MOSSEFIRKORT MED 50 000 I OPPLAG

av Kjell Henriksen

Uten å kunne tidfeste hendelsen helt, fikk artikkelforfatteren et sett av disse kortene en gang tidlig på 50-tallet. Den gangen kostet de kr 3,50. I dag finner man kortene på auksjoner og samlermesser (hvis man i det hele tatt finner dem), og prisen er adskillig høyere – opptil kr 350 er observert.

På nettsiden til Moss by- og industrimuseum fortelles at museet i mange år har hatt ønske om å utgi kortene på nytt for salg i museumsbutikken, men at det har vært uklarhet rundt rettigheter slik at dette ikke har latt seg gjøre.

Kortene ble utgitt i 1951 i et opplag på hele 50.000 sett, og tanken var naturligvis å bruke dem i markedsføring – først og fremst av industrien, men også av byen Moss.

At kortene var populære, fremgår av Moss Industriforenings 25-års jubileumsberetning, der det vises til at bedriftene og Industriforeningen selv fikk en rekke takkeskriv fra det ganske land. Og ved en varemesse i Tromsø 1952 møtte flere ungdommer fram som på grunn av kortene kjente alle foreningens medlemsbedrifter!

MOSSEKONVENTIONEN – IKKE BARE CHRISTIAN FREDERIKS VERK
av Carl Johan Thorsen

Christian Frederiks innsats i 1814 var på mange måter avgjørende for utviklingen i Norge i skjebneåret 1814. Han fortjener derfor fullt ut den oppreisning han har fått. Fra å være ansett som en sviker og svekling, i og med godkjennelsen av Mossekonventionen, til dagens meget riktige positive vurdering.

Mossekonventionen la grunnlaget for Norge som nasjon slik vi kjenner landet i dag. Men for å få til en avtale eller en konvention, må det være minst to parter som blir enige. Dette poeng ser for mange ut til å drukne i all viraken rundt Christian Frederik.

Mossekråka blir pensjonist etter 67 år.Den lange og kronglete veien fram til Moss byvåpen

Av Anne Brekke Jørgensen

I januar 2020 pensjoneres mossekråka som motiv for byvåpenet til storkommunen Moss og Rygge. Da er det nesten 67 år siden bystyret byttet ut det gamle byvåpenet med fugler svevende rundt kirketårnet med en heraldisk riktig gul kråke på rød bunn. Mossekråka nådde med andre ord akkurat pensjonsalderen! Men forut for valget gikk en over 20 år gammel strid.

Moss' kommunevåpen ble vedtatt av bystyret 18. desember 1953 og formelt godkjent ved kongelig resolusjon 2. april 1954. Den sentrale figuren i det opprinnelige mossemerket er kirken. Den sentrale figuren i det nye merket er kråka. Hvordan kom man dit?

I følge Arne Magnussen ble saken først tatt opp av bystyret rundt 1900, uten at det førte til noe. I 1930 tok jubileumsfondet til Moss bys forskjønnelse opp saken, og ”besluttet å oppta til undersøkelse byvåpenets historie, og eventuelt utarbeide forslag til forenkling av samme eller et helt nytt byvåpen”.

 

Noe av det siste Arne Magnussen gjorde som rådmann var å få det nye byvåpenet på plass på kontoret.

MOSSEKVINNER

MED KARRIERE I NÆRINGSLIVET PÅ 1930-TALLET

av Oddvar Aasen

I mellomkrigsårene gjorde to søstre fra Moss karriere i næringslivet. Magnhild Sofie og Aagot Christine Syvertsen hadde i mange år viktige stillinger som henholdsvis kontorsjef og hovedbokholder/kasserer i De norske Gjær- og Spritfabrikker. I praksis var Magnhild nestleder i bedriften med hovedkontor i Oslo og med fabrikker i flere byer, blant annet i Trondheim og Bergen. Hennes status var så høy at hun disponerte bil med privatsjåfør. (Idun-Norex i Moss ble fra 1961 en del av konsernet.) Å oppnå så høye stillinger i det private næringsliv var uvanlig for to kvinner på 1920- og 30-tallet. Her er historien om det.

Eldste i søskenflokk på Glassverket
Søstrene var de to eldste i en søskenflokk på seks som vokste opp på Glassverket. Foreldrene var Otto og Christiane Syvertsen. Otto var glassblåser og en ledende fagforeningsmann og poli-tiker i Moss fram til en tidlig død i 1916. Otto var opprinnelig fra Hurdal, han utdannet seg til glass-blåser i København og arbeidet på glassverket i Larvik før han kom til Moss etter at glassverket ble startet her i 1898. Christiane, født Abelsen, var fra Larvik og arbeidet på Fritzøhus, som nærmest var for et adelssete å regne, da hun traff Otto. Begge var stekt kulturelt interessert, noe som satte preg på ungeflokken, som besto av fem jenter og en gutt. Gutten, den nest yngste, het Karl Otto og ble far til Jan Otto Syvertsen, som i mange har vært lege i mossedistriktet. Karl Otto arbeidet som innkjøps- og personalsjef ved Moss Aktiemølle.

Første forbundsformann
Otto Syvertsen var med på å stifte den første fagforeningen på Glassverket. Han ble den første formannen for et nytt glassarbeiderforbund, og han satt i flere år i bystyret og formannskapet i Moss. I 1914 var han medlem av 17. mai-komiteen i byen, en oppgave som ikke bare kan ha vært behagelig, for arbeiderbevegelsen i byen boikottet det offisielle programmet til kommunen. Otto spilte trompet og foruten å være med i Glassverkmusikken, var han med på å starte Moss Guttemusikkorps. Han satt også i det første styret for Moss Socialdemokrat i 1912.

Begynte på Gerners Gjær- og Spritfabrikk
Hvordan kunne to ”glassverkjenter” nå så langt her i livet, særlig tatt i betraktning at faren døde tidlig? Magnhild var født i 1895, Aagot året etter. I 1913 fikk Magnhild arbeid på Gerners Gjær- og Spritfabrikk. Fabrikken ble ledet av direktør E. H. Gerner og var landets største. Den hadde røtter tilbake til den store spritproduksjonen i Moss på midten av 1800-tallet. Magnhild var da 18 år gammel og hadde sannsynligvis tatt handelsutdan-nelse. Da faren døde i 1916 var mange av søsknene fortsatt mindreårige, og moren må ha hatt noen vanskelige år. Men familiesamholdet var godt og de eldste som var kommet i arbeid, bidro økonomisk.


I jubileumsåret 1914 var Otto Syvertsen medlem av 17. mai-komiteen i Moss. Han står som nr. 2 fra venstre i bakre rekke. Han mangler 17. mai-sløyfe, uvisst av hvilken grunn.

Etter initiativ fra E. H. Gerner ble gjærfabrikkene i Norge slått sammen til De norske Gjær- og Spritfabrikker i 1918, med Gerner som direktør. Magnhild fulgte med på lasset til Oslo og steg etter hvert i gradene. Hun kjente virksomheten fra bunnen av og forble i bedriften helt til hun ble pensjonist 63 år gammel. Gerner døde allerede i 1924, men Magnhild ble en nøkkelperson også for den nye direktøren. I 1928 ble Aagot ansatt. Før det hadde hun sannsynligvis hatt kontorjobber på Mølla og Glassverket.


Otto Syvertsen var med på å starte Guttemusikken i 1912. Her går han foran t. v. spillende på trompet. De øvrige voksne kan være fra Glassverkmusikken som Syvertsen var medlem av.

Begavede og kulturelle
Syvertsenbarna må utvilsomt ha vært svært begavede. Fra sin oppvekst på 1950-tallet husker Jan Otto sine tanter som hyggelige, omtenksomme og velstående. Magnhild bodde sammen med sin yngste søster Liv, og Jan Otto var ofte på Oslo-besøk. De hadde også egen bil, og Liv kom ofte på mossebesøk i den. De tre søstrene var meget kunstinteresserte og hadde to vakre hjem. Smaken hadde de nok fra moren som var en meget kultivert person, bosatt i arbeiderboligene på Glassverket. Jan Otto mener Magnhild og Aagot måtte oppfattes som konservative, og da det kom spørs-mål om man kunne oppkalle en gate i Moss etter arbeiderpioneren Otto Syvertsen, takket de nei.

Foreldrene og de tre ugifte søstrene er gravlagt på familiegravstedet på Moss kirkegård.


Kontorsjef Magnhild Syvertsen arbeidet ved De norske Gjær- og Spritfabrikker fra starten i 1918 til hun ble pensjonist sent på 50-tallet.


Jan Otto Syvertsen er imponert over den posisjon hans to tanter hadde i det private næringsliv på 1920- og 30-tallet.

Kilder:

• August Schau. Gjær- og spritfabrikasjonen i Norge (1947)
• Erik Egeland: En knoppskytende femtiåring. De norske Gjær- & Spritfabrikker A7S 1918-1968
• Samtaler med Jan Otto Syvertsen

 

Mossingen som ble viklet inn i USAs største kriminalsak.
Av Sven Petter Myhr Næss

Århundrets forbrytelse
I Amerika ble det raskt utropt til "Århundrets forbrytelse", en betegnelse som ble stående ut det 20. århundre. Kvelden den 1. mars 1932, ble 20 måneder gamle Charles Lindbergh junior, sønn av den verdensberømte flyveren Charles A. Lindbergh, kidnappet fra familiens hjem i landsbyen Hopewell, New Jersey.

Et mediesirkus som savnet sidestykke fulgte, mens hele nasjonen holdt pusten i påvente av nyheter om den lille gutten. Et brev med krav om løsepenger var blitt funnet etterlatt på barnerommet, og politienheter fra to stater, samt FBI, jobbet med etterforskningen – samtidig som Lindbergh og hans rådgivere forberedte seg på å forhandle med kidnapperne. Noe som skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort, ettersom det stadig meldte seg "mellommenn" som kunne snakke for kidnappernes vegne. Lindbergh gikk til og med så langt at han rådførte seg med en av tidenes mest beryktede gangstere, Al Capone.

Midt oppi dramatikken og stormen som preget den tidlige etterforskningen, befant det seg en sjømann fra Moss.

MOSSINGER PÅ OSLOTUR ANNO 1926
Et tilbakeblikk på drøye 80 år

av Unni Lien

Denne lille gruppen med mossinger har staset seg opp for en tur til hovedstaden og for et besøk på Norges varemesse. Der ble de foreviget, til glede for etter- tiden

Den unge mannen ytterst til venstre på bildet er min pappa, Hans Ragnar Henriksen. Han ble født i 1910, så han er 16 år på bildet. Og veldig stilig! Mannen med skalk til høyre for ham, er min farfar, Fridtjof Henriksen. Helt til høyre er min farmor Agnes Lagertha Henriksen. De to andre på bildet er et vennepar av Fridtjof og Agnes, Anna og Einar Magnussen, med sønnen Erling.

Møllhausen
av Karin Behn Skjævestad

For oss som har levd en stund er restaurant Møllhausen et sted som vekker gode minner. Det var mange år "byens møtested". Spesielt
lørdag formiddag var det "smekk" fullt. Der var det alltid noen vi kjente og "alle" måtte en tur innom. Vi ses på Møllhausen, sa vi alltid. Det er trist at denne restauranten nå har stengt sine dører, de siste konseptene har ikke vært vellykket.(Hva med å gå tilbake til slik det var før?)

Johan Fredrich Carl Møllhausen, grunn- leggeren av firmaet Møllhausen, ble født i Nord-Tyskland. Han kom til Moss, løste håndverksbrev og fikk norsk borgerskap 21. april 1852, 24 år gammel. Han giftet seg med en norsk dame, Anne Mathilde Christensen fra Christiania. Dette forteller John Møllhausen ved innvielsen av restaurant Møllhausen 13. mai 1957. Og han fortsetter: Her i Moss begynte min bestefar sin forretning i kjøpmann A. Olsens gård. Olsen besørget salget av bakervarene.

«MY BOSS IN MOSS» og MARSHALLHJELPEN
av Oddvar Aasen

Marshallhjelpen fra USA var et økonomisk hjelpeprogram som skulle få Europa på fote igjen etter Den andre verdenskrig. Det var oppkalt etter utenriksminister George C. Marshall som i en tale i juni 1947 sa at det var nødvendig med hjelpetiltak for å få til den økonomiske gjenreisingen i Europa. Planen var også et ledd i å demme opp for kommunismens spredning. Den kalde krigen var i full gang og Stalin kontrollerte en rekke østeuropeiske land. Og kanskje mest: planen var et ledd i amerikanernes ønske om eksport av overskuddsprodukter, for eksempel tobakk.

I tillegg trappet amerikanerne opp innsatsen for å stimulere europeerne til produktivitetsforbedringer, i første omgang primært gjennom teknisk assistanse. Det gjorde de dels gjennom arbeid direkte på bedriftsplan, dels ved å invitere representanter for så vel bedriftsledere som fagforeninger på studie-turer til USA. Fra 1951-52 ble denne tilnærmingen formalisert i Norge gjennom en omfattende produktivitetssatsing med sterk vekt på samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

3 milliarder til Norge
Marshallhjelpen startet i 1948 og i alt ble det overført verdier for 12 milliarder dollar til 17 land. Av dette fikk Norge 3 milliarder kroner.

Man kan også se Marshallhjelpen som starten på Organisasjonen for europeisk økonomisk sam-arbeid (OECD). Noen historikere ser hjelpen som et ledd i å bygge ut det nordatlantiske forsvars-samarbeidet (NATO). Av begge grunner var hjelpeprogrammet omstridt i Norge.

I 1953 fikk George C. Marshall Nobels fredspris for forslaget om planen.

I Norge fordelte støtten seg slik:
40 prosent forbruksvarer som besto av mat, men også tobakk og sigaretter

6 prosent tekstiler

20 prosent energiprodukter som mineralolje og kull

15 prosent metaller

14 prosent kapitalvarer

Navnet MOSS
Av Professor Tom Schmidt fra dept. for Navnegransking ved Instituttet for Lingvistiske og Nordiske Studier, Universitetet i Oslo.

Artikkelen bygger på et foredrag holdt i Moss Historielag 19/10-2005.

"Moss er en liten by som ingen hadde gjort meg oppmerksom på, og som jeg ikke visste annet om enn, at en liten by ved det navn ligger et sted på kartet mellom Fredrikshald og Christiania. Da jeg kom dit, fant jeg en mengde over- måte vakre og tillike gode og anselige hus, og et slikt alminnelig utseende av velstand, at jeg ble overrasket. Ved enden av byen kom vi til en så malerisk og romantisk del, at jeg steg ut og beundret den merkelige blanding av byhus, nak- ne og romantiske klipper, vann- sager, et jernverk og en liten elv, som i ville stryk styrtet nedover fjellet og drev en mengde møller."1

Dette utdraget av et reisebrev fra 1798 viser hvor sentral Mosse- elva og Mossefossen har vært i byens historie. At det er elva som har gitt byen navn, er velkjent, men hva navnet betyr, er derimot omdiskutert. Den følgende drøf- tingen bygger på Oluf Ryghs Norske Gaardnavne I. Smaa- lenenes Amt, Kristiania 1897 (heretter NG I) og Kåre Hoels Bustadnavn i Østfold V. Rygge og Moss, Oslo 2004 (heretter BØ V).

NOEN GLIMT FRA LIVET I MOSS RUNDT 1814
av Ole Peder Kjeldstadli

For to hundre år siden ble Norge trukket med Napoleonskrigene som en del av helstaten Danmark-Norge. Krigen mot Storbritannia og Sverige var i periferien av de store krigene i Europa,men fikk vidtrekkende konsekvenser. Norge fikk sin demokratiske grunnlov etter begivenheter ute i Europa, samling på Eidsvoll, valg av konge og påfølgende krig med Sverige som endte med forliket som kom til gjennom Mossekonvensjonen. Den internasjonale situasjonen på 1700-tallet var avgjørende for mye av det som skjedde på Eidsvoll i 1814. I tiden før 1814 var Europa preget av store kriger, revolusjoner og nye ideer om politisk frihet og universelle menneskerettigheter.

I denne artikkelen vil jeg komme med noen glimt om hvordan allmuen i Moss kunne oppleve hverdagene slik de kunne være de første tiårene på 1800-tallet. Allmuen er et gammeldags ord og betyr det brede lag av folket. Samfunnet var så ulikt dagens at jeg tror de fleste ville få problem med å ta inn over seg hvordan befolkningen hadde det.

NORGESMESTERSKAP PÅ SKØYTER I MOSS

av Kjell Henriksen

Det er en viss usikkerhet med hensyn til når den første organi- seringen av skøyteidretten fant sted i Moss. Vi vet det var en Moss Skøiteklub i virksomhet rundt 1870 - den forsvant antagelig ikke lenge etter - og en ny (eller gjenopprettet) klubb så dagens lys noen år senere. Og da Moss Idrætsforening (den senere Moss Fotballklubb) startet sin virksomhet i 1906 tok den bl.a. opp skøyter på sitt program. Da Idrætsforeningen gikk over til å bli en ren fotballklubb, fikk både friidrett, ski og skøyter sine egne forening- er. Moss Skøyteklubb ble da stiftet i 1928, og den eksisterer meg bekjent fortsatt, selv om aktiviteten ikke er den største.

I tidligere tider arrangerte Moss Idrætsforening skøyteløp på Nedre Vansjø, der mange tilskuere kunne møte fram. Så var det Skarmyra (Sandløkka) som en kort tid var klubbens bane, men man fant jo fort ut at den var i minste laget. Dermed anskaffet Idrætsforeningen et område på Malakoff for opparbeidelse av idrettsanlegg. Den 10. desember 1911 fant innvielsen sted.

NORGESMESTERSKAP PÅ SKØYTER I MOSS (2)

Av Kjell Henriksen

I forrige utgave av Strandsitteren gjennomgikk vi mesterskapene i 1921 og 1925, som ble arrangert på Malakoff.

Så gikk det noen år hvor Moss Skøyteklubb vokste seg større. I 1935/36 hadde klubben et godt år under sin formann Johan Johnsen. Isen lå fra medio desember 1935 til ut mars 1936. MSK hadde på det tidspunktet 160 medlemmer hvorav 110 voksne. Som de dyktige arrangører klubben hadde ord på seg å være, fikk de også i 1936 tildelt et internasjonalt stevne med deltagelse av bl a Michael Staksrud, Ivar Ballangrud, Georg Krogh og østerrikeren Max Stiepel .

”ODDHEIM” – BYENS STØRSTE TREGÅRD
og historien om familien Martens
av Oddvar Aasen

Oddheim, eller Helgerødgata 44 som den offisielle adressen er, er sannsynligvis det største bolighuset i tre i Moss. Huset har en grunnflate på 240 kvadratmeter.

Det har tre etasjer med god
høyde under bjelkene. Fra kjeller til møne strekker huset seg nærmere 18 meter opp, så vindusvask er ingen enkel sak i andre og tredje etasje.

Huset var et av de første bolighusene som ble reist på det som senere ble kalt Grimsrødjordet. På gamle bilder fra bysiden mot Jeløy, ruver huset alene på de store jordene rundt Grimsrød gård. Hvorfor ble dette enorme bolighuset reist her? Tomta ble skilt ut fra Helgerød gård i 1901 til Einar Christophersen. Her bygget mannen, som lokalhistoriker M. B. Landstad benevner som arkitekt, huset. Landstad oppgir byggherren som sønn av byggmester og teglverkseier Carl Emil Christophersen på Melløs gård. I folketellingen for 1900 bor Einar Christophersen i Storgaten 29 i Moss kjøpstad, og hans tittel er teglverks- og sagbruksfullmektig.

OM JØDER I MOSS
av Ole Peder Kjeldstadli

Merking av jødiske forretninger

Boka ”Jakten etter jødene på Agder” forteller at 17. mai 1940 – på selveste grunnlovsdagen – fikk mange mossinger seg en støkk i livet da de oppdaget at Harry Benkows tannlegekontor var utstyrt med store gule plakater, en davidstjerne og ordene ”Jüdischer Zahnarzt”.

Sjokket ble ikke mindre da de oppdaget at manufakturforretningen til Isak og Ida Ullmann også hadde fått en tilsvarende plakat med påskriften ”Jüdishes Geshäft”.

Merking av jødiske forretninger var noe som skjedde tidlig under den tyske okkupasjonen, men dette var ikke noe sentralt pålegg. Det kom som resultat av lokale tyske kommandørers behov for å understreke at den tyske antisemittiske politikken var innført i Norge. Det var ”enkeltaksjoner”, og det var politiet i Moss som hadde utført ordren.

OM STEMMERETT, KVINNER OG SAMFUNNSENGASJEMENT
av Ole Peder Kjeldstadli

I 2013 er det hundre år siden kvinnene i Norge fikk alminnelig stemmerett. Men like- vel hadde ikke alle innbyggerne i Norge over en viss alder fått stemmerett. Først da første verdenskrig var slutt i 1919, fikk personer som gikk på forsorgen eller fattigkassa stemmerett, og man kan derfor med godt grunnlag si at dette er det reelle årstallet for allmenn stemmerett i Norge.
Kampen for kvinners stemmerett kom i gang parallelt med at stemmeretten for menn ble utvidet på slutten av 1800-tallet. På samme måte som for menn ble også stemmeretten for kvinner utvidet steg for steg. Kvinnestemme- rettens historie slik den formet seg innen Stortingets vegger, fyller mange hundre sider i Stortingstidende.

Inntrykk fra Orkerød barnehjem 1949 - 1956

Barnehjemmet Orkerød 1947 - 1955
Orkerød barnehjem på Jeløya var i drift som barnehjem for unger i alderen 7 – 14 år fra Oslo i perioden 1947 – 1955. Til enhver tid bodde det 30 gutter og 20 jenter på stedet. Guttene bodde i den store hvite bygningen ved inngangen til området, som vi kalte Guttehjemmet. Jentene bodde nede på det gule huset Hemsen, oppkalt etter grosserer og frimurer Conrad Hemsen fra Oslo. Hemsen har også fått oppkalt et lite boligkompleks på Bygdøy i Oslo etter seg. Han ga sikkert donasjoner til veldedige formål. På Bygdøy ga han åpenbart donasjoner til boliger for frimurere som av ulike årsaker ikke lenger maktet å bo i sine vanligvis store og velholdte hus.

En presentasjon hvor alle er anonymiseret
I denne presentasjonen vil jeg i hovedsak forholde meg til guttene, som jeg hadde mest kontakt med. Jeg vil omtale jentenes situasjon på en kortfattet måte. I presentasjonen vil alle få et fingert navn. Alle som jeg omtaler er nå enten ganske gamle, over 65 år og heller nærmere 70. Jeg vet ikke om de lever lenger, men uansett skal ikke identitet avsløres. Jeg har ikke laget noen systematisert oversikt over livet på Orkerød sett fra ungenes side.

Østkantfolk - tidlig bosetting på Krapfoss
av Jon Roth Nilsen

Allerede i midten av yngre stein- alder (4000 - 1800 f.kr.) bodde det folk på Krapfoss. Vansjø var saltvann før landhevinga og Østfoldraet demmet opp innsjøen og stengte havet ute. Vi vet ikke om Heller'n på Gjerrebogen var permanent bosetting, sommerboplass eller fangststasjon. Det vi vet er at steinalderfolket levde av jakt og fiske, noe dyrehold og litt åkerbruk med dyrking av hvete og bygg.

Heller'n er en kraftig overhengende bergkant som ga ly for vær og vind. Stedet ble første gang undersøkt i 1943 av arkeologen Erling Johansen. Han fant kvartsavslag, beinrester, muslingskjell og kokstein i et lag med fes, svart jord en meter under bakken. Kvartsavslag er spor etter produksjon av steinredskap og våpen, for eksempel pilspisser. Samlinger med beinrester av forskjellige dyr er avfall etter måltider. Kokstein er steiner som ble tatt fra bålet og lagt oppi vannkar for å varme opp vannet.

På sporet av Scharre

av Kirsten Wiik

Skarmyra ble solgt i 1802 av kammerherre Bernt Anker, som eide den etter kammerraad Jens Gerner, med "Ladebygning og paaliggende Huse" til Peder Herfordt for 5000 rdlr. Men hvor kom navnet "Scharre" fra? I forrige nummer presenterte vi Skarmyra.

"Scarre er ingen ukjent mann i Moss" skriver Knut Thorvaldsen, som tok kontakt med meg etter artikkelen min om Skar- myra. Knut Thorvaldsen er matrikkel- gransker og med i Moss Historielags gruppe "Gårder på Jeløy". Reier gård er den første gården som de viser interesse for. De vil senere presentere gårdene i en artikkelserie her Strandsitteren. Etter Reier står Grimsrød, Ramberg, Torderød og Refsnes for tur.

PERSILFABRIKKEN
av Kjell Henriksen

"Den nye vaskemetode med det selvvirkende vaskemiddel Persil forenkler vasken til det mindst mulige og sparer tid, arbeide og brændsel og skaaner tøiet. Tænk bare paa den gammeldagse vaskemetode, dens slit og stræv med sæpe, børste og vaskebræt og flere gangers koking! Den var opslitende for husmoren og ødelæggende for tøiet.

For at faa tøiet blændende hvitt og rent, behøver De nu bare at op- løse en pakke Persil i koldt vand, lægge vasketøiet i denne opløs-ning og koke det ett kvarter. Tøiet er da ferdig til at skylles. Vasken gaar som en lek, naar man bruker Persil. Pris for stor pakke 50 øre, min- dre pakke 35 øre. Faaes kun i originalpakker, aldrig i løs vekt." Annonser som ovenstående kunne forbrukerne finne hyppig i dags- og ukepresse i perioden 1920 til 1930, da firmaet Henkel & Cie. A. G., Düsseldorf, solgte sine produkter i Norge ved egne reis- ende. Fra 1924 opprettet den tyske bedriften et agentur i Oslo, som i 1930 gikk over til et aksjeselskap, A/S Henkel, med en aksjekapital på 50.000 kroner. Av denne aksje- kapitalen tilhørte 98% Henkel & Co. A/S i København, som igjen var et datterselskap av det tyske hovedselskapet. Firmaets produkter var Persil, Henko og Ata, samt et produkt for oppvask og rengjøring, IMI.

Persilfabrikken på Moss – hilsen fra bedriften i 194 

PLASTBYEN MOSS – MINST 14 BEDRIFTER PÅ DET MESTE

Gunnar Laursen, pensjonert direktør i NHO Østfold, holdt i april 2015 et foredrag på onsdagsmøtet til Moss Historielag på Justus. I litt bearbeidet versjon gjengis her foredraget. Laursen var i 12 år leder av MG Plast på Kambo.

Utgangspunktet for industrien i Moss startet allerede i 1704 da Moss Jernværk ble etablert ved Mossefossen sammen med en rekke sagbruk. Den gang som i dag var det vannveiene som ga både kraft og energi og fungerte som samferdselsårer. Perioden fra 1700 og videre til 1980 var en fremgangstid for et mangfold av industrivirksomheter og deres underleverandører. Mosseregionen kan derfor med rette karakteriseres som Norges industrivugge, og det var ingen tilfeldighet at Moss fikk bystatus allerede i 1720. Nærheten til Christiania var viktig samtidig som tilgang til havet ga gode muligheter til handel utenfor Norges grenser.

Næringslivet blomstret

Vareproduksjon, handel og håndverk blomstret i Moss gjennom hele 1800-tallet. Omfanget av virksomheter medførte etableringen av Moss Handelsstands Forening i 1887 og Moss Hånd-verkerforening i 1849. Under Moss Handelsstands Forening utkrystalliserte det seg hurtig en egen industrigruppe som senere, den 19. april 1947, ble til en selvstendig forening, Moss Industriforening.

Etter siste verdenskrig var industrien i Mosse-regionen blitt så stor i omfang og mangfold både som arbeidsgiver og som samfunnsaktør, at det var nødvendig med en egen forening som kunne tale medlemmenes interesse og videreutvikle samfunnet i Moss og omegn. Moss Industri-forening ble viktig for politikerne med tanke på byutvikling, infrastruktur samt en rekke samfunns-messige nødvendigheter i en moderne by.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag197
Igår441
Denne uka197
Denne måneden5430
Totalt1975694

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown