Da krigen kom til Moss (del 1)

Da krigen kom til Moss (del 1)

Notater etter Jørgen Herman Vogt, redigert av Elisabeth Vogt

Til tross for at byens aviser den 8. april hadde meddelt at store tyske flåtestyrker var på vei nordover gjennom Øresund, var det visst ingen i Moss som ventet krig i Norge – i hvert fall ikke at den skulle komme så fort.

Den 9. april våkner mange mossinger ved 05-tiden av mange og tunge kanondrønn fra Oslofjorden. Noen timer senere får de vite at det var festningen på Bolærne som ble beskutt. Tidlig samme morgen: Ved Kanalen kan de gjennom tåka skimte en større transportbåt ute på Værla – men den forsvinner igjen ganske snart.

To evakuerte mossebarn i Våler, Siri Vogt og Bjørn Fredrik Gerner.

 Ved 06.30-tiden kommer to tyske motortorpedo-båter inn i Mossesundet i usedvanlig stor fart. Ved Sundbryggene går ca. 200 tyske soldater i land. De er utstyrt med maskingevær og bajonetter, og i støvlene har de festet håndgranater. Soldatene marsjerer taktfast opp gjennom byens gater, de setter opp maskingevær ved Moss Hotell og på Nedre Torv. På politikammeret gir tyskerne beskjed om at byen er besatt. Ryktet forteller at politimester Erling Wigeland fikk beskjed om dette på telefonen hjemme, og at svaret hans var: «Få dem ut! Vi vil ikke ha dem her!» Men så enkelt var det ikke.

Tvert imot satte tyskerne opp en plakat på politikammeret om at Tyskland hadde overtatt den væpnede beskyttelsen av Danmark og Norge. De oppfordret mossingene til å ta situasjonen rolig, det var ingen grunn til panikk. Lett å si for dem som vet hva som skjer, mossingene visste det ikke og var vettskremte. Senere på dagen rekvirerte tyskerne Middelskolen og et kjellerlokale i Prinsens gate 6. På Tronvik satte de torpedostasjonen ut av drift.

Moss lite interessant
De tyske soldatene opptrådte høflig og det oppsto ingen uroligheter. De så seg om i byen, besøkte postmesteren og ba om navn og adresser til den engelske og den tyske konsulen i Moss. Det fikk de. Etter noen timer hentet en tysk båt en del av soldatene, som dermed forlot byen. Andre gikk til fots nordover, de som ikke fikk være med i beslaglagte biler.

Folk som stilte opp på jobb som vanlig ble sendt hjem igjen. Strømmen forsvant ved 08.30-tiden, og dermed var det foreløpig slutt på nyheter på radio. Ut på formiddagen kom store svermer av tyske fly over byen – både bombefly og transportfly. Men ingen så ut til å bry seg om Moss. De skulle til Oslo og nordover.

Om formiddagen kunne mossinger som hadde kikkert se ildglimt fra flere trefninger ute i fjorden mellom tyske fly og sjøstridskreftene ved Bolærne. Og smellene hørtes godt.
Politiet sendte ganske fort ut flyveblader over byen med oppfordring om at folk måtte evakuere så lenge situasjonen var uoversiktlig. En av åtte av byens befolkning rømte byen de første krigsdagene. Men ikke lengre unna enn at de fleste mannfolkene kunne dra på jobb hver dag.

Ville rykter om alt mulig
Ryktene begynte å gå: «Alle skolebarn må ha evakuert innen kl. 15», det fikk også fart på evakueringen. Tidsfristen var bare tull. I Moss «visste alle» at Borregaard fabrikker i Sarpsborg brant, og at både Fredrikstad og Horten var jevnet med jorden av bomber. De andre byene trodde det samme om Moss. Nye rykter fortalte at veiene ut av Moss var sperret, men alt dette var også bare tull. Usikkerheten var nok til at mange fryktet det verste.

I Moss jobbet kommuneansatte på høygir med å sette i stand en rekke tilfluktsrom. Om kvelden ble det sivile luftvernet satt i beredskap, og hjelpe-politiet gikk vakter. Tiltak for å blende vinduer og gatelykter ble iverksatt over hele byen og distriktet. Om natten skulle ikke flypilotene kunne se et lys-glimt av Moss. Lite var forberedt, folk løste opp-gavene så godt de kunne.

Hastedåp på telefonsentralen
Dagen etter – 10. april – fortsatte flysvermen sør-fra og tilbake igjen. Stadig flere engstelige moss-inger pakket sammen klær og mat og reiste til gårder i Svinndal og Våler, hvor de ble tatt imponerende vennlig imot av forståelsesfulle bønder. Noen gårder tok imot både 20 og 30 evakuerte og hjalp dem så godt de kunne. De im-proviserte sengesteder og fant frem mat til «flykt-ningene» fra Moss.

Blant de mange som evakuerte var også en familie med to små barn. Den minste jenta var bare en uke gammel da familien rømte byen og dro til trygge Svinndal. Den usikre tiden gjorde at foreldrene valgte å hastedøpe den lille jenta. Av en eller annen grunn skjedde det ikke i Svinndal kirke, men på stedets telefonsentral. Både prest og klokker var til stede, så det var i orden. Presten spurte hva barnet skulle hete. Før foreldrene rakk å svare, ropte sentralborddamen som var på telefonvakt: – Iltelefon – iltelefon til presten! Jenta fikk likevel ikke navnet Iltelefon, men et pent norsk jentenavn.

Forsyningsnemnda i Moss henstilte til folk om å ta det rolig. Det ble forsikret at det var mat nok til alle. Men butikkene ble bedt om å rasjonere varene etter eget skjønn, slik at folk ikke skulle begynne å hamstre mat. Da ville det fort bli for lite mat til mange.

De første dagene etter krigsutbruddet var de fleste fabrikkene stengt. Vinmonopolet holdt stengt. Bankene var åpne som vanlig.

 

Ungdommer til Fredrikstad

På politikammeret hadde de ikke fått beskjed om vernepliktige skulle mobiliseres, de kunne ikke gi unge menn og ungguttene som meldte seg noen råd. Men mange ungdommer dro på eget initiativ til Fredrikstad før mobiliseringsordren kom. I hjemmene ble vinduer dekket med papirstrimler for å verne dem under eventuelle bombeangrep. Etter noen dager forlangte tyskerne at papir-strimlene skulle fjernes igjen. Det falt noen bomber over Fredrikstad, men ingen i Moss.

Bastøfergene tok et par turer til Horten for å hente evakuerte og marinegaster som var sendt hjem av tyskerne. Etter en uke lovet Alpha AS at Bastøfergene skulle gå en tur hver vei over fjorden hver dag.

Det var visstnok ingen tyskere i Moss om kvelden den 10. april. På Skarmyra skole og i kjelleren på Gimle begynte lottene å sette i stand feltlasaretter med fullt utstyr. Dagen etter ble dette etablert på Melløs stadion også. På Jeløy skole og på brannvakta var sanitetsfolk og brannfolk klare til å rykke ut hvis det ble behov for hjelp.

12. april forlangte de norske militære myndighetene at alle som eide lastebiler måtte melde seg i Fredrikstad. Alle bilene dro sørover i kolonne for å gi sitt bidrag til motstandsbevegelsen. Dermed var det ikke en eneste lastebil igjen til transport i Moss. Men det varte ikke lenge: Noen kom fort tilbake: De var blitt beskutt av tyske fly. Tyskerne hadde forstått hva som var på gang. En ung mossing døde av et skudd. Flere biler brant opp.

Gjemte bilene
Lørdag 13. april: En mossing som kjørte fredelig gjennom Dronningens gate ble stoppet av en tysk soldat, sjåføren måtte ut. Og soldaten overtok bilen og kjørte av gårde med den – uten at tilskuere gjorde noe. Denne episoden førte til at mange bileiere gjemte bilene sine i Kallumskogen for at tyskerne ikke skulle få tak i dem. Det var det første organiserte motstandstiltaket i Moss.

Denne kvelden var det fullt av tyskere i byen igjen. Nå var de tyske soldatene kommet til Moss for å bli. Den første tiden var 100 soldater forlagt i Moss hotell, andre i gymnastikksalen på Middel-skolen og i Troskapsbåndets lokaler i Svaebakken. Det tyske artilleriet tok i bruk alt som fantes av staller i byen til militærhestene sine.

Redaktør fikk svi
Noen soldater forsøkte å komme seg inn i Moss Arbeiderblad, som var stengt for helgen, og endte med å bryte seg inn. Der kappet de telefon-ledningen og prøvde å ødelegge redaksjonens arbeidsmuligheter. Da de ansatte kom på jobb neste dag, fant de en nyslipt øks på redaktørens skrivebord! Redaktør Nils Gjerseth, som også var byens ordfører, hadde evakuert sammen med rådmann Arne Magnussen og fylkesmannen til Våk skolehjem i Våler. Skolehjemmet ble omringet, Gjerseth ble arrestert og avhørt, mens de andre fikk beskjed om å reise tilbake til byen igjen. Mens Gjerseth var på Våk, ble leiligheten hans i Moss rasert. Tyskerne ville ha tak i ham fordi han i avisen hadde offentliggjort en proklamasjon undertegnet Haakon Rex om at kongen ikke bøyde seg for tyskernes krav om å utnevne en tyskvennlig regjering.

Ved middagstider 13. april stormet tyske soldater Linox-tårnet til Helly-Hansen på Høienhald. På den lille altanen på toppen av tårnet var det montert en stor langkikkert med vakt som skulle varsle om flyalarm. Tyskerne trodde det var en mitraljøse! De skulle ha seg frabedt norske våpen.

Pengemangel og kommunale anvisninger Politiet hadde fått beskjed om at det var underlagt tysk kommando. En del hjelpepoliti ble ansatt, og politi, speidere, lotter og sanitetsfolk ble tatt ut til vakter forskjellige steder i byen, både dag og natt. På kanalbroen hadde tyskerne satt opp en plakat om at det var forbudt å ødelegge broen!

 

Piggtråsperringer langs Kanalen

Da bankene åpnet igjen etter å ha vært stengt i tre dager, sto mossinger i kø for å ta ut sparepengene sine. Men uttakene var begrenset til 50 kroner. Etter hvert som det ble pengemangel, ble uttakene redusert til 30 kroner.

Byens bedrifter begynte etter beste evne å komme i gang igjen. Men de fleste fabrikkene gikk bare for halv eller trekvart drift, og de ansatte fikk utbetalt sterkt redusert lønn. Også kommunen utbetalte bare halv lønn til sine funksjonærer og arbeidere. Derfor begynte folk flest å mangle penger. Kommunen skjønte at noe måtte gjøres, og begynte å gi ut anvisninger på 5 og 10 kroner, og det hjalp noe.

Moss Avis og Moss Arbeiderblad kom ut bare to-tre dager i uken, og med begrenset størrelse. Men den bedriften som økte omsetningen voldsomt, var Telefoncentralen. Den doblet antall samtaler i døgnet. Alle skulle ringe, særlig private som ville vite hvordan det sto til med slekt og venner. Men også bedriftene, og tyskerne.

Byens evakuerte begynte å komme tilbake igjen. Tilfluktsrom ble innredet i kjellerne. Kinoene åpnet, de hadde en forestilling hver dag, men måtte begrense billettsalget. Antall plasser for publikummet i tilfluktsrommene bestemte antall billetter.

Hverdagslivet begynte på en måte igjen, men som en unntakstilstand. Den skulle vare i fem år.

 

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag147
Igår356
Denne uka1627
Denne måneden6398
Totalt2032780

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown