Om Jøder i Moss

OM JØDER I MOSS
av Ole Peder Kjeldstadli

Merking av jødiske forretninger

Boka ”Jakten etter jødene på Agder” forteller at 17. mai 1940 – på selveste grunnlovsdagen – fikk mange mossinger seg en støkk i livet da de oppdaget at Harry Benkows tannlegekontor var utstyrt med store gule plakater, en davidstjerne og ordene ”Jüdischer Zahnarzt”.

Sjokket ble ikke mindre da de oppdaget at manufakturforretningen til Isak og Ida Ullmann også hadde fått en tilsvarende plakat med påskriften ”Jüdishes Geshäft”.

Merking av jødiske forretninger var noe som skjedde tidlig under den tyske okkupasjonen, men dette var ikke noe sentralt pålegg. Det kom som resultat av lokale tyske kommandørers behov for å understreke at den tyske antisemittiske politikken var innført i Norge. Det var ”enkeltaksjoner”, og det var politiet i Moss som hadde utført ordren.

Okkupasjonsstyrken i Østfold besto av 6. SS- Totenkopfregiment, rekruttert hovedsakelig blant konsentrasjonsleirvakter og SA-folk i Tyskland. Regimentet var ledet av Obersturmbannführer Goecke. Han beordret temmelig raskt at skilt merket ”Jüdisches Unternehmen” på tysk og ”Jødisk forretning” på norsk skulle settes opp i Østfold- byene Halden, Fredrikstad, Sarpsborg og Moss.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Befolkningen i Moss ble som nevnt sjokkert og oppbrakt over hendelsen. Etter innblanding av Falkenhorst, øverstkommanderende for Wehrmacht i Norge, og til den nyoppnevnte Reichskommissar Josef Terboven, ble skiltene beordret fjernet allerede 31. mai 1940 ”av prestisjegrunner”.

Hans S. Jacobsen rev ned plakatene
Plakatene ble så – ironisk nok – revet ned av byens mest kjente nazist, Hans S. Jacobsen. Han kjente familien Ullmann og mente at ”det fikk da være grenser”. Jøder var en ting, men familien Ullmann var hans naboer i Moss. Hans S. Jacobsen ble samme høst naziordfører i Moss og senere ditto fylkesmann i Østfold. Etter krigen ble han dømt i landssvikoppgjøret, men ble senere forfatter og forlegger.

Fra det tyske sikkerhetspolitiet i Oslo ble det opplyst at ”generelle tiltak for å merke jødiske forretninger ikke er planlagt i uoverskuelig framtid”. Så langt jeg vet, var dette den første offentlige sjikaneringen av jøder i Moss siden 1814, etter at brødrene Goldschmidt ble nektet opphold.

1814-grunnlovens paragraf 2
Før 1814 kunne jøder komme til Norge med leidebrev, en tillatelse som skulle sikre en person å ferdes fritt uten å risikere personlig overlast, rettsforfølging eller fengsling.

De to jødiske brødrene Goldschmidt fra Danmark hadde fulgt i fotsporene til den fremrykkende svenske armeen inn i Østfold, med Kristiania som mål. Da de i november 1814 troppet opp med forespørsel om leidebrev hos byfuten i Moss, eidsvollsmann og tidligere medlem av konstitusjonskomiteen, Greger Winther Wulfsberg, ble han rådvill om hva han skulle gjøre med de to tilreisende jødene.

På riksforsamlingen hadde Wulfsberg nemlig gått inn for å videreføre politikken med leidebrev for jøder. Men nå var han i tvil om han kunne gi reisepass i Norge til jøder. Han sendte derfor saken videre oppover i systemet, med beskjed om at han ikke hadde funnet grunn til å arrestere dem, for de ikke hadde gjort noe galt. 6. desember kom imidlertid det utvetydige svaret fra Politidepartementet, hvor Jonas Collett var fungerende statsråd: Ingen jøde skulle slippe inn i riket. Grunnloven som forbød jøder adgang til Norge, ble altså allerede på senhøsten 1814 ble tatt i bruk, og myndighetene håndhevet paragrafen prinsipielt og konsekvent de neste årene.

I 1824, 1827 og 1828 var Wulfsberg stortingsrepresentant for Moss. Karrieren i embetsverket avsluttet han som amtmann for Smålenene.

Fulle borgerrettigheter?
Den franske revolusjonen hadde gitt jøder fulle borgerrettigheter, og blant annet land som Sverige, Danmark, Preussen, Østerrike og Holland hadde i perioden mellom 1782 og 1814 liberalisert mange særrestriksjoner og bestemmelser rettet mot jøder. Men i Norge resulterte de samme ideene til at jødene ble uglesett. I Norge mente man at jødene ikke kunne integrere seg, fordi en etterlevelse av Moseloven kunne føre med seg at det ble utviklet parallelle samfunn.

Mens Danmarks 2400 jøder fikk sitt frihetsbrev 29. mars 1814 av enevoldskongen Fredrik 6., med stor motstand i befolkningen, ble de altså nektet adgang til det konstitusjonelle demokratiet Norge.

Mest antijødiske stat

Norge fikk i årene etter 1814 ry på seg for å være en av de mest antijødiske statene i Europa på grunn av den strenge politikken overfor jøder. Men i 1822 brøt myndighetene Grunnloven og slapp inn jødiske bankmenn på grunn av statens finansielle krise.

Joseph Hambro

kom til Norge 20. september 1822. Morgenbladets oversikt over passasjerer over Svinesund viste at Hambro reiste fra Kristiania 18. november. Han var altså i landet i syv uker uten at hans jødiske bakgrunn ble problematisert.

Redningen blir et statslån fra det dansk-jødiske finanshuset Hambro. Den danske jøden Joseph Hambro kom til Norge to ganger dette året for å forhandle om statslån.

I samme ærend kom også den svenske jøden Vilhelm Benedicks fra finanshuset Michaelson & Benedicks. Dette til tross for at Grunnloven som ble vedtatt åtte år tidligere nektet jøder adgang til riket. Faksimilen viser et lånetilbud på vegne av finanshuset Michaelson & Benedicks datert Kristiania 10. oktober 1822.

Finansminister i 1822 var Jonas Collett. Det var samme mann som i desember 1814 var fungerende statsråd i politidepartementet og pådriver for en streng håndheving av jødeparagrafen. Åtte år senere valgte han altså, på linje med konge, regjering og storting for øvrig, å ignorere samme paragraf av økonomiske hensyn.

Norge berget av jødisk kapital
Staten og selvstendigheten ble derved berget av jødisk kapital, og prosessen skjedde i strid med Grunnloven. Statsmakta valgte bevisst å ignorere den jødiske religionen til Hambro i håp om at ingen andre slo alarm.
Statsgjeld og lånekrise førte altså til en mer pragmatisk innstilling. I 1851 ble jødeparagrafen opphevet. Dermed var veien til Norge åpen, og etter 1880 økte tilveksten av jøder – de fleste fra Øst-Europa, Russland, Polen og Litauen – ofte via Sverige og Danmark hvor de hadde oppholdt seg i kortere eller lengere tid. I Sverige fikk de ofte problemer med omførselshandel og dro derfor videre til Norge, og noen få kom til Moss.

Harry Benkow


Vi vender tilbake til oppslagene 17. mai, og vi starter med familien Harry Benkow. Hans far, Ivan Benkow var fotograf, og hans farfar Chaim Eliah Benkowitz hadde til og med vært keiserlig russisk hoff-fotograf. Familien til Benkow kom til Norge som et resultat av jødeforfølgelsen i Russland i 1905. I 1940 ble altså familien Benkow igjen hjemsøkt av trakassering og forfølgelse.

Fotografmester Ivan Benkow (1885–1955) og Annie Louise Florence (1895–1942) var foreldre til Jo Benkow. Faren hadde imidlertid vært gift før, og med sin første kone Sara Lea Benkow hadde han fått sønnen Harry Benkow. Harry brøt familietradisjonen og ble tannlege og bosatte seg og opprettet praksis i Moss. Sammen med sin hustru Sonja ble de foreldre til Bjørn Benkow og Liv Benkow. Hun ble fjernsynsfotograf.

Harry Benkow var engasjert i tannlegeyrket og arbeidet for at tannlegene skulle bli bedre. Han holdt bl.a. foredrag med tema som ”Røntgen i børnetandpleien”.

Harry ble senere dosent ved universitetet i Bergen da tannlegestudiet kom på plass der. Studen- tene i Bergen fikk sin egen orden, ”Hans Majestet Hvalrossen”, og den ble innstiftet av Harry Ben- kow da fakultetet i Bergen åpnet i 1963. Harry Benkow kom rett fra vervet som Ceremonimester i Mastodontordenen i Oslo. Harry døde i 1973.

Sonja Benkow opprettet til minne om sin avdøde ektefelle ”Sonja og Harry H. Benkows fond til fremme av odontologisk forskning”. Med dette ønsket hun å yte støtte til fremme av forskning innen odontologisk røntgendiagnostikk og til rekruttering innen dette faget ved Universitetet i Bergen.

Bjørn Benkow, journalist og fotograf


Bjørn var sønn av Sonja og Harry Benkow. I et portrettintervju med Dagbladet Magasinet 7. mai 2007 het det at Bjørn Leo Benkow timet sin ankomst særdeles
dårlig. Han ble født i februar 1940 i Fredrikstad, og vi vet jo alle hva som skjedde 9. april samme år.

Høsten 1942 flyktet familien til Sverige. To år gamle Bjørn ble båret i en ryggsekk over grensa, neddopet med sovemidler for at han ikke skulle skrike. Den lille familien på tre ble værende i Järvsjö i Sverige i tre år.

Etter krigen flyttet benkowene tilbake til Moss. Da bodde det til sammen sju jøder der. For sine klassekamerater var ikke Bjørn norsk, han var jøde. Det endte svært ofte, for ikke å si som regel, i slagsmål. Det å være jøde var lenge et sårt punkt for ham. I mange år snakket han derfor aldri om bakgrunnen sin. Han visste hva det kunne føre til.
Bjørn Benkow ble fotograf. Sitt første kamera fikk han til sin Bar Mizwah, den jødiske konfirmasjonen. De første åra som profesjonell fotograf job- bet han med reklame og mote i Oslo, Milano, Barcelona, London og New York. I mange år fotograferte han Formel 1.

Gjennom mange år var Bjørn bedre kjent som journalisten som gjorde umulige intervjuer. Han reiste etter sigende verden rundt og møtte celebriteter. Et samarbeid med den legendariske multikunstneren Peter Ustinov, førte til et tv-program med Luciano Pavarotti, siden et program med Yassir Arafat, Yitzhak Rabin og Shimon Peres. Han ble kjent som en journalist med kontakter. Men så møtte han veggen og oppdaget at han var blitt en ”has been”.

Bjørn Benkow ble senere kjent som mannen som skrev falske intervjuer med Tom Cruise og Oprah Winfrey, m.fl., og han hadde eksklusive hjemme-hos-intervjuer hos Schumacher i Sveits og intervjuet Bill Gates på et rutefly til München. I virkeligheten hadde han diktet opp intervjuene hjemme i sin egen stue.

Intervjuet i Dagbladet avsluttet slik: ”Jeg har oppført meg som en idiot, men jeg er ingen idiot. Det hadde i grunn vært mye lettere om jeg var det. Da hadde jeg hatt noe å gjemme meg bak.” Han døde i 2010. Bjørn Benkow var nevø av Jo Benkow.


Jo Benkow – halvbror til Harry – er best kjent som Høyrepolitiker og stortingspresident. Moren til Jo var født i Skottland av jødiske foreldre som hadde måttet emigrere fra Litauen. Jo Benkow ble født i Trondheim i 1924. Senere flyttet familien til Stabekk. Jo gikk i sin far og farfars fotspor som fotograf, og gikk i lære hos faren og hos en onkel i Stockholm. Utdannelsen ble imidlertid avbrutt av andre verdenskrig, og høsten 1942 flyktet han til Sverige, men kvinnene i familien ble igjen i Norge, antagelig i den tro at de var mindre utsatt.

Høsten 1942 ble kvinnene og de gjenværende barna i Norge deportert til Auschwitz og gasset i hjel. ”Tragedien ble skjellsettende i Jo Benkows liv”, skrev Lars Roar Langslet.
Politisk debut

I 1949 åpnet Jo Benkow fotoatelier i Moss, dette drev han frem til 1965. I Moss begynte han også sin politiske virksomhet, gjennom Moss Unge Høyre, i nært vennskap med Svenn Stray. Han ble valgt til leder i Moss Unge Høyre. En jevnaldring i foreningen som slo følge med Benkow på vei hjem fra årsmøtet i 1949, betrodde Benkow at han alltid hadde følt avsky for jøder og betraktet seg selv som en overbevist antisemitt. ”Men du er jo annerledes”, føyde den unge mannen til, og derfor hadde han ikke gjort motstand da Benkow ble valgt, hvorpå han vedgikk at Benkow var den første jøden han hadde møtt personlig.

Benkow flyttet til Stabekk og arbeidet som fotograf i Atelier Benkow i Stabekkhuset. Tilbake i Bærum ble Benkow innvalgt i kommunestyret, og fikk en rekke verv, bl.a. som formann i skolestyret.

Første jøde på Stortinget
Jo Benkow var den første jøde som ble valgt inn på Stortinget, og var stortingspresident 1985–93. Både rikspolitikken og som forfatter og samfunns- debattant har han markert seg som en engasjert talsmann for toleranse og humanitet, mot fordom- mer og diskriminering.

Partifellen Lars Roar Langslet har beskrevet Benkow som ”en vidsynt, romslig og debattglad politiker, med respekt og åpenhet også for mot- spillere”. Benkow ble ofte sitert på følgende: ”Jeg velger Høyre, fordi det er det partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes.” Jo Benkow døde i 2013.

Familien Ullmann i Moss.I mange år var Ullmann den eneste jødiske familien i Moss. Familien hadde et stort
kontaktnett og mange gode venner. Et vennepar av Else og Bjørn Ullmann var Else og Geoff Ward. Ward var født i England, men kona Else var norsk. De har vært i Norge siden 1962 etter å ha bodd mange år i USA.

De forteller at de har kjent Else og Bjørn Ullmann i lengre tid. Else Ullmann bodde i USA, men i 1953 var hun tilbake i Oslo på ferie. Da møtte hun Bjørn Ullmann, og de to møttes igjen da hun kom tilbake året etter. Da ble de forlovet, og de giftet seg i Synagogen i Oslo 1955. Bjørn er sønn av Ida og Isak Ullmann.

De to damene, Else Ward og Else Ullmann, hadde kjent hverandre siden de var seks år, men verken Bjørn eller Else snakket om sine opplevelser med Wards under krigen. Wards visste imidlertid at deres erfaringer hadde vært dramatiske, for å si det mildt. Men i mai 2010 var de sammen på en fest, og for første gang fortalte Bjørn Ullmann uoppfordret om sine minner.

En teatralsk kveld på Moss Hotell
Billedkunstneren Jacob Kielland Sømme, født 2. mai 1862 i Stavanger, død 19. juli 1940 i Moss, hadde øyne for en vakker, merkelig eksotisk dame som satt ikke langt unna ham på Moss Hotell i 1916. Kunstneren hadde ikke sett henne før, og hun så ikke norsk ut. Han ble fascinert, og tok frem sin blokk og blyant og begynte å tegne en skisse. Kunstneren forvandlet skissen til et kraftig oljemaleri – men han hadde ikke oppdaget identiteten til den mystiske kvinnen.

Flere år senere så Isak Ullmann, eier av Moss Varehus, et maleri i en utstilling av Sømme, og han gjenkjente umiddelbart sin kone Ida. Han kunne ikke forstå hvordan maleriet var blitt til – hans kone hadde aldri sittet modell for et portrett. Isak Ullmann kontaktet Jacob Sømme, som oppklarte omstendighetene rundt maleriet. Isak Ullmann kjøpte portrettet. I dag henger det på en fremtredende plass ved peisen i Bjørn og Else Ullmanns hjem – en gripende påminnelse om en lykkeligere tid.

Begynnelsen
Morfar til Bjørn Aisik Grusd hadde emigrert fra Litauen til Norge i 1905. Først kom han uten sin familie for å undersøke om han kunne slå seg ned i Kristiania. I løpet av de neste årene kom de gjenværende medlemmene av familien. Ida kom rundt 1910.
Isak Ullmann var en foreldreløs gutt og en venn av Idas bror Aron. Isak kom til Norge omtrent samtidig. De hadde forstått at utvandringen var den eneste måten å slippe unna den økende intoleranse og undertrykkelse av jøder i Baltikum.

Den opprinnelige planen var å fortsette til USA, men Idas far opplevde en 17. mai-feiring Norge, og ble så imponert over hvordan friheten ble feiret i Norge at han bestemte seg for å bli. De bosatte seg i Kristiania. Ida Grusd og Isak Ullmann ble venner og etter hvert kjærester. De giftet seg i 1914.

Egen forretning
Isak Ullmann jobbet som assistent i en klesbutikk i Kristiania, men han hadde større ambisjoner – ikke nødvendigvis i Kristiania. Han kikket seg noe rundt og bestemte seg for å etablere seg i Moss, en pulserende, industriby 50 km sør for hovedstaden. I 1916 åpnet de manufaktur- forretningen Moss Varehus ved Torvet, senere Skoggata 2. I løpet av få år ble Moss Varehus et velrenommert firma som solgte både dame- og herrekonfeksjon.

Både virksomheten og familien Ullmann vokste. Isak og Ida fikk 7 barn: Paul, Rubin, Sonja, Alf, Rosa, Bjørn og Astri. De kjøpte seg hus og bodde på Vårli. I mange år var Ullmanns den eneste jødiske familien i Moss, men med et stort kontaktnett og mange gode venner. Den tyske okkupa- sjonen 9. april 1940 skulle endre det meste. Ida, familiens midtpunkt, styrte huset med sin gjestfrie, vennlige og
generøse natur, og hun var i stand til å kombinere tidkrevende oppgaver med å ta seg av syv barn og samtidig ta en aktiv del i arbeidet i Moss Varehus.

Hennes trofaste husholderske Elin var en uunnværlig hjelp og fortrolige. Elin hadde kommet til familien da Bjørn ble født, og ble hos dem til mor og barn måtte forlate landet.

Forfølgelse
Høsten 1941 endret mye seg. Ida og Isaks eldste datter Sonja var forlovet med en svensk tannlege, og fikk tillatelse til å forlate Norge for å gifte seg i Sverige. Broren Rubin, som studerte medisin i Oslo, ble arrestert i november 1941 på grunn av illegalt arbeid sammen med andre studenter.

Da broren Alf flyktet til Sverige, ble faren Isak og eldstebror Paul tatt som ”gisler” og arrestert av nazistene i desember 1941. Dermed satt Ida Ullmann igjen med eneansvaret for firmaet og de tre yngste barna. Isak, Rubin og Paul satt fengslet i Moss, og yngstemann Bjørn fikk som oppgave å besøke dem i fengselet hver dag for å gi dem litt ekstra mat og andre ting de måtte ha behov for. Det som muliggjorde hans besøk, var en jøssing som var vakt. Når de andre fangene var ute og luftet seg, lot han en port stå åpen slik at Bjørn kunne slippe inn.

En vanskelig tid
Det ble en vanskelig tid for Ida Ullmann, og hun hadde liten kontakt med ektefelle og de to sønnene. Det er vanskelig å forstå hvordan hun greide å ta seg av resten av familien sin. Fremtidsutsiktene var alt annet enn lyse. Det som holdt henne i gang var vennlige og hjelpsomme naboer i Moss.

I mars 1942 ble Isak Ullmann og sønnene Paul og Rubin sendt til Grini. Folket i Moss samlet seg da i støtte og sympati ved jernbanestasjonen. Sivile vakter tillot dem å gi fangene sjokolade og andre små gaver før de gikk om bord på toget. Rubin kysset sin yngre bror på kinnet til avskjed – noe han aldri hadde gjort før. Bjørn fikk aldri se brødrene eller faren igjen.Kort tid etter ble de sendt til Sachsenhausen, en konsentrasjonsleir nord for Berlin. Der døde Rubin Ullmann i 1942, 24 år gammel, mens faren Isak og broren Paul (26) døde i Lublin kort tid etter.

Dette visste familien i Moss ingenting om. Da tyskerne og norsk politi skulle arrestere alle norske jøder i november 1942, ble Ida Ullmann advart av en hjemmefrontmann med dekknavnet ”Petter Gabrielsen”. Han satte dem i kontakt med folk som hjalp familien med transport. Først gikk turen til Oslo, derfra under en presenning på en lastebil mot svenskegrensen, og etter flere timers gange kom de seg over grensen.

Etter hvert fikk de kontakt med datteren Sonja og hennes mann Alf, og bodde i Malmø resten av krigen. Etter 8. mai 1945 ville Ida Ullmann hjem til Moss, og etter få år hadde hun, med jernvilje og stor dyktighet, klart å få Moss Varehus i drift igjen og hadde seks ansatte i Skoggata 2.
Moss byleksikon sier at hun 1957 solgte forretningen og flyttet til Trondheim, der døtrene Rosa og Astrid hadde bosatt seg med sine familier. Ida Ullmann ligger gravlagt på den mosaiske gravlunden i Trondheim.

Kilder:
• VG 
• Familien Ullmann
• Frode Ulvund: ”Fridomens grenser 1814-1851”
• Else and Geoff Wards hjemmeside: www.wwiinorge.com/our-stories/else-and-bjorn- ullmann
• Forskning.no
www.krigsarkiver.no
• Wikipedia
• Moss byleksikon
• Moss historie bind 3
• Jakten etter jødene på Agder: Fortellinger om det sørlandske holocaust, utgitt av Stiftelsen Arkivet i 2010

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag161
Igår271
Denne uka161
Denne måneden7822
Totalt1941586

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown