Glimt fra Storgaten

av Kjell Henriksen

Glimt fra Storgaten
av Kjell Henriksen

¨torgaten 16 (tidligere nr. 12), Brehmergården, ble bygget etter at "Spindhusgaarden" ble skadet av
brann og vannskader i april 1911 og revet. Brehmer flyttet inn i sin nye gård i 1913. Ilden oppsto i loftetasjen, og brannskadene begrenset seg til loft og tak, men bygningen fikk store vannskader.

GRAVSTENER

Den gamle kirkegården lå der Kirkeparken ligger i dag. I 1832 ble det kjøpt og opprettet ny kirkegård som ble tatt i bruk året etter. I 1849 ble det bestemt at man ikke lenger skulle bruke den gamle kirkegården i Kirkeparken, kun de som hadde ektefeller der kunne begraves der. Den siste ble begravet i 1884. Om den gamle kirkegården sies det at selvmordere ble begravet på den nord-østlige siden. Etter mange år uten noe særlig vedlikehold så den gamle kirkegården ganske forfallen ut. Den var ruskete og med et gjerde som O.P. Nyquist i boken Mossiana fra ældre tider (1926) beskriver som usselt. I slutten av 1870-årene tok så kirkeverge og overrettssakfører Frithjof Strøm tak i den forfalne kirkegården og fikk planert og ordnet hele området med gangstier og med ny beplantning. Den gamle kirkeparken fremsto dermed som en vakker park.

GREGERS WINTHER WULFSBERG, MOSS BYS EIDSVOLDSMANN
av Kjell Henriksen

Prins Christian Frederik tok i februar 1814 tittel som Norges regent og bestemte samtidig at ledende menn innen riket skulle møtes på Eidsvoll den 10. april for å gi landet "en regjeringsform, som fuldkommen og for bestandig kunne betrygge folkets frihet og statens tarv".

Det gikk også ut beskjed om at folket skulle møtes i kirkene, hvor de skulle sverge å hevde Norges selvstendighet. Samme dag skulle det i kirken foretas valg av utsendinger til den planlagte riksforsamling. I byene valgte menigheten valgmenn blant "deres bosatte civile, geistlige eller militære embedsmænd og borgere over 25 aars alder, og disse valgte mænd fra byens forskjellige menigheter (valgte) igjen en utvalgt mand til forsamlingen...".

GUDEGÅRDEN I MOSS – DATERES TIL 1699
Av Kirsten Wiik

Det ser så stille og rolig ut i byens eldste gård. Men det har vært alt an- net enn stille her. Med tømmerhandel, brennevinsbrenneri og Moss første øl- bryggeri, har det vært mye liv i denne gården. For 25 år siden ble den reddet fra riving og forfall. I dag drives gården som restaurant og utleiegård.En gang lå det en have her i krysset Henrik Gerners gate, Stor- gata og Gudesgate hvor Gudegår- den står som en portstolpe inn til Møllebyen. Café Brandstrup er den andre stolpen. Vegg i vegg ligger Gernergården med Momen- tum (Moss Bryggeri) innenfor.

Portal. I over 300 år har det vært aktivitet i Gudegården.

På oppdrag fra Østfold Fylkes- kommune ble det i september 2001 tatt i alt 35 prøver fra 15 ulike stokker i Gudegården, såkalte dendrokronologiske boreprøver. Jan Michael Stornes, fra NIKU1 tok prøver av både hovedhuset og til- bygget mot nord, "bryggerhuset", som er røstet vinkelrett på hoved- bygningen. Terje Thun ved NTNU dendrokronologiske laboratorium i Trondheim utarbeidet i desember dateringsrapporten. Analyse- materialet består av gran (mer enn 40 årringer) og furu. NIKU har i samarbeid med Thun bygget opp en betydelig kompetanse når det gjelder prøvetaking av bygninger, men denne gangen måtte prøvene til Tyskland før rapporten kunne ferdigstilles.

HAAKON VII TALER
Resymé av Kirsten Wiik

Prins Carl i 1905

Den 18. november 1905 valgte Stortinget Prins Carl av Danmark til konge. Den 20. november ble det holdt mottakelse av stortings- deputasjonen i tronsalen på Ama- lienborg slott. Kong Haakon holdt følgende tale:

"Hr. stortingspresident, mine herrer! Den første hilsen fra representantene for det norske folk, som ved sin enstemmige stortingsbeslutning den 18. november har valt meg til sin konge, har rørt meg dypt. Folket har herved vist meg en tillit som jeg forstår å påskjønne, og som jeg håper stadig må vokse seg sterkere etterhånden som det lærer min hustru og meg å kjenne. Som det vil være Dem, mine herrer, bekjent, var det på mitt forlangende at den nettopp avsluttede folkeavstemning fant sted. Jeg ville ha sikkerhet for at det var et folk og ikke et parti som ønsket meg til konge, da min oppgave fremfor alt bør være å samle, ikke splitte. Mitt liv vil jeg

hellige Norges vel, og det er min hustrus og mitt inderlige ønske at det folk som har valt oss, vil enig samarbeide og strebe frem imot dette store mål, og med full fortrøstning kan jeg da som mitt valgspråk ta: Alt for Norge."

HANDELSHUSET ANDERSEN & BANG
av Karin Behn Skjævestad

Gården Dronningensgate 1, senere kjent som handelshuset Andersen & Bang, ble bygget i 1838 av Louis Reinsch. Fire år senere solgte han den til kjøpmann Peter Herføll. Forretningen ble, til å begynne med, drevet som assortert butikk med stor bonde- handel. I begynnelsen av 1850- årene overlot Herføll detaljhan- delen til svigersønnen H.A. Reinert, men han eide gården frem til 1861. Da ble den solgt til Jacob Bang og Laurits Andersen. Disse herrene overtok også forretningen, og kjøpte i tillegg den ovenforlig- gende såkalte Bassøes hage.

Håndverkerne kommer til byen

av Eilert Hansen

Vi behøver ikke grave dypt i historiebøker og andre kilder for å bli overbevist om at også i Moss har håndverket røtter tilbake til fjerne tider. Skal vi få et inntrykk av håndverkets stilling i Moss gjennom tidene, må vi ta i betraktning byens nære tilknytning til Rygge. I et bondesamfunn hvor folk var henvist til selv å skaffe seg alt de trengte til livets opphold, utviklet de fleste håndverk seg helt naturlig.

En del bønder og bondegutter tok opp et håndverk og betjente bygda med det, særlig gjaldt dette smed- og tømmer- mannsarbeidet, og det er flere eksempler på at bønder stadig må møte til statens byggearbeider eller reparere nytt eller gammelt.

Skredderi og skomakeri ble gjerne drevet av innenbygdsfolk som var avskåret fra å ta del i gårdsarbeidet. Til å begynne med var gårdene vel utstyrt med verktøy for mange forskjellige slags håndverkere. Det har ikke vært noen egentlig forskjell mellom dem og de andre som arbeidet på gården. De har hørt til blant tjenestefolket og må i sosialt henseende ha hatt en litt annen stilling enn den som karakteriserer den selvstendige håndverker.

"HERMETEN" – NORGES FØRSTE HERMETIKKFABRIKANT

av Kjell Henriksen

Christian August Thorne var født på Bragernes 26. juli 1810. Hans foreldre var kjøpmann på Bragernes, Amund Thorne og dennes hustru Fredrikke Wilhelmine Schwencke. De hadde ti barn, født i perioden 1797 til 1812, hvorav Christian August var nest yngst. Han var oppkalt etter «Augusten- borgeren», prins Christian August av Augustenborg, som kom til Norge som øverstkommanderende general sønnenfjells i 1803.

Den første tiden
Da Christian August Thorne kom til verden, var Bragernes eget ladested. Allerede året etter hans fødsel ble imidlertid Strømsø og Bragernes - begge ladesteder fra 1715 - slått sammen til en kjøpstad under navnet Drammen, mens en trebro over Drammenselven mellom de to tettstedene sto ferdig i 1813.

Den unge drammenseren mistet sin mor da han var ti år gammel,men s faren døde syv år senere. Mellom disse to dødsfallene hadde han vært en tid til sjøs, men det fristet
ikke som yrkesvalg. Isteden begynte han i en forretning drevet av broren Johan Fredrik, inntil han i 1833 startet egen forretning. Få år senere opprettet han byens første
ølbryggeri, men måtte i 1838 levere sitt bo til skifteretten på grunn av gitte garantier til et annet firma. Han oppnådde imidlertid å få akkord, men på strenge betingelser.

"FORTELL OM DA DU VAR LITEN"

av Kjell Henriksen

En av de mer ukjente skildringene fra småbyen Moss står nok Hjørdis Høiden Parker for. Hennes minnebok fra sin oppvekst i Moss kom faktisk ut så sent som 1961, men er allerede
nesten umulig å få tak i. Samtidig er den lille boken et funn av informasjon om en privilegert liten pikes liv i det Moss som for lengst er borte. Hjørdis Høiden forteller om sine "solskinnsdager" som barn, men med et øye for detaljer som gjør boken til en liten gullgruve.

Hennes fortellinger fra Moss endte i 1912, da hun dro over Atlanterhavet til USA, der et giftermål påførte henne navnet Parker. Minneboken fra 1961 utkom på engelsk i 1968, og Hjørdis sto også bak en bok med navnet "Into the melting pot", som muligens handler om hennes senere liv i en annen verdensdel. Denne boken har jeg ikke, men heldigvis trenger vi heller ikke det for å ta plass i vår lille private tidsmaskin og reise tilbake til Moss ved forrige århundreskifte og se hvordan Hjørdis, hennes familie og venner levde i tiden før og etter unionsoppløsningen i 1905.

ARNE W. NILSEN - 100 ÅR I ÅR

av Kirsten Wiik

Den 14. september fyller Arne William Nilsen 100 år. Arne har levd et langt liv, og en artikkel som dette er ikke på noen måte ment som en beskrivelse av liv og virke. Fra noen samtaler sist høst er her trukket fram noen historier fra ungdommens år. Fordi histo- rien ligger såpass langt tilbake i tid, tar Arne og jeg et lite forbe- hold med hensyn til tidsangivel- sene.

Mor og far
Arnes far, Anton William Nil- sen, ble fullmektig ved Moss Aks- jemøller rundt 1903. Det var sam- me år som han kom til Moss med sin svenske kone Han hadde tidli- gere vært sjøkaptein men fikk nok av sjøen da Wilhelmsenbåten, som skulle til Kina, sank i Gibraltar. Anton tilbrakte noe tid i Gibraltar før han dro til Stockholm, som den gang var hovedsete for både Sve- rige og Norge under Oscar II. Det var der han traff sin tilkomne, Gerda Cecilie Andersson. Gerda var fiolinist og spilte og øvde hver dag. Den gang var det mus i omt- rent hver eneste hus, og Arne for- teller en morsom liten historie om at det hjemme var ei lita mus som stadig dukket opp for å høre på moren spille. I alle fall smatt den inn i musehullet sitt igjen da fio- linspillet opphørte.

Henrik Gerners - og Gudes gate

HISTORISKE GLIMT FRA BYEN –ØVRE TORG OG VINCENTS BUDDES PLASS I 1920

Denne delen av byen fikk sitt utseende etter bybrannen i 1881. Da ble Basarbygningen (kjøttkontrollen) og Basartaket bygget.

Øvre torg ble byens torg, noe det var fram til 1931. Da
flyttet torghandelen til Nedre Torg. Bildet er fra 1920. Til byjubileet ble plassen utsmykket med fontenen. På venstre side av bildet i tilknytning til Moss Privatbanks (bankgården) inngangsparti, ser vi "banktrappa". Dette var en solfylt og lun plass, og ble oppholdsplass/møtepunkt for beboere i sentrum.

Hoff-fotografen fra Moss

En historie om Mathias Hansen, redigert av Gunhild Stranden

Den 24. februar 1823 blir Mathias Hansen født i Moss av foreldrene Niels Hansen og Karen Marie Pedersdatter Kase. I følge folketellingen for 1801 er Karen Marie datter av møller Peder Helgesen Kase og Maren Christophers- datter Boug.

I følge kirkeboken for Moss 1814-1828 flytter Mathias fra Moss til Oslo 27. august 1841, 18 ½ år gammel. Han returnerer til fødebyen i 1847 som malersvenn. Samme år får han borgerskap i byen. Som byborger har han rett til å drive selvstendig næring og til å ta del i alle byens privilegier, samtidig er han pålagt skatteplikt og plikt til å påta seg kommunale verv og delta i borgerbevæpningen.

Mathias spesialiserer seg innen faget, og i "Tilskueren" kan man i 1848 lese at han som malermester tilbyr "alle slags forgyllinger, uekte og ekte polerede skilderirammer og malte rullegardiner fullt ferdige illuminert og sorte, og ellers alt som henhører til malerprofesjonen av simpelt arbeid". Han lager også kopier av oljemalerier, i "smukke forgylte rammer". Muligens driver han også med fotografering. På denne tiden bor Mathias i Kirkegaten, men da huset hans ødelegges av brann i 1849 flytter han til Henrik Gerners gate 17, Borgengården, i Briskebakken, hvor han blir boende iallfall frem til 1852.

Hotell Refsnes Gods har denne omtalen av Edvard Munch lagt ut på sin Facebook-side:

Edvard Munch er svært populær i utlandet, det så vi etter at hotellet i 2005 hadde innbrudd i "Restaurant Munch". Det kom henvendelser fra nær sagt hele verden. Det var intervju på canadisk TV, og oppslag i aviser verden over. Det ble registrert over 10.000 artikler på internett de første tre dagene etter tyveriet! De tre bildene som ble stjålet er nå på plass igjen. Riften i portrettet av August Strindberg ble fagmessig reparert før det igjen ble hengt opp.

Refsnes Gods' "Restaurant Munch" har ikke bare i navnet, men også i kunsten, viet Edvard Munch (1863-1944) spesiell oppmerksomhet. "Restaurant Munchs" syv originale verker "Selvportrett", "August Strindberg", "Selvportrett i skygge", "Ung kvinne", "I blå kjole" samt "To mennesker" gir alle et umiddelbart inntrykk av at menneskene Munch har skildret ikke er uniformerte samfunnsdukker, men mennesker med kropp og sjel som puster, føler, lider og elsker.

HVEM PLEIET MOSSINGENE VED DET GAMLE SYKEHUSET?
Vi møter Hansine Jacobsen, Fredrikke (Dikka) Eliassen, Emilie Malmedal og Kari Uglen

Av Kirsten Wiik

 
Ved hjelp av Diakonissehuset Lovisenberg i Oslo har vi funnet fram til noen av kvinnene som arbeidet ved det gamle sykehuset i Sykehusgata 10 i Moss.

Diakonissene fikk utdanningen sin ved Diakonissehuset i Oslo. I Moss var man tidlig ute etter å få kvalifiserte sykepleiere. De som tok sykepleierutdanning tok del i en større samfunnsbevegelse. Mønsteret hadde vært at de som var ugifte, og de var tallrike, enten arbeidet hos egen familie eller var i tjeneste hos en annen familie. Blant unntakene var gang- og våkekoner som ble rekruttert fra arbeider- og tjenesteklassen. Nå søkte flere kvinner nye arbeidsfelt. På Diakonissehuset ble de første teoretiske kurs for prøvesøstre gjennomført allerede i 1871 under Rikke Nilsens ledelse, og samme år ble de første diakonisser inn- viet. Hansine Jacobsen ble innviet året etter.

Hansine Jacobsen: Ca. 1880
(Jabobsdatter Rolstad)

Fem måneder etter oppstart av Diakonissehuset startet i Asylet på Grønland begynte Hansine som elev hos diakonissene i 1869. I 1872 ble hun innviet til diakonisse. Hun var født i Ullensaker i 1837. Faren var husmann Jakob Kristof- fersen og moren Gurine Larsdat- ter. Ved Moss sykehus var hun bare en kort stund. Hun hadde vært ved Rikshospitalets kirurg- iske avdeling i perioden 1873-75, i Kristiansand 1875-77 og Diakonis- sehusets sykehus. Hun var over- søster fra 1877 og ble syk i 1883, så en gang der i mellom var hun en kort periode i Moss, før hun dro til Lovisenberg Moderhjem hvor hun senere ble. Kronikkforfatteren skriver i 1917 at "Det var saare primitive forhold, der de levedes under, men søster Hansine var aldrig stornøid, nei." Hun ble begravet femte søndag etter påske på Nordre gravlund i Oslo etter lang tids sykeleie.

Fredrikke (Dikka) Eliassen: 1875-1878 Dikka (Anne Fredrikke Mathil- de Eliasdatter) var født i Stavanger 5.4.1850. Moren var Inger Aanens- datter og faren dagarbeider Elias Ommundsen.  Hun  kom  til  Diakonissehuset i 1877, ble opptatt til prøvesøster i 1879 og innviet til diakonisse i 1884. I perioden 1875- 78 var hun i Moss, dvs. før Dia- konissehuset hadde overtatt an- svaret for driften av sykeshuset.

Etter Moss dro Dikka Eliassen til Rikshospitalet april 1879 og deretter til andre sykehus og menigheter. Hun led av sukker- syke, og like før hun døde hadde hun falt og brukket lårhalsen. Også hun ble gravlagt  på søstrenes gravplass på Nordre gravlund.
 
Emilie Kristiansdr. Malmedal: 1879-1880
 

Hun var født i Fræna i 1857 og døde 10.5.1940. Til Diakonisse- huset kom hun i 1877 og ble inn- viet i 1883. Hun var ved Moss Sygehus 1879-80. Etter Moss dro hun videre til andre sykehus. Hun døde av lungebetennelse.

Kari Uglen: 1886-1915
 
Kari Pedersdatter Uglen var oversykepleier ved Moss Sykehus 1886-1915. Hun var født i Daviken 24.2.1844 av Ragnhild Christens- datter Haus. Faren var gårdbruker Peder Pedersen. Hun kom til diakonissehuset  i  1872.  Før  hun kom til Moss arbeidet hun på Rikshospitalet, på Bergens Diakonissehjem, på Pleiestiftelsen for Småbarn i Stavanger, på et barnehjem i Drammen, på Tost- rupløkkens Lazaret i Christiania, og som det  står i nekrologen — hennes livsgjernings største inn- sats — fra september 1886, over- søster på Moss gamle Sygehus.

Her ble hun, med noen avbrytelser på grunn av sykdom, til oktober 1915. Det står: På Moss, hvor hun så lenge tjente på det game primitive sykehus, satte man stor pris på denne vederheftige tjenerinde som gjorde sin gjerning så fordrinsløs og bramfri. Det oppgis at det også lå en krans fra Moss kommune på kisten hennes. Hun ble begravd en torsdag 9. november på søstergravstedet.

HVEM VAR HEDEVIG JACOBA BLOM?

av Carl Johan Thorsen

I Strandsitteren nr. 2 2015 omtales folketellingen i 1891. Eksempelvis har man funnet at Syver Olsen var herskapskusk hos fru Hedevig Blom. Hvem var Hedevig Jacoba Blom? Kort fortalt ble hennes livsløp slik:

Datter av sogneprest Sandberg i Onsøy. Født 1808.
Ble opptatt som pleiedatter, ni år gammel, i Momme Petersons hjem, etter farens død.
Gift 1828 med Peter Christian Peterson, enearvingen til M. Peterson & Søn.
Enke i 1843. Satt igjen med syv barn. Et åttende ble født noen måneder etter mannens død.
Ledet M. Peterson & Søn fra 1843 til 1847.
Gift 1847, 39 år gammel, med Hans Blom, som var seksten år yngre. Han var 23 år gammel og medarbeider i firmaet. Han overtok samme år ledelsen av firmaet.
Fikk en datter, som døde ett år gammel, med Hans Blom.
Enke annen gang i 1868.
Ubestridt mater familias til sin død i 1893.

HVOR BLE DET AV HANSEN, OLSEN OG JOHANSEN?

Om etternavn i Norge og Moss

av Ole-Peder Kjeldstadli

Moss Avis skrev i 2008 at det er ganske stor sjanse for at det er Hansen du møter på gata. Hele 57.336 mennesker har det etternavnet her til lands. På andreplass kom Johansen (53.353). I 2012 var andelen -sen-navn på landsbasis sunket til 22 prosent, ifølge forskning.no.

Navnegeneralen i Statistisk sentralbyrå, Jørgen Ouren, satte opp en liste over de mest populære etternavnene i Norge. Utviklingen de siste tiårene viser en klar nedgang i bruken av -sen-navn. I 1975 var antallet slik:

1. Hansen (74.808)
2. Olsen (68.761)
3. Johansen (63.872)

25 år senere finner vi følgende antall med -sen-navn:

1. Hansen (61.433)
2. Olsen (56.555)
3. Johansen (56.012)

På totusentallet går det stadig nedover med
-sen-navn, og statistikken fra 2013 sier dette:

1. Hansen (53.948)
2. Johansen (50.698)
3. Olsen (50.182)

I Moss har det gjennom et par generasjoner også skjedd en tilsvarende dramatisk forandring i familienavn: På skolebilder fra 40- og 50-tallet har rundt 90 prosent av elevene -sen-navn. På årets konfirmantlister er prosenten nede i 20-25. Navnegransker Ivar Utne ved Universitetet i Bergen har regnet seg fram til at det blir 10 000 færre -sen-nordmenn hvert år.

Ny oppfinnelse

Etternavnet er egentlig en ny oppfinnelse, sier ekspert på etternavn Ivar Utne, som har sin arbeidsplass ved Nordisk institutt, Universitetet i Bergen. Først i 1923 fikk vi lov om personnavn i Norge. Den slo fast at alle skulle ha et fast etter-navn, og det var ikke lov å endre etternavnet uten tillatelse fra myndighetene. De som ble født etter 1. juli 1923 ble tildelt et slektsnavn fra far hvis foreldrene var gift, fra far eller mor hvis ugifte foreldre. Ved giftemål skulle bruden ta brudgommens etter-navn. Avvik fra dette måtte det søkes om.

Likevel er det slik at helt siden vikingtiden har barn fått etternavn fra den de var datter eller sønn av. Som oftest fikk de etternavn etter faren. På skolen har vi lært om Olav Tryggvason (faren het Tryggve) og Olav Haraldsson (faren het Harald). De som har etternavn som slutter på -sen har som oftest hatt en forfader som het første del av etternavnet.

Allerede i middelalderen ble faste slektsnavn alminnelig i Europa blant adel og borgerskap. Da en mengde utlendinger i 16. og 17. århundre innvandret til Norden, førte de sitt slektsnavn med seg. Her ble de ofte de toneangivende, og fra innvandrede adelsmenn, offiserer og borgere bredte den utenlandske navneskikken seg langsomt ut-over til innfødte embetsmenn, geistlige, borgere og bønder.

-sen-navn blir vanlig

Industrialiseringen og store flyttestrømmer til byene på 1800-tallet skapte behov for faste navn for familier. Ettersom mannen vanligvis var forsørger, var det naturlig å velge -sen-navn med hans fornavn. Mot slutten av 1800-tallet hadde over halvparten av innbyggerne i byene -sen-navn. Slike -sen-navn kalles patronymikon – et slektsnavn som er laget av faren eller en annen av forfedrenes fornavn med tilføyelsen sen, søn, son eller dat-ter/dottir. På samme måte viser metronymikon til morens navn. Eksempler på dette er Eiliv God-runarsson og Svein Estridsson. Nedgangen skyldes blant annet at -sen-etter-navn velges bort ved fødsel og giftermål. De mest brukte synker mest. Et poeng er at fordelingen av -sen-navn varierer veldig fra sted til sted. Det har sammenheng med flyttemønsteret. Steder med mye industri har fortsatt mye -sen, mens rene fraflyttingskommuner har nesten ingen, forteller Ouren i Statistisk sentralbyrå.

Som beskrevet ovenfor begynte noen få slekter å ta faste slektsnavn i høymiddelalderen. I Norge hadde folk på landet vanligvis patronymnavn til rundt 1900, da disse patronymnavnene «stivnet», det vil si at et tidligere patronym (mannlig form, -sen eller -son) ble brukt av en familie som etter-navn.

Tok gårdsnavnet

Mange tok i tillegg navn etter gården eller plassen de bodde på, men dette fungerte tidligere mer som en adresse enn et slektsnavn, og hvis man flyttet til en ny gård eller plass, tok man navn etter den nye gården eller plassen. Det betydde at en og samme person hadde ulike navn avhengig av hvor vedkommende gjorde tjeneste.

Rundt 1900 stivnet også denne typen navn, slik at man beholdt navnet selv om man ikke lenger bodde på gården eller plassen navnet viste til. I praksis kunne ett eller flere tilnavn bli brukt om samme person, som disse mellomaldereksemplene med moderne skrivemåte: Hellig-Olav, Olav Digre og Olav Haraldsson, og Hårek på Tjøtta.

Helt fram til 1900-tallet kjenner vi liknende navneformer, både i byene og på landet, men det holdt seg best på landet. Nyere eksempler er Bakke-Hans, Hans i Bakken, Sjur-Olina (datter av Sjur), Svarte-Henrik, Vesle-Ola, Alf Prøysens Jordmor-Matja, og kirkebokformer som Hans Pedersen og Marte Pedersdatter.

I overklassen og byene

Dette var i praksis bruksmåten for folk flest fram til faste etternavn ble tatt i bruk, først hos overklassen og i byene, til sist på landet etter inn-føring av personnavnloven i 1923.

Da overklassen i byene begynte med arvelige etternavn, var det svært ofte danske og tyske etter-navn, f.eks. Schreiner, Brun, Friis og Irgens. Dessuten var det -sen-navn og steds- eller gårdsnavn med dansk eller norsk opphav, som Andersen og Dahl eller Peterson.

I artikkelen «Gamle mosseslekter – Slekten Mos-sin» skrevet av Knut Thorvaldsen, ser vi hvordan -sen-navn (patronymikon) endres til slektsnavn. I 1634 fikk Moss en fogd med navnet Dines Ander-sen. Han var en av to sønner av kjøpmann Anders Mortensen fra Danmark. Sønnen Hans Dinesen skulle studere teologi ved København Universitet, men der var det et krav at man skulle ha et slekts-navn i stedet for sitt farsnavn. Han kalte seg derfor på latin «Dionysii Mossinius», dvs. Dinesen fra Moss. Slik oppsto slektsnavnet Mossin.

Mot slutten av 1800-tallet fikk man også arve-lige -sen-navn, først i de største byene. Etter 1900-årsskiftet tok folk i byene mer og mer i bruk gårdsnavn som etternavn. Da folk flest tok i bruk arvelige etternavn, ble også -sen-navn arvelige familie-navn. Dette er en spesiell tradisjon i europeisk sammenheng. Den var gjennomførbar i Norge fordi det var mange små enkeltgårder som lå spredt. I andre land i Europa er det mer vanlig med yrkesnavn.

Knut Hamsun

Chr. H. Falsen

Falsen og Ibsen er neppe de første man tenker på når det gjelder de mye brukte etternavnene på -sen. Falsen er blant de få sjeldne -sen-navn som er beskyttet ved lov. Knud Pedersen skiftet i sin tid navn til Knut Hamsun.

Innvandring til Moss

En av hovedkildene til kunnskap om innvand-rerne på Moss er de reviderte byregnskapene i Riksarkivet, Rentekammeret. Her finner vi mange personer som, ut ifra navnet å dømme, er innvandrere i første, andre eller tredje generasjon til Moss.

Allerede på 1500-tallet kjenner vi til innvandrere som bidro til å sette preg på ladestedet Moss. Moss fikk kjøpstadsprivilegier i 1720. Mange sentrale personer i byens industrivirksomhet ble da hentet inn fra utlandet for å fylle behovet for ekspertise. Og dette fikk betydning for etternavnene til byens innbyggere.

Momme Peterson Bildekilde: "Peterson og Familien

Det er særlig fire slekter som ble fremtredende i Moss, alle på næringslivets område og av utenlandsk herkomst. To slekter kom første halvdel av 1700-tallet, to mot slutten av århundret. Det er slektene Chrystie, Gude, Gerner og Peterson.

Chrystier kom fra Skottland, Guder fra Holsten, Gernere fra Danmark og Peter-soner fra Slesvig. Adler Vogt sier i «Personalia fra det gamle Moss» at det kan forundre at en så liten by som Moss med 1196 innbyggere greide å samle så "megen intelligens og dyktighet, og gi økonomiske grunnlag for de store formuer som disse fire slektene ervervet seg». Dette viser imidlertid at Moss tok vel imot innvandrere med kunnskaper og erfaringer som trengtes for å bygge et samfunn.

Også i manntallene 1840-44 dukker det opp personnavn som tyder på innvandrerbakgrunn, selv om fødestedet ikke (alltid) er nevnt. Noen eksempler: snekkermester Frantz Thestrup Münster, f. i Bragernes; skreddermester Andreas Rosenblad; kobberslagersvenn Severin August Bjurstedt; farver Ole Olsen Smaaland; kjøpmann Lyder Friderich Callundann; kjøpmann Carl Johan Prydz; hattemaker Otto Anthonius Stræth; snekkermester Carl Ludvig Krey, borgerskap 1841; og skomakermester Andreas Magnus Lundstrøm.

En femtedel er innvandrere

I nyere tid har innvandringen fra andre verdensdeler bidratt kanskje enda mer til å sette sitt preg på byen. At henimot en femtedel av innbyggerne er innvandrere, har naturligvis satt sitt preg på navnebruken i Moss i nyere tid. Ved starten av det 20. århundre var det svensker, dansker og briter som var de største innvandrergruppene i byen.

Rundt 70 år senere begynte innvandring til Norge fra ikkevestlige land å vokse kraftig. I 1970 hadde man ti tyrkere i arbeidsstokken på Moss Glassverk. Svenskene beholdt imidlertid sin plass som største innvandrergruppe, fulgt av dansker og pakistanere. I 2015 hadde Moss 2 827 ikke-vestlige innvandrere og 1147 norskfødte med innvandrer-foreldre.

Som nevnt kom mange av innvandrerne på 1800-tallet fra Sverige. En plass på Krapfoss fikk sågar tilnavnet «Lille-Sverige», men det bodde selvsagt nordmenn her også. Det var ikke uvanlig at mange her hadde et oppnavn. David «Blåsur» Olsen jobbet på Cellulosen, men sluttet da fami-lien arvet 5.000 kroner. En annen Olsen som bodde her var Karsten «Sola» Olsen. Han var sjømann, og mistet livet til sjøs under krigen. Da Karsten kom på besøk hos sine naboer sa folk ofte: Gløtt på vindu, for nå kommer sola!

Navneloven

I arbeidet med den første navneloven her i landet var ikke Justisdepartementet fremmed for å forby eller begrense bruken av -sen-navn. «Det vilde visstnok i og for sig være det ønskeligste, om man kunde faa begrenset den nu så utbredte anvendelse av patronymika som slektsnavn», skrev departementet i utkastet til loven om personnavn av 1923.

Da hadde departementet i flere tiår forsøkt å lage lovregler og prinsipper for hvilke etternavn eller slektsnavn som skulle være tillatt. I 1902 forelå et lovforslag, men det ble aldri vedtatt.

Loven fra 1923 påla ingen direkte å ta bestemte slektsnavn, men ga visse praktiske regler som skulle hjelpe folk med å skaffe seg slikt navn. Folk som manglet slektsnavn fikk -sen-navn slik skikken var, særlig i byene.

1923-loven fastslo videre at alle skulle ha et slektsnavn. Norge var sammen med Sverige og Tyrkia siste land i Europa som fikk rettsregler for etter- eller slektsnavn. Innføring av faste slektsnavn foregikk gradvis. Helt frem til en lovendring i 1979 fantes det folk som ikke hadde slektsnavn.

Og med den nye navneloven ble Gudbrand i Lia til Gudbrand Lie, og det var nå en kalte seg Olsen selv om pappa ikke het Ole. Nå ble altså slektsnavn overført til barna. Man ønsket å rydde opp i datidens ganske løse navneforhold gjennom den første navneloven av 1923.

Vanskelig å bytte før

Navneloven av 1923, som den gang stadfestet det som var blitt sedvane, gjorde det brått vanske-ligere å skifte familienavn, for eksempel fra et gårdsnavn brukt som etternavn til et -sen-navn. Og da moten begynte å gå motsatt vei i 1950- og 60-årene, gjorde den samme navneloven det vanskelig å bli kvitt -sen-navnene igjen.

Det er nok årsaken til at vi fortsatt har forholds-vis mange med -sen-navn blant oss. Skjønt for mange som i siste halvdel av 1900-tallet ble stanset av navneloven fra 1923, ble det etter hvert mer vanlig å ta morens etternavn.

Ikke uventet er det prosentvis flere eldre med -sen-navn enn i de yngre årsklassene. Ser man for eksempel på året 2002 hadde 26 prosent av alle nordmenn over 70 år slike etternavn.

Prosentandelen synker jo yngre årsklassene er – blant nyfødte barn var andelen 20 prosent.

Ny navnelov i 2003 har igjen gjort det lettere for alle som ønsker å skifte etternavn. Siden da har man hatt lov til å gå tilbake til tippoldeforeldres navn hvis man ønsker seg et nytt etternavn.

Bindestrek lovlig

Fra og med 2003 ble det igjen også lov å bruke bindestrek, noe som var populært blant borger-skapet allerede på slutten av 1800-tallet, og som ga oss etternavn som Berg-Hansen. Bruken av bindestrek er derfor igjen økende. Trolig er det mange som velger å ta både fars og mors etternavn med bindestrek imellom, uten at vi har tall for dette. I 2010 var det hele 7,8 prosent av nyfødte barn som fikk etternavn med bindestrek.

Først da det i 1964 ble innført obligatorisk fødselsnummer med 11 tall, fikk myndighetene en sikker identifikasjon av hvem som er hvem her i landet. Om denne trenden fortsetter, vil etternavn på -sen bli en saga blott i løpet av de nærmeste ti-årene, også i Moss.

Oppsummering

• Før ca. 1850: Tradisjonelt system med fornavn, patronym og gårdsnavn for de fleste

• Ca. 1850-1923: Overgangsperiode: gradvis endring som startet i byene mot å anvende arvet etternavn – i slektsgranskingen må vi i denne perioden vise forsiktighet og skjønn for å finne variantene og mest mulig korrekte navn, særlig for alle som flyttet fra landsbygda til byene

• 1923-1965: Den norske navneloven: alle skulle ha et etternavn. Barn skulle bruke farens navn, og kvinner skulle bruke ektemannens navn

• 1965: Kvinner kunne velge hvilket navn de ville bruke som gift og barn kunne få enten fars etternavn eller mors etternavn, typisk er å bruke begge, med det ene som mel-lomnavn

• 2003: Dagens navnelov trådte i kraft

Kilder:

• Byoriginaler og andre kjentfolk i Moss: Frank Berg

• NOU 2001:1 Utredning fra en arbeidsgruppe om navneskikker

• Innvandrerarkivet – immigrasjonsarkivet

• Personalia fra det gamle Moss Forfatter: Vogt, Adler

• Ulike utgaver av Moss Avis

• Wikipedia

Hvorfor JUSTUS?
av Kjell Henriksen

Innbyggerne i Bråtengata ved folketellingen i 1900

Begynnelsen på Bråtengata en desemberdag i 2007. På høyre side ligger husene i dag med numrene 1, 3, 5, 7, 9 og 11, men på venstre side er det ganske overraskende 2, 10, 14, 16, 18 og 20. Hva skjedde med Bråtengata 4, 6, 8 og 12? Jo, Bråtengata 4 ligger bak Bråtengata 2, og de andre numrene finner du i den lille gata som går ned mot Sjøgata (mellom Bråtengata 14 og 16) og som derfor også er en del av Bråtengata.

Av Eva Flørsheim (Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.)

Liker du å spasere forbi de gamle trehusene i begynnelsen av Bråtengata?
Selv om noen få av de gamle husene har blitt erstattet med nye, og andre har blitt påbygd og ombygd, kan man likevel lett tenke seg tilbake i tid.

Ser man tilbake til folketellingen i 1900, er det faktisk bare Bråtengata 2 som har det samme nummeret i dag som den gangen.
Dette ble en av utfordringene da jeg ville finne ut hvem som hadde bodd på denne gatestumpen for 116 år siden.

La oss gjøre et tankeeksperiment.

Folketellingen 1900
Det er om kvelden den 3. desember 1900. Vi står mellom de husene som i 2016 er Bråtengata 11 og 20, med ansiktet i retning kanalen.
(I denne teksten bruker jeg dagens gatenummer) Den eller de som har skrevet folketellingen for 1900 er akkurat ferdige med oppgaven sin og har gått. Vi har bedt de som bor her å stille opp ute i gata. Ut fra husene kommer voksne og barn, gamle og unge. I noen hus bor det tre personer. I andre hus bor det opptil 22 personer. Alt i alt står det nå omtrent 170 mennesker av de som er registrert her, omtrent halvparten menn og halvparten kvinner. Omtrent 55 av disse er ti år eller yngre.

IS-SKJÆRING PÅ MOLBEKK
av Solveig Haug Urdal

1909 ble det skåret is på Molbek for siste gang, og da tjente arbei- derne, som var fra M. Peterson & søn's sagbruk, 5 øre pr. isblokk". Disse opplysningene var i følge nå avdøde Tor Halvorsen.Min bestefar, Alfred Olsen Haug, deltok i isskjæringen på Molbekk fram til 1909, og jeg hørte mange historier i min barndom om slitet med å måke snøen av tjernet for at isen skulle bli tjukk og den tunge isskjæringen etterpå.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag197
Igår441
Denne uka197
Denne måneden5430
Totalt1975694

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown