Begravd i forfedre

BEGRAVD I FORFEDRE!
Artikkel og pennetegninger av Heidi Morrell Andersen

Da jeg vokste opp la jeg merke til noe min mor alltid gjorde. Hun åpnet opp avisen og bladde rett opp på sidene med dødsannonser. De ble lest grundig – av interesse, hva vet jeg, og kanskje også fordi at når man blir eldre blir sann- synligheten for å se et kjent navn fordoblet for hvert år som går. Nå – noen tiår senere – ser jeg hvor- dan jeg har arvet mer enn min mors blå øyne. Jeg leser også dødsannonsene med iver og i detalj; navn, alder, slektninger - alt blir nøye gjennomgått. Er du også en av dem som synes det er interessant å lese dødsannonser, ja, da kan du være en genealog!

Noe av det mest interessante i annonsen er hvordan de nærmeste beskriver den avdøde, det være seg et lite dikt eller en forklaring av dødsårsaken. Det kan være meget personlig, ofte trist og noen ganger merkelig. På min fars dødsannonse skrev vi ganske enkelt "Reiste til sin Soli", men andre har mer utfyllende ordlag. Under den store danske Holberg- og karakterskuespiller Geert Lon- demanns portrett skrev Johan Herman Wessel i 1784:

Man sukker, for han er ei meer, Man husker hvad han var, og leer.

Jeg tar også med Claus Fasting (1746-1791) – en gravskrift over en notarius publicus og hans kone.
Her hviler Hr. von Marius, Før offentlig notarius; Og her hans salig kones lig; Hun endnu mer var offentlig.

Vanligvis når et menneske dør, blir fordommer og uoverensstemmelser lagt til side. Man ser mer av de gode sidene hos den som har gått bort og superlativene strømmer på i begravelsen. Men det er unntak til regelen. Kong Charles II av England har dette diktet ved sin grav:

Here lies our sovereign Lord the King
Whose word no man relies on, Who never said a foolish thing
Nor ever did a wise one.

Det skrives om en av mine forfedre, sogneprest Peter Ursin (1738-1779), at han døde i et raserianfall. Denne beskrivelsen betydde ofte at man egentlig hadde alkoholproblemer.

For en del år tilbake bodde jeg i sydstatene i USA. Mississippi, med sine flate områder, har ingen utsikt for en norgesvenn, men er rik på historie fra tiden da plantasjer og slavearbeid var i blomstring. Store antebellumhus, bygget i første halvdel av 1800- tallet, med sine vakre hager pryder gatene. Og det som man forventer å se er faktisk der enda.: folk som sitter og gynger i skyggen av taket på verandaene sine foran husene; en fyldig, mørk dame med skaut på hodet som ser ut som hun er hentet rett ut av "Tatt av vinden". Livet går litt saktere i visse deler av sydstatene. Men bortenfor husene ligger gravlundene, egne personlige familiegravsteder omringet av lave smijernsgjerder. Ofte er de overgrodd og lite stelt, men de er der: gamle gravstøtter med navn på familie- medlemmer, noen av nyere dato og andre fra en svunnen tid.

For å besøke en gravlund trenger man gode sko. Stiletthæler synker guffent ned i den innviede jorden. Vær forberedt på en kjem- pehage med vakre blomster, mye grønt gress og forskjellige artistis- ke steinutgaver over minnesfylte hull. Alle familier har visse tradisjoner som gjentas år etter år. Mine foreldre tok oss alltid med til kirkegården på Nordstrand hver julaften. Det skjedde utpå dagen før julemiddagen. I desember ble det tidlig mørkt og lysene fra gravene gjorde det stemningsfullt. Det var en viktig del av jule- feiringen å huske de som hadde gått foran oss, med fakler og gode tanker.

Nå drar jeg selv til Nordstrand og tar runden på kirkegården - først mormor og bestefar, så oldeforeldre og grandtanter og til sist mine egne foreldre. Jeg sitter en stund foran hver grav, snakker litt med hver enkelt, tenker noen tanker og gråter en skvett.

Begravelsesseremonier varie- rer med land og kultur. De første kristne la sine døde i huler, men senere ble det mer vanlig med gravlegging i jorda. Da jeg bodde på øya Okinawa i Japan, så jeg hvordan japanernes kirkegårder var steinhuler med en dør. Foran døra var en avsats med plass til pynt. Ifølge tradisjonen var det den eldste datterens oppgave å gå inn i hulen en gang i året og "tørke støv av knoklene".

I Norge blir dødsfall og begravelser nøye protokollert, men det var ikke alltid slik. Frem til begynnelsen av 1800-tallet, var prestene mer opptatt av sin egen medvirkning ved begravelsen. Selve dødsdatoen manglet ofte i kirkeboken, noen ganger også selve begravelsesdatoen - bare betalingen til presten ble nedtegnet.

Det er ikke lenger nødvendig å reise land og strand rundt for å finne en dødsdato på en gravstøtte. Kirke- bøker kan beskues på mikrofilm og mikrofiche i bibliotek, arkiv og slektssentre. Digitalarkivet på nettet har opptegnelser over en mengde av disse bøkene, samt gravsteinsopplysninger fra flere steder i landet. Og
mer kommer det.

Artikler med tips om hvordan man best kan fotografere gravsteiner kan man finne på nettet og det etterlyses også folk som har tid og lyst til å være med på dette arbeidet. I DIS-Norges medlemsblad "Slekt og data" nr. 2 fra 2005 finnes en artikkel om et prosjekt som går ut på å registrere gravminner i Norge og forklarer hvordan man kan bli en del av det. En annen nyhet på nettet heter ClueStones som hevder å bygge opp verdens største database om gravsteder. Den inneholder fotografier, beskriv- elser og kart.

Hva med selve begravelsen? Må den være nedstemt? En venninne av meg var i begravelsen til en eldre dame nylig og fortalte etterpå at det var som en hyllest til hennes liv. Jeg må også nevne min egen fars begravelse i denne forbindelse. Min far – en spilloppmaker med et kunstner- hjerte, en mann proppfull av lyse idéer, alltid vennlig og hjelpsom – kunne bare ikke ha en trist begravelse. Vi hadde med oss i bilen inn til Nordstrand kirkegård en venninne av familien, en klar og vital dame på åttifem år. På veien hjem sa hun: "Jeg mener ikke å være uanstendig, men det var den festligste begravelsen jeg har vært i noen gang! "

Å lese dødsannonsen til en nittiåring jeg ikke kjenner i det hele tatt vil nok fortsette å være fascinerende. Tanken har også streifet meg at begravelsesagent må være et flott yrke. Det høres kanskje makabert ut, men man er vel egentlig bare glad i mennesker og livet?

beg

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag233
Igår252
Denne uka1624
Denne måneden6575
Totalt1968114

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown