Lærlinger i gamle dager

Forholdene for lærlinger i "gamle dager".
av Eilert Hansen

Å være lærling i dag kan ikke sammenlignes med hvordan det var for et par hundre år siden. Det er en avstand, ikke bare i tid, men i mental innstilling til menneskeverdet som skiller lærlingen fra den gang med kollegaen fra i dag. Lærlingens kår var nogenlunde de samme så lenge håndverket var organisert i laug, ikke bare i Norge, men hele Nord- Europa hadde omtrent samme rettstil- stander. Man mener at laug har bestått i Norge helt siden 1300-tallet, men begynte for alvor å gjøre seg gjeldende på 1500- tallet. Lærlingen hadde litt beskyttelse i det lauget han tilhørte, når han først var godtatt. En betingelse for å bli godtatt, var at han var født i ekteskap. Uekte barn ville kaste skam over standen. Var lærlingen først godtatt, kom han under sin mesters varetekt. Både svenner og lærlinger bodde hos mesteren som medlemmer av hans husstand. Lønnen var liten, maten skral og arbeidsdagen lang.

Oscar Pedersen skriver i "Håndverksliv i gamle dager": Læretiden var en hard tid. Lærlingen skulle være først oppe om morgenen og sist i seng om kvelden. Han skulle gjøre rent, bære ved og vann, hente øl til svennene, passe mesterfruens unger osv. Han hadde ikke lov til å si et ord, heller ikke til svennene, uten at han ble spurt. Han var en kuet stakkar. Ofte ble han brukt til huslig arbeid og alt mulig, slik at han lærte svært lite av det fag han skulle lære. Da kunne det føles som en befrielse da læretiden var over. Først da kunne han føle seg som menneske.

Den truende pekefinger var stadig fremme og advarte lærlingen: "Gjør du dette som er blitt sagt og som du er formanet, så vil du få ros. Gjør du det ikke, kan jeg straks gi deg beskjed om at det vanker pryl. Du vil bli hilst velkommen av Mester Erik og få smake den på fersk gjerning. Du må dra omsorg for at intet tapes ved din etter- ladenhet, ellers vet du nå at det må betales med sviende ryggstykker så du får grunn til å skrike høyt."

Fra "Det gamle Moss" finner vi et godt bilde på lærlingens rettslige stilling: -En lærling hadde rømt fra skreddermester Reinsch. Det var en spedbygget gutt i 16- 17 års-alderen, og neppe egnet til å tilbringe livet sammen- krøket på skredder- bordet. Han stakk av, og da sto det i "Brev- duen", byens første avis, i mars 1838: "Jeg anmoder Alle og Enhver, Lendsmand og Andre, som måtte antræffe eller opspørge bemeldte Lærerdreng, at lade Ham på mine Vegne anholde, og paa min Bekostning hidtran- sportere." En sammenligning er det som på denne tiden skjedde med slaver som rømte fra de amerikanske plantasjer.

Også senere på 1800-tallet var lærlingens kår her i byen fremdeles under det menne- skelige. Snekkermester Andresen fortalte at allerede første dagen han var i lære hos Hans Jakobsen, fikk han en kilevink av en svenn fordi han spurte etter mesteren. "Snakker du til meg med lua på, gutt?" Enda mesteren ikke var av det umulige slaget, var det ikke snakk om å like seg. Opp kl. 5 og arbeidet varte med knappe pauser for mat og hvile, til kl. 8 om kvelden. De fleste bodde hos snekker- mesteren og spiste ved hans bord. Han var som en familiefar. Det var flott i de tider å få smør på bordet.

Men det var en brutal tid. Hva hadde ikke enkeltmennesket lidd gjennom de århundrer som kalles den mørkealder. Inkvisisjon, heksebrenning, håndavhugging og kagstryking for det vi i dag ville kalle forseelser.

Når en håndverkersvenn i gamle dager var opptatt i sitt laug, var han bundet av mange skikker, statutter og sedvaner. Det var strenge regler for svennenes liv. Noen steder hadde de fullstendig karakter av en borgerlig straffelov. Svennene bodde som regel hos mesteren, hvor de delte familie- livets glede og hygge. Men dog i all ærbar- het. Bakerlauget i Bergen bestemte i statut- tene fra 1597 at "dersom en Bagersvend lokker eller beligger sin Husbondes Pige eller Tjenestekvinde, da skal han være under Øvrighetens Straf til Kongen og Byen, og forvises av samme Bagerembede". Ja, slik var det i "de gode gamle dager". Det var sannelig en streng straff for å smake litt på kunnskapens tre, ikke bare å bli overgitt til myndighetene, men også embedsfortapelse.

Et håndverkerlaug på 1500-tallet hadde et møtereglement på 19 punkter, og det var neimen ikke lite man skulle være obs på:
- Blir noen uenige med en annen i vår forsamling, og den ene trekker kniv mot den andre, da skal han ha forbrudt en halv daler.
- Spiller noen motvillig så meget øl at han ikke kan skjule det med sin fot, skal han bøte 4 skilling.
- Tar noen så mye øl til seg at han gir det opp igjen, bøter han 8 skilling.
- Er det så at noen kaster opp, og siden kommer inn i vårt lag og setter seg til å drikke på ny, skal han ha forbrudt 16 skilling.
- De som sverger ved Guds martyrium, sår eller sakramenter, eller nevner den onde mann, skal for hver gang det skjer ha forbrudt 4 skilling.

Og i alle tilfelle skulle det halve gå til de fattige.

Kilder: Moss Dagblads håndverks-
nummer 1973

 

 

Lensmannspapirer fra Værlegata til Statsarkivet

Lensmannspapirer fra Værlegata til Statsarkivet
Av Oddvar Aasen

Da Hallvard Hansen og Per Stenberg kjøpte Værlegata 19 i Moss i 1974 fulgte det med et stort grønt pengeskap. Minst 500 kilo veide det, og A-laget til Rapid måtte til for å få monsteret ut av rommet som Hallvard skulle innrede til bad. Nøklene fulgte med og i pengeskapet befant det seg en rekke protokoller fra Jeløy og Rygge lensmannskontor. En mappe med diverse korrespondanse lå også der.

De to nabokommunene til Moss hadde inntil 1943 felles lensmann, og den siste før sammenslåingen av Jeløy med Moss i 1943 var Søhoel.

Han styrte lensmannskontoret fra sin private bolig i Værlegata.
I tidligere tider hadde lensmennene oppgaver også ut over det rent ordensmessige. Brannkassene lå under deres domene, og de drev også med utpantinger. Under krigen kom også krigsskadetrygden inn i ”porteføljen”. Disse arbeidsoppgavene krevde nøyaktig bokførsel, og det er disse bøkene som ble liggende igjen i pengeskapet i Værlegata 19 da embetet ble laget ned og delvis overført til Rygge. Sannsynligvis var pengeskapet for tungt til å ta med seg.

Les mer: Lensmannspapirer fra Værlegata til Statsarkivet

Lensmannspapirer fra Værlegata til Statsarkivet

Lensmannspapirer fra Værlegata til Statsarkivet

Av Oddvar Aasen

Da Hallvard Hansen og Per Stenberg kjøpte Værlegata 19 i Moss i 1974 fulgte det med et stort grønt pengeskap. Minst 500 kilo veide det, og A-laget til Rapid måtte til for å få monsteret ut av rommet som Hallvard skulle innrede til bad. Nøklene fulgte med og i pengeskapet befant det seg en rekke protokoller fra Jeløy og Rygge lensmanns-kontor. En mappe med diverse korrespondanse lå også der.

De to nabokommunene til Moss hadde inntil 1943 felles lensmann, og den siste før sammen-slåingen av Jeløy med Moss i 1943 var Søhoel. Han styrte lensmannskontoret fra sin private bolig i Værlegata.

I tidligere tider hadde lensmennene oppgaver også ut over det rent ordensmessige. Brannkassene lå under deres domene, og de drev også med ut-pantinger. Under krigen kom også krigsskade-trygden inn i ”porteføljen”. Disse arbeidsoppgavene krevde nøyaktig bokførsel, og det er disse bøkene som ble liggende igjen i penge-skapet i Værlegata 19 da embetet ble laget ned og delvis overført til Rygge. Sannsynligvis var penge-skapet for tungt til å ta med seg.

Les mer: Lensmannspapirer fra Værlegata til Statsarkivet

Lov til å stemme, men ikke bestemme

LOV TIL Å STEMME, MEN IKKE BESTEMME
av Bjørn Wisth

Det tok 84 års kamp – fra 1814 til 1898 – før det ble innført alminnelig stemmerett for menn. For kvinner tok det ytterligere 15 år – til 1913 – før de fikk like rettigheter som menn ved kommunevalg og stortingsvalg. Men det var langt verre å få valgt inn kvinnelige representanter. Kvinner fikk lov til å stemme, men ikke bestemme! Selv om det mange steder var flere kvinner enn menn som deltok i valgene.

Helt fram til 2. verdenskrig var det menn som sikret seg taburettene i både kommunestyrer og på Stortinget. Slik var det også i Østfold fylke, som fram til 1. januar 1919 het Smaalenenes Amt.

I Moss fikk kvinnene aldri mer enn fire representanter i bystyret. Ikke før etter krigens slutt i 1945. Kvinnebyen i vårt fylke var utvil- somt Fredrikstad. I 1913 var faktisk planke- byen best i Norge og valgte flest kvinner til kommunestyret (flere enn både Kristiania og Bergen). 12 kvinner mot to i Moss! Hvorfor den store forskjellen? Det har vi ennå ikke fått noe godt svar på. Men vi har tatt en titt på hvordan kommunevalgene i Moss og herredene omkring artet seg for kvinnepolitikere i valgårene 1901 til og med 1913.

Les mer: Lov til å stemme, men ikke bestemme

Ludvig Munk - en lensherre uten nåde.

" – og likene lå på steile i 3 år.."
Om Ludvig Munk - en lensherre uten nåde.
av Bjarne Logstein

400 år, fram til 1814, var Norge underlagt Danmark. Danske admini- stratorer ble sendt opp til Norge for å inndrive skatter og avgifter til danske- kongen. Ofte ble meget harde metoder benyttet i dette arbeidet.

Disse skattepengene ble ikke brukt til å bygge slott og vakre bygninger i Norge. Nei, de ble sendt til kongen i København. Mange staselige slott og andre prestisje- bygninger i København er nok betalt med skattepenger fra fattige norske bønder. Mange vil si at Norge ble utplyndret. Noen historikere kaller denne perioden for "400 - årsnatten".

En av disse danske administratorer var en av vår families 11 x tippoldefedre, Ludvig Ludvigsen Munk . Han var født i Danmark i 1537.

Les mer: Ludvig Munk - en lensherre uten nåde.

Lystgårdene på søndre Jeløy og deres praktfulle hageanlegg

LYSTGÅRDENE PÅ SØNDRE JELØY OG DERES PRAKTFULLE HAGEANLEGG
Av Arild Johnsen

Som bakgrunn for denne artikkelen ligger en betydelig registrering foretatt i 1960-årene av Professor e.m. Magne Bruun ved Institutt for landskapsarkitektur ved NLH over hageanlegg i Moss, herunder de nevnte anleggene på Jeløya.

Historisk bakgrunn
Omkring år 1800 foretok det høyere borgerskapet i byen oppkjøp av de uanselige gårdene og husmannsplassene på Søndre Jeløy og opparbeidet disse til mønsterbruk etter danske og engelske forbilder. Gårdene Refsnes Reier, Torderød og Orkerød ble i 1805 fremhevet som mønsterbruk. I 1814 kjøpte kjøpmann Momme Peterson eiendommen Grønli som landsted. I 1824 kjøpte Jonas Anton Hielm Alby, og flyttet dit. Det er ikke tvil om at kjennskapen til disse anleggene førte til at borgerskapet ønsket at man også i byen skulle få del i denne utviklingen. Derfor ble det tidlig i 1880-årene dannet «Selskabet til Moss byes forskjønnelse». Dets formål var å få anlagt parker også i byen. Kanalparken var det første som ble opparbeidet på fyllmassene fra kanalgravingen.

Noen av de viktigste anleggene
Det som tas med her, er de hageanleggene som ennå finnes i en eller annen form. Det er i den forbindelse aktuelt å nevne fire anlegg, Torderød og Kubberød fra slutten av 1750-årene, Grønli fra 1814 og Alby fra 1824.

Les mer: Lystgårdene på søndre Jeløy og deres praktfulle hageanlegg

Malermester Hans Didriksen

hd1Malermester Hans Didriksen (1886-1965)
av Heidi Morrell Andersen

De som har bodd i Moss en tid, kjente godt til Malermester Hans Didriksen. Han var interessert i malerkunsten fra ung alder og valgte sin utdannelse deretter. Etter svennebrev i malerlære, reiste han til Kristiania for å gå på Kunst- og Håndverkskolen. Der i kunstnermiljøet fikk han gode venner som han dro ut i verden med. Kunsten skulle oppleves og utvikles. De såkalte "vandreårene" ble viktige år for Hans Didriksen og ble tilbrakt i Italia, Tyskland og Danmark.

Les mer: Malermester Hans Didriksen

Marshallhjelpen

«MY BOSS IN MOSS» og MARSHALLHJELPEN
av Oddvar Aasen

Marshallhjelpen fra USA var et økonomisk hjelpeprogram som skulle få Europa på fote igjen etter andre verdenskrig. Det var oppkalt etter utenriksminister George C. Marshall som i en tale i juni 1947 sa at det var nødvendig med hjelpetiltak for å få til den økonomiske gjenreisingen i Europa. Planen var også et ledd i å demme opp for kommunismens spredning. Den kalde krigen var i full gang og Stalin kontrollerte en rekke østeuropeiske land. Og kanskje mest: planen var et ledd i amerikanernes ønske om eksport av overskuddsprodukter, for eksempel tobakk.

I tillegg trappet amerikanerne opp innsatsen for å stimulere europeerne til produktivitetsforbedringer, i første omgang primært gjennom teknisk assistanse. Det gjorde de dels gjennom arbeid direkte på bedriftsplan, dels ved å invitere representanter for så vel bedriftsledere som fagforeninger på studie-turer til USA. Fra 1951-52 ble denne tilnærmingen formalisert i Norge gjennom en omfattende produktivitetssatsing med sterk vekt på samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

Les mer: Marshallhjelpen

Matroser fra Moss - sloss for Napoleon

 

Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon, Del I

av Eilert Hansen

Denne historien har kommet i stand etter at jeg kom over en liste på Digitalarkivet som viste "Pri- sonfanger 1807-1814". Listen inne- holder navn på de som av forskjellige grunner ble tatt til fange av engelskmennene under Napoleonskrigene. I 1807 ble Danmark- Norge dratt med i denne feiden og dermed ble også norske og danske sjøfolk tatt til fange. Jeg filtrerte denne listen og fikk ut de som hadde oppgitt Moss som hjemsted. Det viste seg at det var 25 mossinger som hadde vært innom "prisonen". (Det kan ha vært flere, for endel har ikke oppgitt hjem- stedet.)

En av disse skilte norsk krigsskip. Etter litt søking på Internett fant jeg ut mer om krigsskipet, og det slaget det hadde vært med i da Jens Olsen ble tatt til fange og ført til England. Noen litteraturhenvisninger og søking etter gamle bøker på Internettv førte meg til København, hvor jeg i et antikvariat fikk 1814.

På en annen ferietur til Danmark hadde jeg på forhånd funnet et lite museum som hadde en liste over hele mannskapet på nevnte krigsskip. Der sto det også noen kommentarer om hvem som ble såret og hvem som døde i slaget. Det viste seg at det var fem mann fra Moss på det krigsskipet.

Norge inngått krigene i Europa var det gode tider for landet. I 1798 hadde Engligere, med konvoibeskyttelse, kunnet frakte forsyninger til Englands fiender, men nå krevde England retten Norge ble skjerpet, og på vinteren 1801 var forholdet norske krigsflåten var betydelig, men kunne ikke alene utgjøre noen trussel mot England.

Men Danmark kontrollerte med denne flåten innseilingen til Østersjøen, hvorfra store deler av Europa og England fikk mye av sitt korn. Øst-Europa og Russland var betydelige korneksportører, og England fryktet at Napoleon skulle kontrollere den dansk-norske flåten og dermed kutte korntilførselen til England.

Skjærtorsdag morgen den 2. april 1801 klargjorde  admiralene Hyde Parker og hans nestkommanderende Horatio Nelson til kamp mot danskene i København. Selv om den engelske tonen hadde vært truende
i lang tid, kom angrepet overraskende på danskene. Fra Kronborg festning ved Helsingør, som sammen med svenskene skulle beherske Øresund, teren, men i all hast ble det lagt ut en forsvarslinje ved innseilingen til København. Denne besto av nedriggede skip og flåter med kanoner på. Det ble en hard kamp med voksende tapstall på begge sider: det sies over 1000 drepte og norsk side og kanskje det dobbelte på engelsk side.

Øverstkommanderende for den engelske flåte, Lord Hyde Parker, lå lenger ute i Øresund, og signalerte inn til sin nestkommanderende om å stanse kampene. Nelson, som tidligere hadde mistet synet på det ene øyet, satte kikkerten for det blinde øyet, og hevdet senere at han ikke hadde sett ordren fra Hyde Parker. Det var da bløffmakeren Lord Nelson skrev et brev til den danske kongen hvor han lovet å skåne de til fangetagne danskene hvis Danmark innstilte kamphandlingene. I motsatt fall ville han brenne alle de erobrede danske skipene uten å ta hensyn til mannskapene. Da kongen mottok brevet, var det hans vurdering at fortsatt kamp var nytteløst, og kamphandlingene ble innstilt. Da brevet ble sendt fra Lord Nelson, hadde han ikke erobret et eneste dansk skip, men han fikk lurt danskene til å gi seg.

Lord Nelsons
brev til danskekongen:

"Lord Nelson has directions to spare Denmark, when no longer resisting, but if the firing is continued on the part of Denmark, Lord Nelson will be obliged to set on fire all the floating batteries he has taken, without having the power of saving the Brave Danes who have defended them.

Dated on board His Britannick Majesty's Ship Elephant
Copenhagen Roads April 2nd. 1801
Nelson & Bronte

Vice admiral under the Command of admiral Sir Hyde Parker"

BILDE

Nelsons brev til danskekongen

På norsk :
"Lord Nelson har ordre om å skåne Danmark, hvis det ikke lenger ytes motstand, men hvis skytingen fortsetter fra dansk side, vil Lord Nelson være nødt til å sette fyr på alle de flytende batterier han har erobret, uten at det står i hans makt å redde de tapre danskene som har forsvart dem.

Datert ombord i Hans Britiske Majestets Skip Elephant Københavns Red, 2. april 1801 Nelson & Bronte

Viseadmiral under admiral Sir Hyde Parkers kommando"

 

Nøytralitetsforbundet med Russland, Sverige og Preussen måtte nå oppgis, og dansk-norske skip skulle nå kunne kontrolleres av engelskmennene. Dessuten skulle engelske skip kunne bruke dansk-norske havner, og kjøpe forsyninger der. Til gjengjeld ble alle dansk-norske krigsfanger fri- gitt. England hadde trodd at Napoleon var i ferd med å vinne Danmark-Norge over på sin side, og dermed få tilgang til den dansk-norske flåten. I virkeligheten var det slik at Danmark- Norge var på gli over på engelsk side. Etter dette angrepet ble det heller til at Danmark-Norge nærmet seg den franske siden i konflikten. Kampene ble siden kalt "Slaget på Reden".

Som en kuriositet kan nevnes: Det berømte "mytteriet på Bounty" skjedde i 1789. Her ble kaptein William Bligh og 18 mann satt i en livbåt og sendt ut på det åpne havet. Etter en lang reise når de land, og kommer etter hvert til England. I mars 1801 får kaptein Bligh kommandoen på HMS Glat- ton, og er med i Nelsons skvadron under "Slaget på Reden", hvor han utmerker seg. Han ble senere guvernør i Australia.

Formålet med Englands angrep på Danmark var somtidligere nevnt å få Danmark-Norge til å forlate det væpnede nøytralitets- forbundet. Det greide de, men vi var fremdeles nøytrale i forhold til "Napoleonskrigene". Noen år senere utstedte Napoleon en deklarasjon om at alle handels og øvrige forbindelser med England skulle opphøre. England svarte med et forbud mot all skipstrafikk til og fra havner i Frankrike og havner i land som var allierte med Frankrike. Danmark-Norge ble regnet som alliert med Frankrike.

England fryktet at den dansk- norske flåten skulle falle i Napoleons hender, og planla derfor å tiltvinge seg flåten, om nødvendig med makt. Siden Napoleon på denne tiden hadde en stor hærstyrke av spanske,
hollandske og franske tropper liggende ved Hamburg, under ledelse av Jean Baptiste Bernadotte, var tiden knapp for engelskmennene.

 

Øjebliksbillede fra Slaget på Reden 2. april 1801, maleri av Neumann

 

Viseadmiral Horatio Nelson 1758-1805

 

I juli 1807 sendte så England en stor invasjonsstyrke til Danmark for å kreve å få utlevert den danske flåten. Det fikk de ikke uten videre, og i august landsatte de 20 – 30.000 mann syd for Helsingør. Disse omringet
København og besatte hele Sjælland. Både 1. og 2. september kom de med oppfordringer til danskene om å overgi seg og utlevere flåten. Danskene sa NEI. Deretter startet fire døgn med terrorbombing av København, med bomber og brannraketter, både fra landsiden og fra den engelske flåten. Den 6. september overga Københavns kommandant byen, og aksepterte vilkårene. 1600 mennesker var da omkommet i København på grunn av bombingen, 1000 ble såret og 300 hus helt ødelagt.

Engelskmennene brukte så en drøy måned på å utruste og gjøre i stand den dansk-norske flåten, og den 21. oktober 1807 seilte 16 linjeskip, 15 fregatter og korvetter, 14 mindre fartøyer samt 92 koffardiskip med materiell av sted til England under engelsk flagg. Et linjeskip var det største av krigs- skipene på den tiden. De kunne ha en besetning på opp til 900 mann og hadde minst 50 kanoner. Nå var vi blitt tvunget ut av nøytraliteten og over på Napoleons side. Sverige gikk derimot  med på Englands side. Den blokaden England satte i gang av Norge, resulterte i stor nød i landet, og varte helt til freden kom i 1814.

Det var under denne blokadetiden at Terje Vigen rodde til Danmark for å hente korn. Her er et vers fra Terje Vigen:
"Så lakked og led det til krigens år i attenhundred og ni. Endu går sagn om de trængselskår, som folket da stedtes i. Engelske krydsere stængte hver havn, i landet var misvækst og nød, den fattige sulted, den rige led savn, to kraftige arme var ingen til gavn, for døren stod sot og død."

 

Tapet av flåten var en katastrofe, og det var verken tid, penger eller eiketrær nok til å bygge en ny flåte. 2000 eiketrær måtte til for å bygge et linjeskip. Derfor ble det satset på et stort antall små kanonbåter. Disse ble stasjonert rundt omkring i Danmark og Sør-Norge. Her lå de og lurte på engelske konvoier og drev geriljakrig mot disse. Samtidig ble også kaperfart (sjørøveri) tillatt, og mang en formue ble skapt langs sydkysten av Norge i de dager. Selv i våre dager kan vi finne vel- stående sørlendinger som har sin formue fra disse tider. Bare i Kristiansand ble det utrustet ca. 70 kaperfartøyer. Det anslås at ca. 450 utenlandske skip ble kapret
og ført til Norge, hvorav ca. 300 til Kristiansand.

Danmark startet en storstilt planting av eiketrær etter et regjeringsvedtak i 1807. Det ble plantet mer enn 90.000 trær, og i dag står disse eikeskogene klare til å brukes som materialer til nye linjeskip. ☺

 

Engelskmennene drar avgårde med den dansk-norske flåten, maleri av Christian Mølsted

Men ett skip i den dansk- norske flåten hadde engelskmennene ikke fått tak i, og det var linjeskipet "Prins Christian Frederik". Det hadde vært på tokt i Norge da engelskmennene røvet flåten i København. Ombord i "Prins
Christian Fredrik" var våre venner fra Moss. Sammen med Jens Olsen var også Lars Jensen, Jonas Jonassen og Christen Andersen. Dessuten var Jens Olsens fetter, Kjønnik Larsen fra "Larkullen"
med.

Om disse guttenes bravader i Napoleonskrigen kan vi lese om i neste nummer av Strandsitteren.

Kilder:

► Oddleif Lian: Norske prisonfanger 1807–1814

► Carl Roos:
Danske og norske krigsfanger i England 1807-14

► H.F. Kiær: Rulle over Prins Christian Frederiksbesætning 1808

► <www.digitalarkivet.uib.no>

 

 

 

Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon del 3

Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon. Del 3

av Eilert Hansen

Ordet "prison" forbindes idag bare med enoversettelse av det engelske ordet, og betyr fengsel. For 200 år siden var ikke det engelske språk så dagligdags her i landet som i dag, og ordet kom mer til å forbindes med det vi i krigene. Fra slagmarkene både til lands og til vanns tok de hjem tusenvis av krigsfanger. Det er beregnet at England tok ca. 200.000 fanger, de fleste franske.

På en og samme tid var imidlertid tallet aldri mindre enn 20.000 og aldri mer enn 70.000 fanger. For Danmark-Norge sin del ble de fleste tatt fra vanlige handels- fartøyer, men den største gruppen som ble tatt kom fra 'Prins Christian Fredrik' som vi hørte om i forrige nummer, nemlig ca. 370 mann. Totalt antall fanger fra Danmark-Norge var ca. 7000, men dette var aldri på en gang. Størst antall var det i 1809 med ca. 3550. Siden var fangetallet stadig synkende fram til 1814.

Terje Vigen var en som satt i "prisonen" fra 1809 til 1814.

Han sad i "prisonen" i lange år, der siges i fulde fem; hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår af drømmene om hans hjem. Noget han bar på, men gav ej besked, det var som hans eneste skat. Så kom attenhundred og fjorten med fred; de norske fanger, og Terje med, førtes hjem på en svensk fregat.

Les mer: Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon del 3

Matroser fra Moss sloss for Napoleon del 2

Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon. Del 2

av Eilert Hansen

Napoleons eventyr i Europa hadde nå kommet dithen at han var i gang med å sende en armé på 32.000 mann, bestående av spanjoler, hollendere og franskmenn til Danmark. Disse var ledet av den berømte marskalk Jean Baptiste Bernadotte, prins av Ponte Corvo, senere kong Karl Johan av Sverige og Norge. Denne hæren skulle angripe Sverige for å få dem ut av forbundet med Englan, og for å hjelpe Danmark i å ta tilbake Jylland, Fyn og Langeland.

Neste skritt var å komme over Storebelt til Sjælland. Vi husker fra forrige artikkel at denne armeen var foranledningen til at England angrep København, og tok med seg flåten ("Flåteranet") på høsten 1807.

Vi har nå kommet til våren 1808 og linjeskipet "Prins Christian Fredrik" med våre venner fra Moss som matroser om bord, er på vei mot København etter en vinter i Norge. "Prins Christian Fredrik" var nå det eneste linjeskipet i restene av den tidligere store dansk-norske flåten. "Prins Christian Fredrik" hadde vært kadettskip i Nordsjøen våren og sommeren 1807. Fra 17. november til 25. desember hadde det vært på patruljeseilas i dansk- norske farvann. Matrosene fra Moss kom ombord i november, og hadde vært med på denne patruljeringen. I januar hadde de vært i Danmark og hentet bl.a. forsyninger til hæren i Norge. Dette vintertoktet rundt norske- kysten hadde vært hardt, og fikk konsekvenser for den videre seilasen til "Prins Christian Fredrik".

Les mer: Matroser fra Moss sloss for Napoleon del 2

Med lov skal landet bygges

ÀT LÒGUM SCAL LAND BYGGJAST...
Med lov skal landet bygges. . .

Av Bjarne Logstein

Frostatinget i Trøndelag var virksomt i cirka 1000 år, fra 5-600 tallet e. Kr. (Jernalderen) til ca. 1550. Selve tingstedet var ved den flotte Tinghaugen, som i dag ligger på Lògtún (Lovtunet) gårds grunn på Frosta.

Tinget var et såkalt allsherjar- ting (alle krigeres ting). Det ble holdt en gang i året, med start på Petersmesseaften, den 28. juni.

Tinget hadde både en lov- givende og dømmende funksjon. Det skulle gi lover for Trændalòg (Trøndernes lovområde), og det skulle avsi dommer i enkeltsaker. Det virket også som en slags høyesterett over de mer lokale tingene på Lade, Værnes, Haug, Mære, Alstadhaug og Sakshaug.

Les mer: Med lov skal landet bygges

Minner om Eugene Olaussen

MINNER OM EUGENE OLAUSSEN

av Arne Magnussen

Eugene Olaussen het han og ungkommunistavisen «Klassekampen» var hans organ. Som et stormvær kom han inn i vår bevegelse. Veltalende var han, begavet var han, noe av en gallisk ånd, han var av fransk avstamning.

På ytterste venstrefløy skilte han seg ut, ikke i begynnelsen, men efter hvert. De som for mange år siden hadde ansvaret for vår partiavis må komme inn i bildet i forbindelse med Eugene Olaussen, og det som senere hendte.

Den unge socialisten søkte redaksjonssekretærstillingen i «Smådemokraten». Han fikk den ikke, ikke på grunn av manglende kvalifikasjoner. Det var av andre grunner han ikke nådde opp. Han var radikal, for radikal, mente man. For den store offentlighet sto han fram som den store samfunnsstormeren, en pågående mann.

Når jeg i det følgende giver karakteristikk av Eugene Olaussen, blir den objektiv. Han raste mot meg i «Klassekampen». Jeg var ikke enig i hans politiske retningslinjer, og det var nok. Han mente at den som «ikke var med meg, han var imot mig». Det ble til personlige angrep. Jeg fikk mitt pass påskrevet, uopphørlig.

Jeg kjente ham fra han var liten gutt, og videre frem igjennom oppveksten. Han satt ofte på gatetrappen til Chrystiegården i Skoggaten, der han bodde. Olaussen hadde et voldsomt temperament. En dag jeg traff ham ved Moss kirke, ga han meg en kraftig ørefik, uten noen som helst foranledning fra min side. Jeg tenkte ofte på det siden, i den politiske hetskampanjen han drev, og hvor jeg var ett av hans «ofre», at ørefiken nesten var symbolsk.

Les mer: Minner om Eugene Olaussen

Mord og henrettelser i Moss

MORD OG HENRETTELSER I MOSS

av Ole Peder Kjeldstadli

Trodde du pinefulle henrettelser var forbeholdt regimer under fjerne himmelstrøk? Tenk om igjen. Også i Norge ble folk henrettet - ofte til offentlig underholdning. Torgrim Sørnes skriver i boka «Mørkets gjerninger» at i de 11 årene fra 1772 til 1783 ble 31 mennesker henrettet i Norge. To av henrettelsene fant sted i Moss. Etter dette kjenner vi til ytterligere 2 henrettelser i Moss, den siste fant sted i 1817.

Postraneren Brede Nord

Vi fortalte i Strandsitteren nummer 1 2014 om postraneren Brede Nord som ble halshugget og dertil ble lagt på steile og hjul. Skarpretter var Anton Lædel. Stedet har siden blitt hetende Retterstedet.

Christian IVs Norske Lov

Fram til Norge fikk ny kriminallov i 1842, gjaldt Christian IVs Norske Lov fra 1687. Den var ikke nådig. Loven erstattet Christian IVs Norske Lov fra 1604, som i det store og hele var basert på oversettelse av det norske middelalder-lovverket. Loven ble ikke erstattet før kriminalloven av 1842. Forbrytelser begått før kriminalloven tredde i kraft ble straffet etter Christian V’s lov. Loven beskriver 49 måter å henrette på.

Les mer: Mord og henrettelser i Moss

Moro - Til tross for en røff start

MORO – TIL TROSS FOR EN RØFF START

av Kirsten Wiik

Vårdagsmøtet i Moss Historielag ble holdt i Henrik Gerners gate 6. Den første tiden var preget av mye moro og spenning, men det var samtidig en ganske røff start med mye hardt arbeid.

Margaret Strand, Heidi Morrell Andersen, Arne Stylegar, Knut Thorvaldsen og Cathleen og Egil Jensen ble invitert til et møte på kafeen De Blå Bord i Gudegården. Vi følte oss glade og frie etter et heftig rabaldermøte i Moss Ættehistorielag noen uker tidligere. Og der, denne dagen i mars 2005, i en fullstappet kafé, bestemte vi oss for at Moss Historielag skulle se dagens lys. Noe av det vi gledet oss aller mest til var å lage vårt eget historielagsblad, et medlemsblad som skulle komme ut med tre nummer i året. For å få til det måtte rammene rundt rigges på plass. Det tok mye tid og krefter.

Vi måtte finne et godt og velklingende navn på medlemsbladet og hadde flere møter hvor vi drøf-tet forslag til navn, mens vi jobbet oss gjennom mossehistorien og artikler som skulle med i det første nummeret. Heidis forslag Strandsitteren ble valgt. Vi var enig om at det var et koselig navn med en interessant forankring i byens historie og Knut fulgte opp med en artikkel om nettopp strandsittere. Margaret redigerte og designet det første bladet og har siden fungert som bladets formgiver (lay-out), med noen unntak hvor Eilert Hansen tok over. Arbeidet med bladet tar mye tid og Margaret er den som skal ha all ære for at Strandsitteren er blitt slik den er med et godt design og en profil som har holdt seg relativt stabil i disse 10 første årene. Margaret har også ansvaret for den faste slektsgranskningspalten Slektstreet.

Morsomt og nyttig!
De første ordene i Strandsitteren lød: Moss Historielags profil er først og fremst gode åpne arrange-menter, og mange vil oppdage at tilbudene er interes-sante, morsomme og til stor nytte og glede. Moss har behov for et lag med bred satsing, og som til tider kan ha arrangementer som ikke bare er som forventet. Vi så for oss at vi skulle få til mye og det har vi sannelig også gjort. I de første numrene av Strandsitteren hadde vi en form hvor jeg som leder skrev i redak-tørspalten. Det var fordi vi ikke helt hadde funnet dagens form, noe som løste seg ved at vi fikk ”Aktuelt-sidene”, hvor det var mer naturlig at lederen skriver om medlemsnytt. Vi var ivrige, men måtte samtidig nøye veie det vi gjorde. Vi ønsket ikke å gjøre noe om igjen. Derfor jobbet vi også relativt langsiktig. Blant de saker som sto på sakskartet den første tiden kan nevnes: ”styret, medlemmer, møterom og -sted, vedtekter, medlemsblad, redaksjon, annonsører, medlemmer, turer, hjemmesider, kulturminnedag, kultur-minnedatabase og kulturminnevernplan.” Det ble mye og hardt arbeid på styremedlemmene, som dro til på alle fronter.

Vi fikk til avtale om møterom på Velferds-sentralen og Frivillighetsentralen, som det het da (nå Frivilligsentralen), og fikk etter hvert avtale om meget rimelig leie mot at vi også skrev litt om huset i Sykehusgata 10. Det ble for øvrig til boken ”Det gule huset ved kanalen”, fire år senere. Like sterkt som vi i starten ønsket oss et medlemsblad, ønsket vi oss et fast sted å være. Egne møterom har vært drøftet i alle disse årene og satsinger i forskjellige former har vært prøvd, ikke minst av trekløverledelsen med Arne Stylegar, Wenche Skageberg og Nils Bjørnebekk. Det er derfor meget gledelig at det nye styret nå har inngått avtale om leie av lokaler i Justus.

Guidede turer og medlemmer
Vi var tidlig ute i 2005 med å arrangere guidede turer hvor spesielt Egil Jensen var sentral. Turene var også et ledd i å verve nye medlemmer. Egil hadde ideer om elveturer, turer lagt opp rundt Mosseelva og Vansjø, men også på Jeløya og i Mosseskogen. På medlemsmøtene ”slo” vi medlemmer, som hadde fullført turene, til elvevandrere og elveriddere. Det ble det mye moro ut av.

Hele interimstyret jobbet for å få med flere medlemmer, noe som jo var en forutsetning for å drive et historielag og for å kunne gi ut bladet. De første årene holdt det seg stabilt pluss-minus 50 medlemmer, kanskje mest på minussiden, før det endelig begynte å gå jevnt og trutt oppover. Som leder hadde jeg en særs oppgave med promo-tering, en oppgave, som ikke alltid var like lett, men sammen med Arne, som var nestleder, fikk vi mye til. I neste nummer forteller jeg mer om den første tiden, blant annet om det første ordinære styret og samarbeidet med Moss kommune. Den første og eneste som kom fra kommunen var leder i Kultur-, miljø- og byutviklingsutvalget – Erik Roth Nilsen. Han overrasket oss positivt.

Moss brændevinssamlag

MOSS BRÆNDEVINSSAMLAG

av Kjell Henriksen

En gruppe kjente mossianere, bestående av o.r. sakfører Fr. Strøm, garvermester Sigv. Arne- sen, politimester H. J. Birch, gros- serer Joh. Nyquist og handelsborger A. Olsen, innbød i august 1882 interesserte til tegning av aksjer for å søke å danne et samlag for handel med brennevin, øl m.v. Tegningslistene var utlagt på politikammeret (!) i åtte dager.

Innbyderne var anmodet av formannskapet om å forberede opprettelse av et brennevinssamlag. Moss var nemlig en av de relativt få gjenværende byer i landet som ikke hadde overlatt omsetningen av alkoholholdig drikke til et slikt samlag, men andre steder hadde samlagene medvirket til "betydelig Indskrænkning af Fylderiet". Dermed forventet politikerne i vår lille by at kontrollen med solgt spirituosa ville bli vesentlig forbedret, sam- tidig som et samlags statutter medførte at store deler av over- skuddene ved driften gikk til almennyttige formål (innen kommunen!). De fleste norske småbyer hadde som nevnt allerede innført en slik omsetningsform.

Det nødvendige lovverk lå klart, idet lovene av 3. mai 1871 og 1. juni 1876 ga samlagene visse rettigheter, samtidig som lov av 1. mai 1880 innførte mulighet for kommunene til å innløse eldre brennevinsrettigheter.

Imidlertid lå der i lovverket bestemmelser om tidsaspektet ved eventuelle ekspropriasjoner av rettigheter, slik at et lokalt samlag kunne tidligst tre i kraft primo 1883. Men så raskt gikk det nå ikke...

Les mer: Moss brændevinssamlag

Moss byes venskabs forenede Liigbærerlaug

Mosse Byes Venskabs Forenede Liigbærerlaug

av Karin Behn Skjævestad

Jeg siterer fra boken til Henry Brinchmann, Mosse Hånd- verk i Ladested og Kjøpstad.

Den første organisasjon for håndverkere her i Moss, som vi hittil kan dokumentere, er Mosse Byes Venskabs Forenede Liigbærerlaug. Dette interessent- skap, som ble stiftet 6. april 1800, besto av "24 gode Borgermænd, som have formue til at anskaffe sig anstændige sorte Klæder, med hva videre dertil henhører".

Lauget bar sine medlemmer, deres koner og barn gratis til graven, likeså fattige om "hans Omstændigheder ere så ringe, at hans Boe ei kan betale 4, fire Speciedaler til Lauget". Man kjenner ikke til hvem som var medlemmer til å begynne med, men i 1830 ble laugets tidligere regler av 1800 avløst av nye. Etter å ha vært behandlet i to ekstra samlinger, ble de sendt til Amtmandskabet til godkjennelse den 20. november 1830. De ble undertegnet av tre håndverkere, malermester Hans Faber, laugets oldermann, gullsmedmester Gunder Andersen og skrædder- mester Andreas Berglund.

Reglene ble approbert den 26. juni 1832 – to år etter.

Det er neppe tvil om at lauget besto av håndverkere, og man vet også at andre byer har hatt likbærerlaug. Hensikten var at alle skulle bæres standsmessig til graven.

Den gamle laugordningen, som ikke bare var en fagorganisasjon til vern om håndverkernes interesser, men også sikret medlemmenes etterlatte en gjensidig sosial støtte, som i våre dager er overtatt av offentlige organer, var utsatt for stadige overgrep. Hvor lang levetid lauget hadde vites ikke, men Liigbårehuset, som opprinnelig tilhørte lauget, var fra før bybrannen i 1858 overtatt av byen. Dette huset, som sto øverst på den gamle kirkegården, i dag kirkeparken, ovenfor skulpturen Elgen, gikk med i bybrannen og ble ikke bygget opp igjen.

Ved utgangen av 1833 eide lauget foruten likbårehuset, en likvogn, to marskalkstaver, to kapper, ett likklede, to skamler, en likbåre og en kapital på 343 spd. og 4s. Oldermannen, malermester Hans Faber, døde i 1868, så det er vel sannsynlig at lauget neppe var i virksomhet så lenge.

Faber var lag, og utstillingsleder på Rabekk i en periode. I det ene loftsrommet på Rabekk var det lagret mange gjenstander fra det tidligere Moss og Omegns Museumslag. Der lå det to "skilt" merket Moss Liigbærerlaug. Dette må være de to marskalkstavene. Jeg merket meg disse, for jeg hadde aldri hørt om dette lauget, og da jeg leste om dette i boken til Brinchmann ble jeg enda mer interessert da jeg leste navnet på oldermannen.

Hans Faber er nemlig min tipptippoldefar. Han var født i 1791, gift med Siri Knudsdatter, og hadde fire barn med henne. Datteren Anne Marie Faber ble gift med Bernt Christian
Baltzersen som ble mor og far til Alfhild Sofie Baltzersen. Alfhild giftet seg med Johan Oluf Been. De fikk ti barn, hvorav sønnen Thorvald ble min farfar. De eide Bråtengata nr. 6, nåværende nr. 14. Familien ble kalt for fiskerne Been.

Moss bys første vannverk

MOSS BYS FØRSTE VANNVERK
Av Nils Bjørnebekk


Formålet med arbeidet er flersidig:
Mossefossens venner er en vanlig medlemsorganisasjon som har som hovedoppgave å jobbe for områdene langs fossen – samtidig som det er en støtteforening for Moss By- og industrimuseum. Innenfor Mossefossens Venner erdet oppnevnt en arbeidsgruppe som skal arbeide med å ta vare på det gamle vannverket. Nå for tiden består gruppen av Bjørn Børud, Sverre Gulbrandsen, Ragnar Hagen og Nils Bjørnebekk med sistnevnte som leder.
 
-    bevare og i noen grad utbedre det gamle vannverket
-    samle dokumentasjon som kan danne grunnlag for en samlet skriftlig fremstilling
-    Legge grunnlaget for og bidra til at skoleungdom får kunnskap om denne viktige delen av vår bys historie.

Les mer: Moss bys første vannverk

Moss havn i Værlebukta

Moss havn i Værlebukta
Av Ole Peder Kjeldstadli
«I Værla og på Moss» er et gammelt uttrykk fra Moss. Værla eller Verlebukta er sundet sør for Moss. Uttalt på dialekt er det ikke lett å høre forskjell på Værla og verda! Værlebrygga er en viktig del av Moss havn og ligger ved Kanalens østside. Den første brygga i Værla ble anlagt allerede i 1716, men det er ofte værhardt og brygga ble ødelagt flere ganger. I 1797 ble det derfor i Moss etablert et interessentskap til «Værlebryggens Opbyggelse». Tre år senere utvidet selskapet sitt virkefelt, og «oprettede mellem sig den 18de April 1800 en Fundats (legat) for Værlebryggen og Kanalindretningen, hvorved blev lagt Plan til at samle et Fond, for engang i Tiden at kunne grave en Kanal gjennem Værlesanden».

Lang historikk
Det varte og det rakk. Utallige planer ble utarbeidet og forsøk på graving ble satt i gang uten å lykkes helt fram til sommeren 1850, da den svenske ingeniørobersten Nils Ericsson fant ut at det ikke bare var hensiktsmessig, men også realistisk, å grave en full kanal. Nye undersøkelser måtte til – de gamle hadde gått tapt. Kanalen sto ferdig i 1852, men i 1863 jobbet man fremdeles med å utvide den. Samtidig var det planer om et bryggeanlegg på Værlen i forbindelse med kanalen, men man ble ikke enige om bryggene skulle ligge i Sundet, i Kanalen eller Værlen. I 1913 ble det bestemt at beslutningen fra 1909 om anlegg ved Værlen skulle fastholdes. For øvrig startet diskusjonen om en kanal gjennom Værlesanden i 1647. Kanalen i Moss ble åpnet vel 200 år senere. Ting kan alltid settes i perspektiv! Historien om Mossekanalen kan slik ses på som et epos om dårlig økonomi i grumme tider, men kanskje også om at man ikke må gi opp. Og i 2016 kan historien om Værlabryggen ses som et lignende epos.

Les mer: Moss havn i Værlebukta

Moss hotell - "MOSS PRIVILIGEREDE HERBERGERGAARD"

"MOSS PRIVILIGEREDE HERBERGERGAARD" MOSS HOTELL

Dronningens gate 21

av Karin Behn Skjævestad

Byggeår 1859, påbygd 1913 byggmester P. Mikkelsen, for- lenget 1960 arkitekt Tryggve Jenssen.

Bybrannen i 1858 tok med seg den gamle herbergergården som lå der Moss Hotell i dag ligger. Den ble omgående gjenoppbygget i rød tegl – og het først Germania Hotell. Hotellet var i to etasjer og med et markert "magebelte" hvor hotellreklamen fikk god plass. I 1892 fikk det en teatersal i tillegg, hvor Grand kinematograf drev fra 1907. Kinoen het senere Scala.

I 1913 fikk hotellet påbygget en tredje etasje i jugendstil, men stilen var på hell, og er vel ikke helt etter oppskriften. Men den har et firkanttårn med hjelm på hjørnet og et par arker i vegglivet med buet og svungen overkant. Tårnet har en ikke helt troverdig jugendbalkong, og inngangen på hjørnet med hatt i kobber er kommet til i 1990 årene. De tilsynelatende T–postvinduene i sveitserstil er dessverre endret til vippevinduer. De opprinnelige vindu- ene var krysspost, med en rute i de øvre rammer og tre ruter i de nedre.

Les mer: Moss hotell - "MOSS PRIVILIGEREDE HERBERGERGAARD"

Flere artikler …

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag148
Igår269
Denne uka673
Denne måneden4435
Totalt1956777

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown