Mossekonventionen - ikke bare Christian Frederiks verk

MOSSEKONVENTIONEN – IKKE BARE CHRISTIAN FREDERIKS VERK
av Carl Johan Thorsen

Christian Frederiks innsats i 1814 var på mange måter avgjørende for utviklingen i Norge i skjebneåret 1814. Han fortjener derfor fullt ut den oppreisning han har fått. Fra å være ansett som en sviker og svekling, i og med godkjennelsen av Mossekonventionen, til dagens meget riktige positive vurdering.

Mossekonventionen la grunnlaget for Norge som nasjon slik vi kjenner landet i dag. Men for å få til en avtale eller en konvention, må det være minst to parter som blir enige. Dette poeng ser for mange ut til å drukne i all viraken rundt Christian Frederik.

Norges motpart i 1814 var det Sverige, personifisert ved kronprins Carl Johan, som var den reelle makthaver.

Ved Kieltraktaten av 14. januar 1814 ble stormaktenes løfte om at Norge skulle bli svensk, fullbyrdet. Alt her ser vi noen svake spirer til svensk aksept av Grunnloven i august. I de første utkastene til Kiel-traktaten, het det i art. IV at Norge "heretter med full eiendomsrett og overhøyhet skal tilhøre kongerike Sverige og dermed forbli innfor- livet". Dette ble av Carl Johan endret til "Hans majestet Kongen av Danmark... til fordel for Hans Majestet Kongen av Sverige... alle rettigheter og krav på Kongeriket Norge...". Dette er noe helt annet. Den svenske historiker Kenne Fant bemerker i sin bok "Stamfaderen" at endringen kom av Carl Johans ønske om å oppnå foreningen med minst mulig blodsutgytelse og dermed gjøre klar sin positive innstilling til norske krav om selvstyre.

I februar skjer det oppsiktsvekkende at Sverige ville tillate at Norge utarbeider en egen grunnlov. Betingelsen var dog at den skulle godkjennes av den svenske kongen. Dette tilbudet ble ignorert.

I all offentlighet foregikk forberedelsene til forsamlingen på Eidsvold, forhandlingene, vedtakene og valget av Christian Frederik til konge. Carl Johan ble holdt løpende orientert av sitt utmerkede etterretningsvesen, men han lå hjelpeløs med hæren på kontinentet. Slik sett hadde Norge flaks i og med at alt kunne skje under fredelige forhold.

Sverige hadde, etter Carl Johans syn, fått Norge på "ærlig vis" og stort sett i tråd med datidens folkerett. 17. mai-vedtakene ble nærmest ansett som en opprørsk handling, og dette skulle ikke føre til at Norge glapp ut av hendene hans.

Napoleonskrigene ble ansett slutt i og med Napoleons nederlag og hans forvisning til Elba. Carl Johan kom hjem til Sverige i slutten av mai, og en stor kongress skulle begynne i oktober i Wien for å bringe orden i Europa etter Napoleons fall. Her ville forholdet Danmark, Sverige og Norge bli et tema, dog ett av de med mindre viktighet. Carl Johans stjerne hadde begynt å dale hos hans allierte. Norge hadde fått noe sympati i de samme kretser. Det gjaldt å handle, og krigen mot Norge (Sveriges siste krig) brøt ut 26. juli. Stikk i mot all krigens skikk og bruk befalte Carl Johan sine tropper å krige så humant som mulig: Unngå mest mulig dyrket mark, ingen plyndring og ikke voldtekt. Dette var ikke hverdagskost for datidens armeer. Den kommende forening av de to rikene skulle ha minst mulig hat som følge av angrepet.

Da sluttforhandlingene i Moss tok til, stod Carl Johan som den store vinner. Han hadde hatt styrke nok til å diktere innholdet i en avtale. Men det gjorde han ikke. Mossekonventionen er et resultat av sterke underliggende realpolitiske forhold hos begge parter. Christian Frederik innså at krigen var tapt – det gjaldt å få til en så god avtale som mulig, og her ble en eller annen tilknytning til Sverige ansett som uunngåelig selv om dette var arvefienden. Carl Johan var ikke særlig lysten på fortsatt krig med de negative følger dette ville få. Fra svensk side var det heller ikke noe nytt at Norge skulle få en grunnlov.

Carl Johan anså avtalen for såpass god,om ikke den beste – men i alle fall så god sett fra svensk side - at det ikke ville være noe særlig vits å forlenge krigen. Med Mossekonventionen i kofferten kunne de svenske representanter (uten Carl Johan) reise til Wien med et fullbyrdet faktum som der ble akseptert. Kong Frederik VI var også der,men oppnådde ingen ting. Danmark var jo en av de tapende parter.

Det hører med til historien at Sverige fikk dekket sine utgifter til felttoget mot Norge av sine allierte stormakter og at Carl Johan personlig ble rikelig belønnet for sin innsats mot Napoleon.

Kilder:
• Innlegget er basert på omfattende lesning om 1814, Carl Johan, Christian Frederik m.v. over lang tid. Kenne Fants bok "Stamfaderen" kom ut i 1994 på Norstedts Forlag, og er meg bekjent ikke oversatt til norsk.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag44
Igår341
Denne uka1682
Denne måneden5444
Totalt1957786

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown