KRABBEN

av Karin Behn Skjævestad

Midt i nåværende Gimleveien lå "Krabben" og stengte all trafikk videre, og midt i "Krabben" lå huset til Henrik Kristiansen, "Steinhytten" eller "Støberiet" som det het offisielt. Dette var det eneste murhuset i området og ble bygget av Carl Christiansen i 1890 årene.

"Steinhytten" behersket all trafikk gjennom området, og her drev han sin vognmannsforretning. Han hadde flotte hester som det gikk frasagn om lenge etter at de var borte. Da Gimleveien ble ført gjennom Krabben måtte "Steinhytten" rives og et nytt hus kom opp på den andre siden av gaten, i dag Gimleveien 24. Henrik Christiansen, "Steinhytten", var en av de første som begynte å selge iskrem i Moss. "Ola Sønnavind" holdt seg på østsiden av kanalen, og "Steinhytten" på vestsiden. Datteren Dagny, gift med Einar Behn, overtok dette huset i Gimleveien. Ennå ligger noen av de gamle koselige husene i den øvre delen av Krabben. Alle er over 100 år gamle. Noen nye er kommet til. Leif Frøshaug forteller om de "gamle gode dager" da man kunne "aka" ned Krabben med "slae". Selv bor han på hjørnet i en koselig villa med det flotte navnet "Trevier". Flott fransk navn? "Nei", sier han, far, mor og meg, det ble "tre vi er". Slik oppsto navnet.

KREMATORIET I MOSS
av Ole Peder Kjeldstadli

I utstillingen til Moss Dagblads arbeiderbladminner finner vi et oppslag som forteller at etter at regjeringen Nygaardsvold hadde over-tatt i 1935, ble Moss på mange måter utstillings-vinduet for ”den nye arbeidsdagen”. Nye bygg i funkisstil, som Parkteatret, Parkbygningen, Jeløy Radio og Krematoriet, ble reist i Moss, og byen tiltrakk seg ny industri.

Krematoriet ble tatt i bruk fra 1938, men på det samme området hadde det vært kirkegård helt siden 1833. De første årene foregikk alle begravelsesseremonier ute i det fri. Sommeren 1856 ble det oppført et enkelt bårehus, men det var fremdeles ikke noe forsamlingslokale her. Etter flere tiår kom det et enkelt bårehus før Moss Sparebank i 1881 ga midler til et nytt gravkapell. Det var et nokså beskjedent bygg, med et forsamlingslokale på 50 kvadratmeter. Bygningen hadde et utbygg på hver side. Et rom til redskaper, og et for kister. Gravkapellet ble senere noe utvidet, men det var fremdeles alt for lite midt på 1930-tallet.

KURBADET

av Karin Behn Skjævestad

Da Moss Søbadindretning åpnet den 17. juni 1835 var dette badet det første medisinske bad i Norge, og da også det første badet som ble åpnet i Christianiafjorden. Senere kom det bad rundt hele fjorden,og også mange andre steder. De som hadde tatt initiativ til opprettelsen av denne badeindretningen var David Vogt, Hans Chrystie, Mathias Gude, P. C. Peterson og Wankel. Badehuset var et stort pent hus beliggende ved Værlebukten, og den 5. juli hilste dampskipet Prins Carl badet med kanonskudd, badet besvarte salutten med skudd fra egne kanoner.

Det var alminnelig anerkjent at bad hadde stor betydning for helsen, og det var populært blant de kondisjonerte "å ligge ved bad". Man kunne velge mellom forskjellige typer bad, som man kunne bestille til faste tider. Det mest vanlige var Karbad, der badekarene de første årene var av blikk, senere erstattet med kar av eik. Dusjbad kunne man også få, dette beskrives slik: Andvendelse av Vand i form av en eller flere med Kraft på enkelte dele innvirkede Straaler. Det lidende sted ble smurt ind med gytje, skyllet av med vandstråle, hvoretter man tar Karbad.

Gytjen ble hentet i Evjesund, fra 1918-19 av Emil Hansen fra Bråtengata. Han hadde en stor snekke hvor det var plass til 32 kasser om bord, slik at man kunne frakte ca. 2 tonn om gangen. Senere overtok hans sønn Harry denne tunge jobben.

De badende ble ikke smurt inn med gytje, men den ble rullet inn i lange sekkefiller som ble kokt i store gryter utenfor badet. Disse fillene ble så brukt til omslag for å lindre for eksempel gikt. Det ble også kokt furunåls- ekstrakt, til et kok på 1500 liter gikk det med 10 sekker furu og 5 sekker ener. I badekaret ble det lagt jernkuler, det skulle gi jernholdig vann, som skulle være godt for helsen.

Styrtbad var en blikkasse med mange hull, hvori slås inntil 42 potter (ca. 40 l. ) vann, som faller ned på den badende som styrtregn, hvoretter følger et almindelig Karbad.

Fra 1837 ble det også anledning brygger førte ut til to badehus, ett for kvinner og ett for menn, hver med tre små avkledningsrom. Anlegget ble senere utvidet. På herresiden ble det innerst laget to små badehus for de mindreårige og ikke svømmedyktige, og ytterst et større anlegg med tre rom på hver side og en hvileplass imellom. På damesiden var det bare ett badehus på grunnen og et hus med seks rom ytterst.

Hele dette anlegget, både badehusene og bryggene, måtte demonteres før høststormene satte inn, og hadde derfor enkel lemmekonstruksjon.

Det var ikke tilfeldig at landets første sjøbad ble bygd i Moss. Værlebukten lå godt beskyttet på tre kanter, selve havet sto på fra syd. Saltholdigheten var også ansett for å være svært
god (før kanalen ble gravet ut). Det var også kort avstand til hovedstaden. I badehuset var det åtte badekammere, fire for damer og fire for herrer, et felles

Conversasjonsværelse med balkong til sjøen, et dameværelse og et restaurasjonsværelse. Badehuset åpnet klokka seks om morgenen og lukket klokka ni om kvelden. Til glede for gjestene ble det gjennom årene gitt forestillinger av lettere art på badet, og det ble arrangert kortkvelder og danseoppvisninger. De såkalte Badesoiréer ble arrangert helt fram til 1900.

Kong Oscar II og Dronning  Sophie og deres barn tilbrakte hele sommeren 1878 i Moss, til stor glede for byens borgere – og kongeparet selv. Kongen besøkte ofte badet under sitt opphold her. Da de reiste fra byen forærte han badet en lysekrone og to lampetter. (Disse er dessverre forsvunnet.)

Noen økonomisk suksess ble dette badet aldri, det ble intet utbytte til aksjonærene. I 1920 overtok Moss Kommune badet, som fikk navnet Moss Kurbad.

Noen minner har vi igjen etter dette badet, på Torderød er det en del møbler som ble gitt til Moss og Omegns Museumslag. En fin modell av Moss Kurbad, laget av Ivar Bruun, og finansiert av Selskabet til Moss Bys Vel og gitt til Moss og omegns Museumslag, er nå i Moss Ættehistorielags eie.

Moss Kurbad ble stengt i 1958. Bygningen ble revet 10 år senere.

Kilder:

  • Østfoldarv, artikkel av Lauritz Opstad.
  • Kurbad ved Skagerak, artikkel av Torill Wyller og Ole Martin Eide.
  • Fra Småbylivet i Moss, av J.H. Vogt.

 

KVINNE VAR KVINNE VERST
av Oddvar Aasen

Systematisk strøket første året med allmenn stemmerett

Kommunevalget i 1913 var det første valget med lik stemmerett for kvinner og menn. Man skulle kanskje tro at det ville gi seg utslag i at flere kvinner kom inn i kommunestyrene, ikke minst på bakgrunn av den meget aktive kampanjen kvinneorganisa- sjoner hadde ført for denne retten, men det var ikke tilfelle. I Moss ble det faktisk færre kvinnelige representanter i 1913 enn tre år før. Fra Arbeiderpartiets liste kom Anna Hagmann inn som siste representant, mens Maren Markussen ble første vararepresentant. En gjennomgang av Moss Socialdemokrat for året 1913 er nedslående hva angår kvinners plass i politikken etter at de fikk sin stemmerett. En ting er at den radikale avisa ikke synes spesielt opptatt av det demokratiske ved at alle kvinner nå kunne stemme. I vår tid ville helt sikkert en så viktig historisk begivenhet som likestilling mellom kjønnene fått mesteparten av oppmerksomheten. Når resultatet ble nedslående er det kanskje ikke så rart at Anna Hagmann, partiets eneste bystyrerepresentant, skriver følgende i referatet i det første møtet i Moss Arbeiderpartis kvinneforening:

KVINNELIG STEMMERETT
av Ole Peder Kjeldstadli

Stemmeretten ble utvidet til å gjelde kvin- ner på forskjellige tider i forskjellige land, og i mange tilfeller ble den også trukket tilbake etter noen år. Det var også vanlig at kvinner hadde strengere vilkår for å få stemmerett enn menn, for eksempel ved at bare gifte kvinner fikk retten.

I Sverige ble stemmerett for skattebetalen- de kvinner innført med frihetstiden i 1718, men ble trukket tilbake i 1771. Det første stedet som innførte kvinnelig stemmerett var New Jersey. Der ble det innført i 1776, men trukket tilbake i 1807. Pitcairnøyene var neste sted, i 1838. Deretter kom Sør-Australia i 1861, og så fulgte forskjellige territorier i USA.

KVINNERS STEMMERETT I ULIKE LAND PÅ 1800-TALLET

av Ole Peder Kjeldstadli

Stemmerett er retten til å avgi stemme ved et valg. Dette kan eksempelvis være stortings- valg, kommune- og fylkestingsvalg, valg på årsmøter eller andre demokratiske valg. Stemmerett blir ofte satt i forbindelse med valg av styre i landet (stortingsvalg). Det blir også gitt stemmerett til medlemmer av demokratiske organisasjoner ved årsmøter og lignende.

Til og med slutten av 1800-tallet var det utvilsomt slik at kvinnes plass var i hjemmet, der hun skulle stelle huset og ta seg av barna. Dette var en rolle som var godt innarbeidet i samfunnet. Få kvinner tenkte over sin situa- sjon som undertrykking. Ingen kvinner hadde makt og ingen kvinner skulle ha makt. Samfunnsansvar og makt var menns oppgave.

I utredningen "Stortinget om Stemmerett for kvinner 17. mai 1814-11. juni 1913" konkluderer flertallet slik: Men vi tror dog, de fleste med os kun gaar ud fra den enkle uimodsigelige Sandhed, som hidtil altfor lidet er trængt igjennem, at Kvinden ligesaavel som Manden er og bør ansees for - et Menneske et selvstændigt tænkende og villende Væsen med Rettigheder og Pligter og personligt Ansvar.

Forholdene for lærlinger i "gamle dager".
av Eilert Hansen

Å være lærling i dag kan ikke sammenlignes med hvordan det var for et par hundre år siden. Det er en avstand, ikke bare i tid, men i mental innstilling til menneskeverdet som skiller lærlingen fra den gang med kollegaen fra i dag. Lærlingens kår var nogenlunde de samme så lenge håndverket var organisert i laug, ikke bare i Norge, men hele Nord- Europa hadde omtrent samme rettstil- stander. Man mener at laug har bestått i Norge helt siden 1300-tallet, men begynte for alvor å gjøre seg gjeldende på 1500- tallet. Lærlingen hadde litt beskyttelse i det lauget han tilhørte, når han først var godtatt. En betingelse for å bli godtatt, var at han var født i ekteskap. Uekte barn ville kaste skam over standen. Var lærlingen først godtatt, kom han under sin mesters varetekt. Både svenner og lærlinger bodde hos mesteren som medlemmer av hans husstand. Lønnen var liten, maten skral og arbeidsdagen lang.

Oscar Pedersen skriver i "Håndverksliv i gamle dager": Læretiden var en hard tid. Lærlingen skulle være først oppe om morgenen og sist i seng om kvelden. Han skulle gjøre rent, bære ved og vann, hente øl til svennene, passe mesterfruens unger osv. Han hadde ikke lov til å si et ord, heller ikke til svennene, uten at han ble spurt. Han var en kuet stakkar. Ofte ble han brukt til huslig arbeid og alt mulig, slik at han lærte svært lite av det fag han skulle lære. Da kunne det føles som en befrielse da læretiden var over. Først da kunne han føle seg som menneske.

Den truende pekefinger var stadig fremme og advarte lærlingen: "Gjør du dette som er blitt sagt og som du er formanet, så vil du få ros. Gjør du det ikke, kan jeg straks gi deg beskjed om at det vanker pryl. Du vil bli hilst velkommen av Mester Erik og få smake den på fersk gjerning. Du må dra omsorg for at intet tapes ved din etter- ladenhet, ellers vet du nå at det må betales med sviende ryggstykker så du får grunn til å skrike høyt."

Fra "Det gamle Moss" finner vi et godt bilde på lærlingens rettslige stilling: -En lærling hadde rømt fra skreddermester Reinsch. Det var en spedbygget gutt i 16- 17 års-alderen, og neppe egnet til å tilbringe livet sammen- krøket på skredder- bordet. Han stakk av, og da sto det i "Brev- duen", byens første avis, i mars 1838: "Jeg anmoder Alle og Enhver, Lendsmand og Andre, som måtte antræffe eller opspørge bemeldte Lærerdreng, at lade Ham på mine Vegne anholde, og paa min Bekostning hidtran- sportere." En sammenligning er det som på denne tiden skjedde med slaver som rømte fra de amerikanske plantasjer.

Også senere på 1800-tallet var lærlingens kår her i byen fremdeles under det menne- skelige. Snekkermester Andresen fortalte at allerede første dagen han var i lære hos Hans Jakobsen, fikk han en kilevink av en svenn fordi han spurte etter mesteren. "Snakker du til meg med lua på, gutt?" Enda mesteren ikke var av det umulige slaget, var det ikke snakk om å like seg. Opp kl. 5 og arbeidet varte med knappe pauser for mat og hvile, til kl. 8 om kvelden. De fleste bodde hos snekker- mesteren og spiste ved hans bord. Han var som en familiefar. Det var flott i de tider å få smør på bordet.

Men det var en brutal tid. Hva hadde ikke enkeltmennesket lidd gjennom de århundrer som kalles den mørkealder. Inkvisisjon, heksebrenning, håndavhugging og kagstryking for det vi i dag ville kalle forseelser.

Når en håndverkersvenn i gamle dager var opptatt i sitt laug, var han bundet av mange skikker, statutter og sedvaner. Det var strenge regler for svennenes liv. Noen steder hadde de fullstendig karakter av en borgerlig straffelov. Svennene bodde som regel hos mesteren, hvor de delte familie- livets glede og hygge. Men dog i all ærbar- het. Bakerlauget i Bergen bestemte i statut- tene fra 1597 at "dersom en Bagersvend lokker eller beligger sin Husbondes Pige eller Tjenestekvinde, da skal han være under Øvrighetens Straf til Kongen og Byen, og forvises av samme Bagerembede". Ja, slik var det i "de gode gamle dager". Det var sannelig en streng straff for å smake litt på kunnskapens tre, ikke bare å bli overgitt til myndighetene, men også embedsfortapelse.

Et håndverkerlaug på 1500-tallet hadde et møtereglement på 19 punkter, og det var neimen ikke lite man skulle være obs på:
- Blir noen uenige med en annen i vår forsamling, og den ene trekker kniv mot den andre, da skal han ha forbrudt en halv daler.
- Spiller noen motvillig så meget øl at han ikke kan skjule det med sin fot, skal han bøte 4 skilling.
- Tar noen så mye øl til seg at han gir det opp igjen, bøter han 8 skilling.
- Er det så at noen kaster opp, og siden kommer inn i vårt lag og setter seg til å drikke på ny, skal han ha forbrudt 16 skilling.
- De som sverger ved Guds martyrium, sår eller sakramenter, eller nevner den onde mann, skal for hver gang det skjer ha forbrudt 4 skilling.

Og i alle tilfelle skulle det halve gå til de fattige.

Kilder: Moss Dagblads håndverks-
nummer 1973

 

 

Lensmannspapirer fra Værlegata til Statsarkivet
Av Oddvar Aasen

Da Hallvard Hansen og Per Stenberg kjøpte Værlegata 19 i Moss i 1974 fulgte det med et stort grønt pengeskap. Minst 500 kilo veide det, og A-laget til Rapid måtte til for å få monsteret ut av rommet som Hallvard skulle innrede til bad. Nøklene fulgte med og i pengeskapet befant det seg en rekke protokoller fra Jeløy og Rygge lensmannskontor. En mappe med diverse korrespondanse lå også der.

De to nabokommunene til Moss hadde inntil 1943 felles lensmann, og den siste før sammenslåingen av Jeløy med Moss i 1943 var Søhoel.

Han styrte lensmannskontoret fra sin private bolig i Værlegata.
I tidligere tider hadde lensmennene oppgaver også ut over det rent ordensmessige. Brannkassene lå under deres domene, og de drev også med utpantinger. Under krigen kom også krigsskadetrygden inn i ”porteføljen”. Disse arbeidsoppgavene krevde nøyaktig bokførsel, og det er disse bøkene som ble liggende igjen i pengeskapet i Værlegata 19 da embetet ble laget ned og delvis overført til Rygge. Sannsynligvis var pengeskapet for tungt til å ta med seg.

Lensmannspapirer fra Værlegata til Statsarkivet

Av Oddvar Aasen

Da Hallvard Hansen og Per Stenberg kjøpte Værlegata 19 i Moss i 1974 fulgte det med et stort grønt pengeskap. Minst 500 kilo veide det, og A-laget til Rapid måtte til for å få monsteret ut av rommet som Hallvard skulle innrede til bad. Nøklene fulgte med og i pengeskapet befant det seg en rekke protokoller fra Jeløy og Rygge lensmanns-kontor. En mappe med diverse korrespondanse lå også der.

De to nabokommunene til Moss hadde inntil 1943 felles lensmann, og den siste før sammen-slåingen av Jeløy med Moss i 1943 var Søhoel. Han styrte lensmannskontoret fra sin private bolig i Værlegata.

I tidligere tider hadde lensmennene oppgaver også ut over det rent ordensmessige. Brannkassene lå under deres domene, og de drev også med ut-pantinger. Under krigen kom også krigsskade-trygden inn i ”porteføljen”. Disse arbeidsoppgavene krevde nøyaktig bokførsel, og det er disse bøkene som ble liggende igjen i penge-skapet i Værlegata 19 da embetet ble laget ned og delvis overført til Rygge. Sannsynligvis var penge-skapet for tungt til å ta med seg.

LOV TIL Å STEMME, MEN IKKE BESTEMME
av Bjørn Wisth

Det tok 84 års kamp – fra 1814 til 1898 – før det ble innført alminnelig stemmerett for menn. For kvinner tok det ytterligere 15 år – til 1913 – før de fikk like rettigheter som menn ved kommunevalg og stortingsvalg. Men det var langt verre å få valgt inn kvinnelige representanter. Kvinner fikk lov til å stemme, men ikke bestemme! Selv om det mange steder var flere kvinner enn menn som deltok i valgene.

Helt fram til 2. verdenskrig var det menn som sikret seg taburettene i både kommunestyrer og på Stortinget. Slik var det også i Østfold fylke, som fram til 1. januar 1919 het Smaalenenes Amt.

I Moss fikk kvinnene aldri mer enn fire representanter i bystyret. Ikke før etter krigens slutt i 1945. Kvinnebyen i vårt fylke var utvil- somt Fredrikstad. I 1913 var faktisk planke- byen best i Norge og valgte flest kvinner til kommunestyret (flere enn både Kristiania og Bergen). 12 kvinner mot to i Moss! Hvorfor den store forskjellen? Det har vi ennå ikke fått noe godt svar på. Men vi har tatt en titt på hvordan kommunevalgene i Moss og herredene omkring artet seg for kvinnepolitikere i valgårene 1901 til og med 1913.

" – og likene lå på steile i 3 år.."
Om Ludvig Munk - en lensherre uten nåde.
av Bjarne Logstein

400 år, fram til 1814, var Norge underlagt Danmark. Danske admini- stratorer ble sendt opp til Norge for å inndrive skatter og avgifter til danske- kongen. Ofte ble meget harde metoder benyttet i dette arbeidet.

Disse skattepengene ble ikke brukt til å bygge slott og vakre bygninger i Norge. Nei, de ble sendt til kongen i København. Mange staselige slott og andre prestisje- bygninger i København er nok betalt med skattepenger fra fattige norske bønder. Mange vil si at Norge ble utplyndret. Noen historikere kaller denne perioden for "400 - årsnatten".

En av disse danske administratorer var en av vår families 11 x tippoldefedre, Ludvig Ludvigsen Munk . Han var født i Danmark i 1537.

LYSTGÅRDENE PÅ SØNDRE JELØY OG DERES PRAKTFULLE HAGEANLEGG
Av Arild Johnsen

Som bakgrunn for denne artikkelen ligger en betydelig registrering foretatt i 1960-årene av Professor e.m. Magne Bruun ved Institutt for landskapsarkitektur ved NLH over hageanlegg i Moss, herunder de nevnte anleggene på Jeløya.

Historisk bakgrunn
Omkring år 1800 foretok det høyere borgerskapet i byen oppkjøp av de uanselige gårdene og husmannsplassene på Søndre Jeløy og opparbeidet disse til mønsterbruk etter danske og engelske forbilder. Gårdene Refsnes Reier, Torderød og Orkerød ble i 1805 fremhevet som mønsterbruk. I 1814 kjøpte kjøpmann Momme Peterson eiendommen Grønli som landsted. I 1824 kjøpte Jonas Anton Hielm Alby, og flyttet dit. Det er ikke tvil om at kjennskapen til disse anleggene førte til at borgerskapet ønsket at man også i byen skulle få del i denne utviklingen. Derfor ble det tidlig i 1880-årene dannet «Selskabet til Moss byes forskjønnelse». Dets formål var å få anlagt parker også i byen. Kanalparken var det første som ble opparbeidet på fyllmassene fra kanalgravingen.

Noen av de viktigste anleggene
Det som tas med her, er de hageanleggene som ennå finnes i en eller annen form. Det er i den forbindelse aktuelt å nevne fire anlegg, Torderød og Kubberød fra slutten av 1750-årene, Grønli fra 1814 og Alby fra 1824.

hd1Malermester Hans Didriksen (1886-1965)
av Heidi Morrell Andersen

De som har bodd i Moss en tid, kjente godt til Malermester Hans Didriksen. Han var interessert i malerkunsten fra ung alder og valgte sin utdannelse deretter. Etter svennebrev i malerlære, reiste han til Kristiania for å gå på Kunst- og Håndverkskolen. Der i kunstnermiljøet fikk han gode venner som han dro ut i verden med. Kunsten skulle oppleves og utvikles. De såkalte "vandreårene" ble viktige år for Hans Didriksen og ble tilbrakt i Italia, Tyskland og Danmark.

«MY BOSS IN MOSS» og MARSHALLHJELPEN
av Oddvar Aasen

Marshallhjelpen fra USA var et økonomisk hjelpeprogram som skulle få Europa på fote igjen etter andre verdenskrig. Det var oppkalt etter utenriksminister George C. Marshall som i en tale i juni 1947 sa at det var nødvendig med hjelpetiltak for å få til den økonomiske gjenreisingen i Europa. Planen var også et ledd i å demme opp for kommunismens spredning. Den kalde krigen var i full gang og Stalin kontrollerte en rekke østeuropeiske land. Og kanskje mest: planen var et ledd i amerikanernes ønske om eksport av overskuddsprodukter, for eksempel tobakk.

I tillegg trappet amerikanerne opp innsatsen for å stimulere europeerne til produktivitetsforbedringer, i første omgang primært gjennom teknisk assistanse. Det gjorde de dels gjennom arbeid direkte på bedriftsplan, dels ved å invitere representanter for så vel bedriftsledere som fagforeninger på studie-turer til USA. Fra 1951-52 ble denne tilnærmingen formalisert i Norge gjennom en omfattende produktivitetssatsing med sterk vekt på samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

 

Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon, Del I

av Eilert Hansen

Denne historien har kommet i stand etter at jeg kom over en liste på Digitalarkivet som viste "Pri- sonfanger 1807-1814". Listen inne- holder navn på de som av forskjellige grunner ble tatt til fange av engelskmennene under Napoleonskrigene. I 1807 ble Danmark- Norge dratt med i denne feiden og dermed ble også norske og danske sjøfolk tatt til fange. Jeg filtrerte denne listen og fikk ut de som hadde oppgitt Moss som hjemsted. Det viste seg at det var 25 mossinger som hadde vært innom "prisonen". (Det kan ha vært flere, for endel har ikke oppgitt hjem- stedet.)

En av disse skilte norsk krigsskip. Etter litt søking på Internett fant jeg ut mer om krigsskipet, og det slaget det hadde vært med i da Jens Olsen ble tatt til fange og ført til England. Noen litteraturhenvisninger og søking etter gamle bøker på Internettv førte meg til København, hvor jeg i et antikvariat fikk 1814.

På en annen ferietur til Danmark hadde jeg på forhånd funnet et lite museum som hadde en liste over hele mannskapet på nevnte krigsskip. Der sto det også noen kommentarer om hvem som ble såret og hvem som døde i slaget. Det viste seg at det var fem mann fra Moss på det krigsskipet.

Norge inngått krigene i Europa var det gode tider for landet. I 1798 hadde Engligere, med konvoibeskyttelse, kunnet frakte forsyninger til Englands fiender, men nå krevde England retten Norge ble skjerpet, og på vinteren 1801 var forholdet norske krigsflåten var betydelig, men kunne ikke alene utgjøre noen trussel mot England.

Men Danmark kontrollerte med denne flåten innseilingen til Østersjøen, hvorfra store deler av Europa og England fikk mye av sitt korn. Øst-Europa og Russland var betydelige korneksportører, og England fryktet at Napoleon skulle kontrollere den dansk-norske flåten og dermed kutte korntilførselen til England.

Skjærtorsdag morgen den 2. april 1801 klargjorde  admiralene Hyde Parker og hans nestkommanderende Horatio Nelson til kamp mot danskene i København. Selv om den engelske tonen hadde vært truende
i lang tid, kom angrepet overraskende på danskene. Fra Kronborg festning ved Helsingør, som sammen med svenskene skulle beherske Øresund, teren, men i all hast ble det lagt ut en forsvarslinje ved innseilingen til København. Denne besto av nedriggede skip og flåter med kanoner på. Det ble en hard kamp med voksende tapstall på begge sider: det sies over 1000 drepte og norsk side og kanskje det dobbelte på engelsk side.

Øverstkommanderende for den engelske flåte, Lord Hyde Parker, lå lenger ute i Øresund, og signalerte inn til sin nestkommanderende om å stanse kampene. Nelson, som tidligere hadde mistet synet på det ene øyet, satte kikkerten for det blinde øyet, og hevdet senere at han ikke hadde sett ordren fra Hyde Parker. Det var da bløffmakeren Lord Nelson skrev et brev til den danske kongen hvor han lovet å skåne de til fangetagne danskene hvis Danmark innstilte kamphandlingene. I motsatt fall ville han brenne alle de erobrede danske skipene uten å ta hensyn til mannskapene. Da kongen mottok brevet, var det hans vurdering at fortsatt kamp var nytteløst, og kamphandlingene ble innstilt. Da brevet ble sendt fra Lord Nelson, hadde han ikke erobret et eneste dansk skip, men han fikk lurt danskene til å gi seg.

Lord Nelsons
brev til danskekongen:

"Lord Nelson has directions to spare Denmark, when no longer resisting, but if the firing is continued on the part of Denmark, Lord Nelson will be obliged to set on fire all the floating batteries he has taken, without having the power of saving the Brave Danes who have defended them.

Dated on board His Britannick Majesty's Ship Elephant
Copenhagen Roads April 2nd. 1801
Nelson & Bronte

Vice admiral under the Command of admiral Sir Hyde Parker"

BILDE

Nelsons brev til danskekongen

På norsk :
"Lord Nelson har ordre om å skåne Danmark, hvis det ikke lenger ytes motstand, men hvis skytingen fortsetter fra dansk side, vil Lord Nelson være nødt til å sette fyr på alle de flytende batterier han har erobret, uten at det står i hans makt å redde de tapre danskene som har forsvart dem.

Datert ombord i Hans Britiske Majestets Skip Elephant Københavns Red, 2. april 1801 Nelson & Bronte

Viseadmiral under admiral Sir Hyde Parkers kommando"

 

Nøytralitetsforbundet med Russland, Sverige og Preussen måtte nå oppgis, og dansk-norske skip skulle nå kunne kontrolleres av engelskmennene. Dessuten skulle engelske skip kunne bruke dansk-norske havner, og kjøpe forsyninger der. Til gjengjeld ble alle dansk-norske krigsfanger fri- gitt. England hadde trodd at Napoleon var i ferd med å vinne Danmark-Norge over på sin side, og dermed få tilgang til den dansk-norske flåten. I virkeligheten var det slik at Danmark- Norge var på gli over på engelsk side. Etter dette angrepet ble det heller til at Danmark-Norge nærmet seg den franske siden i konflikten. Kampene ble siden kalt "Slaget på Reden".

Som en kuriositet kan nevnes: Det berømte "mytteriet på Bounty" skjedde i 1789. Her ble kaptein William Bligh og 18 mann satt i en livbåt og sendt ut på det åpne havet. Etter en lang reise når de land, og kommer etter hvert til England. I mars 1801 får kaptein Bligh kommandoen på HMS Glat- ton, og er med i Nelsons skvadron under "Slaget på Reden", hvor han utmerker seg. Han ble senere guvernør i Australia.

Formålet med Englands angrep på Danmark var somtidligere nevnt å få Danmark-Norge til å forlate det væpnede nøytralitets- forbundet. Det greide de, men vi var fremdeles nøytrale i forhold til "Napoleonskrigene". Noen år senere utstedte Napoleon en deklarasjon om at alle handels og øvrige forbindelser med England skulle opphøre. England svarte med et forbud mot all skipstrafikk til og fra havner i Frankrike og havner i land som var allierte med Frankrike. Danmark-Norge ble regnet som alliert med Frankrike.

England fryktet at den dansk- norske flåten skulle falle i Napoleons hender, og planla derfor å tiltvinge seg flåten, om nødvendig med makt. Siden Napoleon på denne tiden hadde en stor hærstyrke av spanske,
hollandske og franske tropper liggende ved Hamburg, under ledelse av Jean Baptiste Bernadotte, var tiden knapp for engelskmennene.

 

Øjebliksbillede fra Slaget på Reden 2. april 1801, maleri av Neumann

 

Viseadmiral Horatio Nelson 1758-1805

 

I juli 1807 sendte så England en stor invasjonsstyrke til Danmark for å kreve å få utlevert den danske flåten. Det fikk de ikke uten videre, og i august landsatte de 20 – 30.000 mann syd for Helsingør. Disse omringet
København og besatte hele Sjælland. Både 1. og 2. september kom de med oppfordringer til danskene om å overgi seg og utlevere flåten. Danskene sa NEI. Deretter startet fire døgn med terrorbombing av København, med bomber og brannraketter, både fra landsiden og fra den engelske flåten. Den 6. september overga Københavns kommandant byen, og aksepterte vilkårene. 1600 mennesker var da omkommet i København på grunn av bombingen, 1000 ble såret og 300 hus helt ødelagt.

Engelskmennene brukte så en drøy måned på å utruste og gjøre i stand den dansk-norske flåten, og den 21. oktober 1807 seilte 16 linjeskip, 15 fregatter og korvetter, 14 mindre fartøyer samt 92 koffardiskip med materiell av sted til England under engelsk flagg. Et linjeskip var det største av krigs- skipene på den tiden. De kunne ha en besetning på opp til 900 mann og hadde minst 50 kanoner. Nå var vi blitt tvunget ut av nøytraliteten og over på Napoleons side. Sverige gikk derimot  med på Englands side. Den blokaden England satte i gang av Norge, resulterte i stor nød i landet, og varte helt til freden kom i 1814.

Det var under denne blokadetiden at Terje Vigen rodde til Danmark for å hente korn. Her er et vers fra Terje Vigen:
"Så lakked og led det til krigens år i attenhundred og ni. Endu går sagn om de trængselskår, som folket da stedtes i. Engelske krydsere stængte hver havn, i landet var misvækst og nød, den fattige sulted, den rige led savn, to kraftige arme var ingen til gavn, for døren stod sot og død."

 

Tapet av flåten var en katastrofe, og det var verken tid, penger eller eiketrær nok til å bygge en ny flåte. 2000 eiketrær måtte til for å bygge et linjeskip. Derfor ble det satset på et stort antall små kanonbåter. Disse ble stasjonert rundt omkring i Danmark og Sør-Norge. Her lå de og lurte på engelske konvoier og drev geriljakrig mot disse. Samtidig ble også kaperfart (sjørøveri) tillatt, og mang en formue ble skapt langs sydkysten av Norge i de dager. Selv i våre dager kan vi finne vel- stående sørlendinger som har sin formue fra disse tider. Bare i Kristiansand ble det utrustet ca. 70 kaperfartøyer. Det anslås at ca. 450 utenlandske skip ble kapret
og ført til Norge, hvorav ca. 300 til Kristiansand.

Danmark startet en storstilt planting av eiketrær etter et regjeringsvedtak i 1807. Det ble plantet mer enn 90.000 trær, og i dag står disse eikeskogene klare til å brukes som materialer til nye linjeskip. ☺

 

Engelskmennene drar avgårde med den dansk-norske flåten, maleri av Christian Mølsted

Men ett skip i den dansk- norske flåten hadde engelskmennene ikke fått tak i, og det var linjeskipet "Prins Christian Frederik". Det hadde vært på tokt i Norge da engelskmennene røvet flåten i København. Ombord i "Prins
Christian Fredrik" var våre venner fra Moss. Sammen med Jens Olsen var også Lars Jensen, Jonas Jonassen og Christen Andersen. Dessuten var Jens Olsens fetter, Kjønnik Larsen fra "Larkullen"
med.

Om disse guttenes bravader i Napoleonskrigen kan vi lese om i neste nummer av Strandsitteren.

Kilder:

► Oddleif Lian: Norske prisonfanger 1807–1814

► Carl Roos:
Danske og norske krigsfanger i England 1807-14

► H.F. Kiær: Rulle over Prins Christian Frederiksbesætning 1808

► <www.digitalarkivet.uib.no>

 

 

 

Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon. Del 3

av Eilert Hansen

Ordet "prison" forbindes idag bare med enoversettelse av det engelske ordet, og betyr fengsel. For 200 år siden var ikke det engelske språk så dagligdags her i landet som i dag, og ordet kom mer til å forbindes med det vi i krigene. Fra slagmarkene både til lands og til vanns tok de hjem tusenvis av krigsfanger. Det er beregnet at England tok ca. 200.000 fanger, de fleste franske.

På en og samme tid var imidlertid tallet aldri mindre enn 20.000 og aldri mer enn 70.000 fanger. For Danmark-Norge sin del ble de fleste tatt fra vanlige handels- fartøyer, men den største gruppen som ble tatt kom fra 'Prins Christian Fredrik' som vi hørte om i forrige nummer, nemlig ca. 370 mann. Totalt antall fanger fra Danmark-Norge var ca. 7000, men dette var aldri på en gang. Størst antall var det i 1809 med ca. 3550. Siden var fangetallet stadig synkende fram til 1814.

Terje Vigen var en som satt i "prisonen" fra 1809 til 1814.

Han sad i "prisonen" i lange år, der siges i fulde fem; hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår af drømmene om hans hjem. Noget han bar på, men gav ej besked, det var som hans eneste skat. Så kom attenhundred og fjorten med fred; de norske fanger, og Terje med, førtes hjem på en svensk fregat.

Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon. Del 2

av Eilert Hansen

Napoleons eventyr i Europa hadde nå kommet dithen at han var i gang med å sende en armé på 32.000 mann, bestående av spanjoler, hollendere og franskmenn til Danmark. Disse var ledet av den berømte marskalk Jean Baptiste Bernadotte, prins av Ponte Corvo, senere kong Karl Johan av Sverige og Norge. Denne hæren skulle angripe Sverige for å få dem ut av forbundet med Englan, og for å hjelpe Danmark i å ta tilbake Jylland, Fyn og Langeland.

Neste skritt var å komme over Storebelt til Sjælland. Vi husker fra forrige artikkel at denne armeen var foranledningen til at England angrep København, og tok med seg flåten ("Flåteranet") på høsten 1807.

Vi har nå kommet til våren 1808 og linjeskipet "Prins Christian Fredrik" med våre venner fra Moss som matroser om bord, er på vei mot København etter en vinter i Norge. "Prins Christian Fredrik" var nå det eneste linjeskipet i restene av den tidligere store dansk-norske flåten. "Prins Christian Fredrik" hadde vært kadettskip i Nordsjøen våren og sommeren 1807. Fra 17. november til 25. desember hadde det vært på patruljeseilas i dansk- norske farvann. Matrosene fra Moss kom ombord i november, og hadde vært med på denne patruljeringen. I januar hadde de vært i Danmark og hentet bl.a. forsyninger til hæren i Norge. Dette vintertoktet rundt norske- kysten hadde vært hardt, og fikk konsekvenser for den videre seilasen til "Prins Christian Fredrik".

ÀT LÒGUM SCAL LAND BYGGJAST...
Med lov skal landet bygges. . .

Av Bjarne Logstein

Frostatinget i Trøndelag var virksomt i cirka 1000 år, fra 5-600 tallet e. Kr. (Jernalderen) til ca. 1550. Selve tingstedet var ved den flotte Tinghaugen, som i dag ligger på Lògtún (Lovtunet) gårds grunn på Frosta.

Tinget var et såkalt allsherjar- ting (alle krigeres ting). Det ble holdt en gang i året, med start på Petersmesseaften, den 28. juni.

Tinget hadde både en lov- givende og dømmende funksjon. Det skulle gi lover for Trændalòg (Trøndernes lovområde), og det skulle avsi dommer i enkeltsaker. Det virket også som en slags høyesterett over de mer lokale tingene på Lade, Værnes, Haug, Mære, Alstadhaug og Sakshaug.

Militær aktivitet på Jeløy gjennom århundrene
Av Morten Edvardsen

Jeløy er kjent som den fredelige, frodige øya, med de fine gamle herregårdene, kulturland-skapet, badestrendene og de trivelige boligområdene. Men det har ikke alltid vært slik. Det er seks - i dag historiske - perioder, forhold og anlegg som skal løftes litt fram her; stasjonering av dragoner på 1700-1800-tallet, den optiske telegrafen, Orkerød skanse fra 1903-1905, feltartilleri på Reier, den tyske ”Atlanterhavsvollen” under okkupasjonen 1940-45, og marinens torpedostasjon på Tronvik.

Dragoner
Dette var hærens ”lette tropper” som kunne flytte seg raskt fra et sted til et annet. De var relativt lett bevæpnet, med karabiner, pistoler og sabler. De flyttet seg på hesteryggen, men kjempet - i motsetning til kavaleriet - helst tilfots, på bakken. Organisasjonsmessig var de gjerne (i Norge) tilknyttet kavaleriet. (Referanse 1)

 

MINNER OM EUGENE OLAUSSEN

av Arne Magnussen

Eugene Olaussen het han og ungkommunistavisen «Klassekampen» var hans organ. Som et stormvær kom han inn i vår bevegelse. Veltalende var han, begavet var han, noe av en gallisk ånd, han var av fransk avstamning.

På ytterste venstrefløy skilte han seg ut, ikke i begynnelsen, men efter hvert. De som for mange år siden hadde ansvaret for vår partiavis må komme inn i bildet i forbindelse med Eugene Olaussen, og det som senere hendte.

Den unge socialisten søkte redaksjonssekretærstillingen i «Smådemokraten». Han fikk den ikke, ikke på grunn av manglende kvalifikasjoner. Det var av andre grunner han ikke nådde opp. Han var radikal, for radikal, mente man. For den store offentlighet sto han fram som den store samfunnsstormeren, en pågående mann.

Når jeg i det følgende giver karakteristikk av Eugene Olaussen, blir den objektiv. Han raste mot meg i «Klassekampen». Jeg var ikke enig i hans politiske retningslinjer, og det var nok. Han mente at den som «ikke var med meg, han var imot mig». Det ble til personlige angrep. Jeg fikk mitt pass påskrevet, uopphørlig.

Jeg kjente ham fra han var liten gutt, og videre frem igjennom oppveksten. Han satt ofte på gatetrappen til Chrystiegården i Skoggaten, der han bodde. Olaussen hadde et voldsomt temperament. En dag jeg traff ham ved Moss kirke, ga han meg en kraftig ørefik, uten noen som helst foranledning fra min side. Jeg tenkte ofte på det siden, i den politiske hetskampanjen han drev, og hvor jeg var ett av hans «ofre», at ørefiken nesten var symbolsk.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag58
Igår311
Denne uka1028
Denne måneden4148
Totalt1974412

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown