Hvor ble det av Hansen, Olsen og Johansen ?

HVOR BLE DET AV HANSEN, OLSEN OG JOHANSEN?

Om etternavn i Norge og Moss

av Ole-Peder Kjeldstadli

Moss Avis skrev i 2008 at det er ganske stor sjanse for at det er Hansen du møter på gata. Hele 57.336 mennesker har det etternavnet her til lands. På andreplass kom Johansen (53.353). I 2012 var andelen -sen-navn på landsbasis sunket til 22 prosent, ifølge forskning.no.

Navnegeneralen i Statistisk sentralbyrå, Jørgen Ouren, satte opp en liste over de mest populære etternavnene i Norge. Utviklingen de siste tiårene viser en klar nedgang i bruken av -sen-navn. I 1975 var antallet slik:

1. Hansen (74.808)
2. Olsen (68.761)
3. Johansen (63.872)

25 år senere finner vi følgende antall med -sen-navn:

1. Hansen (61.433)
2. Olsen (56.555)
3. Johansen (56.012)

På totusentallet går det stadig nedover med
-sen-navn, og statistikken fra 2013 sier dette:

1. Hansen (53.948)
2. Johansen (50.698)
3. Olsen (50.182)

I Moss har det gjennom et par generasjoner også skjedd en tilsvarende dramatisk forandring i familienavn: På skolebilder fra 40- og 50-tallet har rundt 90 prosent av elevene -sen-navn. På årets konfirmantlister er prosenten nede i 20-25. Navnegransker Ivar Utne ved Universitetet i Bergen har regnet seg fram til at det blir 10 000 færre -sen-nordmenn hvert år.

Ny oppfinnelse

Etternavnet er egentlig en ny oppfinnelse, sier ekspert på etternavn Ivar Utne, som har sin arbeidsplass ved Nordisk institutt, Universitetet i Bergen. Først i 1923 fikk vi lov om personnavn i Norge. Den slo fast at alle skulle ha et fast etter-navn, og det var ikke lov å endre etternavnet uten tillatelse fra myndighetene. De som ble født etter 1. juli 1923 ble tildelt et slektsnavn fra far hvis foreldrene var gift, fra far eller mor hvis ugifte foreldre. Ved giftemål skulle bruden ta brudgommens etter-navn. Avvik fra dette måtte det søkes om.

Likevel er det slik at helt siden vikingtiden har barn fått etternavn fra den de var datter eller sønn av. Som oftest fikk de etternavn etter faren. På skolen har vi lært om Olav Tryggvason (faren het Tryggve) og Olav Haraldsson (faren het Harald). De som har etternavn som slutter på -sen har som oftest hatt en forfader som het første del av etternavnet.

Allerede i middelalderen ble faste slektsnavn alminnelig i Europa blant adel og borgerskap. Da en mengde utlendinger i 16. og 17. århundre innvandret til Norden, førte de sitt slektsnavn med seg. Her ble de ofte de toneangivende, og fra innvandrede adelsmenn, offiserer og borgere bredte den utenlandske navneskikken seg langsomt ut-over til innfødte embetsmenn, geistlige, borgere og bønder.

-sen-navn blir vanlig

Industrialiseringen og store flyttestrømmer til byene på 1800-tallet skapte behov for faste navn for familier. Ettersom mannen vanligvis var forsørger, var det naturlig å velge -sen-navn med hans fornavn. Mot slutten av 1800-tallet hadde over halvparten av innbyggerne i byene -sen-navn. Slike -sen-navn kalles patronymikon – et slektsnavn som er laget av faren eller en annen av forfedrenes fornavn med tilføyelsen sen, søn, son eller dat-ter/dottir. På samme måte viser metronymikon til morens navn. Eksempler på dette er Eiliv God-runarsson og Svein Estridsson. Nedgangen skyldes blant annet at -sen-etter-navn velges bort ved fødsel og giftermål. De mest brukte synker mest. Et poeng er at fordelingen av -sen-navn varierer veldig fra sted til sted. Det har sammenheng med flyttemønsteret. Steder med mye industri har fortsatt mye -sen, mens rene fraflyttingskommuner har nesten ingen, forteller Ouren i Statistisk sentralbyrå.

Som beskrevet ovenfor begynte noen få slekter å ta faste slektsnavn i høymiddelalderen. I Norge hadde folk på landet vanligvis patronymnavn til rundt 1900, da disse patronymnavnene «stivnet», det vil si at et tidligere patronym (mannlig form, -sen eller -son) ble brukt av en familie som etter-navn.

Tok gårdsnavnet

Mange tok i tillegg navn etter gården eller plassen de bodde på, men dette fungerte tidligere mer som en adresse enn et slektsnavn, og hvis man flyttet til en ny gård eller plass, tok man navn etter den nye gården eller plassen. Det betydde at en og samme person hadde ulike navn avhengig av hvor vedkommende gjorde tjeneste.

Rundt 1900 stivnet også denne typen navn, slik at man beholdt navnet selv om man ikke lenger bodde på gården eller plassen navnet viste til. I praksis kunne ett eller flere tilnavn bli brukt om samme person, som disse mellomaldereksemplene med moderne skrivemåte: Hellig-Olav, Olav Digre og Olav Haraldsson, og Hårek på Tjøtta.

Helt fram til 1900-tallet kjenner vi liknende navneformer, både i byene og på landet, men det holdt seg best på landet. Nyere eksempler er Bakke-Hans, Hans i Bakken, Sjur-Olina (datter av Sjur), Svarte-Henrik, Vesle-Ola, Alf Prøysens Jordmor-Matja, og kirkebokformer som Hans Pedersen og Marte Pedersdatter.

I overklassen og byene

Dette var i praksis bruksmåten for folk flest fram til faste etternavn ble tatt i bruk, først hos overklassen og i byene, til sist på landet etter inn-føring av personnavnloven i 1923.

Da overklassen i byene begynte med arvelige etternavn, var det svært ofte danske og tyske etter-navn, f.eks. Schreiner, Brun, Friis og Irgens. Dessuten var det -sen-navn og steds- eller gårdsnavn med dansk eller norsk opphav, som Andersen og Dahl eller Peterson.

I artikkelen «Gamle mosseslekter – Slekten Mos-sin» skrevet av Knut Thorvaldsen, ser vi hvordan -sen-navn (patronymikon) endres til slektsnavn. I 1634 fikk Moss en fogd med navnet Dines Ander-sen. Han var en av to sønner av kjøpmann Anders Mortensen fra Danmark. Sønnen Hans Dinesen skulle studere teologi ved København Universitet, men der var det et krav at man skulle ha et slekts-navn i stedet for sitt farsnavn. Han kalte seg derfor på latin «Dionysii Mossinius», dvs. Dinesen fra Moss. Slik oppsto slektsnavnet Mossin.

Mot slutten av 1800-tallet fikk man også arve-lige -sen-navn, først i de største byene. Etter 1900-årsskiftet tok folk i byene mer og mer i bruk gårdsnavn som etternavn. Da folk flest tok i bruk arvelige etternavn, ble også -sen-navn arvelige familie-navn. Dette er en spesiell tradisjon i europeisk sammenheng. Den var gjennomførbar i Norge fordi det var mange små enkeltgårder som lå spredt. I andre land i Europa er det mer vanlig med yrkesnavn.

Knut Hamsun

Chr. H. Falsen

Falsen og Ibsen er neppe de første man tenker på når det gjelder de mye brukte etternavnene på -sen. Falsen er blant de få sjeldne -sen-navn som er beskyttet ved lov. Knud Pedersen skiftet i sin tid navn til Knut Hamsun.

Innvandring til Moss

En av hovedkildene til kunnskap om innvand-rerne på Moss er de reviderte byregnskapene i Riksarkivet, Rentekammeret. Her finner vi mange personer som, ut ifra navnet å dømme, er innvandrere i første, andre eller tredje generasjon til Moss.

Allerede på 1500-tallet kjenner vi til innvandrere som bidro til å sette preg på ladestedet Moss. Moss fikk kjøpstadsprivilegier i 1720. Mange sentrale personer i byens industrivirksomhet ble da hentet inn fra utlandet for å fylle behovet for ekspertise. Og dette fikk betydning for etternavnene til byens innbyggere.

Momme Peterson Bildekilde: "Peterson og Familien

Det er særlig fire slekter som ble fremtredende i Moss, alle på næringslivets område og av utenlandsk herkomst. To slekter kom første halvdel av 1700-tallet, to mot slutten av århundret. Det er slektene Chrystie, Gude, Gerner og Peterson.

Chrystier kom fra Skottland, Guder fra Holsten, Gernere fra Danmark og Peter-soner fra Slesvig. Adler Vogt sier i «Personalia fra det gamle Moss» at det kan forundre at en så liten by som Moss med 1196 innbyggere greide å samle så "megen intelligens og dyktighet, og gi økonomiske grunnlag for de store formuer som disse fire slektene ervervet seg». Dette viser imidlertid at Moss tok vel imot innvandrere med kunnskaper og erfaringer som trengtes for å bygge et samfunn.

Også i manntallene 1840-44 dukker det opp personnavn som tyder på innvandrerbakgrunn, selv om fødestedet ikke (alltid) er nevnt. Noen eksempler: snekkermester Frantz Thestrup Münster, f. i Bragernes; skreddermester Andreas Rosenblad; kobberslagersvenn Severin August Bjurstedt; farver Ole Olsen Smaaland; kjøpmann Lyder Friderich Callundann; kjøpmann Carl Johan Prydz; hattemaker Otto Anthonius Stræth; snekkermester Carl Ludvig Krey, borgerskap 1841; og skomakermester Andreas Magnus Lundstrøm.

En femtedel er innvandrere

I nyere tid har innvandringen fra andre verdensdeler bidratt kanskje enda mer til å sette sitt preg på byen. At henimot en femtedel av innbyggerne er innvandrere, har naturligvis satt sitt preg på navnebruken i Moss i nyere tid. Ved starten av det 20. århundre var det svensker, dansker og briter som var de største innvandrergruppene i byen.

Rundt 70 år senere begynte innvandring til Norge fra ikkevestlige land å vokse kraftig. I 1970 hadde man ti tyrkere i arbeidsstokken på Moss Glassverk. Svenskene beholdt imidlertid sin plass som største innvandrergruppe, fulgt av dansker og pakistanere. I 2015 hadde Moss 2 827 ikke-vestlige innvandrere og 1147 norskfødte med innvandrer-foreldre.

Som nevnt kom mange av innvandrerne på 1800-tallet fra Sverige. En plass på Krapfoss fikk sågar tilnavnet «Lille-Sverige», men det bodde selvsagt nordmenn her også. Det var ikke uvanlig at mange her hadde et oppnavn. David «Blåsur» Olsen jobbet på Cellulosen, men sluttet da fami-lien arvet 5.000 kroner. En annen Olsen som bodde her var Karsten «Sola» Olsen. Han var sjømann, og mistet livet til sjøs under krigen. Da Karsten kom på besøk hos sine naboer sa folk ofte: Gløtt på vindu, for nå kommer sola!

Navneloven

I arbeidet med den første navneloven her i landet var ikke Justisdepartementet fremmed for å forby eller begrense bruken av -sen-navn. «Det vilde visstnok i og for sig være det ønskeligste, om man kunde faa begrenset den nu så utbredte anvendelse av patronymika som slektsnavn», skrev departementet i utkastet til loven om personnavn av 1923.

Da hadde departementet i flere tiår forsøkt å lage lovregler og prinsipper for hvilke etternavn eller slektsnavn som skulle være tillatt. I 1902 forelå et lovforslag, men det ble aldri vedtatt.

Loven fra 1923 påla ingen direkte å ta bestemte slektsnavn, men ga visse praktiske regler som skulle hjelpe folk med å skaffe seg slikt navn. Folk som manglet slektsnavn fikk -sen-navn slik skikken var, særlig i byene.

1923-loven fastslo videre at alle skulle ha et slektsnavn. Norge var sammen med Sverige og Tyrkia siste land i Europa som fikk rettsregler for etter- eller slektsnavn. Innføring av faste slektsnavn foregikk gradvis. Helt frem til en lovendring i 1979 fantes det folk som ikke hadde slektsnavn.

Og med den nye navneloven ble Gudbrand i Lia til Gudbrand Lie, og det var nå en kalte seg Olsen selv om pappa ikke het Ole. Nå ble altså slektsnavn overført til barna. Man ønsket å rydde opp i datidens ganske løse navneforhold gjennom den første navneloven av 1923.

Vanskelig å bytte før

Navneloven av 1923, som den gang stadfestet det som var blitt sedvane, gjorde det brått vanske-ligere å skifte familienavn, for eksempel fra et gårdsnavn brukt som etternavn til et -sen-navn. Og da moten begynte å gå motsatt vei i 1950- og 60-årene, gjorde den samme navneloven det vanskelig å bli kvitt -sen-navnene igjen.

Det er nok årsaken til at vi fortsatt har forholds-vis mange med -sen-navn blant oss. Skjønt for mange som i siste halvdel av 1900-tallet ble stanset av navneloven fra 1923, ble det etter hvert mer vanlig å ta morens etternavn.

Ikke uventet er det prosentvis flere eldre med -sen-navn enn i de yngre årsklassene. Ser man for eksempel på året 2002 hadde 26 prosent av alle nordmenn over 70 år slike etternavn.

Prosentandelen synker jo yngre årsklassene er – blant nyfødte barn var andelen 20 prosent.

Ny navnelov i 2003 har igjen gjort det lettere for alle som ønsker å skifte etternavn. Siden da har man hatt lov til å gå tilbake til tippoldeforeldres navn hvis man ønsker seg et nytt etternavn.

Bindestrek lovlig

Fra og med 2003 ble det igjen også lov å bruke bindestrek, noe som var populært blant borger-skapet allerede på slutten av 1800-tallet, og som ga oss etternavn som Berg-Hansen. Bruken av bindestrek er derfor igjen økende. Trolig er det mange som velger å ta både fars og mors etternavn med bindestrek imellom, uten at vi har tall for dette. I 2010 var det hele 7,8 prosent av nyfødte barn som fikk etternavn med bindestrek.

Først da det i 1964 ble innført obligatorisk fødselsnummer med 11 tall, fikk myndighetene en sikker identifikasjon av hvem som er hvem her i landet. Om denne trenden fortsetter, vil etternavn på -sen bli en saga blott i løpet av de nærmeste ti-årene, også i Moss.

Oppsummering

• Før ca. 1850: Tradisjonelt system med fornavn, patronym og gårdsnavn for de fleste

• Ca. 1850-1923: Overgangsperiode: gradvis endring som startet i byene mot å anvende arvet etternavn – i slektsgranskingen må vi i denne perioden vise forsiktighet og skjønn for å finne variantene og mest mulig korrekte navn, særlig for alle som flyttet fra landsbygda til byene

• 1923-1965: Den norske navneloven: alle skulle ha et etternavn. Barn skulle bruke farens navn, og kvinner skulle bruke ektemannens navn

• 1965: Kvinner kunne velge hvilket navn de ville bruke som gift og barn kunne få enten fars etternavn eller mors etternavn, typisk er å bruke begge, med det ene som mel-lomnavn

• 2003: Dagens navnelov trådte i kraft

Kilder:

• Byoriginaler og andre kjentfolk i Moss: Frank Berg

• NOU 2001:1 Utredning fra en arbeidsgruppe om navneskikker

• Innvandrerarkivet – immigrasjonsarkivet

• Personalia fra det gamle Moss Forfatter: Vogt, Adler

• Ulike utgaver av Moss Avis

• Wikipedia

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag282
Igår326
Denne uka1497
Denne måneden7052
Totalt1940816

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown