Pleierne ved det gamle sykehuset

PLEIERNE VED DET GAMLE SYKEHUSET
av Kirsten Wiik

Sykepleie er utfordrende i dag og må ha vært særdeles krevende i starten av 1900-tallet da hygieniske forhold oftere var et spørsmål om liv og død.

I 1913 fikk kvinnene stemmerett, og i Moss var det også året før året. Det var året før 100- årsfeiringen av Grunnloven og det var året før Moss fikk sitt nye sykehus i Vogts gate. Driften av det gamle sykehuset i Sykehusgata 10 ble opprettholdt etter åpningen av det nye sykehuset, først som smittelasarett og senere som sykehusets andre avdeling.


Det gamle sykehuset i Sykehusgata 10 (nå Velferdssentralen).

Slutten av 1800-tallet hadde vært preget av smitterelaterte sykdommer og i 1896 hadde abdominaltyfusen dukket opp. Den gang fantes ikke vaksinasjoner og smitten måtte bekjempes med isolasjon og god hygiene. Sykepleien sorterte under Fattigvesenet og folkesykdommene og epidemiene krevde nå en annen samfunnsmessig innsats enn det fattigpleien hadde gjort. I Oslo ble sykepleiere utdannet ved Diakonissehuset og i Moss ønsket man å satse på kvalifisert sykepleie. Fra 1878 overtok Diakonissehuset driften av både sykehuset og Fattighuset.

Dikka Eliassen
Anne Fredrikke Mathilde Eliasdatter kom fra Stavanger og pleiet som 25-åring pasientene ved Moss sykehus i 1875. I 1877 ble hun tatt opp ved Diakonissehuset og fortsatte sykepleien ut i 1878, muligens helt til april 1879 da hun begynte ved Rikshospitalet. Innviet som diakonisse ble hun først i 1884.

Sykehusgata 10, antagelig et tidlig tiår på 1900- tallet. I 1913 og 1914 ble pasienter med difteri og skarlagensfeber behandlet på det gamle sykehuset i Sykehusgata 10 mens tyfussmittede pasienter ble isolert i smittelasarettet i Albygate 6.


Dikka Eliassen jobbet ved det gamle sykehuset i perioden 1875-78.

Sykepleie er krevende i dag, og må ha vært særdeles krevende i starten av 1900-tallet da hygieniske forhold kunne være et spørsmål om liv og død. Da jeg nylig konfronterte en syke- pleier med dette, sa hun: Ja, men slik er det jo i dag også. Bare tenk på den smittefaren som ligger i det å være både fire og seks sammen på rommet på sykehuset, og tenk på alle dem som kommer hjem fra sykehuset og er blitt smittet med noe. Noen ganger går det så langt at pasienten dør.

Diakonissehuset hadde forpliktet seg til å holde to sykepleiere ved det gamle sykehuset i Sykehusgata 10. De hadde også en tredje pleier der, for det var mer enn nok å gjøre. Diakonissene hadde et kristent budskap og profil i utdanningen sin og det ble derfor tatt for gitt at pleierne hadde "et kall". Dette synet på pleierne holdt seg i mange tiår og viste seg senere å bli et hinder for både lønnsøkning og arbeidsforhold. Diakonissene hadde også en sykeoppasser som jobbet der. Han ble betalt av kommunen.

"Den tredje har gjerne vært en yngre søster, der her søger at modtage den første Undervisning for sit Kald." Byfogd Fredrik A. Z. Sandberg, 1896.

Fram til det nye sykehuset var innflytningsklart i 1914 har det vært mange pleiere fra Diakonissehuset ved det gamle sykehuset, for så vidt også ved det nye sykehuset. Da jeg for noen år siden studerte historien rundt det gamle sykehuset (se referanse Det gule huset ved kanalen), var jeg i kontakt med Lovisenberg Sykehus, det tidligere Diakonissehuset. Jeg fikk kopi av journalene de hadde med oversikt over hvem som hadde jobbet i Moss. For noen av pleierne hadde de også nekrologer. Blant disse var foruten Dikka Eliassen, Hansine Jacobsen, Emilie Malmedal og Kari Uglen.


Kari Uglen jobbet ved det gamle sykehuset i perioden 1886-1915, hvor hun var oversykepleier.

Kari Pedersdatter Uglen var oversykepleier ved Moss Sykehus. Hun var født i Daviken (flere mulige beliggenheter) i 1844, og var med andre ord 42 år da hun kom til Moss en septemberdag i 1886. I Moss ble hun til sin død, 71 år gammel. I nekrologen står det: På Moss, hvor hun så lenge tjente på det gamle primitive sykehus, satte man stor pris på denne vederheftige tjenerinde som gjorde sin gjerning så fordringsløs og bramfri. I Uglens tid ble det gamle sykehuset utvidet med to værelser, ved at man i 1901 fikk et operasjonsværelse og et badeværelse.

Fattige som sto utenfor statskirken kunne den gang ikke uten videre gis hjelp. Dette løste diakonissene ved at en menighetsdiakonisse kom til Moss og ga nødhjelp. Diakonissenes arbeid har betydd mye for syke og fattige i Moss. De hadde sin egen armé, Husarméforeningen, som ga hjelp til virkelig trengende fattige hvor den sosiale hjelpen ikke var nådd frem. Fattige som sto utenfor statskirken kunne den gang ikke uten videre gis hjelp. Dette løste diakonissene ved at en menighetsdiakonisse kom til Moss og ga nødhjelp. For denne delen av arbeidet fikk de dekket kr. 16 månedlig og kr. 34 til menighets- diakonissen under oppholdet. Til sammenligning kan det nevnes at tilknyttede våkekoner fikk betalt med 75 øre per natt. Pasientene selv måtte betale kr. 1,50 per døgn (skulle bli ca. kr. 75 ut fra 1913-kroner, se www.kalkuler.no).

Pleierne på 1950- og 60-tallet Berit Lydia Monge
Vi gjør et hopp til 1956, til den 20 år gamle Berit Lydia Rasmussen fra Danmark, nå Monge, som ankommer Sykehusgata 10. Etter å ha jobbet ett år ved Ullevål Sykehus, hadde hun fått hybel og arbeid ved det gamle sykehuset. Gjennom sin søster kjente hun til Moss og mulighetene her. Det gamle sykehuset ble nå brukt som rekonvalesensavdeling. Hit kom pasienter som var operert, hadde magesår eller bruddskader og trengte noen dager på å komme seg. Berit ble innlosjert i 2. etasje på et trivelig rom med sydvendte vinduer mot Sykehusgangen. Fra vinduene hadde hun fin utsikt til kanalen. I 2. etasje bodde også de andre pleierne.

At pleierne skulle ha et kall, hang fortsatt igjen og lønnsforhøyelse var en saga blott.


Berit Monge (f. 1936) kom til det gamle sykehuset i 1956. Her er hun tilbake på rommet sitt.

At pleierne skulle ha et kall, hang fortsatt igjen og lønnsforhøyelse var en saga blott. Mange av sykepleierne var diakonisser, og mange syntes ikke noe om å ta imot mer lønn. Berit forteller at det derfor ble slik at hun og noen kollegaer som ikke var diakonisser jobbet ved hovedsykehuset i Vogts gate under sommerens ferieavvikling der. De var såkalte samaritanere og fikk samaritanutdanning, og Berit likte arbeidet godt. Noen år senere tok hun hjelpepleierutdanningen.Kirsten Torunn Olsen og Grete Johansen

I likhet med Berit Monge var Kirsten (f. Opaas 1943) og Grete (f. Nordengen 1944) samarittelever. De var venninner fra Våler, og hadde som 16-åringer fått jobb på Sykehuset hos Tora Trondslien, selve sjefen på syke- huset. Kort tid etter spurte hun dem om de kunne tenke seg å jobbe litt for søster Inga på rekonvalesensavdelingen. Grete hadde startet på et pleiekurs i Oslo, og sprøyter lærte de å sette på sykehuset. Sammenlignet med dagens sprøyter framsto sprøytene den gang som fæle, store, sløve og relativt tykke. Sprøytene måtte vaskes og steriliseres, og det var heller ikke engangssprøyter. På rekonvalesensavdelingen var det imidlertid sjefssykepleieren selv som satte sprøytene.


Grete Johansen og Kirsten Torunn Olsen besøker Velferdssentralen i Sykehusgata 10 i 2008.

Kirsten og Grete fikk hybler i 2. etasje i Sykehusgata, og med det fulgte et hyggelig naboskap med mange kollegaer. Som samaritanerne hadde de det travelt. Magesårpasientene ble behandlet med kavring og melk hver annen time og benbruddspasienter ble hjulpet ut og inn av rom og til sengs.

Søster Inga
Inga Elise Kjærnsrød (1893-1975) var en myndig leder ved sykehusets annen avdeling, som hadde sin lille leilighet i enden av sykehuset. Leiligheten ble i 2009 gjort om til møterom for Frivilligsentralen og fikk navnet, nettopp – Søster Ingas rom. Hun gjorde sterkt inntrykk på de unge pleierne, som syntes hun var stilfull i den lange svarte diakonissedrakten. Berit, Grete og Kirsten fortalte at alle visste at søster Inga vannet blomstene med mennenes tisseflasker, det var bare slik det var. Til og med novemberkaktusen blomstret under hennes pleie. Det var også en kjent sak at hun knertet rottene selv. Det fremgår av journalene at hun var operasjonssøster i perioden 1925-49 ved B-avd., rehabiliteringsavdelingen, dvs. Sykehusgata 10. Fra 1949 til avdelingens nedleggelse i 1963 var hun avdelingsleder. Hun var en meget dyktig kvinne og samarittelevene hadde stor respekt for henne.


Inga Kjærnsrød i diakonissedrakt og kløverkors, slutten av 1950-tallet

Kilder:

  • Sandberg, F.A.Z (1896), Kjøbstaden Moss i dens Fortid og Nutid.
  • Wiik, Kirsten (2009), Det gule huset ved kanalen, Fra sykehus og lazarett til velferdssentral og frivilligsentral.

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag311
Igår370
Denne uka681
Denne måneden3945
Totalt1992925

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown