Krematoriet i Moss (del 1)

KREMATORIET I MOSS
av Ole Peder Kjeldstadli

I utstillingen til Moss Dagblads arbeiderbladminner finner vi et oppslag som forteller at etter at regjeringen Nygaardsvold hadde over-tatt i 1935, ble Moss på mange måter utstillings-vinduet for ”den nye arbeidsdagen”. Nye bygg i funkisstil, som Parkteatret, Parkbygningen, Jeløy Radio og Krematoriet, ble reist i Moss, og byen tiltrakk seg ny industri.

Krematoriet ble tatt i bruk fra 1938, men på det samme området hadde det vært kirkegård helt siden 1833. De første årene foregikk alle begravelsesseremonier ute i det fri. Sommeren 1856 ble det oppført et enkelt bårehus, men det var fremdeles ikke noe forsamlingslokale her. Etter flere tiår kom det et enkelt bårehus før Moss Sparebank i 1881 ga midler til et nytt gravkapell. Det var et nokså beskjedent bygg, med et forsamlingslokale på 50 kvadratmeter. Bygningen hadde et utbygg på hver side. Et rom til redskaper, og et for kister. Gravkapellet ble senere noe utvidet, men det var fremdeles alt for lite midt på 1930-tallet.

 

Allerede i 1920 var man begynt å tenke på at man skulle bygge et krematorium, men det skulle av ulike grunner gå mange år før den tanken ble realisert.

Kremasjon
Selv om kremasjon er en eldgammel måte å fjerne det døde legemet på, ble den ikke godtatt av jødene, og siden de første kristne var jøder overtok de kristne den jødiske jordbegravelsen. Da man i det 19. århundre fikk den moderne kremasjonsbevegelse som førte til opprettelse av kremasjonsforeninger og oppføring av krematorier, ble presteskapet splittet i sitt syn.

Forskjellige argumenter har vært framført for og imot kremasjon. Ingen kan sies å ha vært av prinsipiell art, men snarere av mer praktisk natur. Tilhengerne viste til at kremasjon var mer hygienisk. Dessuten trengte man ikke så store arealer til gravplasser. Man henviste til den ”usunne” praksis med å bruke gravene om igjen, noe man kunne slippe ved kremasjon.

En del motstand mot kremasjon fra kristent hold var basert på troen på den legemlige oppstandelse, bokstavelig forstått. Kremasjon ble oppfattet som en voldshandling mot det døde legeme og i strid med kristen tro. Kanskje så man for seg at kremasjon ville ødelegge mulig-heten for en slik oppstandelse? For biblisistisk tenkende mennesker kan det faktum at Jesus ble jordbegravet, også ha spilt en rolle i argu-menteringen.

Gjennom historien har kirken vært generelt avvisende til kremasjon, men det er vanskelig å finne prinsipielle grunner for det, og holdning-ene i kirken (her anvendt i betydningen Den norske kirke) har nok blitt mer positive etter hvert.

Likbrenningsbevegelsen i Norge
Mye av bakgrunnen for at kremasjonsbevegelsen oppstod, var de forferdelige forhold på mange kirkegårder, slik at det i utgangspunktet var hygieniske hensyn som lå til grunn.

Norsk ligbrændingsforening ble startet i 1889 etter at Danmark fikk sin forening i 1881 og Sverige året etter. Disse foreningene bestod stort sett av advokater og leger som under henvisning til estetiske og hygieniske hensyn hevdet at kremasjon var en like verdig form for fysisk tilintetgjørelse av det døde legeme som jordbegravelse.

Den norske foreningen henvendte seg til Kirkedepartementet med spørsmål om det ikke kunne være mulig å innføre lovlig adgang til kremering i Norge. I første omgang ble søknaden avslått med henvisning til ”at der ikke uden Udfærdigelse af nye Lovforskrifter er Adgang til at lade den Omsorg, som her i Riget skal vises de Afdødes Legemer ved disses Overgivelse til Tilintetgjørelsen, udføre paa den Maade, at Legemerne opbrændes”, het det i skriv fra Kirkedepartementet 24.10.1891.

Hagbard Emanuel Berner
En 29 år gammel prestesønn fra Sunndalen på Nordmøre ble Dagbladets første redaktør, og han var venstremann innvalgt på Stortinget. I 1884 ble han første formann i Norsk Kvindesagsforening, og i årene 1891 til 1909 var han formann i Norsk Ligbrændingsforening.

Som formann i Norsk Ligbrændingsforening fikk Berner gjennom at kremering fra 1898 skulle være lovlig i Norge, men det skulle ta lang tid før kirkens ritual ble godkjent. De første årene måtte likene sendes til Göteborg for å kremeres. Bergen fikk Norges første krematorium i 1907.

I våre dager blir rundt 40 prosent av alle som dør i Norge, kremert og gravlagt i urner. I våre naboland er andelen kremerte ca. 70 prosent.

Godkjent av Kirkedepartementet
Etter flere henvendelser og interpellasjoner og langvarig lobbyvirksomhet fra likebrenningsforeningen godkjente Kirkedepartementet omsider et lovforslag utarbeidet av Justisdepartementet, og saken ble sendt til høring blant landets biskoper. Det kom heftige protester fra kirkens menn, men til tross for disse protestene åpnet Stortinget adgang til kremasjon og den første ”lov om ligbrænding” kom 11. juni 1898, 9 år etter at den norske likbrenningsforeningen ble stiftet. I 1906 og 1907 ble Norges første krematorier bygget i Bergen og Oslo.

Ritual for kirkelig medvirkning ved kremasjon
Kirkedepartementet sørget kort tid etter for at det ble utarbeidet et ritualforslag for kirkelig medvirkning ved kremasjon. Ritualet ble god-kjent ved kongelig resolusjon 16. april 1909. Det ble her slått fast at prestene ikke kunne nekte å tjenestegjøre ved kremasjoner. I høringsuttalelsene forut for resolusjonen var det mange som ønsket at prestene skulle ha reservasjonsrett når det gjaldt deltakelse ved kremasjoner. I Alterboken av 1920 ble det laget et fellesritual for begravelse og kremasjon.

Moss kapell og krematorium
Plassen hvor det gamle gravkapellet lå, var begrenset, men det lå så vakkert til, med en herlig utsikt over by og fjord, at den nedsatte byggekomité valgte å beholde den gamle tom-ten, til tross for at det ville bli en del ulemper i byggeperioden.

Det var også denne gang Moss Sparebank som stilte midler til disposisjon, slik at byen kunne få sitt krematorium.

Etter en intern arkitektkonkurranse vant arkitekt Eivind Mostue, med et ”usedvanlig sobert og vel proporsjonert prosjekt”, som med sine sammensatte kuber og enkle virkemidler danner en verdig ramme om den siste seremoni. Interiøret er gjennomført med sine fine lysvirkninger. Det var den lokale byggmester Sigurd Peterson som utførte bygge-arbeidene.

Krematoriet er som de fleste religiøse bygg fra perioden relativt konservativt, og låner i volumoppbygging, aksialitet og ornamentikk elementer fra klassisismen.

Moss er i så måte velsignet med mange bra arbeider både av lokale arkitekter og importerte ”storheter” fra hovedstaden. En viktig hendelse i Moss før byggingen av krematoriet var Mosseutstillingen i 1937.

Utstillingsplakaten var tegnet av Arne Korsmo og Fritjof Reppen, begge anerkjente arkitekter fra funksjonalismens pionértid. Det er god grunn til å mene at utstillingen var et viktig bidrag til utviklingen av funksjonalismen i Moss og dermed også byggingen av krematoriet.

Kunstverk
Krematoriet er kanskje det nærmeste vi kommer den hvite kuben, et uttrykk som i kunstnerisk sammenheng handler om et full-stendig nøytralt rom, som både er usynlig og en uendelig romlig ramme som stenger ute all distraherende informasjon for å skape en uforstyrret møteplass.


Interiør, forslag 1937


Lysgluggene er plassert helt bevisst for å slippe inn lyset. Det er typisk at arkitektene hadde ansvaret for både møbler og bygningsdetaljer. Bygningen er et totalt kunstverk, uttalte Camilla Gjendem, seniorrådgiver på Østfoldmuseet, i forbindelse med en utstilling i 2009 og et forskningsprosjekt om funkisarkitektur i Moss.

Innvielse
I mai i 1938 sto bygget ferdig til innvielse. Det ble omfattet med stor interesse, ikke bare i Norge, men også i våre naboland. Det var nemlig det første elektriske krematorium i Nord– Europa!

Bygget ble innviet og vigslet av biskop Eivind Berggrav samt av byens tre prester, Einar Solby, Valentin Hanssen–Bauer og Gerald Solbu.

Helga Løken innledet med salmen ”Deilig er jorden”, akkompagnert av organist Sigurd Islandsmoen – ved orgelet som den gang ble betegnet som det nest største kapellorgel i Norge.

Det gikk imidlertid noen år før fondveggen ble utsmykket i 1948–50 med et stort freskomaleri av Herman Willoch. Herman Willoch, født i Lindås, var en norsk maler. Han fikk sin utdannelse ved Statens Kunstakademi og av Pola Gauguin. Han arbeidet særlig med oppgaver i fresko og secco, bl.a. i Haslum grav-kapell (1934), rådhuset i Sandvika (1935) og altså Moss krematorium.


Freskomaleriet ble innviet ved en enkel høytidelighet den 10. mai 1950.

Kilder:

• Inger Marie Ruud: Den som dør, får se
• Ulike utgaver av Moss Avis
• Wikipedia
• Tidsskrift for den norske legeforening nr. 8 2001
• Kulturdepartementets nettsider

Fortsettelsen av denne artikkelen
kommer i neste nummer.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag197
Igår441
Denne uka197
Denne måneden5430
Totalt1975694

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown