavn som han aldri ble kvitt: "Silkeunderbuksa".
Styrer var en grei kar
Gutta syntes hele tiden at de voksne var noen idioter som måtte lures. Det var lite faglært bemanning på guttehjemmet. Styrer var en grei kar, som gjerne spilte fotball med oss, vippet pinne eller slo ball. Noen ganger klarte også bestyreren å overbevise sin kone, som åpenbart satt på penga, at gutta fortjente en kinobillett. Men det var etter høylytt krangel! Så trasket vi avgårde til Gimle, alltid til Gimle. Vi stod gjerne i kø i to timer, selv om vi visste at vi alle kom inn. Alternativet var «Folkemusikkhalvtimen»på radioen, eller mer fotball. Og fotball spilte vi da så ofte.
Hans kone var generelt sett vrang. Hun var sparsom og religiøs, gutta burde gå på søndagsskole og ikke på kino på søndager. Tante "Edit" var pinsevenn, og hun skjønte noe av poenget. Om vi gikk på Pinsemenighetens søndagsskole i Moss, fikk vi kjøre drosje hjem. Så få fornøyelser som fantes, aktiviserte gutta seg slik at det ble to drosjer og kappkjøring tilbake til barnehjemmet. Tante "Edit" var også barsk og det stod respekt av henne. De som bannet kunne bli vasket med såpe i munnen. Nå tror jeg ikke at vaskingen stoppet gutta fra å banne.
En kortere periode var det en mannlig ansatt, som også hadde noe faglig bakgrunn. Han hadde oppholdt seg i en lengre tid i Tyskland eller Østerike. Når han ble ivrig sa han nich, nich? Senere har jeg skjønt at han trolig sa nicht war (ikke sant)? Han ble døpt til "onkel nich". Han hadde nok blitt påvirket av mer moderne oppdragelsesmetoder og lært at gutta måtte forstås og tedde seg deretter, full av velvilje. Gutta mobbet "onkel nich" jamt og trutt, tildels ganske tøft, voksne var fortsatt idioter som skulle lures. "Onkel nich" reiste etter en viss stund videre, det var nok best slik.
Neppe seksuell trakassering, men vold fantes
Barnehjemsbarn har heldigvis fått erstatninger av Oslo kommune, men jeg vet ikke hvor mange fra Orkerød som har søkt eller fått erstatning. Fantes det seksuelt missbruk eller vold på barnehjemmet? Seksuelt missbruk så jeg aldri og hørte heller aldri om. Gutta ble badet i store badekar i kjelleren, men med to unntak var alle som arbeidet på Orkerød kvinner og hadde vel null interesse av gutter opp til 14 år.
Vold så jeg derimot. «Kai» var tynn og ulenkelig, like gammel som meg. Han sloss ofte, til han ikke orket mer. Han ble tatt med ned i kjelleren av en voksen «onkel» og banket opp, flere ganger.
7-8 år etter at «Kai» forlot Orkerød dukket navnet hans opp i avisenes sportsspalter. «Kai» var blitt bokser, «the noble art of selv-defence». «Kai» sloss ikke lenger, han var stilbokser som plukket poeng med rene slag og aldri gikk inn i "infight". Best i sin klasse i landet og nesten best i hele Norden. Det var nesten så at han fikk delta i Tokyo-olympiaden! Noen år senere traff jeg «Kai» på Nordre gate i Trondheim. Vi tok en øl og «Kai» ville gjerne vite hvor «onkel» var. Det kunne jeg rett og slett ikke fortelle han, selv om jeg visste det. Jeg var redd for at han hadde slått «onkel» i hjel.

Lite sykdom, og dr. Færden kurerte det som var
Gutta hadde fast legetilsyn. Dr. Færden hadde praksis i Moss, og han var lege på Orkerød. Jeg husker han som en meget myndig og streng lege. Jeg hadde under ett av mine opphold på barnehjemmet fått en betennelse i venstre stortå. Vi lekte en slags «trampesisten», hvor vi holdt hverandre i hendene og dannet ring. Så skulle den "som stod" tråkke en av de andre på tåa. Vedkommende tråkket hardt med beksømstøvel på min tå. Dr. Færden så på tåa og sa at den måtte han trekke. Jeg hadde lest om tyske torturister som trakk tær på fanger og visste at dette ville gjøre vondt! Men plutselig ombestemte legen seg, la på pudder og kompress og sa at vi får se det litt an. Det gjorde vondt å skifte bandasjer, men det var intet mot frykten for å trekke tåa. Noe bedøvelse hørte jeg aldri om. Tåa sitter fortsatt på sin plass.
Ellers mener jeg at gutta var lite syke. Det var sikkert de vanlige barnesykdommene og et par skader. Da kom dr. Færden i en rasende fart i sin Ford Zephyr opp Orkerødalleen. Vi var sikre på at han kjørte i minst 60, vi hadde aldri sett slik fart og var mektig imponerte over hans kjøreferdigheter. Vi spurte nok om å få sitte på, men det ble det aldri noe av.
Polio ga internering
Høsten 1956 var begivenshetsrik. En av gutta fikk polio og vi ble internerte. Nesten alle gutta gikk på skole innenfor området, de fikk ikke fri! Vi registrerte at England og Frankrike angrep Egypt og Suezkanalen, men de måtte snart ut igjen. Folk i Ungarn gjorde opprør mot russerne, som slo tilbake og Imre Nagy og Pal Maleter ble henrettet. Så ble interneringen etter en måned hevet, det var greit for meg å være tilbake på skolen. Selv brakk jeg alle bein i ankelen samme dag som interneringen ble hevet. Det var to måneder på filialen til Moss Sykehus nede ved Kanalen og to måneder hjemme. Noen skolegang ble det ikke på 5 måneder, og den gangen strøyk man om man ikke besto årseksamen på realskolen.
30 gutter i ett hus
Livet på Orkerød var tøft, særlig på Guttehjemmet. Huset kan virke stort, men det var få og avgrensete rom. Man hadde en spisestue, som ytterst sjelden ble anvendt til noe annet enn nettopp spisestue. Gutta fikk oppskårete brødskiver, med geitost, nøkkelost, pultost og leverpostei til frokost. Havregrøt kokt på vann kompletterte frokosten. Om bestyrerinna var grinete denne morgenen, kunne du få grautsleiva i hodet. Middag var kl. 12.00 og kveldsmat kl. 17.00.

Maten var grei nok, man ble mett og det var poenget. Det ble slått på en gong-gong eller ringt i ei stor bjelle for å få gutta inn til mat. Ingen hadde klokke. Var du da for langt unna til å rekke maten, fikk du ingen mat. Det var straff nok, gutter i oppveksten trenger mye mat og å legge seg uten kveldsmat var lite lystelig. De tre guttene som gikk på Jeløy skole stilte aldri med matpakke. Var de ikke tilbake før 14.30, ble det heller ingen oppvarmet middag.

Videre hadde man i første etasje to oppholdsrom. Det ene rommet kan ha vært 20 kvadratmeter og ble anvendt hele tiden. Du kan jo forestille deg 30 gutter i oppvekstalderen inne på et rom på 20 kvm, det var aldri stille. Der spilte gutta kort, mest gnav og hypp. Noen kortleik med konge og ess var forbudt, da kunne det bli poker, men vi hadde da aldri noen penger å spille for. Ellers var det Damm og Mølle, litt sjakk og noen andre enkle spill. Jeg opplevde aldri at de som gikk på skolen på Orkerød, og det gjorde 27 av 30 gutter, leste eller gjorde andre lekser. Vi tenkte ikke over det den gangen, de må ha hatt all sin læring på skolen. Jeg kommer tilbake til skolen.

Guttehjemmet hadde en altan, som det gikk en steintrapp opp til. Vi gikk opp trappa på stylter. Testen var å gå ned trappa på stylter! Om noen ikke har forsøkt det, vil jeg også fraråde forsøket. Det krevde både balanse og dyktighet på styltene, og en viss porsjon mot. Det kunne gå hardt ut over tenna.

Kaptein Miki var populær
Gutta leste lite, det var sjelden at det ble åpnet en bok. Derimot kunne vi noen ganger få tak i seriehefter, særlig var kaptein Miki i US Rangers populær. Miki var ærlig, liten og snarrådig og tok innersvingen på sine langt sterkere motstandere, som sjelden hadde rent mel i posen. Vi identifiserte oss med sveklingen Miki som ingen trodde noe på, før han hadde ryddet opp. Noen ganger fikk vi tak i Illustrerte Klassikere, det var høytidsstunder! For interessen for litteratur lå der latent, det var bare så langt til kildene. Men Tarzan og Hardybøkene kom noen av oss gjennom. De danske Flemmingbøkene, med sine romatiseringer av familien, var for sveklinger og Frøken Detektiv av «nancy drev» (Nancy Drew) var det ingen av oss gutta som vedkjente oss. Men så klart at vi leste om jenta som løste krimgåtene, det måtte bare ikke innrømmes.

Chaplin og Koreakrig
Og vi så film i dette rommet. Guttehjemmet hadde en filmfremviser, og vi så mest på cowboy og indianer og morsomme filmer. I mange år var jeg sikker på at cowboyene var mors beste barn og at indianerne var skurker. Det ble også Chaplin og hans bravader med den pene damen, særlig Gullfeber var spennende. Når 30 gutter i voksealderen heier i et rom på 20 kvadratmeter, gjelds det å henge med! Filmen var aldri lydløs, og det morsomste var å kjøre den baklengs etter at vi hadde sett den forlengst. Hestene løp baklengs og snøen kom pent dalende ned på snøskuffene. Folk stod til og med opp fra de døde!

Jeg husker også at vi så film fra Koreakrigen i 1952-53. Amerikanerne var våre helter, akkurat som cowboyene var det mot indianerne. Amerikanerne, som jo var de som kjempet FN's frihetskrig på vegne av det korrupte Syng-man-Rhe regimet i Sør-Korea mot de bestialske kommunistene i nord, var kjekke gutter og hadde vår udelte sympati. Vi fulgte godt med på troppebevegelsene rundt demarkasjonslinja på 38. breddegrad, som jo delte og deler Korea. Vi visste ikke hva politikk var for noe, men vi hadde da hørt om både Einar Gerhardsen, Trygve Lie og Moss sin egen store sønn ordfører Arne Magnussen! Da Stalin døde på våren i 1953 tente vi bål og feiret.

Finstue, piano og Lucia-jenter
Det andre rommet var litt mindre og med langt penere møblement. Der var gutta langt sjeldnere, rommet stod ofte avlåst og var finstue. Det hendte at gutta fikk være der, og noen ganger spille på pianoet. Jeg husker aldri om noen kom lenger enn Hestetrampern, og for oss tonedøve var også Hestetrampern på fullt tempo en enestående bedrift.

I dette rommet fikk også gutta oppholde seg da de pene Lucia-jentene med lys i håret, vakker sang og poser med godterier kom på besøk fra Oslo like før jul. Avisa Morgenposten, som nå for lengst har gått inn, syntes at dette var et flott arrangement for barnehjemsbarn. Gutta forsøkte å te seg og vise folkeskikk. Visse setninger om jentenes fysiske atributter ble nok ytret mellom gutta, noen ganger ganske røffe setninger som ikke egner seg på trykk. Men jeg tror aldri at hverken de søte unge jentene eller de voksne oppfattet disse setningene, og bra var det!

Lite privacy
I kjelleren var det en garderobe, karbad, vaskeri og baderom, fyringsrom med koks- og kølabinge og et lite og gangliknende oppholdsrom. Gutta var der ofte, men noe trivelig var det ikke å oppholde seg der.

I annen etasje var det soverom. Det var to store rom: "Trollungene" og "Ti-sengeren". Som navnet sa, to av soverommene hadde ti senger, to senger butt i butt i fem rader. De ti største gutta var priviligerte og bodde på fire- og tomannsroms! Trollungene la seg kl. 20.00 og ti-sengerne kl. 20.30, sommer som vinter. Juleaften ble det bevilget 15 minutter ekstra oppe! Rommene ble låst, men ble låst opp igjen når gutta sov trygt. Men det skulle være stille på soverommene. Det hendte at noen klatret ned brannstigen, rømte som vi kalte det. Det ble det bråk av.

Ellers var sengestraff en yndet avstraffelse. Det var rett til sengs etter skolen, uansett årstid og vær. Lesing var forbudt. Det var selvfølgelig drepende kjedelig med sengestraff og jeg kan ikke huske at den hadde noen som helst effekt, ut over at gutta kjedet seg. De voksne ansatte var overbeviste om at den hadde en god effekt.

Som det fremgår av skildringen hittil: Her var det ikke mye rom for privacy! Det var intet sted hvor den som hadde en tung stund kunne stikke seg bort og gruble litt over verden. Det eneste stedet man kunne være alene var på do. Det var forresten ganske mistenkelig hvis du oppholdt deg der litt for lenge. Det kunne jo være at du «tuklet med deg selv», og slikt noe hørte ikke med i Oslo kommunes barnehjemsverden. Joda, vi også fikk kloa i et Cocktail, den tids vågale magasin for voksne. Damene var pene nok de. Vi leste også Lady Chatterleys elsker, men syntes at den unntatt et par korte avsnitt var trist og kjedelig. Men vi fulgte da med!

Det var et strengt hierarki mellom gutta. Man visste hele tiden hvem som var sjefene og hvem som kom hvor i hierarkiet. Dette var stort sett akseptert og respektert av gutta. Noe slåssing var det, og jeg har nevnt «Kai»som sloss til han stupte. Men det var rett og slett så mange alternative andre gutter å leike med at det var noe for alle. Generelt sett hadde jeg en følelse av at de eldre hersket og de yngre adlød. De yngre ventet på sin tid, når de som var eldre hadde reist videre til Oslo og de selv ble sjefer.

Med fare for å være nostalgisk, jeg husker krangling og slåssing, men jeg kan ikke huske regulær pining eller mobbing, dog med ett unntak. En periode var det en gutt som åpenbart var åndssvak, ja det het åndssvak den gangen!,som bodde på Orkerød. Han hadde det vanskelig nok fra før, og lettere ble det ikke om han gjorde noen feil. De voksne kunne umulig skjerme han hele tiden. Vi gutta skjønte aldri hvorfor han var på Orkerød.

Lite penger og litt tjueri
Dette var en oppvekst uten penger. Gutta fikk bolig, klær, mat og noen sportsartikler. Godterier fikk de til jul. Noen ganger klarte vi å skrape sammen 49 øre og dele en frøloff. Andre ganger kjøpte vi kakesmuler for 10 øre fra bakeriet ved Kanalen. Hver jul var det tur og juletrefest på Oslo Rådhus. Da gjaldt det å få kjøre heisene og ringe i den store klokka i hallen. Vaktene passet på, men vi vant da noen ganger vi også. Gang rundt juletreet forsøkte vi å snike oss unna. Mange år senere, som voksen forsker, traff jeg forhenværende finansråd i Oslo Bernt Lund på seminarer. Vi muntret oss med å mimre om disse festene som Lund også deltok i. Vi hadde nok noen forskjellige minner om festene.

Ville man da ikke trodd at gutta stjal? Det forekom sikkert noen små tjuerier, men ingen av gutta hadde noen penger å stjele og de voksne gikk ikke med penger på seg. Jeg husker heller ikke at noen var "på tjueri" nede i bebyggelse. Gutta var så lett gjenkjennelige at de uansett vill blitt oppdaget, og den chansen ville ingen ta.

Men jeg husker «Ola Dirk» og «Nils Brekkjern», to gutter som var litt yngre enn meg. Vi hadde også en gang en munter glede av de to. Nede i Krossern var det en eldre kvinne som var etter Orkerødgutta hele tiden, med beskyldninger og baktaling. Vi visste at hun hadde et lager av saftflasker på loftet i sin bolig. «Ola Dirk» og «Nils Brekkjern» ordnet adgang til loftet. De tok med to-tre flasker, som vi åpnet og helte ut safta. Vi hadde forberedt oss, drukket mye vann og nå pissa vi på flaskene så det fylte godt opp. Flaskene ble lukket med skikkelig kork og ordentlig lakk og satt tilbake. Vi har alltid undret oss over hva kvinnen sa da hun skulle drikke denne safta.

Mange skoletapere
Som andre barn måtte også ungene på Orkerød gå på skole. Alle jentene gikk på Jeløy barneskole, som andre barn som levde sammen med foreldrene. Gutta gikk på egen skole oppe på Orkerød, med unntak av to brødre og en tredje gutt.

Nå er jeg utdannet som sosiolog, og jeg skal være forsiktig med å sette diagnoser på unger som nå er voksne personer i slutten av 60-årene. Men her var det mange skoletapere! Jeg tror at vi hadde dyslektikere og mye annet som dyktige skolepsykologer nå diagnostiserer og hjelper. 27 gutter ble fordelte på småskolen fra 1 – 3 klasse og på storskolens 4 – 7 klasse. Det var gode lærekrefter, men noe så moderne som støttetimer og annet hjelpemateriell fantes ikke. Det ble mye bråk i timene, blant gutter som hadde lite trygghet ellers i hverdagslivet sitt.
Hvorfor alle jentene fikk gå på Jeløy skole og ikke gutta, har jeg aldri skjønt. Her hadde det vært spennende med en oppfølging med arkivmateriale!

Men alle fikk et vitnespyrd, som de skulle starte sin yrkeskarriere med. Jeg har ikke lagd noen oversikt over hvordan det gikk med gutta videre i yrkeslivet. Noen enkle observasjoner har jeg likevel. Det vanligste var at de ble sendt til Oslo for å begynne i arbeid. Noen havnet på Biermannsgate øverst i Vogts gate i Oslo. Bestyrerinnen her var kraftig overbevist om at barnehjemsunger skulle ha handverksfag. Andre og mer bråkete gutter havnet på Arups gate i Gamlebyen i Oslo. Her var det tøft. Mange ble "hjelpemann på bil", et yrke som i dag ikke eksisterer. Noen gikk til sjøs.

Gutta fra Orkerød fikk aldri noen utdannelse
Jeg gikk på Jeløy skole, hvor også tre av de andre guttene gikk. Sommeren 1953 startet vi i sjette klasse. På dette tidspunktet hadde skolemyndighetene nådd til det stadiet hvor de våget å gi oss engelsk-undervisning. Nå var det bare halvparten av oss som ble vurdert som kloke nok i hodet til å kunne ta spranget og lære engelsk. Resten av klassen på Jeløy skole fikk mer sløyd i de timene hvor vi «skoleflinke» satt bøyd over engelske verb. Engelsk var inngangsbiletten til realskolen, de øvrige gikk videre til framhaldsskolen. I våres fikk jeg av en kamerat på Jeløya et bilde av klasse 7a, Jeløy skole 1955. Det var gøy å se de andre gutta igjen. På skolen på Orkerød fikk ingen av gutta noen engelsk undervisning. Dermed var videre teoretisk orientert utdanning utelukket.

Min kamerat "Gunnar" fra barneskolen på Jeløya, vi gikk i samme klasse, fikk lov til å begynne på realskolen på Års og Foss i Oslo. "Gunnar" var inteligent, trengte ikke å lese nevneverdig på leksene, men sprakk på det sosiale miljøet. Hvor i all verden skulle gutta fra ett hus som rommet 30 stykker ha lært seg de omgangsformer og kulturuttrykk som realskolen krevde? "Gunnar" hadde i realiteten ikke en chanse, og det gikk ikke særlig bra med han videre i livet.

Men jeg kjente også unger/ungdom som havnet på Arupsgate, gikk til sjøs og ordnet seg. En av gutta havnet også på Bastøy. Det er i det hele tatt vrient å bedømme hvordan gutta klarte seg videre i livet etter oppholdet på Orkerød. Det var ingen stimulans for læring å hente på Orkerød! Det var ingen støttende foreldre, som med kunnskap, interesse og penger kunne følge opp gutta. De måtte bli «self-made men», og noen få klarte det. Andre havnet i den andre ytterligheten. Jeg vil tro at gutta fra Orkerød mange ganger har ristet på hodet over skolepolitikere fra partier som ynder å poengtere at foreldre har et stort ansvar for læringen til barna. Ikke det at jeg tror Orkerødgutta ville være så uenige i utsagnet. Men når man en gang ikke hadde fått utdelt slike greie foreldre, hva gjorde man da? Lærerne på Orkerød gjorde nok hva de kunne. Men elevene var urolige og hadde lærevansker. Kampen for å putte noe særlig kunnskap inn i hodet på gutta var i praksis tapt omtrent da man startet.

Nyttet ikke med klager til "Kongen"
Under de 450 årene som Norge var under eneveldet sammen med Danmark, følte bøndene at sorenskriver, skattefut, lensmann og prest herset med dem. Da utrustet de en egen mann som skulle reise til Kongen i København og fremlegge sine klager. Bøndene hadde en klippetro på at Kongen ville ordne opp, bare han fikk vite hvordan situasjonen var. «Kongen» i Orkerødguttas øyne var barnevernsjef Kåre Gilhus i Oslo. Noen ganger rømte en gutt, han skulle til Gilhus og fortelle hvordan det hele lå an. Gutten gikk, kanskje han haiket litt, eller stjal en sykkel og syklet inn. Samme kveld var han tilbake, uten å ha truffet Gilhus. «Kongen» hadde vel ikke, som med Kongen i Danmark og bøndene, hverken tid eller interesse av å høre på uorganiserte klager. For barnehjemsgutter var det da ingen som hørte på. Ingen ting ble endret, noen gang. Jeg vet ikke en gang om det fantes noe så moderne som en kontrollkommisjon.

Tallhateren ble regnskapssjef
Jeg har skrevet lite om jentene. Pikehjemmet rommet 20 jenter. Som nevnt gikk de alle på Jeløy skole som andre barn, de gikk i vanlige klær og de hadde noen ganger noen små lommepenger. Det var også her svært ulike skjebner, men mitt inntrykk er at jentene hadde det langt bedre enn gutta. De hadde en bestyrerinne som satte mange regler. Jentene var forbannet noen ganger, men de sa alltid at hun var rettferdig!

«Trine» hadde far som arbeidet på Amerikabåten «Oslofjord». «Trine» fikk julegaver av sin far, julegaver var høyst uvanlig. "Trine" hatet tall. Mange år senere, da jeg skulle på kino i Oslo med vår tiårige datter, mente jeg å kjenne igjen «Trine». Plutselig kommer «Trine» mot oss og sier: "Tor, du kjenner ikke igjen meg!" Men det gjorde jeg. Vi skulle gjette hverandres yrker. «Trine» klarte ikke å gjette mitt yrke som forsker, og jeg hadde ikke noen chanser på hennes som regnskapssjef!

Etterord
Var så livet for gutta på Orkerød et ulykkelig liv? Nei, jeg vil ikke konkludere slik. Rundt 1950 var det vanlig å sende guter som var litt urolige, eller hadde foreldre som ikke maktet å ta seg av de, på et barnehjem. Jeg tror rett og slett at gutta ikke viste av noe annet og bedre. Det var få som sa at de ville hjem. Gutta innstilte seg på å bli på Orkerød, gå på skolen der, konfirmere seg og så reise til Oslo. Det var opposisjon mot forholdene, men langt fleste tilpasset seg.

I 1952, eller et par år senere, at både gutta og jentene oppdaget at andre barn også hadde problemer. Denne vinteren bodde sigøynere i telt oppe på Ekeberg i Oslo. Barnevernet syntes at barn uansett ikke skulle bo i telt om vinteren. Mens politiet holdt de voksne, tok barnevernet med seg unga. Noen av de havnet, ganske så kortvarig, på Orkerød. Gutta syntes at dette var "for jævlig", sigøynerne var så familieorienterte!

Dette var tidsepoken og en formynderrolle som i dag har utspilt sin rolle. Dagens barnevern har mange og langt mer sammensatte utfordringer, og hjelpeapparatet er blitt radikalt mye bedre. Det legges langt flere penger inn i vernet av barnet, som jo barnevern er, og det finnes langt mer kompetente ansatte. Neppe alt er like rosenrødt, men jeg ønsker ingen den oppveksten gutta på Orkerød fikk under helt andre rammebetingelser enn dagens.

Det har vært morsomt å skrive disse kortfattete betraktningene. En mulig videreføring kunne være å forsøke å nøste noe mer i ulike arkiv. Jeg skulle også ønske at jeg hadde hatt noe billedmateriale, men et fotografiapparat hadde ingen av oss.

Oslo 15. november 2010.

Tor Bysveen.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag105
Igår244
Denne uka349
Denne måneden6059
Totalt1958401

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown