To bøker om Munch i Moss

Av Ove Fevåg

Ikke er jeg mossianer, ikke mossing - men innflytter i Moss på sjette året. Ingen bok har gitt meg så mange opplysninger, historiske bakgrunnskunnskaper og kulturell orientering om Moss som boken «Edvard Munch i Moss» skrevet av Hans-Martin Frydenberg Flaatten.

Sammen med «Fruktbar jord», av Frank Høifødt, en gjennomgang av Edvard Munchs kunstpro-duksjon i den perioden han bodde på Jeløy, utfyller de to bøkene hverandre på en fremragende måte. Mossianere, som formodes å kjenne lokalhistorien, vil ha stor glede av Høifødts bok. Vi andre, som ikke er vel bevandret i historien og de historiske forhold på Jeløy i starten på forrige århundre, om Grimsrød gård, Glassverket, Kubberød gård og gårdenes beboere, vil ha stor glede av å lese begge bøkene.

Det som fremfor alt preger Frydenberg Flaattens bok, er spennvidden, alle detaljene han har fått med, om Munchs hverdagsliv på Grimsrød. Munchs daglige spaserturer til Moss jernbanestasjon, innkjøp av dagens aviser, hans 53 nøkler i et knippe av hyssing, hans sparsomt utstyrte hjem, en seng, en stol, et bord, noe som krevde hotellopphold i Moss for internasjonalt tilreisende kjøpere, fremfor alt fra Tyskland. Resten av huset var fullt av kunst, ulike presser og annet utstyr til kunst-produksjon.

TORDERØD GÅRD
Av Arnulf Johannessen

Torderød gård på Jeløy er byens og distriktets flotteste 1700-talls bygning. Huset og parken ble anlagt som lystgård for trelast- handler David Chrystie den eldre i årene 1758 - 60. Moss kommune har eid gården siden 1952. I mange år rådet forfallet på Torderød. Et konstruktivt samarbeid mellom Moss kommunale eiendomssel- skap og Torderød Gårds Venner har imidlertid ført til at gården i dag framstår som det praktfulle kulturminnet den er.

BAROKKANLEGGET PÅ TORDERØD GÅRD

av Arnulf Johannessen,Torderød Gårds Venner

Barokkdelen av Torderødparken ble ferdigstilt høsten 2007. For Torderøds Gårds Venner er et stort og viktig arbeid på Torderød kommet i mål. Torderødparken er mosse- regionens eneste rendyrkede barokkhage. Så stilren som Torderødparken nå er, har den ikke vært på minst 150 år. Parken er tilbakeført etter avdøde landskapsarkitekt Bjørg Alstads plan. Planen bygger i all vesentlighet på et kart fra 1836.

Torderødparken er det eldste eksisterende grøntanlegget i Moss. Parken og gården kan skrive sin historie tilbake til 1760, da kjøpmann David Chrystie d.e. bygde Torderød som lystgård. Torderød gård er et enestående minnesmerke over det plankepatrisiat som grunnla handels- og industribyen Moss. Gården er nært knyttet til virksomheten fra Mossefossens gullalder. Gjennom senere eiere, Einar Morterud og Mogens Oppegaard, har eiendommen også vært knyttet til M. Peterson & Søn og Moss Glasværk. I de snart 250 årene som har gått siden hovedbygningen ble reist, er den forbausende lite forandret og påbygget. Det flotte huset  fortjener tids- og stilriktige omgivelser og det har det omsider fått.

Moss kommune har eid Torderød gård siden 1952, over dobbelt så lenge som familiene  Morterud og Oppegaard til sammen. Meningen var at eiendommen skulle bli byens representasjonseiendom. Så langt, har det ikke gått slik. Torderød Gårds Venner ser likevel noen lyspunkter. Lørdag 15. september avduket Paul Arne Krogsvold et minnesmerke i Torderødparken. Minnesmerket er en obelisk i iddefjordsgranitt med relieffer som forestiller David Chrystie d.e. og hans oldebarn Elisa Chrystie, den første og siste eieren innen ætten Chrystie. Moss kommune har de siste årene blant annet brukt Torderød ved utdeling av kulturpriser. Dette er et skritt i riktig retning.

Moss kommune ved ordføreren har også sørget for å sikre seg et flott maleri av Torderød. Bildet er malt av Jacob Sømme i 1917. Det er meningen at bildet skal henge i "Havestuen" på Torderød. Glemmes skal heller ikke det faktum at det er Moss kommune selv som har utført mesteparten av tilbakeføringen av parken.

Torderød Gårds Venner mener at, har Moss kommune sagt A, bør man også si B. I klartekst betyr det at gården får stå mest mulig på stas. Den bør kun brukes som representasjon for Moss kommune og ved diverse kulturelle arrangementer. Torderød Gårds Venner er for eksempel postive til at Moss husflidslag har sine foreningslokaler på Torderød.

Det ville vært positivt hvis Moss Historielag også kunne ha sin base der. Forvaltningen av Torderød bør, etter Torderød Gårds Venners mening, skje i nært samarbeid med Østfoldmuseet. Torderød mangler parallell i mosseregionen. Gården er påvirket av stilartene rokokko, empire, klassisisme og barokk. Torderød gård er et fredet kulturminne og en del av vår nasjonale arv.

 

Torvgården Gudes gate. 2
av Karin Behn Skjævestad

Torvgården. Gudes gate 2. Byggår 1903. Arkitekt Oscar Dehkes.

Det har vært hevdet at det er Østfolds flotteste hus i jugendstil, eller art nouveau. Som det ligger i navnet skulle den nye stilarten frigjøre seg fra historismen og skape nye stiluttrykk basert på planterikets svungne linjer og være asymmetrisk avrundet og ny i form og uttrykk.

Men som vi ser, er det så mye igjen av historismen og også sveitserstilens kjennetegn, at huset kanskje heller skulle klassifiseres som sen historisme enn tidlig jugend. Ikke desto mindre er fasaden med alle sine motiver og alt sitt overskudd som kulminerer i hjørnetårn med spir, til å bli i godt humør av.

TROLOVELSE
av Heidi Morrell Andersen

"troeloved" = trolovet
(fra kirkebok skrevet med gotisk skrift)
Trolovelse – en forpliktelse

Før reformasjonen var tro- lovelsen et offentlig ekteskapsløfte og en erklæring om betingelsene rundt selve ekteskapet. I den første tiden var ikke kirken en del av prosedyren, men pga rettslig usikkerhet rundt 1537, fikk presten senere en viktig med- virkning.Den første norske lov om trolovelse kom ved Fredrik II i 1589. Den ga kirken full kontroll over ekteskapsordinanser og gikk ut på at trolovelsen bare kunne finne sted med en prest og fem flere lover angående forbud mot "leiermaal" selv om man var trolovet. Dette forbudet var lite populært og i kirkebøkene kan man lese at barn som ble født etter en trolovelse, men før ekteskap var inngått, allikevel var et "ekte barn". Jeg har sett i en kirkebok fra Rygge at en adelig frøken som fødte et barn, uten verken trolovelse eller ekte- mann, fikk et "ekte barn". Så det var forskjell på folk!

Slik ser ordet "cautionister" ut i en kirkebok med gotisk skrift.


Arnolfini og hans trolovede, av Jan van Eyck 1434 gende er et utdrag fra emnet "Om religion og gejstligheden": vitner tilstede. Den innebar også begrensninger for å holde tro- lovelsen innenfor parets eget sogn, hvis ikke måtte paret ha egne vitner med skussmål. Presten tok seg betalt for trolovelsessere- monien. Han snakket til paret om ekteskapets velsignelse og spurte dem ut angående deres ønske og ærlige hensikt med forbindelsen. Deretter tok de hverandre i hånden og trolovelsen var et faktum. På landet var det ikke uvanlig at et trolovet par flyttet sammen.

UNIONSOPPLØSNINGEN - EN STOR TID FOR NORGE
Tale holdt ved Orkerød skanse 7. juni 2005, av Per Edfeldt
I unionstiden med Sverige var Norge inne i en sterk utviklings- periode både politisk, økonomisk, sosialt og ikke minst kulturelt. Det er nok å nevne nasjonal- romantikken innen malerkunsten og navn som Bjørnson, Ibsen, Grieg og nasjonalhelten Fridtjof Nansen. På den økonomiske siden var sjøfarten i sterk vekst, og det var dette som gjorde at Norge trengte egne konsuler i utlandet som kunne konsentrere seg om norske saker. Stortinget hadde vedtatt konsulatlover både i 1892 og 1895, men måtte bøye av for Sverige, for Norge var alt for svakt militært til å kunne ta en kon- frontasjon med Sverige.

UNIONSOPPLØSNINGEN 1905

7. juni beslutter Stortinget at regjeringen skal utøve kongens myndighet
Norge ville ha sin selvstendighet fra Danmark i 1814, men ble i stedet tvunget inn i union med Sverige, som man hadde kjempet mot i så mange år. I Stortinget 7. juni 1905 leste statsminister Christian Michelsen erklæringen om regjeringens embedsnedleggelse. Bakgrunnen var konflikten om utenrikspolitikk og et eget norsk konsulatvesen. 23. mai 1905 førte det til at Lagtinget vedtok en lov om norske konsulater. Kong Oscar II nektet å sanksjonere, og Michelsens samlingsregjering søkte avskjed, som kongen nektet igjen å innvilge. På et tidspunkt vurderte også Oscar II statskupp. Stor- tinget konkluderte med at kongen ikke lenger fungerte som konge for Norge, og 7. juni besluttet derfor Stortinget at regjeringen skulle utøve kongens myndighet. Det var en beslutning om at unionen var oppløst.

VANDRING GJENNOM MOSS I 1762. (DEL I)
Av Knut Thorvaldsen

Om man tenker seg en reisen- de på veg gjennom Moss en som- merdag i 1762, hvordan så det ut i byen når en kom inn i byen sørfra?

Hovedveien til Christiania gikk for det meste på toppen av raet gjennom Østfold eller Smaalenene som det het den gang. Den første gården i det nåværende Moss var Øre som lå fint plassert på høyre- siden av hovedveien på toppen av raet med jordene ned mot Øre- bukta i Vansjø. Øre var den gang eid av Lauritz Lauritzen Hvidts enke Christina Helena Blascho- witch som var blitt enke for annen gang i 1759. Hun hadde før vært gift med forvalteren på Moss Jern- verk Hans Wichmann som døde på verket i 1751. Helena bodde ikke selv på Øre men nede i byen.

Øre var da en stor gård som eide Gjerrebougen med Krapfoss og Trolldalen. Øre var også byens første poststed fra ca. 1650 hvor postmester Ole (Oluf) Nielsen Riishaugen bodde. Han var jo som vi vet bror av Ludvig Holbergs far Christen Nielsen.

VANDRING GJENNOM MOSS I 1762. (DEL I)
Av Knut Thorvaldsen

Om man tenker seg en reisen- de på veg gjennom Moss en som- merdag i 1762, hvordan så det ut i byen når en kom inn i byen sørfra?

Hovedveien til Christiania gikk for det meste på toppen av raet gjennom Østfold eller Smaalenene som det het den gang. Den første gården i det nåværende Moss var Øre som lå fint plassert på høyre- siden av hovedveien på toppen av raet med jordene ned mot Øre- bukta i Vansjø. Øre var den gang eid av Lauritz Lauritzen Hvidts enke Christina Helena Blascho- witch som var blitt enke for annen gang i 1759. Hun hadde før vært gift med forvalteren på Moss Jern- verk Hans Wichmann som døde på verket i 1751. Helena bodde ikke selv på Øre men nede i byen.

Øre var da en stor gård som eide Gjerrebougen med Krapfoss og Trolldalen. Øre var også byens første poststed fra ca. 1650 hvor postmester Ole (Oluf) Nielsen Riishaugen bodde. Han var jo som vi vet bror av Ludvig Holbergs far Christen Nielsen.

Vandring i Nyquistbyen

Av Elisabeth Vogt

120 mennesker (bildet) var med på historielagets vandring i Nyquistbyen lørdag 9. september. De ble matet med informasjon fra tidligere byarkitekt Nils Ellefsen, godt assistert av byantikvar Berit Kolden, brukthandler Arnulf Johannessen og medvandrere Kjell Olsen og Martin Foss. De to siste fortalte litt om hverdagslivet i Værlegata 30, også kalt «Spille-mannsstuen» og «Tamburstuen».

VANN FRA KARME DAM
Av Kirsten Wiik

Karme dam ligger rett over Klåvadammen, som igjen lig- ger rett ovenfor Store bro som går over til Konventions- gården. Langt til bake i tid het denne delen av Mossefossen muligens Herrefossen, igjen muligens etter gården Herres- tvet, som skal ha vært navnet på den gården Moss ble bygget på (i Kirkeparken, hvor Moss' første kirke i tre ble bygget). Nedover i fossen lå alle sagene. På begynnelsen av 1700-tallet tilhørte det nordre løpet av fossen baron Rodsteen og sagene het Berg sag, Øvre Jernverket og ut til Sandbukta var det i sin tid en vakker have, som skal ha vært kjent over hele Europa. Vannet fra elva må ha kommet godt med til den.

VANSJØVASSDRAGET – MOSSEFOSSEN – REGULERING
av Carl Johan Thorsen

Mossefossen danner utløpet av Vansjøvassdraget. Selve Vansjø har et areal ved normalvann- stand på ca. 36 km2, og nedbørsfeltet er på 690 km2. Fordeler man normalavrenningen pr. år på årets sekunder blir dette ca. 10 m3 pr. sekund. Fallhøyden er ca. 23,5 m og lengden er ca. 150 m. Sett med dagens øyne, er dette en bagatell i fossesammenheng. Men fossens naturgitte forhold passet meget godt for den teknologi man i tidligere tider hadde for drift av kverner og sagbruk. Dette ga grobunn for en livlig og betydelig økonomisk aktivitet og dannet på mange måter grunnlaget for det som i dag er Moss by. Når man skal tenke seg en regulering av Vansjøvassdraget må man ta for seg hvordan naturen ser ut. Hovedproblemet er at den ca. 6 km lange Mosseelva fra Vansjø og ned til fossen er meget trang og har for liten kapasitet til å ta unna store nedbørsmengder. Vannet stuver seg derfor opp oppstrøms og forårsaker oversvømmelser.

VÅRLI – PRIVATBOLIG, ALKOHOLIKERHJEM, SKOLE OG ASYLMOTTAK
Av Ole Peder Kjeldstadli

Vårlieiendommen hvor vi dag finner noen av byens mest kostbare leiligheter, har en forskjelligartet historie. På stedet har det vært privatbolig, kursted for kvinnelige alkoholikere, spesialskole for vanføre, videregående skole, barnehage, mottak for enslige asylbarn, hybler og nå leiligheter. Noen år var det også aktuelt å huse et musikkinstrumentakademi i lokalene. Her forteller vi noe av historien.Vårli lå opprinne lig under Torderød. Eldre mossinger kan ha minner om et Vårli som før og til etter krigen var kursted for kvinnelige alkoholikere, drevet av foreningen Hvite Bånd. De kan muligens erindre at foreldrene snakket om Anders Petter Andersen. Nå er alt det gamle jevnet med jorden, og en boligkompleks med 20 leiligheter fyller i dag Bråtengata 60.

VARNA SKIPREIDE

av Arild Johnsen

Jeløymannen Ørnulf Ree ga i 1947 ut boken «Varna skipreide mot bakgrunn av almen norsk historie».

Kort fortalt beskriver han forholdene slik: Skipreide var en administrativ oppdeling av landet i geografisk avgrensede områder der innbyggerne var kollektivt ansvarlige for å bygge, holde, ruste ut og bemanne et leidangsskip. Nøyaktig hvor gammel skipreideinndelingen er vet man ikke, men skipreidene oppsto sammen med leidangssystemet, og ifølge Snorre ble lovene utviklet/forbedret under Håkon Den Gode og Sigurd Jarl på midten av 900-tallet. Skipreidene var opprinnelig et system for forsvar av landet. Etterhvert, og gradvis, utviklet skipreidetinget seg til det lokale finansielle og judisielle senteret, der lov og rett ble hevdet og skatt ble innbetalt. Skipreidene ble omdannet til tinglag ca. år 1660, som igjen ble til en administrativ inndeling. Varna skipreider dekker det vi regner for Moss/Jeløya og Rygge.

Det interessante med boken er at Ree trekker fram hvordan systemet fungerer lokalt med hovedvekt på gårds- og samfunnsstrukturen.

I det etterfølgende tas med et utdrag fra Jeløya med hovedvekt på beskrivelsen av gårdstrukturen.

Eierne av disse gårdene var mer eller mindre leilendinger som ikke klarte sine skatter ved jordens hjelp alene, men med hjelp av bierverv som saltbrennere, sagbruksfolk, kjørere og kullbrennere.

 

Vassdrags- og kysthistoria som skapte byen Moss.
av Jon Roth Nilsen

Kultur handler om alt som er menneskeskapt. Det undrende menneske er opptatt av hvor de kommer fra, hvor de er nå og hvor de skal hen. Vi er alle kulturbærere, men bevisstheten om det er svært forskjellig fra person til person. Fokus på kulturminner handler om dette.

Navnet Moss er nevnt første gang på 1300-tallet, men funn forteller at det bodde mennesker her allerede i steinalderen. Stedet vokste fram på grunnlag av saltkokerier, kverner, tømmerfløting, sager, møller, jernverk, skipsbygging, industri og annen næringsvirksomhet. Det går en ubrutt historisk linje mellom de første kvernene og oppgangssagene og dagens treforedlingsindustri ved Mossefossen. Navnet Moss kommer av Mors (Morse elv), som har rot i det gammelnorske 'mjær' som betyr myr/vann.

ET SKIP BLIR TIL
Levende historie med Værvengruppa
av Kirsten Wiik

Værvengruppa, bestående av tidligere ansatte ved Moss Verft, har gjennom mange år samlet og bygget opp et betydelig materiale om skipsbyggingen ved Moss Verft. Siden begynnelsen av 2000 har gruppen også vært viktige pådrivere og aktører for å få mye av det kulturhistoriske materialet tilbake fra Aker Kverner.


Fotoutsnitt av utstillingskatalogen "Et skip blir til" (ikke identisk). Moss By- og industrimuseum. I katalogen er oversikt over Moss Verfts historie, skipsbygging, gasstankskip, lasteevne, arbeidstokk og skipstyper.

VED SIDNEY MAYNARDS GRAV, MOSS 17. MAI 2014
ved Jørgen Ludvigsen

Den 20. august 1940, da Storbritannia sto alene igjen mot Hitlers krigsmaskin i Vest-Europa, holdt statsminister Winston Churchill en av sine store taler i Parlamentet der han bl.a. sa de berømte ord – om de unge mennene i RAF (Royal Air Force, det kongelige britiske luftforsvaret): Never in the field of human conflict was so much owed by so many to so few. ( ”Aldri har så mange hatt så få å takke for så mye.”)

Den da 18 år gamle Sidney Maynard lot seg tydeligvis inspirere av Churchills ord – og utdannet seg til flynavigatør. Det kan også ha spilt inn at blitzen – tyskernes terrorbombing av London og andre byer de neste ni månedene – drepte 43.000 sivile briter, hvorav 142 i Maynards nabolag.

På nyttårsnatta i 1944, for snart 70 år siden, ga han sitt liv for friheten – og for oss her i landet! Særlig i år, når vi både feirer vårt grunnlovsjubileum og 200 års fred mellom landene i Skandinavia, og snart 70 år i et fritt og demokratisk etterkrigsNorge, er det en stor ære og glede å få minnes en av de tusener på tusener – som var villige til å gi alt for oss andre.

Nærmere innpå den talentfulle og forfengelige Bernt Anker

av Heidi Morrell Andersen

Jeg var nylig og så den praktfulle kostymefilmen, Marie Antoinette, på kino. Filmen viste i alle fasonger den overdådige livsstilen til det franske hoff og adelen i tiden rett før den franske revolusjon. De var mennesker som ble født til et liv i luksus og dekadens med fornøyelser og selskapeligheter som få har opplevd. De lærte seg fine manerer, språk og dans alt det som passet seg i de finere kretser.

Dette var Bernt Ankers samtid. Han selv var sønn i en av Chris- tianias mest velstående handels- familier. De eide skoger, verk og herregårder i tillegg til at hans bror var Eidsvollsmann og statsminister. Bare 19 år gammel tok han over familiebedriften, da hans far døde. Som Norges rikeste mann på sin tid, kunne Bernt Anker forsyne seg av det som penger og luksus kunne tilby i siste halvdel av 1700-tallet. Hans "Ankerske Palet" var Oslo bys kongelige residens i en del år, og selv om det ikke på langt nær var like ekstravagant som mange lignende boliger i Europa på den tiden, var det hjem og kontor for kongefamilien både før og etter at slottet på Bellevue-høyden var ferdig. Paléet var hotell for kongelige og adelige på besøk i Norge. Det var byens økonomiske, kulturelle og sosiale midtpunkt. Her ble det arrangert elegante musikksoaréer.

Carsten Anker

av Kjell Henriksen.

Carsten Tank Anker var født på Fredrikshald 17. november 1747, sønn av Erich Ancher (etternavnet ble 1778 til Anker, da Carsten, hans bror og fettere ble adlet) og Anna Catharina Tank, hvis mor var søster av Anna Colbjørnsdatter, heltinne fra Carl XII's felttog i Norge 1716. Ankerfamilien var kanskje Norges dominerende med hensyn til formue og innflytelse fra midten av 1700-tallet og i årrekker fremover. Mange hadde også et spesielt forhold til Moss, som vi senere skal se.

Ovennevnte Erik Ancher hadde to sønner, Peter (født 1744, død 1832, begravet på Moss gamle kirkegård, nåværende kirkepark, ved siden av sine foreldre) og altså Carsten. Erik Anchers bror Christian hadde fire sønner, Iver (født 1745), Bernt (1746), Peder (1749) og Jess (1753). I disse navnene ligger mye norsk historie!

Forholdet mellom Moss og Ankerslekten ligger i ett begrep:
Moss Jernverk. Fra 1749, da Erik Ancher og hans partner Mathias Wærn overtok stedet, og til 1875, da Theodor,Peterson, J. H. P. Thorne og Georg Wankel kjøpte det da nedlagte jernverket, tilhørte området Ankerslekten.

Etter Ancher og Wærn, overtok Erik Ancher alene fra 1767. Da hadde han allerede bodd på jernverket i Moss i vel 10 år, slik at hans sønner Peter og Carsten fikk deler av sin oppvekst her. Den unge Carsten var ikke sterk: "Saa vidt jeg kan selv erindre og efter det andre har fortalt... var jeg et svakt Barn. Ingen Rødme oplivede de tynde Kind; liden Lyst til Mad, desto større til Slikkerier og Søvn, gav mig et sygelig Udseende..." (C. Anker i 1792)

I 1760 dro brødrene Peter og Carsten ut på en lengre utenlands- reise (grand tour), hvor de bl.a. studerte i Norwich og Oxford, i Paris og Toulose og ved bergaka- demiet i Freyburg. Brødrene var også i London, der de traff sine fettere Iver, Bernt, Peder og Jess. I Glasgow møtte de sosialøko- nomen Adam Smith, utgiver av det verdenskjente verk "The Wealth of Nations". Hele seks år tok denne turen, og først i slutten av 1765 kom de tilbake til Moss. Deres mor var død 1761, og faren bodde på jernverkets hovedgård, den gård som etter 1814 er kjent som Konvensjonsgården.

Carsten deltok så i ledelsen av verket noen år, men konflikten faren Erich Ancher hadde med sin tidligere kompanjong Wærn, gjorde at Erik Anchers personlige økonomi kollapset. Hans gjeld til sin bror Christian og dennes etter- kommere, førte til at nevøene Bernt og Jess overtok verket i 1776. Så eide brødrene stedet sammen en kort tid, før Bernt Anker overtok alene. På hans tid utfoldet det seg et utstrakt selskapsliv på jernverket de ukene Bernt Anker hvert år tilbrakte i småbyen Moss.

Ved Bernt Ankers død i 1805, gikk stedet over til det Ankerske fideikommiss, en daværende juridisk merkverdighet som gjorde en formue, enten i form av eiendom eller kapital, uangripelig og uavhendelig. Det vil si at kun avkastningen kunne benyttes til drift, og ingen deler av firmaet avhendes separat.

Etter fideikommissets opphør i 1819, overtok grev Herman Wedel Jarlsberg jernverket på vegne av sin svigerfar,statsminister Peder Anker, Bernts bror. Da Peder Anker døde 1824, gikk så stedet videre til Wedel Jarlsberg, som igjen førte det videre til sin sønn, baron Harald Wedel Jarlsberg, Peder Ankers dattersønn. Og det var fra ham de unge forretnings- folkene fra Moss overtok stedet ved fossen en aprildag i 1875.

I 1774 fikk Carsten Anker ansettelse ved Kommercekollegiet i København. I kraft av sin dyktig- het og flid, rykket han i løpet av ti år opp til konferensråd. Senere måtte han finne andre oppgaver, hvorav hans mest langvarige var direktørstillingen i det kongelige danske "Asiatiske Compagni", en stilling han innehadde til 1811.

Allerede på 1790-tallet ble han en venn av den danske arveprins Frederik, Christian Frederiks far. Til tross for sine lange utenlands- opphold, var ingen mer norsk enn Carsten Anker. Og den unge prinsen og den adskillig eldre nordmannen fant hverandre i sin felles fedrelandskjærlighet og i litterære og kunsteriske interesser. Det er ingen tvil om at Carsten Anker hadde stor innflytelse på Christian Frederiks utvikling i ungdomsårene. Det var han som henledet prinsens  oppmerksomhet på landet i nord som skulle bety så meget for dem begge. De var så mye sammen at Ankers sønn Erik senere uttalte at han og prinsen nesten vokste opp som brødre.

Christian Frederik giftet seg sommeren 1806 med sin to år eldre kusine, prinssesse Charlotte Frederikke av Mecklenburg. Ekteskapet var ikke lykkelig og ble oppløst få år senere. Det var Carsten Anker som da fikk oppdraget å føre prinssessen hjem igjen. Imidlertid ble han syk i Odense, og prinssessen kom ikke lenger enn til Horsens. Ekteskapet resulterte imidlertid i Christian Frederiks eneste sønn, den senere Frederik VII (født 1808). Denne giftet seg forøvrig med Frederik VI's datter Vilhelmine i 1828, men på grunn av prins Frederiks lettsindige livsførsel ble også det ekteskapet oppløst (1837).

Da Christian Frederik gikk i land i Smaalenene 1813, tok ingen imot ham med mer glede enn den distingverte herren til Eidsvoll Værk, Carsten Anker. Den første turen prinsen tok fra Christiania, gikk da også til Eidsvoll. Anker overtok verket i 1794, men flyttet ikke inn før 1811.

Året 1814 og dets begivenheter i Norge er behandlet grundig annet steds. Men Carsten Anker hadde nok en stor oppgave foran seg. Den 2. mars utnevnte prinsen den snart 67-årige jernverkseieren til regjeringsmedlem. Da hadde imidlertid Carsten Anker allerede reist – hans store oppgave lå i å vinne England for et selvstendig Norge. Fra Moss dro han over isen til Horten,for så fra Kristiansand å sette over Nordsjøen.

Det er ingen tvil om at Carsten Anker gjorde en fantastisk innsats i England. Han møtte opposisjonsledere som hertugen av Gloucester, Georg III's sønn, og den engelske statsminister, Lord Liverpool. Men mirakler kunne ingen gjøre, heller ikke Carsten Anker. Han hadde egentlig aldri noen muligheter til å få gjennomført Christian Frederiks høytflyvende planer, selv om broren Peter, generalen, som kjente den store hærfører hertugen av Wellington, kom over for å hjelpe til.

Først i september 1815 reiste Anker fra London, og kom akkurat tidsnok til Eidsvoll til å motta Norges nye kronprins Carl Johan og hans sønn Oscar på vei fra Trondhjem.

Carsten Anker fortsatte ennå noen tid å brevveksle med Christian Frederik. Men hans tid var over. I november 1822 gikk den gamle mannen fallitt, i 1823 var det auksjon over innboet på verket, og 13.mars 1824 døde Carsten Anker på Biri Glasverk.

Verket – en historisk bydel

Moss Historielag har som en del av 2014-markeringen lagt vekt på å få fram den store by-historiske betydning Verket har.

Allerede i 2007 satte Historielaget fokus på området og ga ut et særtrykk som het "VERKET I MOSS". Som innled-ning skrev Kjell Henriksen, som da var redaktør, bl.a: Det er vårt håp at området også for kommende generasjoner kan bli et viktig historisk og nasjonalt minnesmerke. Som en liten hjelp til dette formålet har derfor Moss Historielag satt opp en kortfattet gjen-nomgang av historiske hendelser og om mennesker som har levd og virket på Verket.

Dette bilaget til "Strandsitteren" fikk berettiget oppmerk-somhet da det ble gitt ut i mai 2007 men gikk vel mer eller mindre i "glemmeboken" inntil det ble gjenoppdaget i år, da våre arkiver ble flyttet over til nye kontorer i "Justus".

Etter et initiativ fra undertegnede, med kontakt til bl.a. Kjell Henriksen og i samarbeid med Margaret H. Strand (vår layoutansvarlige) var det enighet om at bilaget inneholdt mye stoff som var like aktuelt i dag og ikke minst i tilknytning til 2014-jubileet. Det har også vært et nært samarbeid med Yngvar Sommerstad i Höegh Eiendom AS.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag197
Igår441
Denne uka197
Denne måneden5430
Totalt1975694

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown