Minner om Eugene Olaussen

MINNER OM EUGENE OLAUSSEN

av Arne Magnussen

Eugene Olaussen het han og ungkommunistavisen «Klassekampen» var hans organ. Som et stormvær kom han inn i vår bevegelse. Veltalende var han, begavet var han, noe av en gallisk ånd, han var av fransk avstamning.

På ytterste venstrefløy skilte han seg ut, ikke i begynnelsen, men efter hvert. De som for mange år siden hadde ansvaret for vår partiavis må komme inn i bildet i forbindelse med Eugene Olaussen, og det som senere hendte.

Den unge socialisten søkte redaksjonssekretærstillingen i «Smådemokraten». Han fikk den ikke, ikke på grunn av manglende kvalifikasjoner. Det var av andre grunner han ikke nådde opp. Han var radikal, for radikal, mente man. For den store offentlighet sto han fram som den store samfunnsstormeren, en pågående mann.

Når jeg i det følgende giver karakteristikk av Eugene Olaussen, blir den objektiv. Han raste mot meg i «Klassekampen». Jeg var ikke enig i hans politiske retningslinjer, og det var nok. Han mente at den som «ikke var med meg, han var imot mig». Det ble til personlige angrep. Jeg fikk mitt pass påskrevet, uopphørlig.

Jeg kjente ham fra han var liten gutt, og videre frem igjennom oppveksten. Han satt ofte på gatetrappen til Chrystiegården i Skoggaten, der han bodde. Olaussen hadde et voldsomt temperament. En dag jeg traff ham ved Moss kirke, ga han meg en kraftig ørefik, uten noen som helst foranledning fra min side. Jeg tenkte ofte på det siden, i den politiske hetskampanjen han drev, og hvor jeg var ett av hans «ofre», at ørefiken nesten var symbolsk.

Hvorledes var han, den unge arbeidergutten fra små kår? Han var en tenkende, søkende ungdom. Leselysten var i ham, han hadde kunnskapstørst i en grad som ga seg utslag på forskjellig vis. Han skaffet seg bøker, noen lånte han, noen kjøpte han. De han kjøpte tok han vare på. I sitt lille barndoms-hjem innredet han et bibliotek, der lånte han ut bøker mot en beskjeden pris.

Olaussen reiste fra Moss i sin tidlige ungdom. Han hadde ikke noen kontakt med arbeider-bevegelsen i Moss, eller i Østfold for øvrig. Men i Kristiania kom han med i ungdomsbevegelsen, etter en tid ble han redaktør av ungdoms-bevegelsens organ «Klassekampen».

Han var litt av en bitter ungdom fordi han var blitt vraket som journalist i «Smaakraten», som partiorganet i Fredrikstad (forøvrig den gang partiorgan for hele Østfold) ble benevnt. Det var en feil at man ikke ansatte Olaussen i «Smaakraten». I en ansvarlig stilling og med et fast levebrød, om enn knapt tilmålt, (slik forholdene den gang var i partiet), ville han valgt andre kampmetoder enn de han valgte, som den opposisjonelle ikke bare utad, men også innad i partiet, mot flere av sine partifeller. Man kan forstå hans bitterhet. Han var ikke en «Mr. Hvem som helst». Han hadde evner, og han visste det.

Han hadde kunnskapen han hadde skaffet seg ved selvstudium. Han utviklet seg senere gjennom årene til litt av en kulturpersonlighet. Det er sjelden å treffe et ungt menneske med slik uttalt ærbødighet med alt som hadde med kultur å gjøre. Han kunne skrive, han skrev godt med utpreget sans for ordenes valør. Om han hadde latt sin veltalenhet og skrivekunst komme partiet til gode som han tilhørte, ville meget vært vunnet både for parti og ham selv.

I Moss kommunes arkiv finnes det 275 artikler som redaktør/ordfører/stortingsmann/borgermester og råd-mann Arne Magnussen skrev etter at han ble pensjonist. Artiklene er renskrevet av en gruppe med Liv Stylegar i spissen. Kommunen har planer om at de skal redigeres med tanke på utgivelse i forbindelse med byens 300-årsjubileum i 2020.

Artikkelen vi her gjengir er typisk for Magnussens stil og for hans omtanke for andre mennesker. Eugene Olaussen, som vi hadde en artikkel om i Strandsitteren 2/12, var en omstridt person i arbeiderbevegelsen. Mens Magnussen var sosialdemokrat var Olaussen kommunist, og sist-nevnte unnlot nesten aldri å skrive med forakt om borger-skapets lakei i sitt organ «Klassekampen». De personlige motsetningene til tross, Magnussen skrev med varme om et evnerikt menneske som det ikke gikk så bra for.

Arne Magnussen. 

Det ble i stedet negativt, personlige angrep, en indre strid partifeller imellom. For å nevne ett av flere eksempel, kom nesten ikke ett eksemplar av «Klassekampen» ut uten angrep på meg. Jeg ble vant med det, det skulle vel så være.

Der kom andre tider, lenge hadde det vært urolig i Europa. «En kan jo se med et halvt øye at det blir urolige tider», sa Olaussen. Han fikk rett. Revolusjonen brøt ut efter en verdenskrig (1914-18). Troner falt i grus, Russland og Tyskland og Østerrike-Ungarn. Nå ble det en gledens, en seierens tid for arbeidergutten fra Skoggata i Moss. Han var i Sovjet-Russland, han fikk, hadde jeg inntrykk av, særlig gode kontakter med den ungrevolusjonære Karl Radek (likvidert i Stalin-tiden). Så talte Olaussen en dag i Moss Folkets Hus. Han talte om Lenin og Trotskij. «Er det ikke rart å tenke på at nå sitter Lenin i tsarens tronstol, partifeller», sa Olaussen. Han hadde vært i Russland, man merket som en undertone i hans tale at han ikke var helt uberørt av tsartidens praktutfoldelse, som det ennå var merker etter i Russland, i Sovjet nå.

Olaussen var sikker på at den revolusjonsbølge som rullet over mange land, også skulle bre seg til Norge. Eugene Olaussen var blitt som en annen mann – hvem vet, kanskje noen av hans forfedre hadde vært med på den franske revolusjon 1780-1790-årene? Blodsbånd, slektstradisjoner.

En dag sitter han hjemme hos meg. All personforfølgelse var som glemt. Han hadde fått annet å tenke på – revolusjon i Norge? Og han selv i ledersjiktet som en liten eller kanskje stor Radek? «Vil du hjelpe meg med å lage revolusjon i Norge?» sa han til min store forbløffelse, jeg ble nesten stum av forbauselse. «Så skal du bli amtmann i Smaa-lenene, og da er du vel fornøyd», sa han. «Men», la han til, «da må du ikke stelle deg slik at jeg ikke kan arbeide for deg». Jeg forholdt meg helt avvisende til Olaussens fantastiske tilbud. Selvfølgelig! Nå ble det ingen revolusjon i Norge. Lykkeligvis.

Revolusjonsleder in spe, Olaussen, ble stortings-mann, valgt fra Buskerud (hvor han den gang bodde). Som stortingsmann gjorde han ingen furore. Arbeidet interesserte ham i grunnen ikke. Han var ofte fraværende, så ofte at det ble påtalt fra presidentstolen.

Etter stortingstiden snudde han helt om, han bekjempet det han tidligere hadde kjempet for. Han støttet de konservative. En politisk tragedie.

 

Eugene Olaussen, tegnet av sin sønn Dag

Hei!

I forbindelse med at vi har arbeidet med historien til Moss Dagblad har vi kommet over et manuskript tidligere redaktør, stortingsmann, ordfører og rådmann Arne Magnussen etterlot seg. Han var samtidig med Eugene. De hadde ikke noe godt forhold, for de sto på hver sin side i den ideologiske kampen som førte til splittelsen i 20-årene.

Manuskriptene har blitt oppbevart i Moss kommune etter at Magnussen døde rundt 1970. Vi «gjenopp-daget» dem og har nå gått igjennom dem. Der fant vi altså portrettet av Eugene. Språket er litt gammelmodig for oss, og ikke helt korrekt gjengitt. Et par stedet slet vi også med å tyde håndskriften, men vi har fått det tilnærmet riktig.

Beste hilsen, Oddvar

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag83
Igår313
Denne uka1611
Denne måneden7166
Totalt1940930

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown