Gartner C.A.Lagerqvist liv del1

Minner og opplevelser i løpet av 67 år.  Om gartner C.A. Lagerqvists liv. Del 1.

Manuskriptet er håndskrevet på gammelt norsk/svensk, men gitt nyere språkdrakt av Gunhild Stranden.

Barndomshjemmet
Jeg ble født 27. august 1860 i Lugnäs sogn, Skaraborgs len, Sverige. Min far var klokker i sognet. Min bestefar på min mors kant hadde innehatt klokkerbestillingen i samme sogn i 40 år samtidig som han også var lærer. Han stammet fra Värmland og var etter eget utsagn prestesønn. For øvrig nevnte han nesten ingenting om sin ungdom og sine familieforhold.

Min far antok etter min morfars ønske hans navn, Lagerqvist, da han ingen sønn hadde. Min mor var eneste barn. Min bestefar på fars kant var bonde, og av gammel bondeslekt. Jeg kan ikke huske han, da han var død før jeg ble stor nok til å minnes ham. Mine foreldre eide en mindre eiendom ved siden av en del jord som hørte til klokkerbestillingen. Det var ingen prima jord, verken den de eide selv eller klokkerjorden., så den ga i grunnen lite av seg.

Min far hadde først et møllebruksarbeid, hvor han ved siden av sin bestilling som klokker arbeidet hver dag. Vi var ni søsken i live, så de hadde mange å forsørge, og både mor og far slet meget hardt for å skaffe det nødvendige til opphold til en så stor flokk. Vi hadde det tarvelig, men nok av både mat og klær, og jeg vil betegne mitt barndomshjem som et meget godt hjem. Jeg minnes mine strevsomme foreldre med takknemlighet. De gjorde alt hva de kunne for sine barn, både legemlig og åndelig.

 

Skolegang og arbeid
I syvårsalderen begynte jeg på skolen, som ble holdt annenhver uke. Jeg hadde lest hjemme med min mor, som tidligere hadde vært lærerinne, så jeg hoppet over småskolen. Allerede i mitt åttende år måtte jeg begynne å være behjelpelig med å utføre forskjellig arbeid i hjemmet, som å hjelpe til i fjøset og å hugge ved, om sommeren med å plukke bær, gå ærender osv. Jeg ble tidlig satt til arbeid, fikk liten tid til lek.

Hver søndag måtte jeg være med i kirken, og jeg var som regel bestevenn med prestene. På skolen gikk jeg i fem år og var ferdig i mitt trettende år. Kravene til arbeid i hjemmet var da allerede ganske store. Jeg pløyde, harvet, og var med i slåtten, og på låven var jeg kjentmann med treskingen. Jeg var så tidlig vant til å arbeide at jeg ikke følte noen ulyst ved å henge i hele dagen. Og så skulle jeg da i mitt trettende år begynne på den løpebane som skulle bli min livsgjerning. Jeg begynte i et privatgartneri hos Berent Lasse Svaneberg. Mine foreldre var gode venner med gartneren der, hans navn var Karlsen, en meget dyktig og intelligent mann. Arbeidet begynte klokken 5 om morgenen og sluttet klokken halv ni aften. Jeg hadde en kvart mil å gå morgen og aften. Min lønn var 35 øre dagen på egen kost. Det ble kun 4,5 time søvn om natten. Det var jo i minste laget for en trettenåring, men jeg var allerede ganske godt trent, så det gikk da. Det var tidsånden på den tiden; det var å ta fatt og holde ut selv om det var stridt.

En eldre bror av meg var som mange andre dratt ut som industriarbeider, hvor det etter den tids forhold tjentes bra penger. Jeg hadde også god lyst til å dra ut, men mine foreldre ville ikke gi meg tillatelse, jeg var jo kun et barn. Jeg var også liten av vekst og således lite imponerende å se til. Kreftene var vel heller ikke så store, men uforferdet var jeg til overflod. Jeg skrev da foruten mine foreldres vitende til min bror og ba ham skrive hjem at jeg kunne få arbeid og at jeg burde få lov å reise. Dette gjorde han, og så begynte jeg på nytt å gnåle om å få lov til å dra av sted. Det satt hardt, men jeg oppnådde til sist tillatelse, og jeg dro da til mine foreldres bekymring av gårde tredve mil fra hjemmet opp dit hvor min bror arbeidet ved et byggverk av en hytte til smelting av jernmalm. Der traff jeg min bror, og jeg var glad for å møte han. Men når jeg fremstilte meg som arbeidssøkende, dro vedkommende formann på smile- båndet og sa at barn hadde de ikke bruk for, men han syntes visst synd på meg og sa at jeg kunne da få prøve. Jeg ble murerhåndlanger og fikk bære materiale til en 30 meter høy fabrikkpipe. Det var en lang og anstrengende jobb, allerede første dagen gikk skinnet av akslene og det var skrekkelig vondt. Men å gi opp var det ikke tale om, jeg måtte sørge for at mureren jeg skulle oppvarte hadde nok materialer for hånden, ellers ville jeg nok fått reisepass. Litt etter litt ble jeg også trenet med den jobben, men når kveldene kom var jeg dødstrett, og det smakte godt å komme opp i den såkalte sengen, som egentlig bestod av en bordkasse, og det varte ikke lenge før jeg sov blidelig på det tarvelige leiet. Kostholdet bestod vesentlig av brød, flesk og poteter, men det smakte utmerket. Poteter fikk vi kokt i den kalk som alltid var til bestening. Det tok bare en halv time å få dem kokt i et spann som ble nedgravd i kalken.

Halvannen krone dagen
Jeg var ikke lite stolt da jeg første lønningsdag fikk min lønn utbetalt: kroner 1,5 pr dag. Det var en ganske stor differanse fra 35 øre til 1,5 kroner. Det er forresten merkelig hvordan menneskenes tilpasningsevner er beskaffet. Jeg fant meg ganske godt i forholdene og syntes jeg hadde det forholdsvis bra, jeg tjente penger og det var hovedsaken. Etter en tids forløp kom det en mann til stedet jeg og min bror og en del andre fra min hjembygd arbeidet, for å verve folk til et annet anlegg. Alle de jeg kjente fra min hjembygd ble med ham, men meg ville han ikke ha. Han sa at han visste ikke noe han kunne bruke meg til da jeg var for liten, og bare barnet. Da kunne jeg ikke holde tårene tilbake, og jeg gråt til min ergrelse. Det er også en del ganger at tårer har sin betydning. Mannen hadde vondt av meg og tok meg med på nåde. Jeg fikk arbeid i en smie. Det var jo meget lettere arbeid og daglønnen ble den samme. Jeg var liten og vergeløs, så alle arbeiderne der tok seg av meg og vernet meg som om jeg var barnet deres. Nåde den som våget å være slem med meg, da smalt det fort fra ved- kommende. Jeg har ofte senere når jeg kom i tanker om den tid tenkt at menneskene har da den gode side at de vil forsvare dem som ikke kan forsvare seg selv.

Det lakket mot høst og flere av arbeiderne begynte å reise hjem. Jeg og min bror reiste også hjem. Jeg hadde spart meg opp 50 kroner og følte meg som en ren krøsus. Pengene fikk min far. Så gikk jeg til konfirmasjon. Jeg var da på mitt fjortende år. Etter at jeg var konfirmert kom jeg atter i gartneriet på Svaneberg.

Jeg fikk da litt større betaling, jeg husker ikke nå hvor mye, men litt var det. Jeg hadde kost og losji hos gartneren, så jeg slapp den lange veien frem og tilbake, og fikk mer søvn. Fra høsten av kom jeg atter hjem. Der hadde de nok bruk for meg, men jeg ville tjene noen penger som jeg selv kunne disponere over, hjemme fikk jeg kun mat og klær og i gartneriet ble det også smått stelt med penger. Så tok jeg plass på en bondegård i nabobygden. Jeg var da 15 år gammel og måtte gjøre arbeid som en voksen mann. Det var ofte stridt nok, men det var snille folk jeg var hos, og jeg ble der i 1,5 år.

Drømmen som måtte fare
Min lyst stod til å bli lærer, og det var så godt som bestemt at jeg skulle inn på forskolen for Ceminariet. Men i det momang ble tiden på Ceminariet forlenget fra 3 til 4 år og mine foreldre fikk betenkeligheter ved å koste på meg, da pengene måtte lånes og de var redd for å gjøre urett mot de andre søsknene. Så var det å la den drømmen fare.

Min mor hadde alltid ønsket at jeg skulle bli gartner, noen særlig lyst følte jeg ikke selv, men føyde meg i å gå på gartnerskole for alvor, og gjennom gartneren på Svaneberg, som var god venn av direktøren i Karlstad statholdergård, fikk jeg plass der. Det var på ny å ta på å suge på labben. Jeg fikk 30 kroner måneden og det betalte jeg alt sammen for kosten. Losji hadde jeg i statholdergården. Jeg var 17 år og fremdeles liten av vekst, men frisk som en fisk og selvtillit i overflod. Det var ikke meget oppmuntrende da jeg første morgen møtte opp og på min henvendelse til direktøren med spørsmål om hva jeg skulle gjøre, fikk til svar "kan du gjøre noe du, da?". Dette var tredje gang jeg på forskjellige steder og tider fikk det samme svar, men også denne gang ble det bedre enn det tegnet seg til, men jeg kan ikke nekte for at det ergret meg at jeg ble ansett for så ubetydelig og lite presentabel.

Nok fordi jeg prøvde å gjøre mitt beste, og jeg kom i godt forhold til direktøren, ble jeg etter 1,5 års opphold antatt til første medhjelper og til å forestå salget fra gartneriet. Det vakte nok en del misnøye hos de andre elever, da jeg var den yngste av alle sammen, men det ordnet seg da tilfredsstillende. Jeg var i statholdergården i 2,5 år, og på den tiden brukte jeg 60 kroner som jeg hadde spart selv og fikk på samme tid 25 kroner fra hjemmet. Dette var ikke noe å opptre flott med, jeg kunne nok ha fått flere penger hjemmefra, men jeg ville klare meg selv, og det gjorde jeg jo i det nærmeste også.

Jeg kom i løpet av den tiden jeg var i statholdergården ganske godt inn i de ting som var å lære der og jeg trodde meg være svært til kar. Noe annet fikk jeg dog lære da jeg kom på egenhånd.

Norge kaller
Fra grosserer Bing i Fredrikstad kom det forespørsel til direktøren om han hadde en habil gartner til en plass hos han, og jeg ble tilspurt om jeg ville ta den plassen. Jeg hadde jo ikke tenkt på å ta plass i Norge, men hadde heller ikke noe i mot det, og jeg var glad til at jeg fikk en plass, det var på den tiden ikke godt om plasser og jeg trengte å tjene litt penger. Lønnen var liten, 2 kroner pr dag om sommeren og 1,5 kroner om vinteren, og fritt hus. Kosten fikk jeg på stedet for 80 øre dagen.

Det var i 1881 jeg for første gang trådte på norsk grunn, og jeg ante den gang lite at det var for resten av livet. Det var egentlig ingen flott post, men det var ualminnelig snille og elskverdige mennesker jeg kom til. Det var en middels stor frukt- og prydhage og dertil en del jord utenom hvor det ble dyrket grønnsaker til salg. Hagen skulle betale seg selv ved salg av grønnsaker. Til bolig fikk jeg anvist et værelse i kontorbygningen til et sagbruk som min prinsipal eide. Kontorbygningene var beliggende der hvor nå den store og flotte bibliotekbygningen ligger.

Det meste
Jeg fant meg snart i forholdene. Jeg var jo ikke forvendt, og jeg prøvde å gjøre mitt beste. Det gikk også forholdsvis bra, jeg klarte å få balanse i utgifter og inntekter, ja også et lite overskudd. Jeg skjønner nok nå at med den daværende konkurranse ville det være en lett sak å få et betydelig overskudd. Jeg var ung og uerfaren, og selv om viljen var god så kunne jeg ikke se de muligheter som den gang lå opp i dagen. Jeg fant meg i det hele tatt fort til rette i norske forhold som forresten var lite avvikende fra de jeg var vant til. Språket var ikke spor av vanskelig og jeg følte meg meget snart hjemme i de nye forhold. Særlig etter at jeg ble forlovet med en norsk pike, som også ble min hustru. Man ser i den alder rosenrødt på livet og lar det stå til.

Ekteskap og barn
Vi ble gift i 1884. Min prinsipal forbedret min lønn. Jeg fikk 14 kroner i uken og 10 % av salget. Det var ikke noe flott, men vi klarte oss meget godt, vi var meget nøysomme og vi var tilfreds slik vi hadde det. Innboet hadde vi betalt, så vi hadde ingen gjeld. Når jeg nå tenker tilbake etter flere og førti års forløp synes jeg det er merkelig så godt vi klarte oss med så små inntekter. Vi hadde nok både til mat og klær. Det var på den tid billig både husleie, kull, ved, mat og klær, og vi stilte ikke store fordringer til livet. Vi var tilfreds og lykkelige.

Når så vår første gutt gjorde sitt inntog i verden, var det enda mer gildt. Vi la planer, og som de fleste foreldre hadde også vi store forhåpninger. Det var litt av en storskriker og en fordringsfull krabat, men som alle førstefødte var han selvfølgelig allikevel et vidunderbarn.

Min prinsipal kom imidlertid i økonomiske vansker, hvilket han gjorde meg oppmerksom på. For, som han uttrykte det, det var på det uvisse om han kunne behold eiendommen. Han fant det riktig å varsku meg for at jeg kunne ta mine forholdsregler. Jeg hadde da vært der i 5 år og vi var gjensidig tilfreds med hverandre. Jeg husker disse menneskene som noen av de beste jeg har kommet i kontakt med.

C.A. Lagerqvist med hustru og barn.

 

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag311
Igår370
Denne uka681
Denne måneden3945
Totalt1992925

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown