Om stemmerett, kvinner og samfunnsengasjement

OM STEMMERETT, KVINNER OG SAMFUNNSENGASJEMENT
av Ole Peder Kjeldstadli

I 2013 er det hundre år siden kvinnene i Norge fikk alminnelig stemmerett. Men like- vel hadde ikke alle innbyggerne i Norge over en viss alder fått stemmerett. Først da første verdenskrig var slutt i 1919, fikk personer som gikk på forsorgen eller fattigkassa stemmerett, og man kan derfor med godt grunnlag si at dette er det reelle årstallet for allmenn stemmerett i Norge.
Kampen for kvinners stemmerett kom i gang parallelt med at stemmeretten for menn ble utvidet på slutten av 1800-tallet. På samme måte som for menn ble også stemmeretten for kvinner utvidet steg for steg. Kvinnestemme- rettens historie slik den formet seg innen Stortingets vegger, fyller mange hundre sider i Stortingstidende.

Wilhelm Keilhau sier i sin likestillingshistorie som kom i 1913: Det gikk altså bare 12 år fra vedtaket av det første forslag om kvinnestem- meretten til den var blitt gjennomført fullt ut, og i mellomtiden hadde den ikke lidt noe nevneverdig nederlag. Neppe noen annen betydningsfull sak i Norges historie har vært ført fram til en så rask og lettvunnen sluttseier. Bedømmes kvinnestemme- rettens seiersgang i Norge internasjonalt, blir den enda mere bemerkelsesverdig. For mens de norske kvinner forholdsvis sent kom effektivt med i den organiserte stemmerettsbevegelse, ble Norge den første selvstendige stat i verden som gav kvinnene statsborgerlig stemmerett. I årene mellom 1905 og 1914 ble det ofte sagt her hjemme at Norge var et politisk foregangsland. På mer enn ett område som ble nevnt til bevis, var utsagnet tvilsomt nok. Når det gjaldt kvinnestemmeretten lot det sig ikke omtviste.

Grunnloven 1814
Grunnloven av 1814 slo fast i § 50 at: Stemmeberettigede ere kun de norske Borgere, som have fyldt 25 Aar, have været bosatte i Landet i 5 Aar, og enten a. ere, eller have været Embeds- mænd, b. paa Landet eie eller paa længere Tid end 5 Aar have byxlet matriculeret Jord, c. ere Kjøbstadborgere, eller i Kjøbstad eller Ladested eie Gaard eller Grund, hvis Værdie i det mindste er 300 Rigsbankdaler Sølvværdie.

Bakgrunnen for disse betingelsene var at man måtte vise at man var i stand til å ta vare på seg selv eiendom for å kunne forvalte sam- funnet. Slik Grunnloven ble utformet i 1814, ga den bare 7-8 prosent av den mannlige befolkningen stemmerett. Det var eliten av den norske befolkningen som fikk bestemme sammensetningen av Stortinget i mange år.

Endringsforslag
Likevel kom det på første storting etter 1814 flere forslag til endringer, også endring av stemmerettsvilkårene. Det var ikke tydelig nok at stemmeretten gjaldt bare for menn! I 1818 ble det derfor satt fram forslag om å føye til "af Mandkjøn". Hensikten var å tydelig vise at "Qvindekjønnet" ikke var stemmebe- rettiget. Men dette ble av Stortinget forkastet fordi det på det daværende tidspunkt ikke var kvinner som hadde gitt uttrykk om "Fordring paa at deeltage i Statsbestyrelsen". Derfor kunne paragrafen ikke misforstås, og forslaget var både unødvendig og lite passende.

Det gikk deretter flere tiår før forslag om endringer av stemmeretten ble foreslått, men i 1884 kom en utvidelse. Da ble det satt fram forslag som ville ha gitt kvinnene stemmerett idet Grunnloven kunne blitt endret slik at: Stemmeberettigede ere de Norske Borgere, Mænd og Kvinder, som have fyldt 25 Aar, have været bosatte i Landet i fem Aar, oppholde sig der og for det sidstforløbne Aar have betalt direkte Skat til Stat ener Kommune, efter Ligning paa Formue ener Indtægt. Forslaget ble framsatt av stortingsrepresentantene V. Ullmann, O. Thomesen, G. Krogh, I. Sparre, W. Konow, A. Qvam, I. O. Lange, Nikolai Sørensen og Fred Castberg.

I "Cirkulærskrivelse No. 1" fra de konser- vative Foreningers Centralstyrelse i 1884 fryktet partiet en utvidelse av stemmeretten, og krevde: Motarbeidelse af yderligere Udvidelse af Stemmeretten. Enda mer fryktet partiet: Stemmerettens Udvidelse paa det kommunale Omraade, hvor simpel Majoritet i Storthinget er nok til at tilveiebringe en Lovbeslutning, der under de nuværende Forhold vistnok ikke vilde standses af Regjeringen.

 

Myrmænd
Interessen for politikk tiltok i kampen om parlamentarismen, og mange politisk interesserte uten stemmerett utnyttet regelverket og fikk kjøpt jord slik at de fikk stemmerett. Et nytt begrep oppsto: myrmann.

Myrmann var en betegnelse på en som omkring 1880 skaffet seg stemmerett ved å kjøpe eller bygsle verdiløs jord, som oftest myr. Grunnloven gav, som vist, eiere eller brukere av matrikulert jord stemmerett, ingen minstegrense var anført. 1884 ble Grunnloven forandret slik at kun jord over en verdi av 20 kroner kunne bli matrikulert; for allerede matrikulerte eiendommer gjaldt ikke denne bestemmelse. Innførelsen av alminnelig stem- merett 1898 gjorde slutt på myrmannsvesenet.

Resultatet ble at mannlige borgere med en inntekt på 500 kroner (på landet) og bybor- gere med en inntekt på 800 kroner og som betalte skatt, oppnådde stemmerett. Fra 1898 hadde alle menn over 25 år som har bodd 5 år i landet stemmerett.

"Almindelig Stemmeret"
I 1886 ble det lagt fram et forslag i Stortinget som tok sikte på å gi kvinnene stemmerett. Det var deler av Venstre med Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam i spissen som framla forslaget. Men forslaget kom ikke til behandling i Stortinget før i 1890. I Venstres

I 1884 ble Norsk Kvindesagsforening stiftet. Men på tross av at spørsmålet om stemmerett for kvinner var et av de mest aktuelle temaene i kvinnebevegelsen internasjonalt, var foreningen forsiktig med å fremme stemmerettskravet. De satset i stedet på å arbeide for å få kvinner som medlemmer i skole- og fattigstyrer og for kommunal stemmerett for kvinner. Den første lederen i foreningen, Hagbart Berner, mente det var viktig å gå forsiktig fram i dette spørsmålet.

Men ikke alle støttet Berners moderate linje. Den 27. november 1885 talte Gina Krog om kvinnestemmeretten i Kvinnesaksfore- ningen. Dette var foreningens første åpne møte der både menn og kvinner som ikke var medlemmer hadde adgang til møtet.
I foredraget la Krog fram det programmet hun ble stående ved gjennom hele stemmerettskampen. Hun krevde at alle kvinner som oppfylte betingelsene som var satt i Grunn- lovens § 50 for stemmeberettigelse, skulle ha anledning til å stemme.
Samme rett måtte gjelde for begge kjønn og derfor måtte man også arbeide både for kommunal og statsborgerlig stemmerett samtidig. Hennes konklusjon var at foreningen straks måtte få innsendt et forslag om stemmerett for kvinner til Stortinget.
I 1890 ble dette fremmet, og her het det at forslagene tilsiktet innførelse av stemmerett for kvinner. Egentlig skulle ikke dette være nødvendig, for det var også mange som mente at kvinnene etter den gjeldende Grunnlovens § 50 "tillige kan omfatte Kvinden den".

 Denne meningen var imidlertid blitt imøtegått ved første korsvei i 1818, da «dette Aars Storthing overensstemmende med Konstitutionskomiteens lndstilling forkastede et i 1815 fremsat Grundlovforslag om, at der til Ordene "Stemmeberettigede er de norske Borgere" i Grunnlovens § 50 skulde føies Ordene "af Mandkjøn". Ved neste korsvei, ved valget i 1894 kom det som de konservative fryktet: Venstre gikk inn for "Almindelig kommunal Stemmeret i Tilfælde særskilt gjennemført ved Lov".

Ved valget i 1906 ville Venstre innføre "Statsborgerlig stemmeret for kvinder efter samme regler, som nu gjælder for den kommunale stemmeret". Samme krav kom alle år fram til 1912.

Høyre sa i 1891 at "Hovedspørgsmaalene ved de kommende Valg vil være: Spørgs- maalet om almindelig Stemmeret".
Det konservative Partis Program, som ble vedtatt det konservative Landsmøde 3. april 1897 åpnet for at også dette partiet gav sin tilslutning til "Stemmeret i kommunen bragt i Overensstemmelse med Grundlovens Beting- elser for Stemmeret ved de statsborgerlige Valg". I 1912 bestemte Høyre at partiet ville arbeide for samme "stemmeret for kvinder som for mænd".

Naturlige arbeidsfelt
I Stortinget var altså holdningene til kvinnesaken delte blant politikerne. Mange høyremenn så kvinnens natur som et hinder for politisk deltakelse. Motstanderne hevdet at hvert kjønn hadde sitt naturlige arbeidsfelt og at likestilling derfor var uheldig. I tillegg mente de at det kvinnelige lett kunne gå tapt hvis kvinner ble politisk likestilt. Hun ville forlate hjemmet for å politisere, barnet ville skrike i vuggen og grøten koke over. I sin ytterste konsekvens ville det å gi kvinner stemmerett føre til hjemmenes oppløsning, hevdet motstanderne.

Viggo Ullmann (V) mente det var meningsløst å tro at kvinner som følge av at de fikk stemmerett, ville forsømme mann og barn. Det var ingen som generaliserte menn som gruppe på denne måten! Ullmann hevdet at dette til sjuende og sist var et spørsmål om makt. Grunnen til at stemmerett for kvinner ble avvist, var at de som satt med makten, fryktet å miste den.

Skadelig for kvinne
I innstillingen fra konstitusjonskomiteen uttrykte komiteens flertall frykt for at det å tilkjenne kvinnene stemmerett, bare ville skade henne og føre til usunn konkurranse mellom kjønnene.

Komitémedlemmene var innforstått med at det fantes enkelte kvinner som oppfylte alle kriteriene for stemmerett bortsett fra å ikke være av hankjønn, og at det å nektes stemme- rett utelukkende på grunnlag av kjønn kunne oppleves som urettferdig. Men komitéflertal- let var likevel av den mening at det prinsipielt ikke var riktig å "drage Kvinderne ind i det offentlige Liv ved at meddele dem politisk Stemmeret". Argumentet var at kvinnestem- merettens forkjempere baserte sitt krav på luftige, virkelighetsfjerne ideer: "Den lære, at Mand og Kvinde,[...] er hinanden fuldstæn- dige lige i Anlæg og Evner, beror efter Fler- tallets Mening mer paa abstrakte, fra selve Livet løsrevne Theorier end paa Kjendsgjer- ninger og Erfaring[...]."

Mot naturen
Kvinner og menn var skapt forskjellig, med ulike egenskaper. Kvinnens plass var i den hjemlige sfære – den offentlige var forbeholdt mannen. Flertallet var ikke imot kvinners rett til selvstendig virksomhet – at ugifte kvinner måtte tillates en viss utdanning og mulighet til å skaffe seg et utkomme. Men å dra kvinner inn i politikken...! Den naturlige utvikling hadde ført til at kvinnen hadde trukket det korteste strå i tilværelsen. Å utsette henne for politikk var derfor å øve vold mot tingenes naturlige orden, og ville bare kunne føre til skade.

Et mindretall på tre i komiteen, avviste flertallets argumentasjon. De tok avstand fra flertallets syn om at kvinnebevegelsen utgikk fra den franske revolusjonens valgspråk: frihet, likhet og brorskap. Isteden viste de til at kvinnebevegelsen hadde sine dypeste røtter i Amerika. Grunnen til at de gjorde dette, var mest sannsynlig av taktiske årsaker. Det ville skape et uheldig inntrykk av kvinnenes sak å knytte den for sterkt opp mot en blodig revo- lusjon som den franske!

Selvstendig menneskeverd
Mindretallet i konstitusjonskomiteen hev- det dessuten at kvinnen hadde et selvstendig menneskeverd. Hun var ikke bare et anheng til mannen. Ut fra dette var det bare rimelig at også kvinner skulle ha stemmerett: Man tror, at Kvinden ved sin deltagelse i det politiske Liv ikke blot her som overalt alende ved sin Nær- værelse vil virke forædlende paa Manden og lægge en Dæmper paa Partilidenskaben ved Valg og Forhandlinger, men ogsaa, at hun ved sin finere Intuition, sin stærkere Medfølelse og sit større Taalmod vil tilføre de offentlige Forhandlinger et nyt belivende Element, der vil være af uvurderlig Værd ved Lovenes Udforming og ved Ordningen af alle Samfundets Anliggender.

Med henvisning til Skriften
I debatten blant stortingsrepresentantene, var det biskop J. C. Heuch fra Kristiansand som argumenterte kraftigst imot forslaget om å gi kvinnene stemmerett. Kvinnen ville forsømme sine plikter som hustru og mor, skulle hun bli trukket inn i det politiske liv. Biskopen henviste til den hellige skrift i sitt innlegg, hvor det sto at kvinner skulle være unntatt offentligheten. Kvinnene var slett ikke skikket til å tenke klart eller utvise den grad av stabilitet og fornuft som krevdes av, for eksempel, Stortingets representanter: Nu vel, mine Herrer, tænker paa dette, at det havde været Eders Moder, som i Kraft af Stemmeret og Valgret havde deltaget her i Storthinget igaar i Debatten om Konsula- ternes Aflønning. Tænker Eder den ærverdige med sin stakkels Fistelstemme udbrede sig med al den Iver og Fanatisme, som let griber Kvinden, om hvorvidt det var rimeligt at beholde Konsulaterne i Wien og Rom! Er jeg den eneste, som vilde have flyet i Rædsel fra Salen [...] "Et neutra"

Biskop J. C. Heuch argumentasjon om at kvinner som beskjeftiget seg med politikk, ville bli sterile og utvikle seg til et slags intetkjønn, et neutra, var en mye brukt argumentasjon i andre land: Hvis man tænker sig et Samfund, styret af Kvinder, vil det være et Samfund, som bevæger sig uafladelig i de voldsomste Søer[...] Hun bliver et vanskabt Misfoster, hun bliver et Neutrum.

Resultatet av denne to dager lange debatten var at forslaget om stemmerett for kvinner ble forkastet med 70 mot 44 stemmer. De neste årene led forslagene som kom, omtrent samme skjebne: de ble enten ikke behandlet eller de ble avvist.

Splittelse
I kvinnestemmerettsspørsmålet ble det etter hvert strid om taktikken videre, etter som nederlagene i Stortinget kom. Kvinde- stemmeretsforeningen opplevde å bli splittet i spørsmålet om allmenn stemmerett for kvinner.
De stadige nederlagene i Stortinget bidro til at det etter hvert utviklet seg ulike meninger om hva som var en fornuftig taktikk i det videre stemmerettsarbeidet. Skulle man først gå inn for kommunal stemmerett som et første skritt på veien – eller, slik Gina Krog sto urok- kelig fast på, fortsette den kompromissløse kampen om stemmerett på samme vilkår som menn?
På et møte i februar 1897 ble det bestemt etter forslag fra høyrekvinnen Anna Rogstad at man skulle gå inn for en ny strategi, og komme med forslag til Stortinget om kommu- nal stemmerett for kvinner. Forslaget gikk ut på at så lenge man ikke oppnådde full stemmerett for kvinner på samme betingelser som menn, fikk man nøye seg med noe mindre.

Anna Georgine Rogstad (1854–1938) var den første kvinnen som tok sete i Stortinget. Hun var en aktiv kvinnesakskvinne, og var selv med på å drive fram den endringen i stemmerettsreglene som ga henne anledning til å stille til valg i 1909.

Rogstads linje var å bryte med gamle prinsipper, mente Gina Krog – og gikk av som formann i protest. Ikke minst, mente hun, ga forslaget en flau smak med tanke på at foreningen året før hadde sendt inn forslag om stemmerett på samme betingelser som menn: ... i fjor fordrede vi retfærdighed og fik det ikke, iaar ber vi om nogle smuler fra herrernes bord. (Gina Krog, i Nylænde, 15. mars 1897)

Gina Krog stod sentralt i organiseringen av den norske kvinnesaksbevegelsen i 1880- årene. Hun var primus motor
i fire foreninger, og dessuten var hun redaktør av kvinnesakstidsskriftet Nylænde fra første nummer i 1887 til sin død, fra 1894 også utgiver. I hele sitt voksne liv arbeidet hun for kvinnesak på heltid. Krog var den første kvinne i Norge som ble bisatt på statens bekostning.

Fornyet interesse
En rekke medlemmer gikk ut av Kvindestemmeretsforeningen sammen med Gina Krog, og dannet Landskvindestemmerets- foreningen, med Fredrikke Marie Qvam som leder. Stemmerettsspørsmålet fikk fornyet aktualitet som følge av splittelsen og både Kvindestemmeretsforeningen og den nye Landskvindestemmeretsforeningen opplevde fornyet interesse for sitt arbeid. Medlemstallet økte, og den nye foreningen vokste til en stor, landsomfattende organisasjon – slik navnet tilsa.

På det første landsomfattende kvinnesaksmøtet i Bergen i 1898 skulle man forsøke å samle fraksjonene. I innbydelsen fra Bergen Kvindesagsforening var alle norske kvinne- saksforeninger velkomne, og i alt møtte 184 deltakere. 24 foreninger var representert. Isteden for forsoning og samling om kvinnestemmerettsspørsmålet, ble det for alvor splittelse blant deltakerne.

Ragna Nielsen vakte harme med sine uttalelser om at kvinnene ennå ikke hadde gjort seg fortjent til stemmerett: Hva vilde det nemlig si, at kvinderne med et Slag fik almindelig Stemmeret? Det vilde si, at Storthinget paa nogle hundrede kvinders Anmodning slap Tusener af kvinder paa engang ind til Valgurnen. Har noget saadant nogensinde skeet i Stemmerettens Historie? Og vilde det ikke være en uforsvarlig Letsindighed af Storthinget at gi Tusener Stemmeret, naar disse Tusener aldrig ved noget Tegn har vist, at de føler sig som myndige Borgere, aldrig har eklæret sig villige til at ta borgerplikten paa sig og aldrig selv har for- langt Borgerrettigheter? (Ragna Nielsen, i Bergens Tidende, 20. august 1898)

Mot dette synet argumenterte Fredrikke Qvam: Man lærer ikke at svømme før man kommer i vandet. Derfor er det nok mulig, at kvinderne i begyndelsen vil delta meget sparsomt i det offentlige liv og kanskje ogsaa gjøre en noksaa ynkelig figur, naar de begynder. Men de lærer ikke at svømme, uden de faar adgang til sjøen[...]. (Fredrikke Qvam, i Nylænde, 1. nov. 1898)

Nylænde (av nytt lænde, nytt terreng) var Norges første kvinnesakstidsskrift, og ble utgitt i Kristiania (Oslo) fra 1887 til 1927 med undertittelen "Tidsskrift for kvindernes sak".

Den 21. april 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett. Vilkårene om inntekts- og skatte- begrensning ble opphevet. Forslaget om alminnelig kvinnestemmerett fikk kun 33 stemmer i Stortinget, mens hele 81 gikk imot. Begrunnelsen var at kvinnene utover i landet ikke hadde vist nok interesse for saken.

Likevel kom det første gjennombruddet for stemmerett til kvinnene i 1901. Da fikk kvinner kommunal stemmerett avhengig av inntekt, og kunne la seg velge til kommunestyret.

Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF) la helt fra starten av stor vekt på agitasjon ut- over i landet, og framholdt at henvendelsene til stortingsrepresentantene skulle komme fra alle kanter av landet og ikke bare fra hovedstaden. I løpet av halvannet år var medlems-tallet i LKSF oppe i 750, spredt i 19 avdelinger rundt om i landet.

I 1901 kom forslag om alminnelig stemmerett for menn også ved kommunevalg. LKSF sendte straks inn et tilleggsforslag hvor de ba om at kvinner skulle tas med. Resultatet av voteringene i Stortinget ble allmenn stemmerett for menn ved kommunevalg, og inntektsbegrenset kommunal kvinnestemmerett. Dette betød at om lag 200 000 kvinner ble stemmeberettiget ved neste kommunevalg.

Da kvinner fikk stemmerett i 1901 etter censusprinsippet, dvs. avhengig av en gitt minste skattbar inntekt, og ble valgbare til kommunestyrene, ble seks kvinner valgt inn ved valget samme år i Kristiania. Det var Elise Heyerdahl og Sofie Borchgrevink, som representerte Høyre, Margaretha Strøm og Martha Tynæs for Arbeiderpartiet, og Anne Holsen og Ragna Nielsen møtte for Kvindestemmeretsforeningen. Ordfører Andersen Aars i Kristiania åpnet Bystyrets møte 30. januar 1902 med følgende hilsen: Idet vi nu for første gang efter det stedfundne valg gaar til vore forhandlinger, maa det være mig tilladt at udtale et 'velmødt' til kommunestyrets samtlige medlemmer og særlig ønske de kvindelige repræsentanter, som vi nu for første gang ser blandt os, et velkommen i våre rækker.

Venstre hadde vært en pådriver for allmenn stemmerett for menn, men kvinnestem- merett var mer omtvistet i partiet selv om, som vi har sett, flere ledende venstrepolitikere sto i bresjen for kvinnestemmeretten. En forklaring til dette kan være at de kvinneaktivistene som gjorde seg gjeldende ikke sognet til venstremiljøer. Kvinne- stemmeaktivister hørte imidlertid hjemme i Høyre og det ferske Arbeiderpartiet. Likevel hadde spørsmålet om kvinnestemmerett lav prioritet i innen alle partier.
Moss

Egentlig benyttet få kvinner seg av sin stemmerett, men i Moss var det annerledes. Ved kommunevalget i 1901 benyttet hele 593 kvinner seg av sin nyvunne rettighet, men det var ingen kvinner som stilte til valg. 886 menn stemte i Moss samme året. Ved valget tre år senere fikk Moss to kvinnelige bystyrerepresentanter. Det var Amanda Sengeløv og Kirsten Holst, begge som representanter for Det konservative parti. I tillegg kom en kvinne inn som suppleant.

Amanda Sengeløv
Det sies at Amanda Sengeløv var praktisk, kjapp og slett ikke skåret for tungebåndet. Men av en eller annen grunn ble hun ikke tatt så på samme alvor som de to andre samtidige kvinnene i mossepolitikken. Muligens kom det av at hun opptrådte engasjert og følelses- ladet og at hun kunne innta ulike standpunk- ter i det politiske liv. Først representerte hun Høyre, men så forlot hun partiet for å være med på å starte Avholdspartiet, fordi hun mente at Høyre ikke gjorde nok for avholdssaken.
Hun lot seg velge inn i bystyret som repre- sentant for Avholdspartiet. Her fikk hun følge av jordmor Anethe Engebrethsen. Dermed finner vi fire kvinner som våget å gripe ordet i et mannsdominert Moss bystyre.

Det Hvite Bånd
Amanda Sengeløv var en aktiv kvinne, og hun var i de første år av virksomheten til Det Hvite Bånd på Jeløy å finne i ledelsen sammen med mange navn med tilknytning til Moss; fru sogneprest Halvorsen, Pauline Dahl og Elna Hermansen. Det Hvite Bånd er en avholdsorganisasjon for kvinner, som på kristen grunn arbeider for å forebygge alle slags rusgifter, verne om familien, få kvinner med i avholdsarbeidet, fremme likestilling i borgerrettigheter og mellomfolkelig fred og forståelse.

I 1874 organiserte kvinnene seg til det vi i dag kaller Det Hvite Bånd. Professor Frances Willard ble forbundets organisator og leder. Oppgaven ble å vinne verdens kvinner til kamp mot alkohol og alle nedbrytende makter. Begavede og dyktige kvinner ble sendt ut i verden for å organisere arbeidet.

I Norge var det komtesse Ida Wedel Jarlsberg som var den første landsleder. Da foreninger ble stiftet i Norge fra 1889, vokste sosiale tiltak fram mange steder - leseværelse, suppekiosk, kafé, venterom og oppbevaringsrom, sjømannshjem, barnehjem, pensjonat for unge jenter, husstellskole, herberge, kurhjem, hybelhjem og ikke å forglemme blomstermisjon/besøkstjeneste.

I 1919 kjøpte organisasjonen Det Hvite Bånd, som i flere land drev kursteder for kvinnelige alkoholikere, Vårli. Den norske foreningen hadde i 1913 kjøpt Reneflot for 25.000 kroner. Meningen var at gården skulle drives som gårdsbruk med en kvinnelig agronom i spissen og pasientene som gårdsarbeidere. Dette ble det naturlig nok ikke noe av, da de fleste av pasientene var fine Oslofruer som nektet å arbeide med slikt.

Historiene er mange om aktiviteten på Vårli i denne perioden og damene skal ha hatt mange finurlige måter å skaffe seg noe å drikke på.

Man gikk fort over til å forpakte bort driften, men det ga ikke tilstrekkelig lønnsomhet, så gården ble solgt i 1918 for 65.000 kroner. I stedet kjøpte organisasjonen husene på Vårli, (for 60.000 kroner) og der ble driften fortsatt til 1949.

I 1949 solgte Hvite Bånd sitt kursted på Vårli til Vanfør Ungdoms Hjelp, som startet realskole der. Hvite Bånd driver i dag sin kurvirksomhet på den tidligere Risby husmorskole på Dokka. Etter at realskolen ble ned- lagt, ble Vårli asylmottak, og nå bygges det nye boliger med sjønær luksus på området.

Kirsten Holst
Kirsten Holst var ugift og aktivt med i samfunnslivet. Hun omtales som forfinet og streng. Ved valget i 1912 var hun valgtaler sammen med assessor Hagerup-Bull, en ikke ukjent høyrepolitiker med verv både i storting og regjering. Kirsten var musikklærerinne og var ildsjel som leder av "Holstkoret". Hun nådde helt til topps i det politiske liv og ble valgt inn i Høires sentralstyre hvor hun satt perioden 1912-1914. Hun var den tredje kvinne i Høyre med så høyt verv.

Under verdensutstillingen i 1914 var frøken Kirsten Holst oppført som prisdommer. Kirsten Holst regnes som stifteren av Moss kvinneråd i 1904. Hun ledet dette rådet til sin død. I sitt testamente opprettet hun et legat som skulle deles ut til kvinner fra Moss.

Moss og omegn Kvinneråd
Moss og omegn Kvinneråd eier Velferdssentralen for eldre, som er samlokalisert med Frivilligsentralen. Velferdssentralen ble opprettet i 1967. Medlemmer i Moss og Omegn Kvinneråd er både organisasjoner og enkelt- personer.

Følgende organisasjoner er medlemmer i Kvinnerådet:
Moss/Rygge Old Guides Jeløy Bondekvinnelag Civitan Club Mosiana Ladies Circle Moss/Jeløy Innerwheel
Moss og Jeløy Sanitetsforening Moss Soroptimistklubb I tillegg er en rekke enkeltpersoner medlemmer. Til sammen har Kvinnerådet rundt 60 medlemmer.

Kommunevalget 1907
I 1907 fikk fire kvinnerepresentanter plass i bystyret i Moss, tre fra Høyre og en fra Arbeiderpartiet. Det var Anna Hagman som ble valgt som første kvinne fra det da to år gamle Moss Arbeiderparti.

Det var den legendariske arbeiderhøvdingen Arne Magnussen som hadde greid å anspore henne til politisk arbeid. Han overtalte Anna Hagman til å holde foredrag da han første gang møtte henne hengende over vaskebaljene i glassverkboligenes bryggerhus. Anna holdt et foredrag som var så klart i argumentasjonen at hun straks vant seg en stor tilhørerskare. Arne Magnussen var arbeiderbevegelsens fremste talsmann i Moss i mellomkrigsårene, og rådmann i Moss.

Allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg ble innført 1911, to år før allmenn stemmerett ved stortingsvalg kom. Men det skulle ta tid før kvinnene kom med i politikken. Selv om flere kvinner fikk stemmerett førte ikke dette til at flere kvinner ble valgt inn på Stortinget eller i kommunestyrene.

Anna Hagman
Anna Hagman ble den eneste kvinnen som virkelig markerte seg i kommunepolitikken i Moss i disse årene. Hun var helt ulik frøken Holst, både av utseende og av vesen. Anna var humoristisk og blid, og hun var mor til "nesten et dusin barn", og derfor måtte hun ha atskillig overskudd. Før hun ble gift, jobbet hun som typograf, og sine erfaringer fra en arbeids- plass kom til å prege språket hennes, og bidro sikkert til at hun ble flink til å forstå hva andre sa og skrev og til å uttrykke seg selv. Hun var ikke av dem som bare satt i en krok og leste. Nei, hun lagde mat, hun skurte og vasket. I politikken gikk hun rett på sak, og hun viet seg i særlig grad til sosiale spørsmål og saker som angikk gamle og barn.

Arbeiderpartiet
Hun representerte Moss da arbeiderkvinnene avholdt sitt første landsmøte i Trondheim i 1915. At mennene ikke likte at kvinnene skapte sin egen organisasjon, trenger ikke så mye omtale.

Disse tre kvinnene representerer en historie hver for seg. Anna Hagman og Kirsten Holst representerte hver sin fløy i det politiske liv, og begge satt en tid i formannskapet i Moss. Og begge nøt respekt blant både menn og kvinner i sin samtid. Som nevnt, var frøken Holst med i Høyres sentralstyre. Fru Hagman reiste land og strand rundt for å holde foredrag, og over alt møtte folk tallrikt fram.

Selv om både Høyre og Arbeiderpartiet hadde aktive kvinner med i det politiske liv, førte ikke dette til at kvinner som støttet Venstre, våget seg fram. Ifølge Nils Johan Ringdal slapp aldri Frisinnede Venstre kvinner til orde: SÅ frie var ikke mennene der!

Delte meninger
Kvinnene selv hadde delte meninger om hvordan de skulle benytte stemmeretten. Kvindestemmeretsforeningen (KSF) fram- holdt at lokalpolitisk virksomhet ikke var det samme som politisk arbeid, og derfor burde "dyktige personer" velges til tillitsverv uav- hengig av snevre partiinteresser. Ut fra dette prinsippet stilte KSF egne lister. Resultatet ble temmelig mislykket, og etter 1904 gikk de bort fra dette.

LKSF derimot, anbefalte kvinnene å slutte opp om de forskjellige partiene, samtidig som de anmodet partiene om å nominere kvinner på valglistene. I Kristiania ble det valgt inn fire kvinner i bystyret; to fra Arbeiderpartiet og to fra Høyre, men ingen fra Venstre. Valgframmøtet blant kvinner i byene var 48 % og bare 9,5 % på landet, men prosenten økte ved neste valg.
Stortingets vedtak om å oppløse unionen med Sverige 7. juni 1905 førte til sterke reak- sjoner i Sverige. Svenskene stilte derfor krav om at det skulle holdes en folkeavstemning i Norge om unionsbruddet. Denne folkeav- stemningen ble lagt til 13. august og en enorm mobilisering ble satt i gang for å få folk til å stemme for unionsoppløsning.

Likevel gikk ikke Stortinget inn for at kvinner skulle få stemmerett i unionsspørsmålet. Da det ble klart at kvinnene ikke fikk delta i folkeavstemningen, satte Fredrikke Marie Qvam og Gina Krog i gang en underskriftsaksjon til støtte for unionsoppløsningen. Aksjonen skulle synliggjøre kvinners forhold til de nasjonale spørsmål og vise at kvinner også var klar for å dele det ansvar som 7. juni- beslutningen medførte. Aksjonen var imponerende gjennomført og innebar et enormt arbeid for de involverte kvinnene, som ikke hadde noe organisert apparat eller manntallslister å gå ut fra. Til tross for dette kunne de overrekke hele 279.878 underskrifter til støtte for unionsopp- løsningen, til Stortingets president 22. august.

I ettertid ble aksjonen brukt for å legitimere kravet om stemmerett for kvinner. Den største stemmerettsorganisasjonen hevdet at under skriftsaksjonen hadde vist at kvinner var like patriotiske og verdige borgere som menn, og at det derfor ikke representerte noen fare å gi kvinner stemmerett.

Aksjonen ble nevnt da Stortinget innvilget stemmerett for kvinner i 1913.

Forslaget om at kvinner skulle få stemmerett på lik linje med menn, ble enstemmig vedtatt i Stortinget 11. juni 1913. Dermed var kvinnenes stemmerettskamp avsluttet, 99 år etter at Norge fikk en grunnlov som slo fast at landet skulle styres av det norske folk.
Med dette ble Norge det andre landet i Europa hvor kvinner fikk full stemmerett. Før oss var Finland, der kvinner fikk stemmerett i 1906. Også Australia, New Zealand og et par amerikanske delstater var tidligere ute enn Norge.

Med stemmeretten i 1913 var det formelle grunnlaget lagt for at kvinner skulle kunne delta i samfunnets avgjørelser på lik linje med menn. En kampsak med røtter tilbake til den franske revolusjonen og opplysningstida var vunnet. Og i løpet av kampen hadde kvinner blitt politisert og fått organisasjonserfaring gjennom kvinnesaksforeningen, stemmerettsforeningene, avholdsbevegelsen, fagbevegelsen og misjonsforeningene.

Med seieren i 1913 begynner en ny historie - historien om kvinnenes vei inn i politikken. Det viste seg imidlertid fort at kvinnestemmeretten ikke førte til nevneverdige endringer i politikken eller i kvinners politiske engasjement. I de politiske partiene, så vel som i de forskjellige representative organene, forble kvinnene overalt en liten minoritet. Deres muligheter for, og til dels også ønsker om, å delta i partipolitisk arbeid var små, skrev professor Ida Blom i Kvinnenes kulturhistorie 1985.

Kvinner i politikken – pr. 1933
Ved årsmøtet i 2008 leste Astrid Asting opp to avisartikler fra 1933 fra Moss Morgenblad. Hun dro linjer fra Kirsten Holsts arbeid for kvinners rettigheter, arbeidet med folkehelse, Sanitetsforeningen og menighetspleien.

Den ene avisartikkelen handlet om et foredrag som Karen Asting, Astrid Astings svigermor, holdt i Moss og Omegn Fedre- landslags møte, om kvinners deltakelse i politikk: Kvinnene fikk innskrenket stemmerett i 1907, den gjaldt bare gifte kvinner og var betinget av at mannen skattet efter en inntekt på 400 og 300 kroner, henholdsvis i by og på land. Senere er som bekjent kvinnenes stemmerett utvidet. Det er arbeiderpartiets kvinner som har benyttet sig mest av denne rett, de har vært et eksempel for de borgerlige kvinner som slett ikke har vist den interesse de burde. Vi borgerlige kvinner må gå til de revolusjonære for å lære hvordan vi skal bekjempe deres politikk.

Vi skjønner oss ikke på politikk, sier mange kvinner. Men de er selv med og kaster sten på de svært få kvinner som deltar i det offentlige liv og beskylder dem for å forsømme hus, mann og barn. Stilles en kvinne op på en nominasjonsliste, blir hun konsekvent strøket av kvinnene. Det er ikke godt å angi årsaken hertil, men det henger kanskje sammen med at kvinnene er tilbøielige til å se mer på person enn sak. I Moss bystyre sitter nu to kvinner, det meste på lang tid, i Jeløy herredsstyre ingen. Averteres det politiske møter, kommer ikke kvinnene. Men averteres fremvisning av pyjamas'er, er det fullt hus. Jeg kan ikke forstå hvorfor det siste skal ha større interesse enn å beskjeftige sig med dagens brennende spørsmål...

Det er ikke alltid det er kvinnens skyld at hun ikke har mer interesse for politikk. Min kone skal ikke fly på møter og i foreninger, sier mannen, hun skal være hjemme, stelle huset, være yndig og dyrke mig. Det er sånne paschamannfolk som har stirret seg blinde på bestemors sihouet. Vi trenger ikke drømmer og fantasi nu, det er realiteter vi må ha. Jeg tror også at mannen av i dag ikke bare trenger en husholderske, men også en kamerat som kan stå ham bi i livet. I de unge år fører kvinnen et nokså ubevisst liv, men når hun er kommet så langt at barna er blitt store, blir hennes liv mer bevisst. Hun må da ta mer del i det levende liv, bli mer for sine omgivelser. Og da bør hun våkne til full forståelse av hva fedrelandet bør være for henne. Hun må være med og redde det fra marxismens ulykke så vi kommer tilbake til den tid da vi var frie borgere i et fritt land.

Vi har kvinner som tar aktivt del i arbeidet for fedrelandet, lottene. Da bevegelsen kom til Moss, møtte den veldig motstand. Det var foreninger som mente lottebevegelsen vilde gå dem i næringen og det blev sagt at det bare gjaldt kurtise av office- rene. Lottene gjør imidlertid meget nyttig arbeide og deres general, frøken Jacobine Rye, har fått mange begeistrede skrivelser herom fra høiere offiserer...

Den andre avisartikkelen handlet om kvinnens innsats på det sosiale, hygieniske og religiøse område. Den avsluttes slik: De mange foreninger av kvinner, ypperlig organisert, utmerket ledet, med forskjellige underavdelinger som arbeider på hvert sitt felt, viser at kvinnene har evner til å pleie detaljene, å samle dem i et hele, til å planlegge og lede.

 

Kilder:

  • Det Hvite Bånds hjemmesider Moss Morgenblad
  • Moss Avis
  • Moss bys historie 1880-1990 – Nils Johan Ringdal
  • Stortinget om Stemmerett for kvinner 17. mai 1814-11. juni 1913
  • Kilden 2005, nettsider
  • Folketellingen 1910
  • Høyres og Venstres partiprogrammer Wikipedia
  • Aschehougs nettleksikon

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag44
Igår341
Denne uka1682
Denne måneden5444
Totalt1957786

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown