Realismens slagmark : 1814 i Østfold

REALISMENS SLAGMARK: 1814 I ØSTFOLD

En tredelt historie

av Åsmund Svendsen

Ved siden av okkupasjonshistorien 1940-1945, er 1814 Norges mest sentrale nasjonale fortelling. Den definerer det nasjonale fellesskapet og er startpunkt for historien om det moderne Norge. I grunnlovsjubileet i år gjelder det å ha grunnfortellingen på plass.

Historien om 1814 er et tredelt drama, som begynner i januar og slutter i november. Første akt, som har 17. mai som høydepunkt, er mest populært. Dermed blir 1814 synonymt med 17. mai, som av mange oppleves som sluttpunkt for hele året 1814. Skjedde det noe etter dette, kan man spørre seg?

De to neste aktene er minst like interessante. For vår fylke er andre akt særlig sentral, tiden fra Eidsvoll i mai til Østfold og Moss i august. Andre akt er en glemt gullgruve, preget av dramatikk og store følelser. Dette peker fram mot tredje og avsluttende akt i fortellingen, høsten 1814 som slutter med kongevalget og inngåelsen av unionen med Sverige 4. november. Foruten noe sølle historikere, kjenner nesten ingen historien om 1814 etter 17. mai. Dette er dypt alvorlig: Østfold har en plikt til å fortelle andre akt med en høy og tydelig stemme.

reali11

For Østfolds del bæres andre akt oppe av to søyler; krigen og freden. Kjente steder er bl. a. Gamlebyen i Fredrikstad og Fredriksten festning når det gjelder krigen, og Spydeberg prestegård og Konvensjonsgården i Moss når det gjelder freden. Mossekonvensjonen 14. august er vendepunktet i andre akt av 1814-historien. Derfra går historien videre til siste akt, som først og fremst foregår i Oslo.

Det norske opprøret
Første del av historien tar oss fra den nordiske vinteren i januar til den nordiske våren.

17. mai er det store høydepunktet, hvor alt
samles i et storstilt skue på Eidsvoll. Ikke alle husker historien like godt, derfor en rask skis- se. Fra 1380 til 1814 var Norge i union med Danmark. I kjølvannet av Den store franske revolusjon 1789 kom Napoleon til makten i Frankrike. Snart ville keiseren legge Europa under seg. Høsten 1807 ble Danmark-Norge presset inn i en allianse med Napoleon, som snart viste seg å være taperlaget. For Sverige så det helt annerledes ut. I 1810 valgte kongeriket i øst seg en ny arvefyrste, den styrtrike mars- kalken til Napoleon, Jean Baptiste Bernadotte, eller Karl Johan som han ble hetende nå. Under hans ledelse bygde Sverige først en allianse med Russland, dernest med England. Høsten 1813 var Napoleon slått, og snart truet Karl Johan Danmark. Han ønsket fred på én betingelse: han skulle ha Norge, et krav Russland og England begge støttet. Det fikk han. I Kiel-freden, undertegnet 14. januar 1814, ga den dansk-norske kongen Frederik VI fra seg Norge.

Først et par uker etterpå fikk stattholderen i Norge rede på det som var skjedd. Stattholderen var Christian Frederik, arveprins i Danmark, en ungdom som hadde kommet til Norge i mai 1813. Historien om hvordan han kom til Norge har en liten Østfold-vri. Kysten var blokkert av engelske og svenske skip. Prinsen visste råd, kledt seg som matros og i en liten fiskekutter satte han over Kattegat, snek han seg opp langs den svenske skjærgår-den, over Sekken og inn Herfølrenna til de myke øyene ytterst i Oslofjorden, Hvaler. På den tiden holdt en del av kystforsvaret til på Søndre Sandøy, en liten armada av rosjalupper bygd opp etter at britene tok med seg den dansk-norske flåten fra København i september 1807.
Christian Frederik reiste opprør mot Kielfreden. En union med Sverige måtte unngås. Først handlet det om fedrearven for Christian Frederik; her kom en oppkomling av en sak- førersønn fra Pau i Frankrike og skulle bli norsk konge. Snart gikk det opp for ham at det handlet om folket og nasjonen. Etter råd fra gode hjelpere innkalte Christian Frederik en riksforsamling på Eidsvoll. Landet skulle få en grunnlov, en konstitusjon, en helt ny politisk plattform.

Fra 10. april satt 112 menn sammen på Eidsvoll. Fra Østfold møtte det én mann hver fra byene, Halden, Fredrikstad og Moss, og to menn fra amtet. Amtet besto av alle prestegjeld i fylket. Vi vet godt hvordan Eidsvollmennene ble valgt og hvem de var. Utsendingen fra Moss het

Gregers Winther Wulfsberg, var jurist og embetsmann og hadde blitt valgt av 105 borgere 25. februar. Valget foregikk i den velstelte, hvite korsdelte trekirken, som lå der hvor dagens kirke ligger.

Med Grunnloven av 17. mai 1814 var det norske opprøret fullbyrdet. Samme dag ble prins Christian Frederik valgt til konge. Det må ha vært et stolt øyeblikk. Eidsvollmennene kjente historien. For første gang siden 1300- tallet ble det valgt en konge som bare skulle være konge for Norge. Nå gjaldt det bare å få anerkjennelsen fra hele verden på at Norge atter var et selvstendig og udelelig rike. Det var blitt den store drømmen for de alle.

Sommerens drama
Neste akt i dramaet strekker seg gjennom sommeren til 14. august. Det begynner som et mellomspill, skiftende, uklart, usikkert, før det topper seg med krigen og til slutt fredsforhandlingene. Kort handler det om hvordan drømmen fra Eidsvoll møter verden, idealene som blir sprengt av realitetene. Spørsmålet er hvor mye drømmen var verd, og hvor langt den bar.

Nå møter Norge verdens harde realiteter. Høysommeren 1814 kom fire utsendinger fra Europa: fra Russland, Preussen, Østerrike og England. Dette var de fire seierherrene etter Napoleons fall. For dem gjaldt det én ting, å skape fred i Europa. For å skape fred i vår del av verdensdelen, var de bundet til å oppfylle Karl Johans norske politikk. Til Christian Frederik hadde de et budskap: Norge måtte gå inn i en union med Sverige. Skjedde ikke det, ville landet være likt et fortapt skip på verdenshavet, en Flyvende Hollender, eller kort sagt; Nord-Korea anno 1814.

Christian Frederik kunne velge isolasjonen, eller han kunne underkaste seg stormaktenes vilje. Han valgte det siste, og åpnet for forhandlinger med Sverige. Det passet med råd han hadde fått. Noen dager etter Riksforsamlingen fikk Christian Frederik en innstendig oppfordring fra Christian Colbjørnsøn. Han var en av prinsens nære, norske venner, en gammel embetsmann med stor makt i København. Søk å få de beste vilkår for folket, var rådet hans. Snart stod alt klart for ham, Christian Frederik: Han kunne ikke nå helt fram, men han måtte forsvare Grunnloven og friheten.

I første omgang ville ikke Karl Johan forhandle. Han krevde militære garantier. Tross alt, Norge var jo hans. Det hadde kong Frederik VI gjort klart i Kiel-freden. Det var da ingen ting å forhandle om? Christian Frederik måtte bort, og så fikk man komme tilbake til dette med grunnlov og frihet etterpå.

På den tiden hadde Christian Frederik slått seg ned på Moss jernverk, hvor han holdt hus i hovedbygningen som i samtiden ble kalt for Det Ankerske hus. Jernverket var om lag 100 år gammelt, og de siste tiårene hadde det blitt kjent som et av Danmark-Norges beste kanonstøperier. Verket var eid av selskapet etter Bernt Anker, Norges rikeste mann til sin død i 1805. Bernt Anker var fetter til Carsten Anker som eide Eidsvoll jernverk. Carsten Anker, med slekt fra Halden, var vokst opp på Moss jernverk, men det var før hovedbygningen stod ferdig. Fra 21. juli hadde Christian Frederik hovedkvarteret sitt her, med sine adjutanter og militære rådgivere. For en stund var dette lan- dets sentrum.

I slutten av juli ble kontakten mellom Christian Frederik og Karl Johan brutt. 26. juli gikk svenske styrker inn i Norge. Angrepet rettet seg mot Fredrikstad og Halden. Fredrikstad overga seg 4. august, mens Fredriksten festning ble omringet.

Men så skjer noe uventet. Midt under felttoget, hvor de svenske styrkene hadde overtaket, tilbød Karl Johan helt overraskende nye forhandlinger. Med ett godtok han betingelsene som Christian Frederik hadde satt noen uker tidligere. Det sentrale punktet var at Karl Johan nå plutselig godtok Eidsvollgrunnloven. Vi vet ikke hvorfor han snudde. Det kan være at hans norske rådgiver visket ham noen ord i øret, Carsten Tank fra Rød herregård utenfor Halden. Men like viktig er det at Karl Johan helt fra begynnelsen av ønsket å være imøte- kommende ovenfor Norge. Han hadde ingen interesser av å knuse landet, om han kunne ha gjort det. Vi vet ikke helt hva som rørte seg i hodet på Karl Johan. Dette er en av gåtene som gjenstår i 1814-forskningen.

Trelasthandler og godseier Carsten Tank er en av sentrale personene i historien om 1814, og kanskje Østfolds best informerte sivilperson dette året. Tank hadde i lang tid håpet på en union med Sverige, noen han hadde ment
siden 1790. Grunnen var mer misnøye med det dansk-norske regimet enn dyp kjærlighet til Sverige. I mars 1814 ble han statsråd hos Christian Frederik, men forlot rådet da krigen brøt ut. I stedet ble han Karl Johans rådgiver og sendebud. 7. august kom Carsten Tank til Spydeberg prestegård med Karl Johans tilbud om forhandlinger. Dagen etter bestemte Christian Frederik og statsrådet seg for å forhandle.

De avgjørende forhandlingene kom i gang 10. august i hovedbygningen på Moss verk. Tre dager etterpå var avtalen klar. Fram til 12. august forhandlet Christian Frederik alene med Karl Johans utsending, Magnus Björnstjerna, men fra 13. august beordret han statsrådene Jonas Collett og Niels Aall til å sluttføre samtalene. Selv om de fleste spørsmålene var avklart på forhånd, var forhandlingene harde. 13. august rådet kongens statsråd til et siste angrep, uten at det ble noe av. Flere blant kongens rådgivere ønsket ikke en våpenstillstand før man hadde forsøkt et ordentlig slag.

Samtidig som forhandlingene pågikk i Moss, gikk krigen sin gang. En ordveksling om morgenen 14. august er talende. General Skjöldebrand hadde kommet fra Fredrikstad til Moss, og han møtte en sliten Christian Frederik. Fra sør lød lyden av kanonild fra kampene ved Kjølberg bru i Onsøy. Vi kan ikke forhandle under slik forhold, utbrøt prinsen. Jo, svarte Skjöldebrand, krigen går sin gang, forhand- lingene sine. Vi skal ikke stole helt på Skjölde- brands beretning, som han først skrev ned et godt stykke etter 1814 og hvor han gir seg selv en langt større rolle enn det han egentlig hadde.

Sammenfallet i tid mellom krigens og forhandlingens gang understreker likevel et viktig poeng: 1814 i Østfold samler seg om to akser; krigen og freden. De to aksene utfyller hverandre og er en kilde til å diskuterte historiens motsetninger: i dette tilfelle at noe måtte ofres for at det gode skulle vinne. For det er klart – i august 1814 måtte noen gi seg for at freden skulle vinnes. Dramaet knytter seg til to personer, Karl Johan og Christian Frederik. Begge hadde makt til å fortsette krigen. På begge sider var det nok av mennesker som ville fortsette kampene. Professor Georg Sverdrup sa til Christian Frederik 13. august: Det har blitt spilt for lite blod. Skjöldebrand på sin side skal ha fortalt den norske kongen at den svenske hæren med glede vil kjempe videre! Både Karl Johan og Christian Frederik tok avgjørende skritt mot at det ble en fredelig løsning. Den som tapte mest prestisje var Christian Frederik. Han ble gjort til syndebukk for det norske militære nederlaget, og dessuten framstilt som en feiging og en svekling, godt hjulpet av svensk propaganda om høsten. Karl Johan så seg absolutt tjent med at prinsen Christian Frederik kom mest mulig i vanry.

Avtalen 14. august munnet ut i et sett med dokumenter. For det første en våpenhvile mellom Sverige og Norge. Deretter en politisk avtale, som ble hetende Mossekonvensjonen.

Konvensjonen er et av de sentrale dokumenter fra 1814, og stiller på linje med Kiel- freden. Begge avtalene frøs fast en situasjon, satte sluttstrek for en prosess og la føringer for veien videre. Avtalen satte ikke minst Kiel- freden til side som grunnlag for en union mellom Sverige og Norge, ble det hevdet senere i Norge. For Norge var dette svært viktig.

Unionen som måtte komme, fikk dermed et skinn av frivillighet for Norges del. På svensk side forsto man det nok annerledes, men Karl Johan kunne absolutt leve med en uklar avtale. Nettopp det uklare og runde er hemmeligheten bak avtalen: formuleringene var såpass flertydige at begge parter kunne leve med dem.
Det unike med Mossekonvensjonen var at Karl Johan respekterte Eidsvollgrunnloven. Ja, faktisk var dette første gang både Grunnloven og Stortinget ble satt på prøve i møte med krefter utenfor landet. Grunnloven ble reddet i

Østfold og Moss, og med det ble et norsk selvstyre sikret, om ikke full selvstendighet.
Mossekonvensjonen er både et sluttpunkt og en ny begynnelse. Historien om 1814 slutter verken i Moss, ved Kjølberg bro, hvor noen av de siste kampene ble kjempet formiddagen 14. august, eller på Fredriksten festning, som først slapp inn svenske styrker om morgenen 16. august. Historien om 1814 ruller videre om høsten.
Østfolds 1814-historie er altså først og fremst knyttet til andre akt. Andre akt har en mørkere farge enn historien som spilte seg ut våren 1814. Historien som fant sitt høydepunkt og sitt klimaks 17. mai er nærmest en sentimental historie, passelig kledd i lysegrønne farger. Det er ikke for ingen ting at vi hvert år kler dagen i nyutsprunget bjørkeløv og nynner den morsomste av alle nasjonalsanger; "Det er Norge i rødt, hvit og blått". Hvem får ikke klump i halsen?

På sitt merkelig vis har historien det med å gjenfortelle seg. Det passet bra at frigjøringen i 1945 kom i mai. 8. mai tangerer og forsterker 17. mai. Det samme gjør 7. juni, dagen for unionsoppløsningen i 1905. Det er det samme temaet som gjentas; sterkest 17. mai, svakere 8. mai og 7. juni: Frigjøring, frigjøring, frigjøring.
Andre akt, hvor Østfold spiller en så stor rolle, er realismens inntog i en ellers tilsynelatende søt historie. Med ett blir det klart at frigjøringen, den totale frigjøringen, ikke lar seg komme. Vist ble Norge fritt, visst kom freden, men på en litt mer komplisert måte enn vi hadde forventet i mai. Men vårens, sommerens og høstens historier hører sammen. Å bare fortelle historien om 17. mai blir det samme som å bare spille første akt av et kjent skuespill, før intrigene og vanskelighetene setter kjepper i hjulene for heltene.

Høstens reorientering
Tredje akt tar til rett etter Mossekonvensjonen og krigshandlingenes avslutning. Finalen er 4. november 1814. Dette er samtidig finalen på hele året 1814. Først da blir det klart hva hele historien handlet om – og hva det er, bør egentlig være emne for nye diskusjoner og refleksjoner i tiden som kommer.

Det fører for langt å ta for seg hele historien her, men kort skjedde dette: I begynnelsen av oktober samlet Stortinget seg igjen, etter lg i midten av september. Oppgaven til Stortinget var å forhandle med Sverige og Karl Johan om de endelige betingelsene for en avtale med Sverige. Forhandlingene stod om Grunnloven, som måtte endres for å åpne for kongefellesskap og union. Flere spørsmål måtte løses. For Stortingets del var det om å gjøre å sikre så mye norsk kontroll over styre og stell som mulig, for Karl Johan handlet det om å få så mye makt til kongen som mulig.

Under ledelse av stortingspresidenten W. F.
K. Christie (fra Bergen) ble Grunnloven endret i Stortingets favør. Det betydde også en seier for norsk demokrati, i framtiden. Det er enda et av historiens paradokser. Krigen og forhand- lingene sommeren og høsten 1814, førte til mer demokrati i Norge, ikke mindre. Unionskongen Karl Johan kunne gjøre litt mindre enn hva en selvstendig norsk kong Christian Frederik kunne ha gjort.

At dette betydde mer demokrati og frihet, er et paradoks fordi Mossekonvensjonen, freden og unionen ble sett på som et nederlag i 1814. Man snakket stygt om Christian Frederik, militære ledere ble stilt for riksrett (Haxt- hausen), mange var ytterst skuffet over hele miseren. Hva som var vunnet ble først klart etter hvert. Det er i historiens lys at hele 1814, også freden og unionen, kan ses som et rimelig godt resultat. Vi kan tenke oss en motsatt historie, en kontrafaktisk historie til forhand- lingene og freden. Christian Frederik som geriljaleder i fjellene. Østfold som et virkelig besatt Alsace-Lorraine, fylt til randen med blodige nasjonalminner. I stedet ble det altså en fred og en union, det siste mot mange norske 1814-lederes vilje. Men unionen ble svært, svært mild. Og dessuten er det en ting til. Også i Sverige var det mange som så med forrakt på forhandlingene, freden og denne Mossekon- vensjonen. Her hadde Karl Johan hatt over- taket, og så skuslet han det bort. Det hele smaker egentlig av skikkelig kompromiss, eller med andre ord, skikkelig politisk håndverk.

4. november vedtas den reviderte grunnloven og Karl XIII, Karl Johans adoptivfar, velges til norsk konge. En ny historie begynner. 91 år med union, men også med fred, vekst og nye konflikter, følger. Vi kan si: her fødes det nye Norge.

Ble det skapt et demokratisk Norge i 1814? Nå ja. Jo, formene var der, et potensial, men demokratiet i Norge var ikke ferdig formet i 1814. Det måtte utvikles gjennom 1800-tallet, som ellers i Europa. Også det er en lang his- torie, hvor også Østfold har nok av råstoff å gripe til.

Grunnlovsjubileet er en anledning til å diskutere betingelsene for fred, demokratiet og hvordan det gjenskapes gang på gang. Østfold har et historisk råstoff som er velegnet til å diskutere et nasjonalt demokrati i møte med omverdenen. I møte med stormaktene måtte Norge bøye unna, samtidig som Grunnloven ble reddet. Hvorfor det skjedde, hvordan det kunne skje, og hva det betyr: ja, det er noen av spørsmålene vel verd å diskutere videre.

 

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag106
Igår244
Denne uka350
Denne måneden6060
Totalt1958402

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown