Østkantfolk - tidlig bosetting på Krapfoss

Østkantfolk - tidlig bosetting på Krapfoss
av Jon Roth Nilsen

Allerede i midten av yngre stein- alder (4000 - 1800 f.kr.) bodde det folk på Krapfoss. Vansjø var saltvann før landhevinga og Østfoldraet demmet opp innsjøen og stengte havet ute. Vi vet ikke om Heller'n på Gjerrebogen var permanent bosetting, sommerboplass eller fangststasjon. Det vi vet er at steinalderfolket levde av jakt og fiske, noe dyrehold og litt åkerbruk med dyrking av hvete og bygg.

Heller'n er en kraftig overhengende bergkant som ga ly for vær og vind. Stedet ble første gang undersøkt i 1943 av arkeologen Erling Johansen. Han fant kvartsavslag, beinrester, muslingskjell og kokstein i et lag med fes, svart jord en meter under bakken. Kvartsavslag er spor etter produksjon av steinredskap og våpen, for eksempel pilspisser. Samlinger med beinrester av forskjellige dyr er avfall etter måltider. Kokstein er steiner som ble tatt fra bålet og lagt oppi vannkar for å varme opp vannet.

I sine skinnbåter eller uthulte trestammer fisket befolkningen og de drev også fangst på sel og hval. Vannet var en del av den salte fjorden og havet.

I vassdraget finnes det gravrøyser fra bronsealderen på Dillingøya og Kvern- øyene. Det er også funnet rikt dekorerte gjenstander (to hengekar og en kupa - en slags beltespenne, ble funnet i 1926) på Stenrødøya i Storefjorden. saltvann før landhevinga og Østfoldraet demmet opp innsjøen og stengte havet ute. Vi vet ikke om Heller'n på Gjerrebogen var permanent bosetting, sommerboplass eller fangststasjon. Det vi vet er at steinalderfolket levde av jakt og fiske, noe dyrehold og litt åkerbruk med dyrking av hvete og bygg.

Heller'n er en kraftig overhengende bergkant som ga ly for vær og vind. Stedet ble første gang undersøkt i 1943 av arkeologen Erling Johansen. Han fant kvartsavslag, beinrester, muslingskjell og kokstein i et lag med fes, svart jord en meter under bakken. Kvartsavslag er spor etter produksjon av steinredskap og våpen, for eksempel pilspisser. Samlinger med beinrester av forskjellige dyr er avfall etter måltider. Kokstein er steiner som ble tatt fra bålet og lagt oppi vannkar for å varme opp vannet.

I sine skinnbåter eller uthulte trestammer fisket befolkningen og de drev også fangst på sel og hval. Vannet var en del av den salte fjorden og havet.

I vassdraget finnes det gravrøyser fra bronsealderen på Dillingøya og Kvernøyene. Det er også funnet rikt dekorerte gjenstander (to hengekar og en kupa - en slags beltespenne, ble funnet i 1926) på Stenrødøya i Storefjorden.

I vikingtida (800 - 1050 e.kr.) ble gårdene Vanem, Gashus og Seter ryddet. Det gamle nevnet på Vanem var Varneid. Varngammelnorsk "vorn" - som betyr vern. Eid betyr "sted hvor man på grunn av fosser og stryk i et vassdrag ikke lenger kan bruke vannveien, men må bruke stier og veier et stykke". Gashus - mannsnavnet Gasi - "Gasis hus". Seter betyr bosted/ oppholdssted. Nede på Krapfoss bodde det enda ikke folkebosettinga var først og fremst knytta til vassdraget.

Etter vikingtida ble tre gårder ryddet på 1300-tallet (før Svartedauen): Gjerrebogen, Patterød og Thorbjørnsrød. Det meste av området fikk på 1300-tallet etter hvert navnet Vassbygda. Etter Svartedauen (1349/1350) bodde det folk på kun fire gårder: Nore, Vanem, Rød og Gashus.

Gjerrebogen var først ødegård under Øre. Bygningsmassen fikk en betydelig utvidelse omkring 1840. Rundt 1800 var Vassbygda utelukkende et bondesamfunn. Ved sundet ved Krapfossen lå en plass som het Krapfoss. I 1865 var dette en husmannsplass under Gjerrebogen gård.

Vålerveien, Krapfossbrua og Rødsund bru sto ferdig i 1865. Med vei og bru ble Krapfoss mer aktuell som boligområde. Industrien i Moss økte i omfang, og det ble et stort behov for arbeiderboliger.

Bydelen ble et typisk arbeiderstrøk bosatt med industriarbeidere og håndverkere. Den tidstypiske småhusbebyggelsen skjøt fart rundt 1900. Alle eiendommer fikk egne navn - sjøl bor jeg i Sorgenfri Øst bygget i 1900. Krapfoss og østkantfolk - som bosatte seg her - var preget av klassekamp. Mange var aktive i den faglige og politiske arbeiderbevegelsen.

Krapfossbrua

Sentrale politikere i Jeløy kommune var bl.a. Halvdan Kildahl, Anton Krogsvold, Johannes Flø og Aksel Olsen. Tre av disse ble ordførere i Jeløy. Sammen med den minst befolka delen av halvøya Jeløy, utgjorde Vassbygda inkl. Dillingøya, Krapfoss, Kambo (herregård) og Mosse- skogen Moss landsogn/Moss herred/Jeløy kommune. Jeløy og Moss ble slått sammen 11. juli 1943 (PAS). Vedtaket ble godkjent av Stortinget i 1946.

Krapfoss ble en politisk bastion for arbeiderklassen - et svært radikalt miljø. I 1912 dannet fire unge gutter Krapfoss Sosialdemokratiske Ungdomslag. Stiftel- sesmøtet ble holdt i nåværende Svingen 1 (tidl. Vålerveien). I 1918 sto ungdomslaget lenger opp i Vålerveien ferdig på dugnad. Som arbeiderbevegelsens eiendom ble huset beslaglagt av okkupasjonsmakta i 1940. Ungdomslaget ble et sentralt sted for aktiv politisk og sosial virksomhet. Her vokste det opp en arbeiderkultur - her ble visjoner om ei ny tid etter fattigmanns- samfunnet dyrket og formet. Her flammet revolusjonære holdninger. Laget tilbød både politisk skolering, dans og slosskamper. Laget på Krapfoss hadde besøk av toppene i arbeiderbevegelsen: Martin Tranmæl, Johann Nygaardsvold, Einar Gerhardsen og Oscar Torp - tre av våre senere statsministere.

Krig og fred: Fra 1814 hadde Norge hatt felles konsulatvesen med Sverige.
Økningen i norsk skipsfart og utenrikshandel, misnøye med det svenske konsulatpersonalets opptreden og det forhold at alle konsuler og sendemenn sto under den svenske utenriksministerens ledelse, ga bakgrunn for Stortingets vedtak i 1892 og 1893 om å si opp det felleskonsulatvesen. Kongen nektet å sanksjonere vedtaket, og dette ble følt som en ydmykelse i Norge. I 1895 led Norge et nytt nederlag og i mai sa Sverige opp mellomkrigsloven og be vilget penger til militær opprustning. I ledende svenske kretser ble det truet med invasjon av Norge. Etter erfaringene med svenskenes invasjon sommeren 1814, skjønte norske myndigheter at det nå var alvor. Landet var ikke væpnet til en ny konflikt, og det ble et nytt ydmykende nederlag. 7. juni 1895 vedtok Stortinget å innlede nye forhandlinger med svenskene.

Nordmennene lærte etter nederlaget at det hele var et spørsmål om militær makt. Det norske folk sto etter 1895 samlet om selvstendighetslinjen. Bevilgningene til forsvaret økte radikalt og spesielt befestningene mot svenskegrensen ble prioritert. Det ble rustet til krig. Det ble også kjøpt inn fire moderne panserskip, bl.a. "Eidsvold" og "Norge". Bjørnåsen batteri ble anlagt i 1902 som ledd i en kjede festningsverk som skulle danne et militært forsvar mot Sverige og gi styrke og sikkerhet for den norske politikken som i 1905 førte til løsrivelsen fra unionen med Sverige, og hindre en fiendtlig "promenade til Kristiania". Det ble også kjøpt inn nye feltkanoner, og 140 hurtigskytende kanoner fra den tyske Erhandtsfabrikken. Krupp kopierte senere denne moderne kanontypen.

Det var en tidsmessig og slagkraftig styrke som sto klar til å møte svenskene. Som støtte for Glommalinjen ble det anlagt en rekke stillinger og batterier i ei linje over Solli, Vansjø og Moss. Moss fikk tre artilleristillinger. Bjørnåsen og Orkerød ble ferdig mens Verket bare ble forberedt med rydding av trær og planering for kanoner.

Batteriet ligger 85 m over havet. Den opprinnelige batteriveien er fortsatt inn- takt. På veien opp hit finnes det ei slette som tilhører anlegget og som var for artilleriets vognpark og hester. Batteriets oppgave var å beherske alle partier av Mosseavsnittets forterreng mellom

Dillingveien og Vansjø og bekjempe fiendtlig angrep mellom Vansjø og Mossesundet. Batteriets område er ca. to mål og har en lengde på ca. 50 m. Standplassene for de fire 10,5 cm. kanonene har et brystvern på ca. 70 cm. På hver side av standplassene er det små dekningsgraver med ammunisjonsrom. Batteriet har også en siktestein montert på en 1,5 m høy sokkel.

Man la siktet på siktebordet og benyttet et vinkelmåleinstrument kalt retteflate for måling av horisontale vinkler ved artilleribestrykning. De lengste avstander som er oppgitt er Huggenes (5.200 m) og Huseby (5.900 m). Det foreligger også en detaljert beskrivelse om at båter, prammer etc. i Vansjø skal bringes i sikkerhet slik at de ikke blir tilgjengelige for fienden. Mosseelva skulle sperres med piggtråd ved Storebaug i en lengde av 300 m. Bruene ved Krapfoss og Rødsund skulle sprenges. Det var også en plan om at bebyggelsen nærmest elva skulle brennes ved angrep. Om vinteren skulle det hugges råk ulike steder i Vansjø for å hindre fiendens framrykking.

Innkvartering for Bjørnåsen batteri skulle kortsiktig være i telt, bar- eller jordhytter. Fem offiserer, sju underoffiserer, 117 over- konstabler og menige, samt 90 hester skulle innkvarteres på Gjerrebogen gård.

Beboerne ville bli pålagt å flytte ut. Forsvarsstillinger mellom Melløs og Ørebukta skulle anlegges med skyttergraver. Når batteriet var besatt, ville det i tillegg til utkikk på Verkshøyden og på Orkerød være signalposter på Rødsåsen, Revlingen og på en av øyene i Vansjø. Dersom landstigningsforsøk skjedde mellom Fredrikstad og Moss, ville man i tillegg til marinen rekvirere fergene Bastø II, Alpha og Beta. Sivilbefolkningen ville blir brukt til etterretning.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag46
Igår341
Denne uka1684
Denne måneden5446
Totalt1957788

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown