Arbeidslivminneforfatter Irene Torstenson

ARBEIDSLIVMINNEFORFATTER IRENE TORSTENSON:

Personlige minner viktig for våre etterkommere

av Oddvar Aasen

− Personlig, men ikke privat. Det var en umiddelbar reaksjon jeg fikk på boka mi «49 år i sol og regn». Dette sier Irene Torstenson når Strandsitteren intervjuer henne om det å skrive ned minner fra et langt liv. Boka kom for et par år siden i serien Arbeiderminner fra Moss, og Irene skrev om sitt liv og om de mange arbeidsårene hun hadde på Helly Hansen.

Hvordan startet det?

− Terje Gorm Hansen, administrerende på Hansen Protection, ringe en dag med følgende opplysning: Irene, jeg har en morsom oppgave til deg, du skal skrive bok om Helly Hansen!

− Hva?

− Jo, jeg har lovet museet å finne en forfatter til en bok om Helly Hansen og Hansen Protection. Du er den forfatteren.

Irene ble ganske perpleks, men etter å ha tenkt seg om og etter samtaler med Fred Iversen som leder gruppa om arbeidslivsminner og Bjørg Holsvik ved Moss by- og industrimuseum, tok hun på seg oppgaven.

Men du hadde ingen erfaring med å skrive?

 − Nei, i alle fall ikke en hel bok.

Irene Torstenson med boka om 49 år på Helly Hansen (Foto Oddvar Aasen)

Hvordan grep du det an?

− Jeg startet med å skrive om meg selv fra jeg var barn. Så gikk jeg over til da jeg begynte som laboratorie-assistent på HH. Jeg har jo vært med å veldig interessent utvikling gjennom 49 år. Jeg hadde også hatt god kontakt med M. B. Landstad, og hans jubileumsbok om bedriften ble nyttig når det gjaldt årstall og navn på personer og produkter. H-nytt, det interne bedriftsbladet, hadde jeg samlet på i alle år, og det kom også til nytte.

− Så var det bare å begynne?

− Jeg startet med å ta det kronologisk, men det gikk ikke så bra. I stedet skrev jeg ned minner og episoder etter hvert som jeg kom på dem.

Hvordan?

− Jeg gikk rundt med papir og blyant og noterte alt jeg kom på. Jeg sov til og med med skrivepapir på nattbordet. Alle notatene fungerte som en huskeliste. Jeg fylte på og strøk ut etter hvert som jeg ting dukket opp. Det var viktig med at fakta ble rett, og jeg kontaktet Peter Helly-Hansen flere ganger. Han var jo barnebarn av grunnleggerne, og startet omtrent samtidig med meg på bedriften.

Var det et slit?

− Jo, i blant. Bokprosjektet murret i hodet på meg nesten hele tida, men det var både morsomt og interessant å gå tilbake, for det var mange ting som jeg hadde glemt som dukket opp igjen.

Men du hadde jo ingen erfaring med et slikt prosjekt?
− Jeg fikk god hjelp av folk på museet og av forleggeren. Bilder måtte framskaffes, korrektur måtte leses og boka måtte ha en tittel. Det siste var vanskelig, og det var forfatteren av Ilovan-boka, Jan-Erik Olsen, som kom på dette med «49 år i sol og regn». Det dekker meget godt.

Vi du anbefale andre å gjøre noe liknende?

− Absolutt. Om man ikke går ut offentlig med en trykket bok, kan minner fra et langt liv være viktig og nyttig for våre etterkommere. Barn og barnebarn har godt av å få vite hvordan foreldre og besteforeldre klarte seg gjennom livet. Problemet kan være hvor mye man skal fortelle om, så her kommer vurderingen om det skal være personlig og/eller privat inn, avslutter Irene Torstenson.

Helly Hansen-historier:

I 1963 da Irene begynte på HH var det stor forskjell på folk. Arbeiderne fikk lønn, funksjonærene gasje. På kontoret gikk damene i skjørt og høye sko, herrene i dress og slips. Tekniske funksjonærer gikk i hvite frakker. Omgangsformen var herr, fru og frøken og lederne tiltale man med De.

Skogsarbeidertrøya ble en kjempeslager, ikke minst i Sverige. Men bruken hadde sine begrensninger. Var det fest på lokalet i Värmland, sto det i annonsen: OBS: Vårdad klädsel (Ej Helly Hansson). Windbreaker var et populært moteprodukt, men det hadde det aberet at det lakk. En forhandler på Sørlandet ga kundene en rimelig forklaring på det: Sømmene måtte trutne som en båt, så det var bare å vise tålmodighet.

Båtkalesjer ble etter hvert et spesialprodukt som Irene var med på å selge. En forhandler i Varberg var misfornøyd og mente HH var «Fredrikssons fabrik». Irene ble sendt dit for å roe ned mannen. Hun stilte i fiberpelsjakke med OL-symboler og pins. Norge hadde jo nettopp gjort det strålende på Lillehammer. Svensken ble illsint: kommer du her og vifter med gullmedaljene kan du dra rett hjem igjen. Han roet seg etter hvert da han skjønte at det var snakk om pins.

Irene satt også i representantskapet til Orkla. Der var det viktig for henne å fortelle at HH var mer enn klær. Da representantene skulle fortelle om nye produkter, svarte Irene «gjødselkummer». Det ble stille, og folk trodde hun var frekk, men gjødselkummer var et spesialprodukt HH hadde stor suksess med.

To store oppdrag HH hadde i glansdagene: Åpningen av Lillehammer-OL i 1994 (t.h.) og taket på populære restaurant Nille på Karl Johan på 60-tallet.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag55
Igår326
Denne uka1270
Denne måneden6825
Totalt1940589

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown