Første injuriesak i 1814 i Moss - før grunnlovsblekket var tørt.

FØRSTE INJURIESAK I 1814 I MOSS – FØR GRUNNLOVSBLEKKET VAR TØRT...

av Nils E. Øy

Mens Kristian Frederik ennå formelt var konge i Norge vedtok Statsrådet – med flere Eidsvoll-menn som medlemmer – å sette i gang den første injuriesaken i Norge under ny grunnlov. Vedtaket i Statsrådet ble til og med truffet på 15-årsdagen for den dansk-norske kongens innskrenkninger i trykkefriheten etter Struensee-perioden, den 27. september 1799.

«Trykkefriheds-Action» ble slike saker kalt i datidens presse, og den første «actionen» – mot kjøpmann Hans Chrystie fra Moss – ble godt dekket i datidens Christiania-aviser. Dekningen den gang besto i å gjengi tiltaler og rettsavgjørelser ordrett, men noen form for rettsreportasjer var det ikke. Det var sjelden at avgjørelsene ble kommentert av avisene selv, men det hendte at andre personer, og jurister, sendte inn kommentarer – og da oftest anonymt eller under psevdonym. Bakgrunnen for saken mot Chrystie var hendelser i den nylig avsluttede «Kattekrigen» med Sverige , som endte med våpenhvile og fredsavtale fastsatt ved Mossekonvensjonen 14. august 1814.

Handelsutdannet offiser

Kjøpmann Hans Chrystie d.y. (1793-1877) var sønn av Andreas Chrystie d.y. (1761-1840) og hans andre hustru, Dorothea Elisabeth (1776-1793). Hans Chrystie d.y. tok borgerskap som grosserer i Moss den 11. januar 1811. Han reiste mye rundt i Norge i 1810 og i utlandet, blant annet England, i 1811-12, for å utdanne seg for den handels-virksomhet som han etter hvert skulle drive i hjembyen.

I 1814 var han 22 år og løytnant i borgerkorpset i Moss og slik sett kanskje særlig interessert i hvordan den profesjonelle norske hær utførte sin del av krigsoppgavene. Moss var i så måte et utmerket utsiktspunkt, som knutepunkt for hær-avdelingene som kom sør- og vestfra, på vei til og fra krigssonen i Smaalenene.

Hans Chrystie skrev sitt innlegg fredag den 19. august 1814 – bare fem dager etter at krigen ble avsluttet gjennom Mossekonvensjonen og på et tidspunkt da slett ikke alle visste at krigen var slutt. Det var styrker i Indre Østfold som først fikk fredsmeldingen denne dagen. Marinens løytnant Falck, som var leder for tre norsk kanonjoller ved Jomfruland, fyrte av flere kanonskudd denne dagen for å stanse den svenske fregatten «Eurydice», helt uvitende om fredsslutningen i Moss.

 

1.Statsrådet, eller Regjeringsrådet som det også ble kalt, var opprettet 2. mars 1814. Rådet hadde fem medlemmer og trådte i kongens sted 19. august 1814 da Kristian Frederik undertegnet et reskript om at han var syk og overlot sin myndighet til Statsrådet. Dette var i samsvar med en såkalt «hemmelig artikkel» i Mossekonvensjonen.
2.Navnet oppsto ved at de norske troppenes stadige tilbaketrekning ble sammenlignet med katten som trekker seg tilbake fra vann.

«Besættes med Mænd med Kundskap»

Leserinnlegget til Chrystie kom først på trykk den 17. september i Christiania Intelligenssedler. I datidens kronglete tekst kritiserte det offiserene som hadde med forsyningene til de norske troppene å gjøre. Det utsagn som kommisjonen reagerte på, var følgende:

«Skal vi tænke paa at forsvare vor Selv-stændighed, da maa der foretages en hastig Forandring i adskillig af vore Indretninger: Den nærværende Commissariats-Commission maatte forbedres, ved at besættes med Mænd, som have Kundskab nok til at beklæde denne vigtige Post.»

Etter at Statsrådet hadde besluttet å reise sak, ble tollprokurør Lauritz Tranekjær (1763-1830) utpekt til aktor. Han utformet siktelse og formulerte spørsmålene til det første rettslige forhør i bytinget fredag 7. oktober 1814. Det ble starten på en lang og omstendelig rettsprosess, med mer enn 20 rettsmøter i løpet av vel ett år, fram til første domsavsigelse mandag 8. januar 1816.
Årsaken til den langvarige behandlingen, er at man den gang ikke hadde politietterforskning og rettslig saksforberedelse hos politi og påtalemakt som i dag. Rettsforfølgelsen skjedde ved rettslige forundersøkelser, som oftest en serie avhør i domstolene, inntil man mente å kunne ta saken opp til doms. Endelig punktum for saken ble først satt etter to ankebehandlinger, med full frifinnelse av Chrystie i Høyesterett den 14. mai 1817.

Wulfsberg ledet de rettslige forundersøkelsene

Det startet altså i Moss Bythingsret den 7. oktober, der Gregers Winther Wulfsberg (1780-1846) var byfogd. Han hadde deltatt i riks-forsamlingen på Eidsvoll i mai måned, og Chrystie var åpenbart godt kjent med hva som skjedde der, med grunnlov og ytringsfriheten som var fastsatt i § 100. Da han møtte til det første rettslige avhør viste han blant annet til Eidsvollsverket, og nektet å svare på spørsmålene som var oppstilt av aktor Tranekjær. Han protesterte mot at det kunne reises offentlig straffesak mot ham og mot at siktelsen bygde på Forordningen av 27. september 1799, som han mente var satt ut av kraft gjennom Grunn-loven.

Chrystie fikk likevel ikke gehør hos Wulfsberg i sitt krav om at saken måtte avvises. I stedet ble Chrystie i rettsmøte 24. oktober truet med fengsling på vann og brød hvis han ikke ville besvare spørsmålsskriftet. Denne avgjørelsen ble påanket, men etter at Chrystie fikk klargjort at dette ville bety en utsettelse med et halvt år, i påvente av at den nye norske Høyesterett skulle åpnes , ombestemte han seg. Den 5. desember møtte han igjen i retten, trakk anken og svarte «ja» på prokurør Tranekjærs spørsmål om han var forfatter av det aktuelle avisinnlegget. Han forsikret dess-uten at han var alene om innlegget, og at det var skrevet med eget og fullt overlegg. På spørsmål om hvilke motiver han hadde for å skrive slik, svarte han:
- Av Fedrelandskjærlighed, og at benytte sig af den Rettighed, som Grundloven giver enhver Statsborger, at yttre sig frimodigen over Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand.

Påberopte seg §100

Etter dette kunne rettsprosessen fortsette og i løpet av januar 1815 fikk Chrystie anledning til å føre lokale vitner som skulle forklare seg om hva som etter hans mening gikk galt med hærens forsyninger under krigen. I løpet av januar skaffet han seg også en forsvarer, nemlig cand. jur. Herman Peter Vogt Krefting (1784-1863), som også var konstituert sorenskriver i Moss fogderi og hadde møtt på det overordentlige storting i Christiania høsten 1814.

Krefting gikk offensivt til verks etter at han hadde fått utsatt et rettsmøte noen dager for å sette seg inn i saken. I løpet av februar 1815 fremmet han «Contrastevning» mot «Commisariat-Commissionen», samtidig som retten gjennomførte de første avhørene av Chrysties vitner.

Rot med feltbakeriet

Sentralt i vitneførselen sto blant annet påstått sendrektighet med å få på plass et feltbakeri Moss. Dette ble antakelig prekært da Fredrikstad festning, med sine bakeri og magasiner, falt den 4. august 1814. Fra før var Fredriksten omringet, og skulle hæren få brød måtte det arbeides raskt for å sikre proviant til flere titusentalls norske soldater. To av vitnene ble kalt «Entreprenurer for det paa Moss anlagte militaire Bagerie», og de ble spurt om bakeriet var ferdig tidsnok til at armeen fikk tilstrekkelig mengde med brød og om bakeriet hadde kapasitet nok til å oppfylle brød-rekvisisjonene som innløp. Vitnene fant det vanskelig å svare på spørsmålet, men svarte at hvis bakeriet hadde vært klart tidligere, så kunne det ha forhåndprodusert brød som ville gjort bakeriet bedre i stand til å levere brød ettersom rekvisisjonene kom inn. Til det andre spørsmålet svarte vitnene at i «en Tid af 8 a 10 Dage under Felttoget» kom det rekvisisjoner fra 20-30 divisjoner som ved flere tilfelle måtte vente i flere dager før de kunne få sine provianter.
Soldatene gråt av sult

Det ble fortalt at soldatene ute i felten gråt av sult, når de ofte var helt uten skikkelig mat og måtte spise umalt og malt havre, samt dårlig tørrfisk. De som hentet brød fortalte også at da brødet ofte kom rett fra ovnen, glovarmt og i regnvær på ristende vogner, endte det nesten til den samme «Deig, hvorav det var kommen».
En murmester avla vitnemål om at han var den eneste murmester som var engasjert til arbeidet, og at han hadde hatt åtte mann til hjelp med selve murarbeidet, samt håndlangere, og alle var utkommanderte soldater. Han kunne ikke svare på hvordan det var med tømmermannsarbeidet. Han bekreftet at arbeidet stort sett skjedde i de vanlige arbeidstider, og at det først helt på slutten ble arbeidet også på søndag og kveldstid.

To andre vitner bekreftet på spørsmål at «flere Tusinde Pund haarde Brød» tilhørende armeen var lagret på pakkhuset til kjøpmann Johan Gude (1760-1842), og at bare en brøkdel én gang ble tatt ut under krigen til en dragonavdeling, på «Commissionens» ordre. Et av vitnene, som var bestyrer av det militære magasin i byen, forklarte dessuten at han hadde fortsatt å levere ut av dette brødlageret – uten ordre – så lenge det var noe igjen.

Fikk ikke kjøtt i stedet

Kaptein Rud vitnet om at han som magasin-bestyrer på den tiden hadde hatt omkring 130 tønner saltet kjøtt i sin forvaring, men opplevde ikke at kjøttrasjonene ble øket, for å erstatte mangelen på brød. Da avhørene skulle fortsette, med blant andre undertollbetjent Jens Walløe (1778-1830) fra Moss, den 16. januar, kom imidlertid aktor sterkere på banen og krevde nå både kontrastevningen og de foretatte vitneavhørene avvist. I et rettsmøte den 27. februar 1815 fikk aktor medhold i at vitneavhørene skulle avvises på grunn av feil ved kontrastevningen.

Etter langvarig ankebehandling i «Aggershuus Stiftsoverret» fikk Chrystie og Krefting i hovedsak likevel medhold, i en kjennelse datert 25. juni 1815: Stiftsoverretten påla Wulfsberg å «afhøre Apellantens Vitner». Chrystie noterte seg denne dagen at han hans sak nå sto slik den hadde stått for sju måneder siden, bare med den forskjell at han hadde måttet betale aktor 60 riksbankdaler, i tillegg til en del andre utgifter og salær til Krefting.

Chrysties avhørsplan

Den 31. juli kunne endelig Chrystie starte med nye avhør av vitner som skulle påvise at han hadde rett i sin kritikk av forsyningstjenesten under krigen. Chrysties og Kreftings avhørsplan var satt opp i seks punkter:
1. At det i Moss anlagte feltbakeri ikke ble opprettet med den nødvendige hurtighet.

2. At «Commissariats-Commissionen», mens bakeriet var under oppføring og senere, når kapasiteten ikke var tilstrekkelig, ikke rekvirerte bakerovner i byen som kunne levere det nødvendige antall brød.

3. At «Commissariats-Commissionen», når hærens transporter kom for å hente brød, og måtte dra uten tilstrekkelig mengde, ikke ga ordre til Magasinforvalteren, kaptein Rud, om å utdele av de tusentall med hardt brød som var blitt lagret hos Johan Gude.

4. At det, til tross for at Mosse Møllebrug daglig kunne male bortimot 500 tønner korn, ikke i betimelig tid var sørget for kornmaling, i stedet for at flere divisjoner som lå ”3 a 4 Mile” oppe i landet måtte sende sin havre til Moss for maling, noe som medførte doble kostnader og tidsspille.

5. At «Commissionen ikke betimeligen» hadde sørget for oppkjøp av kjøtt og derved satt magasinene i stand til å levere fastsatte kjøttrasjoner. På den måten ville man kunnet redusere pågangen etter brød.

6. At troppene, ikke bare ved inn-kvarteringer, men også under marsj fikk utdelt umalt havre. Det ble vist til at en bataljon av Søndenfjeldske under major Grønner, som hadde marsjert 11. august fra Tønsberg over Moss til Råde og Onsøy, og som ved avmarsj hadde fått umalt havre til lønning, også hadde fått det samme ved stasjonering som feltvakt ved Ørmen i Onsøy etter 14. august.

Nok bakerovner i byen

Blant vitnene som forklarte seg den 31. juli var undertollbetjent Jens Walløe, som var blitt nektet å vitne i januar. Han kunne blant annet fortelle at 32 militære mannskaper, deriblant åtte murere og åtte tømmermenn, var satt inn i arbeidet med bakeriet, samt av byens folk fire tømmermenn og murmester Jesche. Walløe mente at arbeidet neppe ble forsinket av at det ble utført av militære mann-skaper, men bekreftet at det bortsett fra helt på slutten kun ble arbeidet i vanlige arbeidstider.
Chrystie og Krefting ønsket nå å avhøre ytterligere flere bakere og offiserer, og videre avhør ble berammet til midten av august. En baker i byen forklarte da at det fantes noen bakerovner i byen som kunne vært brukt til å bake brød til armeen. Han viste til «Madame Mandahls Gaard, at deri paa engang kan bages Brød af 3 Tønder Rug, og i Hr. Lodsoldermands Bougs Gaard existerer en Bagerovn, der er endnu større». Bakeren opplyste at i hans egen ovn kunne han ikke bake «Commisbrød» , men bare brød av mindre størrelse og ikke svært mange om gangen, men at han kunne ha levert kommisbrød hvis han hadde fått disponere de nevnte private bakerovnene. For å påvise at de ansvarlige ikke hadde tenkt i de baner i 1814, la Chrystie fram et svarbrev han hadde fått fra byfogd Wulfsberg, datert 31. desember 1814:

«Til Gjensvar paa omstaaende Forespørgsel, vil jeg ikke undlade herved at meddele: at jeg aldrig af nogen Authoritet er bleven anmodet om at reqvirere Bagerovne her i Byen, til Forbagning af Brød for Armeen.»

Umalt havre var proviant

Avhør av offiserer fra Søndenfjeldske Regiment kunne først skje i oktober og måtte dessuten gjennomføres i Frederikshald Bythingsret. Offiserene ble forelagt fem spørsmål for å få bekreftet at bataljonen som marsjerte fra Tønsberg 11. august 1814, over Moss til Råde og Onsøy, ikke hadde fått proviant som fastsatt. Flere offiserer bekreftet at de kun hadde fått umalt havre før de dro fra Tønsberg, men at byens innbyggere hadde ettersendt noen ferdigbakte brød til Horten. Det var eksempler på at havren måtte sendes lange veier til formaling og vitner hadde også hørt at soldater kun hadde fått utdelt umalt havre mens de lå i feltvakt ved Ørmen i Onsøy. Flere offiserer opplyste at de måtte vente minst to dager på brød. Ingen hadde opplevd å få dobbel rasjon med kjøtt som erstatning, men noen kunne bekrefte at de selv hadde klart å få kjøpt kjøttvarer av bønder i nærheten.

To underoffiserer forklarte at de «en Dags Tid før Opbruddet fra Cantonnementet paa Vestlandet» fikk utdelt umalt havre i stedet for mel eller brød, og med denne proviant samt «noget Tørfisk og Brændeviin» , måtte de klare seg til en eller to dager etter slaget ved Kjølberg bro.

Krav om full frifinnelse

Endelig – mandag den 23. oktober 1815 kunne Krefting gjennomføre sin prosedyre i Moss Bythingsret. Krefting prosederte på at det ikke lå noe fornærmelig for kommisjonen eller noe skadelig for Staten i det påtalte avisinnlegg, men at de uttrykk som var brukt «vare aldeles overeens-stemmende med den Frihed, som Norges Grunn-lov (...) hjemler enhver Undersaat». Han under-streket at rettssaken hadde vist at kommisjonen «kunde trænge til Forbedring». Han konkluderte med at Chrystie måtte frifinnes fullstendig og han krevde «Reparation» fra kommisjonens med-lemmer for «tilføiet Tort og Tidsspilde» på 1.000 riksbankdaler, samt sakskostnader på 300 riksbankdaler.

Aktors prosedyre, som først ble holdt mandag 13. november, gikk ut på at den som skal bedømme en militær autoritets handlinger, som riktige eller uriktige, må også besitte militære kunnskaper. Det kreves så omfattende kunnskaper og opplysninger at det kunne man ikke vente av en enkelt privat-mann, uten særlige forutsetninger. Aktor mente at rettssaken til fulle klarla dette, og at avisinnleggets utsagn derfor måtte mortifiseres og Chrystie dømmes til å betale bot til fattigkassen, samt betale hans «egen Umage» med 200 riksbankdaler. Prosedyrene ble avsluttet i et siste rettsmøte den 20. november 1815. Dommen falt 8. januar 1816.

Ikke lovbrudd, men må betale

Retten fastslår først at Chrystie har skrevet det aktuelle skriftstykket. Deretter drøfter retten om den aktuelle formulering i skriftet kan sies å være ærekenkende overfor Commisariats-Commisi-onens medlemmer og sier at det kommer an på hvordan formuleringen skal forstås. Retten kommer til at Chrysties uttalelse ikke var ærekrenkende og derfor ikke kunne straffes, jfr. Grunnlovens § 100. Chrystie ble derfor frifunnet for kravet om å betale bot.
Chrystie ble likevel dømt til å betale saks-omkostninger fordi «han selv, ved sin uforsigtige Skrivemaade, har foranledighet Actionen...». Retten anså det dessuten som en «Selvfølge» at «de brukte udtryk bør mortificeres». Retten kom på denne bakgrunn til at Chrysties Contrasøksmål (motsøksmål) bortfalt slik at kommisjonens medlemmer ble frifunnet for Chrysties krav om erstatning for tort og svie samt saksomkostninger.

Det Norske Nationalblad skriver om «Trykkefriheds-Action (Mod Kjøbmand H. Chrystie paa Moss)»

Tap i Stiftsdomstolen

Da Chrystie mottok dommen, skrev han i en artikkel i Det Norske Nationalblad at flere visst-nok mente at dommen burde være til begge parters tilfredshet, men selv var han ikke fornøyd: «Med Forkyndelsen av denne Dom, og end mere ved at læse Premisserne i den, blev jeg forundret ved at see mig frifunden, og alligevel tildømt at betale Sagens Omkostninger. Enhver noksaa liden Penge-Udgivt, som forvoldes mig ved en offentlig Sag, anseer jeg for en Straf, og at paalægges denne Straf, uden at have begaaet nogen Brøde, finder jeg unaturligt, ihvorvel jeg ved at det er Justitiens gamle Sedvane. Jeg paategnede derfor Dommen, at jeg ikke var fornøiet med den, men agtede at indanke Saken til bedre Rets Nydelse ved Stiftsoverretten.»

Det skulle vise seg at han antakelig ble enda mindre fornøyd med Stiftsoverretten, som ikke bare fastholdt mortifikasjon, men også dømte ham til å betale en bot på 50 Speciedaler til Moss bys fattigkasse. Derimot slapp han med et lavere beløp i sakskostnader.

Stiftsoverretten uttaler at det ikke er tvilsomt at de aktuelle uttrykk i Chrysties skriv, «ere for-nærmelige». Det Chrystie har skrevet, må forstås slik at han mener at kommisjonsmedlemmene ikke hadde tilstrekkelig kunnskap til å inneha sine embeter, noe som bidro til å reduseres deres aktelse og frata dem nødvendig tillit i deres embeter.

Under henvisning til dette fastslår retten at det er grunnlag for straff. Chrystie ble som nevnt ilagt bøtestraff. I tillegg måtte han altså betale saks-kostnader.

Seier i Høyesterett

Den nye norske Høyesterett, som kom i virksomhet sommeren 1815, skulle imidlertid vise seg grunnlovsoppgaven verdig. I denne sin første trykkefrihetssak var Høyesterett ganske kategorisk, gjennom full frifinnelse av Chrystie. Fordi Høyesterett på den tiden aldri grunnga sine avgjørelser , vet vi ikke hva dommerne bygde på, eller om det var dissenser. Dommen lød i all sin enkelhet:

Aar 1817 den 14de Mai blev i Sagen: Kjøbmand Hans Chrystie mod den forhenværende Commissariats-Commission, eller,
paa dens Vegne, Oberstlieutenant Haffner,
udi Høiesteret afsagt saadan:

Dom:
Kjøbmand Hans Chrystie bør for Tiltale i denne Sag fri at Være.

* * *
OBS! Artikkelen er noe forkortet når det gjelder sitater fra domstolsavsigelsene i saken. Forkortelsene er gjort av advokat Arnfinn Andersen. Artikkelen er i sin helhet gjengitt på mosshistorielag.no.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag197
Igår441
Denne uka197
Denne måneden5430
Totalt1975694

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown