Skoleklasser i Moss adopterte skip

SKOLEKLASSER I MOSS ADOPTERTE SKIP
av Anne Brekke Jørgensen

Både før og etter krigen "adopterte" skoleklasser norske skip i utenriksfart som et ledd i undervisningen. I Moss var det sjetteklassene ved Skarmyra skole som deltok i dette prosjektet. I kommunens arkiv finnes det flere brev som gikk mellom skipene og skoleklassene.

Skoleklassers adopsjon av skip var en engelsk idé fra midten av 1930-tallet. Tanken var at dette skulle inngå i geografiundervisningen og gi økt interesse for skipsfart, og dermed økt rekruttering. I 1937 involverte prosjektene 250.000 engelske skolebarn, derav 80.000 jenter, på 460 skoler.

Eget adopsjonskontor
Mange tente på ideen i sjøfartsnasjonen Norge, og den ble tatt opp med flere artikler i norsk presse. Norsk handels- og sjøfartstidende (NHST) samordnet innsatsen, og i januar 1939 ble det nedsatt en arbeidskomité med skolefolk og redere. Adopsjonskontoret for skip ble opprettet. De fleste brevene i denne arkivsaken er fra skipene til klassene. Det er noe korrespondanse fra Adopsjonskontoret for skip, som seinere skiftet navn til Norsk skipsadopsjon og noe med redere, dvs. Knut Utstein Kloster og Leif Höegh. Skolestyret må virkelig ha tatt saken til sitt bryst, for det er også en egen arkivkode i arkivnøkkelen deres for denne perioden – Uv. 17.

Skipsreder Knut Utstein Kloster tok kontakt med flere kommuner, deriblant Moss, for å etablere kontakt mellom skoleklasser og skip. Moss Lærerlag mottok forslaget med begeistring og skoleinspektøren i Moss, P. H. Franck, ble kom- munens kontaktperson. Da geografi-undervisningen her hos oss er lagt slik an at man i 6. klasse lærer om fremmede verdensdeler, vil det passe best for dette klassetrinn å adoptere et skip. skriver han til Kloster i januar 1939. Helst vil de ha to skip, ett hver til klasse, 6d og 6e.

Brev og regnfrakker til Bombay
Moss folkeskole, det vil si Skarmyra skole, blir tildelt M/S Höegh Merchant fra Leif Höegh & Co, et skip som gikk på Det fjerne Østen. Reder Leif Höegh kan opplyse at: Skibet vil kunne nåes med post i Bombay i midten av mars måned. Klassen sender sitt første brev den 9. februar 1939. Om sommeren blir planene for skipet ”noe ubestemt”, men de regner med å bli omdirigert til Europa og ber om at pakken til kaptein og styrmenn stilles i bero til da. Pakken inneholder regnfrakker som klassen ville gi dem. (Kan disse ha vært fra Helly Hansen i Moss?) Pakken ble sendt den 29. september. I oktober 1939 stopper imidlertid all kontakt. Skipene får ikke lenger lov til å oppgi sin posisjon eller andre ”oplysninger om skibene som kan bringe skib og mannskap i fare hvis de kommer uvedkommende for øre” etter det tyske angrepet på Polen 1. september. Europa er i krig.

Nytt Høegh-skip etter krigen
Arkivene våre sier ingen ting om skipets skjebne under krigen. Utenom dette med regn- frakkene vet vi lite om hva slags kontakt skipet og skolen hadde, men skoleinspektør Franck kan i september 1946 forsikre Adopsjonskontoret om at: För krigen hadde vi megen glede og nytte av det. Og skolen vil gjerne gjenoppta kontakten. Sjette klasse ved Moss folkeskole får adoptere et annet skip fra samme rederi, M/S Höegh Silvercloud, skoleåret 1946/47. Både klasse 6b og c nevnes. Mappa inneholder bare ett brev fra elevene, siden dette først og fremst er skolekontorets arkiv. Dessverre har vi ikke kunnet finne noe i Skarmyra skoles arkiver.

MS Silvercloud ble bygd i Flensburg i 1939, kan kapteinen fortelle i sitt første brev, datert 11. april 1947. Skipet hadde fast rute langs den nordamerikanske vestkysten, videre til Filippinene, Indonesia, India, Irak – og tilbake. Linjen kalles Silver Java Pacific Line og er en samseiling med engelske, hollandske og norske fartøier. Imidlertid saa skal vi naa skiftes over til fart paa India og New York og U.S.A's østkyst, saa jeg haaper postforbindelsen blir noe bedre fremover. Flere av oss har jo nesten glemt aa skrive brev etter det ufrivillig lange opholdet som krigen medførte, men vi skal gjøre vaart beste hvis dere vil la oss faa vite hvad som har mest interesse aa faa kjennskap til.

Silvercloud på alle hav
Den første turen etter kontakten med Moss går fra Vancouver til New Westminster, Seattle, Portland, Los Angeles, San Francisco, Iloiolo på Filippinene, Davao, Miri på nordkysten av Borneo, Singapore og Bombay – hvor det første brevet til Moss ble skrevet. Senere kommer det brev fra Melbourne og Port Sudan.

Postforbindelsene var ikke alltid enkle. Kapteinen forklarer i et brev til skoleinspektøren: Som De forstaar saa er postforbindelsen ytterst slett her i den farten vi gaar fortiden og almindelig post tar gjerne et halvt aars tid før i vi faar den...Vi gaar som regel hurtigere enn almindelig post saa den har vanskelig for aa rekke oss i tide. Luftpost var redningen hvis noe skulle fort fram, da kunne det ta bare to dager fra Oslo til San Francisco, eller en uke til India.

Fulgte med på skipslistene
Skolene kunne fra mars 1947 abonnere på skipslistene utgitt av NHST for 5,20 pr. år (porto). I oktober 1949 bestemmer

Adopsjonskontoret seg for å dekke utgiftene.
Adopsjonskontoret arrangerte skolebesøk der de de viste film og utstillinger. Noen ganger fungerte kontoret også som mellommenn for pakker og brev. De hjalp også til med besøk på skip, og sjetteklassen ved Moss folkeskole besøker søsterskipet M/S Höegh Silverwave i romjula 1949 eller tidlig januar 1950. Elevene ble vist rundt på skipet av annen styrmann. Etterpå fikk de coca-cola, epler, appelsiner og grapefrukt av sjøfolka. (Udatert avisutklipp.)

Alle data om skip og posisjon
Kontakten med skipene er noe ujevn. Det er ingen ting i saksmappa fra november 1947 og ut 1948. I februar 1949 kommer det et nytt brev skrevet på reisen mellom Penang og Bombay. Føreren av skipet forklarer: Jeg mottok i høst mens vi var i Tacoma brev fra dere om at dette skip var adoptert av deres klasse. Jeg lot brevet sirkulere videre blant folkene om bord og bad dem skrive til dere... Jeg hadde haapet at det var noen om bord som var litt skrivelystene og hadde litt aa fortelle dere. Men jeg skjønner de fleste har glemt aa skrive... Under opp- holdet i Amerika har en vaert for optatt, og siden har det blitt glemt. Men kan hende kommer noen til aa skrive nu. Det er verst før man kommer i gang vet dere. Han gir videre en inngående beskrivelse av skipets tekniske spesifikasjoner, men glemmer ikke hvem han skriver til: Vi gjør 12-13 nautiske mil a 1852 meter pr. time... Over Stillehavet fra Portland til Manila brukte vi 23 dager og 13 timer. Saa kan dere jo regne ut selv hvor lang vei det er. Gj.snittsfarten var 11.7 knop.

Tore kan bli elektriker ombord
Adopsjonskontoret etterlyser interesse i september 1949 og inspektør Franck svarer i oktober 1949. Han lovte at 6b under lærer Eugen Wilhelmsen ”skal bli adskillig flittigere til å skrive”.

Brevene har etter hvert tydeligvis form som en avis, Clouden. Nr 1 første årgang kom Adopsjonskontoret i hende i mars 1950. De ønsket seg da en kopi av avisforsiden til en utstilling i Oslo sommeren 1950 for å vise hvordan adopsjonsarbeidet ble drevet. Mannskapet er like imponert, de sender i mars 1950 en spesiell hilsen til Tore, og skal se på mulighetene for jobb ombord når han har blitt elektriker. Julepakkene dette året kom ikke fram, kan vi lese i et brev skrevet i Atlanterhavet senere samme måned. Kanskje ligger de og godgjør seg i Statene et sted. Føreren av skipet gir en levende beskrivelse av skipets nye rute fra India til Afrika via Suezkanalen, videre ut Middelhavet på vei til Halifax. Brevet avsluttes med: Hr. lerer. Eventuelle feil i ovenstaaende brev bes bedømt paa mildeste maate.

 

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag146
Igår269
Denne uka671
Denne måneden4433
Totalt1956775

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown