Moss jernverk - et industrieventyr

MOSS JERNVERK – ET INDUSTRIEVENTYR
av Arild Johnsen

Moss Jernverk ble anlagt på Nordbakke ved Mossefossen i 1704-06, etter ønske fra den dansk-norske kong Frederik IV. Det var for øvrig den samme kongen som noen år senere, i 1720, gjorde Moss til kjøpstad med egen byfogd. Jernverket var helt fram til 1885 en egen jurisdiksjon. Det vil si de var en helt uavhengig av byen og dens forvaltning. Forutsetningene for at det ble anlagt et jernverk i Moss var havnen, fossen og skogen. Havnen var viktig både for tilførsel av malm og for utførsel av støpte jernprodukter til inn- og utland; ikke minst skulle jo Moss Jernverk produsere kanoner og kuler til den dansk-norske flåte. Mossefossen og det Morsavassdraget som den er en del av, var viktig både for fløting av tømmer til jernverkets ovner og for vannforsyning til jernproduksjonen. Og skogen i distriktene omkring Moss var viktige som leverandør både av tømmer og av trekull. Det eneste man manglet i Moss for å kunne produserer jernvarer, var jernmalm. Men, verkets beliggenhet ved en god havn gjorde det relativt enkelt å få malmen inn til masovnene. Malmen kom mest fra gruver på Telemarks- og Agderkysten, men noe kom også fra forekomster i Follo. I denne artikkelen behandles tiden da Jernverket var på sitt høyeste. Hendelsene i 1814 og verkets drift etter 1814 og fram til 1873 får vi komme tilbake til.

Malm til jernproduksjonen
De gruvene som i henhold til verkets privilegier var forpliktet til å levere malm, kunne ikke levere tilstrekkelige mengder, så verkets direktør Peter Windt sikret i 1706 at Løvold gruve ved Arendal skulle levere 1000 tønner malm årlig. Gruvene ved Arendal var de viktigste for de norske jernverkene, da disse leverte om lag 2/3 av all jernmalm. Selv om de viktigste gruvene lå langt unna verket, ble allikevel transporten rimelig, da den skjedde sjøveis. I 1749 nevnes også Weding gruve ved Arendal. Malmen derfra utmerket seg ved sin allsidighet, og den karakteriseres som verkets beste. I tillegg til gruvene ved Arendal var Skien et sentrum for verkets gruvevirksomhet, og en rekke ulike gruver ble drevet der. Verket hadde kommisjonærer i Skien og Arendal som fulgte opp gruvene, lønnet gruvearbeiderne og passet på at de såkalte mutingsbrevene (driftstillatelse) ikke utløp. I de mange år Lars Semb var bestyrer ved verket, reiste han nesten hvert år til malmfeltene og bodde da hos de kommisjonærene som var verkets lokale representanter.


Kartskisse over Moss Jernverks cirkumferens (mørk halvsirkel rundt Moss), Arendalsfeltet (lys rødt område rundt Arendal),gruver (merket med gruvesymbol).

Trekull
Verket var helt avhengig av trekull som bøndene rundt verket produserte i kullmiler. Ved utgangen av vinteren 1719–1720 var det store restanser på bøndenes levering av trekull. De manglende leveransene skyldtes dels at skogen var uthogd, dels krigen, men også at bøndene var motvillige til å overholde leveringsplikten. Leveringplikten var knyttet til det området som ble kalt for cirkumsferensen. Innen dette hadde bøndene leveringsplikt til jernverket.

Mangelen på trekull medførte at kulldrift nesten alltid var mindre lønnsomt enn annen utnyttelse av skogen. Under Bernt Anker forsøkte verket å få myndighetenes tillatelser til repartering (et bestemt kvantum for hver gård). Det fikk han ikke gjennom, og det var tydelig at myndighetene ikke ønsket å gå for hardt på bøndene for å få dem til å overholde leveringsplikten. For hele tidsrommet 1750– 1808 mottok verket så lite trekull at verket ikke kunne produsere for fullt. Det meste av trekullet ble brent og levert av bøndene på vinteren, og det ble mange sledeturer til Moss.


Kullmile for brenning av trekull


MASOVN
I masovnene ble kull og malm blandet. Med tilførsel av luft ble temperaturen så høy at malmen smeltet og ble deretter bearbeidet til jern.

Vann
I en rapport fra 1723 ble det påpekt at det var mangel på vann. Dette skyldtes dels at fos- sen var uten demning som kunne samle opp flomvann, og dels at de andre brukerne av fossen (møller og sagbruk) brukte mer enn de skulle. Stoppet vanntilførselen til masovnbelgene, ville ovnen raskt slokne, og det gav store tap.


Masov i drift.

Ved de store arbeidene i 1750 fikk verket en vannrenne som gikk over kongeveien, den foregående hadde gått under veien. Vannrennen var 8–9 fot bred, 6 fot dyp og fallhøyden var 48 fot. Vannmangel ble da et mindre prob- lem enn det hadde vært i verkets første år, men under en uvanlig tørke i 1795 begynte man å sprenge i Krapfoss og bygge dammer ovenfor. På selve jernverket (ikke innbefattet møller og sager) var det rundt 1810 totalt 24 vannhjul, en del av dem var svært store.

Verket
Selve jernverket besto av en rekke bygninger nord for elven i Moss. Huset med masovnene var den sentrale bygningen. Her sto det to 31 fot (om lag 9,5 meter) høye ovner under samme tak, men kun den østre var i bruk. I tillegg til selve masovnen fantes forskjellig tyngre utstyr til håndtering av tungt støpegods. På østsiden av masovnen lå formerhuset der det flytende jernet ble støpt. Ved masovnhuset lå et pukk-hammerhus med en vanndrevet hammer for pukking av malmen. Det var to kullhus til masovnen, det vestre målte 56 x 25 alen (om lag 550 kvadratmeter) mens det østre målte 45 x 20 alen (om lag 350 kvadratmeter). Ved sjøen var det anlagt en brygge med en stor 8-laftet sjøbod med to overloft. Verkseieren bodde i en stor hovedbygning med 9 beboelsesrom over etasjer. I et annet toetasjes hus var det skrive- kammer, dvs. kontorer. I tillegg var det andre bygninger, som uthus for hester, låve, høyloft og ti boliger for arbeiderne. Viktig for verket var også brosagen, hvor det var tillatt å sage nødvendig trelast for nybygg, reparasjoner osv. Verket kunne sage 12 900 bord på brosagen, videresalg var imidlertid strengt forbudt og medførte inndragelse. I tillegg til ulike utvidelser og fornyelser gjennom de 170 år verket var i drift, måtte deler av anlegget også gjenoppbygges etter branner. I 1760-årene brant for eksem- pel det kostbare hammerverket, og nedre hammer sto nyreist i 1766.

På flere områder var Moss Jernverk teknologisk i front. Det var første verk i Norge med høye masovner, kanonstøperi, spikerfabrikk og valseverk, det siste reist i 1755 etter engelsk forbilde og til den betydelige kostnaden av rundt 12 000 riksdaler.


Kart fra 1811 og 1834 viser hvor omfattende virksomhet dette var.


12 punds kanon støpt på jernverket.

Produktene
Ved etableringen av Moss Jernverk ble det planlagt å produsere ammunisjon. Det meste av jernet frem til 1723 ble brukt til granater og kuler, kun en mindre del var rujern for videre bearbeidelse ved hammerne. I 1720 var Verkets produksjon av jernovner er spesielt interessant, både fordi flere er bevart og fordi ovnene var kunstnerisk dekorert.

Moss Jernverk leverte kanoner helt opp til 36-pund, men også 1/8-punds, som var å anse som leketøy. I 1789 fikk man mistanke om at 18-punds og 12-punds kanoner fra Moss Jern- verk ikke var pålitelige, og prøveskyting på flere steder bekreftet mistanken. Dette bidro til at man gikk over til svenske kanonverk, og kanonene fra Moss ble etterhvert utfaset. Så sent som i krigen i 1848–1850 ble imidlertid bastionene ved Fredericia i Danmark bestykket med 12-pundere fra Moss Jernverk.

Samfunnet på verket
Moss Jernverk var et samfunn i seg selv der det lå nord for byen Moss. Lederen av bedriften ble vanligvis betegnet som forvalter. Arbeiderne var mer anonyme, men typisk for den høyteknologi som datidens jernverk var, så kom de fleste av dem fra andre land. Navnene bærer preg av Sverige og Tyskland. Hvor viktig fagarbeidere var for verket, fortelles ved at mens krigen pågikk og verket lå uvirksomt, ble arbeiderne betalt for at man ikke skulle miste dem. Jernverkssamfunnet hadde på flere plan et anstrengt forhold til byen Moss; ett var verkets privilegier ved tollfri innførsel av matvarer, hvor byens borgere ellers måtte betale konsumsjonsskatt av alle varer som passerte bygrensen. Et annet var både bruken av vannet i Mossefossen og broen over fossen, vedlikeholdet av den var pålagt byens borgere, noe de fant urettferdig. I tillegg til disse gnisningspunktene kom jurisdiksjon. Jern- verket hadde domsmyndighet over sine arbeidere, med bergamtsretten på Kongsberg som appellinstans, noe byfogden i Moss mislikte. I praksis ble sakene nesten alltid gjort opp lokalt, ved såkalt verksdom.

Verket hadde også et stort behov for ufaglært arbeidskraft, og mange kvinner arbeidet der, eksempelvis trillet en Thore Olsdatter malmkjerring slagg, jord og stenkull for 10 skilling dagen. I 1793 var det 278 mennesker som bodde på verket; det var mellom 150–200 på Verlesanden, i Moss by og på Jeløen som levde av bedriften. I tillegg kom alle som arbeidet med å bryte malm i gruvene og med hogst og brenning av trekull. Kun i det kirklige var jernverksarbeiderne underlagt den lokale administrasjon. De var fritatt for militærtjeneste, men dannet et eget korps i urolige tider.

Verket gav i 1786 tillatelse til at to vertshusholdere kunne drive sin virksomhet innen verksområdet, etter opptrukne regler og mot en årlig avgift som skulle gå til verkets fattige. Vertshusholderne fikk ikke skjenke mot pant i matvarer, nattesvir, kortspill eller dans var også forbudt, og vertshusene måtte stenge klokken 22. I 1809 ble det opplyst at skolen på verket var opprettet om lag 40 år tidligere, altså rundt 1770. Før den tiden hadde barna gått på verket og i distriktet frem til 1816.

Verkets fattigkasse ga en liten understøttelse til enker, barn og utslitte arbeidere – mest i form av husvære og varer. Det synes som om verksledelsen ikke ønsket faste regler for støtten, det skulle komme som nådegaver, og Bernt Anker var svak for slike gester. Antall fattige skiftet over tid. I 1820 anga Lars Semb antallet til 30. Verkets mange gruvearbeidere hadde ingen plikter eller rettigheter i skole- og fattigkassen, men verkseieren pleide å ta seg av dem.


Konvensjonsgården, eller Verket nr. 1 som den også kalles, var administrasjonsbygning på Moss Jernverk. Det er et toetasjes murhus oppført av Erich Anker. Bygningen ble påbegynt i 1756 og fullført i 1778. 

Bernt Anker (1784–1805)


Bernt Anker, 1746-1805, Kammerherre, konferensråd og handelsmann

Jernverket opplevde sin storhetstid under Bernt Anker og hadde da monopol på levering av kanoner til den danske krigsmakten. Utviklingen av Jernverket ble videreført da han overtok i 1776. Da ble det satt fart i byggearbeidene på hovedbygningen og 2 år etter stod hovedfløyen på gården ferdig. Bernt Anker gjorde stedet til utfartssted for sosieteten som kom i opptog fra Kristiania. Overtakelsen førte til et markant brudd i og med at eieren ikke bodde på verket. Den første forvalteren på verket var Lars Semb. Han var ved verket resten av sitt arbeidsliv, og hans kopibøker gir et godt bilde av driften. I Bernt Ankers store samling av ulike eiendommer tilknyttet skogbruk og malm- utvinning, var Moss Jernverk den med størst verdi. Ved Bernt Ankers død i 1805 ble hans forretningsimperium lagt inn i et fideikommiss (en type stiftelse), hvor bestyreren Lars Semb ved Moss Jernverk var en av tre i styret. I driften av verket fikk Semb temmelig frie hender i årene som kom. Verket ble nedlagt i 1874.

Verkets storslagne hage
Jernverket hadde under Bernt Ankers tid en storslagen hage. Det ble avholdt store fester hvor skuespill i hagen var sentralt. Ved Bernt Ankers død tok det storslagne selskapslivet slutt. Det er dokumentert at hagen etter hvert ble et praktfullt barokkanlegg som faktisk vakte mer oppsikt en selve hovedbygningen. Forholdene var slik at det ikke var mulig å få anlagt en allé med en aksial tilknytning til hovedbygningen, noe som var mest vanlig på den tiden. Det ble derimot anlagt en snorrett eikeallé nordover parallelt med Verksgata. Alleen strakte seg opp til batteriet hvor prøveskytingen av kanonene foregikk. Batteriet var et viktig element i hagen og var samlingsplassen ved store fester. Fra Vansjø ble det ført vann i en renne for å drive skovlhjulene ved Jernverket. Rennen ble bygd høyt over Verksgata og munnet ut i begynnelsen av alleen. Der var det bygd opp et storslagent kaskadeanlegg som sto i forbindelse med vannrennen, Den store attraksjonen i hagen var da vannet ble satt på. I 1781 ble det beskrevet at en prektig kaskade spilte opp i enden av en av de lengste alleene noen hadde sett i denne del landet. Kaskadeanlegget ble karakteriserte som temmelig enestående i Norge. Kongeveien fra Kristiania til København gikk gjennom Verket og parken. Hovedbygningen og haven vakte oppsikt blant de som reiset gjennom, bl.a av J.N. Wilse i 1781. Han beskriver både Verkets hovedbygningen og hage som noe helt spesielt, særlig bruken av vannet og den prektige "cascade" i enden av alleen. For ettertiden har Moss Jernverks periode under Bernt Anker stått som den store, bl. a. basert på omtaler som denne: "En av de skjønneste anlegg i staten som fremmede beundrer, er Moss Jernverk."

Jerverkets innlemmelse i byen
Statsrådet i Stockholm besluttet i lovs form 26. april 1875 at Jernverket skulle innlemmes i byen. Etter dette var verket en del av byen etter 172 år som egen jurisdiksjon.

Oppsummering:
I over 150 år, fra midten av 1600-tallet og til rundt 1814, spilte de norske jernverkene en meget viktig rolle i landets næringsliv, årene før og rundt 1814 også i politikk og åndsliv. Jernverkenes nasjonale betydning kulminerte under Napoleonskrigene; mens årene før 1807 var eventyrlige økonomisk, så var årene etter tilsvarende dårlige. Tiden etter unionsoppløsningen i 1814 var tung for jernverkene, noe et dramatisk fall i produksjonsvolumet også viste. Jernverket var helt fram til 1875 en egen jurisdiksjon. Det vil si de var helt uavhengig av byen og dens forvaltning. Moss Jernverk ble solgt for 115 000 spesiedaler (460 000 kroner) i 1875 til det lokale firmaet M. Peterson & Søn.

Kilder:

• Wikipedia
• Moss Jernverk: Lauritz Opstad (1950)

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag58
Igår311
Denne uka1028
Denne måneden4148
Totalt1974412

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown