Forutsetninger for grunnlagsarbeidet 1814, og resultatet

FORUTSETNINGER FOR GRUNNLOVSARBEIDET 1814, OG RESULTATET
av Ole Peder Kjeldstadli

Det som hendte i Norge i 1814 var et ledd i en enorm omveltningsperiode i europeisk historie. Rundt 1800 var Europa et konglomerat av stater. En rekke store og små begivenheter i inn- og utland ledet frem mot den norske selvstendigheten i 1814. Det som hendte i Norge i 1814 blir av mange omtalt som en revolusjon, for på denne måten å vise linjene fra revolusjonene i USA og Frankrike. Det som hendte i Norge var absolutt revolusjonerende, men i Norge gikk det langt fredeligere for seg enn det en vanligvis tenker på som revolusjoner. I tillegg til store kriger og revolusjoner kom nye ideer om politisk frihet og universelle menneskeretter. Det oppsto en ny vitenskapelig utvikling og en ny filosofering omkring statssystem og menneskeretter. Opplysningsfilosofene ville at fornuften, erfaringene og utviklingen skulle avløse overtro og underkastelse under gamle autoriteter som kirka, kongen og adelen.

Dokumentet som endret alt
14. januar 2014 var det 200 år siden fredsavtalen mellom Danmark, Sverige og England ble undertegnet i Kiel.

Avtalen fikk navnet Kielerfreden, og dette dokumentet er den viktigste forutsetningen for at vi kan feire 200-årsjubileum for Grunnloven i år. 16.januar 1814 underskrev også den danske kronprinsen Frederik VI dokumentet på Hindsgavl slott i Danmark (se bildet). Her godtok han å overgi Norge til Sverige som en del av avtalen.

Europeisk perspektiv på grunnlovsjubileet
Offisielle arrangementer i Kiel markerte mandag 14. januar at det er 200 år siden Kieltraktaten ble inngått.

F.v. ser vi president for delstatsforsamlingen i Schleswig Holstein, Klaus Schlie, stortings- president ”Olemic” Thommessen, Norges ambassadør i Tyskland, Sven Svedman og borgermester i Kiel, Peter Todeskino, på plassen utenfor museet som fikk navnet Platz des Kieler Friedens.

Stortingspresident Olaf Michael Thommessen holdt tale og la stor vekt på at begivenhetene i Europa i årene 1813 og 1814 åpnet en mulighet for å etablere et nytt politisk system i Norge. Det var i Kiel at døren til frihet åpnet seg for Norge.

Opprør mot traktaten
Utstillingen i Kiel formidler både krigen mellom Danmark-Norge og svenske tropper senhøsten 1813, og de påfølgende forhandlingene som ledet til Kieltrakten. Traktaten bestemte at Danmark skulle avgi Norge til Sverige. Danmark- Norge var alliert med Napoleon og kom på den tapende siden i krigen.

Med den danske arveprins Christian Frederik i spissen gjorde nordmenn opprør mot Kieltraktaten som stormaktene stod bak. Den prosessen ledet til Grunnloven av 17. mai 1814 på Eidsvoll. Napoleonskrigene og freden i Kiel i 1814 var en påminnelse om at de nordiske landene både er medspillere i og avhengige av begivenhetene i verden rundt.
Thommessen fremholdt at Kieltraktaten la grunnlaget for varige fredelige relasjoner mellom de nordiske landene. Kieltraktaten markerte slut- ten på århundrer med krig mellom de nordiske landene.

Nye ideer - menneskerettene
Den engelske filosofen John Locke la grunnlaget for tanken om menneskerettighetene, mens opplysningsfilosofen Jean Jacques Rousseau, formulerte ideen om at den øverste makta i staten skulle ligge hos folket, folkesuverenitetsprinsip- pet. Franskmannen Charles de Montesquieu mente at det var et onde om makta ble for konsentrert. Han formulerte derfor maktfordelingsprin- sippet: En folkevalgt nasjonalforsamling skal ha lovgivende makt, kongen eller regjeringa skal ha utøvende makt og domstolene skal ha den dømmende makta.
Mange politiske omveltinger i Vesten mot slutten av 1700-tallet ble inspirerte av disse nye tankene, og idealene fra opplysningstida var med på å forme samfunnet i tida som kom. Dette ser vi i Nord-Amerika, Frankrike og i Norge.

REVOLUSJONER USA
Revolusjonen i Nord-Amerika i 1776 oppsto som følge av en strid mellom Storbritannia og de amerikanske koloniene. Resultatet var et nytt politisk system som avspeilte mange ideer fra opplysningstida. Blant annet ble maktfordelings- prinsippet til Montesquieu realisert for første gang.

 

John Trumbulls maleri: Uavhengighetserklæringen

Den amerikanske revolusjonen inkluderte en rekke store intellektuelle og sosiale endringer i det unge amerikanske samfunnet, særlig interessen for et republikansk styresett. I noen kolonier var det skarpe debatter over demokratiets rolle i organiseringen av staten. Endringen av opinionen i retning republikansk styresett og et gradvis utvidet demokrati ga store endringer i samfunnsstrukturen og la grunnlaget for de sentrale ideer som USA fremdeles styres etter. USA ble det første frie demokratiet siden antikken.

Frankrike


Resultatene av revolusjonen i Nord-Amerika var òg med på å inspirere franske borgere til opprør mot eneveldet.
Menneskerettserklæringen som ble vedtatt i Frankrike i august 1789 var den endelige ”dødsattesten” for det franske eneveldet. Mellom 1789 og 1791 ble det utarbeidet en ny forfatning, der kongemakta ble avgrenset. I 1793 ble kongedømmet avsatt og Ludvig 16. ble beskylt for høgforræderi og henrettet ”humant” med den nye giljotinen.

Norge hadde vært under dansk styre i over 400 år – 400-årsnatten. På denne tiden opplevde Norge først nedgangstider, deretter stor befolkningsvekst og sosial og økonomisk utvikling. Mot slutten av unionstiden begynte det å vokse frem en ny patriotisme i Norge. I siste halvdel av 1700- tallet begynte enkelte i Norge å gi uttrykk for en egen norsk patriotisme. Løsrivelse fra Danmark var imidlertid ikke aktuelt. Men så ble Danmark- Norge involvert i napoleonskrigene og handelsforbindelsene til Danmark ble brutt, da begynte enkelte å hevde at Norge var bedre tjent med å bryte helt med Danmark.

Kielfreden

Kielfreden ble inngått ved en avtale – Kieltrak- taten – mellom kongene av Sverige og Danmark- Norge Kiel 14. januar 1814. Fredsavtalen forpliktet Danmark til å avstå Norge
til Sverige. Nordmennene opplevde Kieltraktaten som en krenkelse da den ble kjent i Norge, og det var den som ga grobunn for det norske selvstendighetsopprøret som kom i 1814.

Krenkende
De fleste nordmenn oppfattet Kielfreden som krenkende. I 400 år hadde nordmenn vært lojale undersåtter for den danske kongen, og så ble de – uten selv å bli rådspurt – avstått til en annen konge. Fra europeisk synspunkt var Kieltraktaten bare en av mange avtaler i 1814-15 som trakk opp nye grenser på Europakartet.

Grunnloven av 1814 med sine svakheter sett med dagens øyne ble altså ivaretatt med Konvensjonen i Moss og Novembergrunnloven, men den virket radikal for sin tid og selv om det endte med en svensk-norsk union, står følgende fremskritt klart: Mens Norge ble avstått som en eiendom i Kiel i januar, var Norge i Moss blitt en organisert og politisk forhandlende part for første gang på flere hundre år. Men Norge forble et monarki.

Til tross for at mennene i opplysningstida hadde grensesprengende demokratiske ideer, mente de at kvinner og menn på ingen måte burde likestilles. Men samtidig oppsto tanker om kvinners retter blant kvinnene selv. Disse tankene ble første trinn i kampen for kvinners rettigheter.

Religionsfrihet?
Heller ikke religionsfriheten eller forenings- og forsamlingsretten ble respektert i Grunnloven. Mest kjent er forbudet mot jødenes adgang til kongeriket Norge, men i samme paragraf forbys også jesuittene og munkeordener adgang til Norge: § 2. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Paragrafen ses som en videreføring av Christian den femtes Norske Lov av 1687, hvor det ble bestemt at ingen jøder måtte oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev. Samtidig var Grunnloven skjerpende, for forbudet var absolutt og uten legale muligheter til unntak, f.eks. ved leidebrev. Jøder som likevel kom til landet, som forret- ningsreisende eller som følge av skipbrudd, ble arrestert og utvist, i enkelte tilfeller bøtelagt.

Under andre verdenskrig ble jødeforbudet gjeninnført av Vidkun Quisling, og ble stående frem til frigjøringen. Under rettsoppgjøret etter krigen ble Quisling dømt for ulovlig endring av Grunnloven.

Danmark-Norge hadde også hatt lover som forbød jesuittene. Bakgrunnen for disse forbudene skyldtes jesuittordenens skjulte konfesjonelle mot- offensiv mot de nordiske land på slutten av 1500- tallet og på første del av 1600-tallet.
Den katolske kirke hadde vært eneste kirke i Norge fram til reformasjonen i 1537, da utøvelse av den katolske tro ble forbudt, kirkens eiendom- mer og kirkebygg ble inndratt til fordel for kronen og presteskapet fengslet eller landsforvist. Den norske kirke ble luthersk reformert med Norges konge som overhode og eneste tillatte religionsutøvelse. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en katolsk menighet i Oslo.
Likevel ble denne bestemmelsen stående. Først i 1956 ble det tillatt for jesuitter å reise inn i Norge, da som følge av krav for Norges medlemskap i Europarådet. Forbudet i

Grunnloven må imidlertid i første rekke ses som et forbud mot jesuittisk misjonsvirksomhet i Norge. Da den såkalte jesuittparagrafen ble opphevet, sammenfalt dette med Sovjetunionens brutale stopp på opprøret i Ungarn, og de første jesuittene var derfor ungarske prester som måtte gå i eksil. Og hadde pave Franz vært pave før 1956, ville ikke han, som kommer fra jesuittordenen, hatt adgang til Norge.
”Stemmeberettigedeere de norske Borgere”

Selv om styreformer basert på stemmerett forekom i antikken, er det særlig etter den franske revolusjonen (1789) at stemmerettsbaserte styreformer har vunnet stor utbredelse, først i Europa, Nord-Amerika og Oseania, etter hvert også i den øvrige verden.

b

I Grunnloven fra 1814 het det at borgere (menn) som skulle ha stemmerett måtte ha fylt 25 år innen valget ble holdt, måtte ha opphold i landet og ha bodd i Norge i minst 5 år. De måtte enten være eller ha vært embetsmann, selveiende bonde eller ha eid eller bygslet matrikulert
jord i mer enn 5 år. Stemmeretten gjaldt også hvis du var kjøpstadsborger, eller eide fast eiendom i kjøpstad eller ladested til en verdi av minst 300 riksdaler. Det var kun menn som hadde stemmerett.

Begrunnelsen for dette var at du måtte gjøre deg fortjent til å få stemme. Tanken var at noen var bedre egnet enn andre til å ta del i styre og stell. De som eide og tjente mye og betalte skatt, hadde mest rett til å bestemme hva statens penger skulle brukes til. De som hadde utdanning og ansvarsfulle stillinger forstod seg best på vanskelige samfunnsspørsmål. Naturligvis var det de samme gruppene som bestemte at det skulle være akkurat slik.

I 1814 fikk også selvstendige bønder stemmerett. Likevel ble mange fortsatt holdt utenfor: kvinner, husmenn, tjenestefolk og eiendomsløse i by og bygd. Grunnloven av 1814 gav stemmerett til embetsmenn, byborgerskap og bønder. Da nordmenn for første gang skulle velge Storting, i 1815, hadde 65 av 1000 innbyggere stemmerett, altså mindre enn 7 % av en befolkning på 1 million. Utover på 1800-tallet, fram til og med valget i 1879, var andelen stemmeberettigede synkende fordi antall husmenn og eiendomsløse vokste sterkt.

Men man kunne kjøpe seg stemmerett. Myrmenn var et uttrykk som ble brukt om norske borgere som på 1880-tallet skaffet seg stemmerett ved å kjøpe verdiløs jord, gjerne myr. Praksisen har sin årsak i at Grunnloven fram til 1884 kun ga stemmerett til eiere av matrikulert jord. I 1880- årene ble det gjort narr av denne paragrafen; i et innlegg i Romsdalsposten het det at det aldri her i landet var bare et menneske som hadde stemme- retten – alltid jorden, huset, handelsretten, embetet.

Men målt opp mot datidens rådende oppfatning av demokratiske spilleregler og synet på stemmerett og andre rettigheter, var den norske grunnloven og dens
paragrafer ytterst radikal.

Når tilfeldighetene får bestemme
At Oslos hovedgate i dag kalles Karl Johans gate skyldes en usannsynlig rekke av tilfeldigheter. Finland, som hadde vært under svensk styre siden middelalderen, ble i 1809 gitt til Russland. Denne hendelsen fikk betydning for det som senere skjedde i Sverige. I 1807 inngikk Napoleon og tsar Aleksander en fredsavtale som sikret Russland frie hender til å angripe Finland. Kong Gustav IV Adolf fikk skylden for tapet av Finland, og ble avsatt, og han flakket resten av sitt liv omkring i Europa som en stadig fattigere flyktning.

Men da sto Sverige uten konge. Det føltes naturlig å lete etter ny konge i Norden, og de fant raskt en passende kandidat i Christian August. Christian August var prins av Augustenborg. Han var generalmajor og leder av det sønden- fjeldske regiment og kommandant på Frederiksten festning fra 10. juni 1803. Slik kunne man se for seg at de tre nordiske landene kunne unngå innbyrdes kriger i framtiden.
Da København kapitulerte i 1807, ble Christian August utnevnt til sjef for den norske regjerings- kommisjonen av 24. august, og styrte i praksis Norge på egen hånd under den britiske flåteblo- kaden fra 1807 til 1809. Christian August ledet forsvaret av Norge da Sverige innledet sitt felttog i 1808.

Men 29. desember 1809 ble han valgt til tronfølger i Sverige og forlot Norge 7. januar 1810. Avskjeden med ham ble storslagent markert i Christiania. ”Selskabet for Norges Vel” ble stiftet i forbindelse med prinsens avreise.

Christian August ble adoptert av kong Carl XIII i Sverige og tok navnet Carl August. Han fikk imidlertid ikke satt sitt preg på styret i sitt nye hjemland, ettersom han døde allerede i slutten av mai samme år da han styrtet av hesten under en tropperevy på Kvidinge hede. Han ble obdusert av sin lege Rossi samt tre professorer fra Lund, som fastslo at han hadde blitt rammet av slag. Likevel spredde det seg raskt et rykte om at prinsen var blitt forgiftet. Anklagene ble først og fremst rettet mot de såkalte gustavianerne som man antok ville sette noen fra Gustav IIIs familie på tronen. Under prinsens begravelse ble riksmarskalk Axel von Fersen d.y. myrdet av pøbelen som et resultat av ryktene.

Igjen stod Sverige uten tron- følger. Hvem skulle man nå velge? Fant man noen i hans nærmeste familie? Det var da en ubetydelig løytnant entret scenen. Carl Otto Mörner var bare 29 år og sendebud som skulle meddele

Napoleon at Sverige ville velge Christian Augusts bror, Frederik Christian av Augustenborg, til ny svensk konge. Han var svoger med kongen av Danmark-Norge og ville helt sikkert bli bifalt av Napoleon samtidig som man kunne sikre at Sverige ikke igjen havnet på feil side.

Mörner skulle overrekke informasjonen om kongevalget til den svenske sendemannen i Paris, Gustaf Lagerbjelke. Han hadde imidlertid mottatt en annen budbringer fra Sverige og satt derfor i møte med Napoleon, som under tvil godkjente den nye svenske tronkandidaten. Samtidig slo Napoleon fast at Frederik Christian også kunne godkjennes. Mörners oppdrag var fullført. Men så satte han seg sammen med en fransk venn, kaptein Pierre Lapie. Mörner sier til ham at han ikke hadde tiltro til at Frederik Christian ville føre Sverige tilbake til gammel storhet. Så sa Mörner at bare med en franskmann som hadde Napoleons absolutte tillit kunne Sverige få tilbake et håp om at Finland igjen skulle komme under Sverige.

De to vennene og amatørpolitikerne kastet fram flere navn blant Napoleons fremste militære. Det var flere som egnet seg, mente de to. De stoppet opp ved Jean-Baptiste Bernadotte.

Mörner omtales som et null uten offisielle fullmakter, men han kjente noen som kjente noen. Via den svenske konsulen i Paris kommer han i kontakt med den franske generalen grev de Grimoard som igjen kjente marsjall Jean-Baptiste Bernadotte. Greven formidlet kontakt og snart var Mörner i samtale med Bernadotte. Her hevdet Mörner at mange i Sverige ville støtte valget av Jean-Baptiste Bernadotte som ny svensk konge. Men hjemme i Sverige var det ingen som kjente til at Bernadotte skulle bli svensk konge, og Bernadotte var bare måtelig interessert. Men Mörner sto på og kontaktet grev Fabian Wrede, som da befant seg i Paris. Wrede var som Mörner motstander av at Frederik Christian skulle velges til ny tronfølger.

De to var overbevist om at de hadde kontakt med en av Napoleons mest betrodde menn, men i virkeligheten var Bernadotte da en mann som Napoleon hadde sendt ut i mørket.

I Sverige samles den svenske riksdagen i Örrebro for å fatte vedtak om ny tronfølger. Som følge av store opptøyer i Stockholm ble dette møtet lagt til en avsidesliggende by midt i Sverige. De fleste var sikre på at de etter et kort møte ville velge Frederik Christian. Ved møtes start forelå det et brev fra overgangskongen Carl XIII om at Frederik Christian var rette kongsemne. Fordi Bernadotte hadde fremmed gudstro kunne han ikke velges, og han var for gammel til å lære svensk, het det i brevet. Saken var klar! Prosjektet med å få valgt Jean-Baptiste Bernadotte til svensk konge var dødfødt!

Men så dukket kjøpmann og tidligere fransk konsul i Göteborg opp. J.A. Fournier fortalte til utenriksminister Lars von Engstrøm at han ville betale hele den svenske statsgjelden om Bernadotte ble valgt til svensk tronfølger! Engstrøm trodde på løftet og klarte å overbevise alle om at det ville gi Sverige store fordeler om Bernadotte ble valgt.

21. august 1810 ble Jean-Baptiste Bernadotte enstemmig valgt av Riksdagen til ny svensk tronfølger. Hovedpersonen satt selv i Paris og ante intet om det som skjedde i Stockholm.

Og kjøpmannens løfter ble aldri innfridd.

Kilder:
• Foredrag holdt av professor i kirkehistorie Øyvind Norderval
• Store norske leksikon
• Nettstedet Eidsvold 1814
• Wikipedia
• H. Tjønn

 

 

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag283
Igår326
Denne uka1498
Denne måneden7053
Totalt1940817

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown