FOLKSOMT PÅ NES-GÅRDENE I STENHUGGERTIDEN
(Av Eilert Hansen og Oddvar Aasen)

Det var folksomt på de største gårdene på Nordre Jeløy i tiårene rundt forrige århundreskifte. Folketellingene fra årene 1891, 1900 og 1910 forteller at det bodde mellom 50 og 100 mennesker med stort og smått på og rundt de to gamle fullgårdene Nes Vestre og Østre. Til gårdene var det knyttet mindre plasser eller strandeiendommer, så som Kullebunn, Tangen, Levig, Hellebergene med brakkene, Nesskogen og Nestangen. Folk arbeidet enten på gårdene, de drev fiske eller var stenhuggere. Sistnevnte gruppe var ofte svensker som bodde med kone og barn i to store brakker som lå rett opp for dagens campingplass. Det var så mange unger rundt om at det ble opprettet egen skole i drengestua på Aas, et hus som fortsatt står. Ellers er det få spor etter husene alle nesingene bodde i.

Heyerdahl-familiens gård
Ser vi på Nes Vestre, som eies av Heyerdahl-familien, så var det her det var mest folk. Dette kom blant annet av uttaket av gate- og kantsten på Hellebergene, området som ligger vest og nord for gården. August Anker Heyerdahl eide Nes Vestre i 1891. Han var gårdbruker og selveier. På hovedgården var det fire barn og seks tjenestefolk. 9 og 20 år etter drev August fortsatt gården. I 1910 hadde ett barn forlatt redet, og tallet på tjenestefolk var redusert til tre.
Til Nes Vestre var det en plass som het Levig. Her residerte Hans Chr. Johannessen med kone og fem barn i 1891. Ti år etter bodde Ole Kristiansen, som var jordbruksarbeider, der med kone og tre barn. Han arbeidet antagelig på gården. Går vi ti år videre fram i historien har tolloppsynsmann Andreas Eriksen overtatt huset. Han bor med kone og seks barn. Bevøya hadde en funksjon i tolloppsynet, og Eriksen hadde antagelig sin arbeidsplass der. Det var også fastboende på Bevøya i disse årene, og både i 1900 og 1910 var beboerne oppsynsmenn med familier.

GLIMT FRA SOMMERENS AKTIVITETER
Fornminneregistrering på Jeløy 2006
Tekst og bilde: Arne Stylegar

Lørdag 24. og søndag 25. juni arrangerte historielaget fornmin- neregistrering på Jeløy. Vi møttes på parkeringsplassen på Alby lørdag morgen.  Det  var  fem fremmøtte, blant disse arkeolog Frans-Arne Stylegar som skulle bistå faglig.Allerede på veien mot Røds- åsen oppdaget gruppa flere fornminner som gravrøys, hus- tufter og rydningsrøyser. Åge Olsen stod for registreringen, og han fikk posisjonene til de enkelte funn fram på sin medbrakte GPS.

På Rødsåsen ble det oppdaget og registrert en bygdeborg. En bygdeborg er et borganlegg fra forhistorisk tid. Bygdeborger har til felles at de ligger på steder som fra naturens side er vanskelig tilgjengelig. De er plassert på høyder, knauser eller berg, og oftest er det bratte skrenter på flere kanter slik at borgen bare er tilgjengelig fra en side. Det er knyttet stor usikkerhet til borgenes funksjon. Enkelte hevder at borgene er forsvarsanlegg til bruk i urolige tider.

FORNMINNEREGISTRERING PÅ JELØY
av Frans-Arne Stylegar

Som født og oppvokst på Jeløy, Oslofjordens perle, er det alltid en spesiell opplevelse å besøke øya og vandre i dens frodige kulturlandskap. Det er en særskilt spen- ning i det å studere barndommens landskap med fagmannens øyne. Jeg kjenner denne øya på en måte som jeg aldri kommer til å kjenne noe annet landskap. Jeg kjenner så å si hver stein og hvert tre. Ikke nok med det: Jeg kjenner smaken, lukten og lyden av øya. Det er en form for intens, ja, intim, landskapsfølelse som vel er forbeholdt det landskapet man vokste opp i, og internaliserte. Men tidsdybden har aldri vært spesielt stor i denne min landskapsfølelse.

Det skyldes ikke at jeg ikke har vært opptatt av øyas historie. For det har jeg  i ung alder leste jeg alt jeg kom over av historier om og fra øya. Jeg vet ganske sikkert mer om den enn de fleste. Det skyldes heller ikke at jeg ikke har merket meg de fysiske sporene fra øyas fortid. Når det gjelder det siste, fikk jeg syn for segn nå i sommer. Men først  litt bakgrunn. Jeløy er på sett og vis historieløs. Den lille øya den er ikke mer enn knappe to mil fra sør til nord har aldri fått skrevet sin historie. Men den er "historieløs" også i den forstand at den har for mye historie, og følgelig mindre kontinuitet og tradisjon enn mange andre områder. Få andre steder har gjennomgått så store skiftninger i nyere tid enn det Jeløy har.

FORUTSETNINGER FOR GRUNNLOVSARBEIDET 1814, OG RESULTATET
av Ole Peder Kjeldstadli

Det som hendte i Norge i 1814 var et ledd i en enorm omveltningsperiode i europeisk historie. Rundt 1800 var Europa et konglomerat av stater. En rekke store og små begivenheter i inn- og utland ledet frem mot den norske selvstendigheten i 1814. Det som hendte i Norge i 1814 blir av mange omtalt som en revolusjon, for på denne måten å vise linjene fra revolusjonene i USA og Frankrike. Det som hendte i Norge var absolutt revolusjonerende, men i Norge gikk det langt fredeligere for seg enn det en vanligvis tenker på som revolusjoner. I tillegg til store kriger og revolusjoner kom nye ideer om politisk frihet og universelle menneskeretter. Det oppsto en ny vitenskapelig utvikling og en ny filosofering omkring statssystem og menneskeretter. Opplysningsfilosofene ville at fornuften, erfaringene og utviklingen skulle avløse overtro og underkastelse under gamle autoriteter som kirka, kongen og adelen.

Dette er den fullstendige artikkelen om injuriesaken fra Moss i 1814, skrevet av Nils E. Øy. En forkortet illustrert versjon uten de opprinnelige domsreferatene finnes i Strandsitteren nr. 1 i 2016. Forkortelsene er gjort av plasshensyn og fordi noen lesere kan finne språket og stilen vanskelig å sette seg inn i.

FØRSTE INJURIESAK I 1814 I MOSS – FØR GRUNNLOVSBLEKKET VAR TØRT...

av Nils E. Øy

Mens Kristian Frederik ennå formelt var konge i Norge vedtok Statsrådet – med flere Eidsvoll-menn som medlemmer – å sette i gang den første injuriesaken i Norge under ny grunnlov. Vedtaket i Statsrådet ble til og med truffet på 15-årsdagen for den dansk-norske kongens innskrenkninger i trykkefriheten etter Struensee-perioden, den 27. september 1799.

«Trykkefriheds-Action» ble slike saker kalt i datidens presse, og den første «actionen» – mot kjøpmann Hans Chrystie fra Moss – ble godt dekket i datidens Christiania-aviser. Dekningen den gang besto i å gjengi tiltaler og rettsavgjørelser ordrett, men noen form for rettsreportasjer var det ikke. Det var sjelden at avgjørelsene ble kommentert av avisene selv, men det hendte at andre personer, og jurister, sendte inn kommentarer – og da oftest anonymt eller under psevdonym. Bakgrunnen for saken mot Chrystie var hendelser i den nylig avsluttede «Kattekrigen» med Sverige , som endte med våpenhvile og fredsavtale fastsatt ved Mossekonvensjonen 14. august 1814.

Handelsutdannet offiser

Kjøpmann Hans Chrystie d.y. (1793-1877) var sønn av Andreas Chrystie d.y. (1761-1840) og hans andre hustru, Dorothea Elisabeth (1776-1793). Hans Chrystie d.y. tok borgerskap som grosserer i Moss den 11. januar 1811. Han reiste mye rundt i Norge i 1810 og i utlandet, blant annet England, i 1811-12, for å utdanne seg for den handels-virksomhet som han etter hvert skulle drive i hjembyen.

I 1814 var han 22 år og løytnant i borgerkorpset i Moss og slik sett kanskje særlig interessert i hvordan den profesjonelle norske hær utførte sin del av krigsoppgavene. Moss var i så måte et utmerket utsiktspunkt, som knutepunkt for hær-avdelingene som kom sør- og vestfra, på vei til og fra krigssonen i Smaalenene.

Hans Chrystie skrev sitt innlegg fredag den 19. august 1814 – bare fem dager etter at krigen ble avsluttet gjennom Mossekonvensjonen og på et tidspunkt da slett ikke alle visste at krigen var slutt. Det var styrker i Indre Østfold som først fikk fredsmeldingen denne dagen. Marinens løytnant Falck, som var leder for tre norsk kanonjoller ved Jomfruland, fyrte av flere kanonskudd denne dagen for å stanse den svenske fregatten «Eurydice», helt uvitende om fredsslutningen i Moss.

Fra Il-O-Van til Iittala Van,

Like viktig på kjøkkenet som ild og vann

av Ivar Ernø

I 1894 startet Ernst Poleszynski firmaet Kristiania Kunst- & Metalstøberi. Som den første i Norge begynte han i 1912 med produksjon av aluminium kjøkkentøy. Saturn i Moss var et annet firma som på samme tid begynte å lage artikler i støpt aluminium, også som førstemann i Norge. I 1922 gikk dessverre firmaet konkurs, og min farfar kjøpte så konkursboet og flyttet IL-O-VAN fra Oslo til Moss.

Bedriften slo rot og vokste, og ble en middelstor bedrift i byen med mange store og små industribedrifter. I 1925 overtok sønnen Gotfred Ernø ledelsen av bedriften i Moss. På 1930-tallet var antall ansatte ca. 30 i alt. Produksjonen besto da av kasseroller og kjeler, spann og mugger, bakker og fat samt øser og sleiver i alle størrelser. Aluminium, både valset til plate og stanset til rondeller, ble brukt til trykking, pressing og stansing, og til støping ble brukt aluminium fra barrer og avfall fra produksjonen. Også andre metaller ble brukt til bronsefat, messinglykter, båtbeslag og hengsler, og under 2. verdenskrig sink og stål evt. emaljert når det var vanskelig å skaffe aluminium. Det ble også utført reparasjon av brukt kjøkkentøy: Påsetting av nye bunner i kasseroller og kjeler, og sveising av sprekker og hull.

Utenom produksjon av kjøkkentøy ble det også laget spesialprodukter til industrien og det militære. Det var mange krevende oppgaver med stor innsats fra de ansatte både når det gjaldt ekspertise, kreativitet og maskinelt og manuelt arbeid.

FRA SLAGSTED TIL MODERNE BYSENTRUM
Foredrag holdt på Kulturminnedagen 10. september av byarkitekt Nils Ellefsen

For mange er Moss en gammel industriby i Østfold mest kjent for Mosselukta, Høyvekta, Mossekrå- ka og den ene enden av Bastø- ferjestrekningen. Det var den også for meg da jeg kom hit som inn- flytter for over 30 år siden. Men etter hvert har jeg oppdaget dens fascinerende historie, og jeg kan ikke dy meg for innledningsvis å minne om den i dag.Følgende geologiske epoker medvirket til dannelsen av Oslo- feltet fra Langesund til Mjøsa, inkl. Jeløya:

●    Det Baltiske skjold – grunnfjellet fra jordens urtid
●    Innsynkningen for nesten 500 mill. år siden (ordovicium)
●    Sedimentene 1500 m tykke (silur)
●    Foldingen (devon til 350 mill.)

Fra søndagsskole til videregående skole
av Eilert Hansen

En kan vel si at det går en linje gjennom håndverkets historie når det gjelder opplæringen. En linje
som for Moss' vedkommende går noe buktet, om en prøver å følge den fra begynnelsen av forrige århundre. Om enn noe buktet så fører den i alle fall fram til det som i dag er de videregående skoler. Og det er en fremgang som slutter seg til all annen fremgang i samfunnet.

I laugstiden eksisterte det ikke skoler for teoretisk og praktisk opplæring av de vordende håndverkere. Opplæringen fikk de hos mesteren. Når de først var godtatt av lauget, og mesteren hadde påtatt seg å føre lærlingen fram til svenneverdigheten, så var det mesterens plikt og ansvar å sørge for at lærlingen fikk den teoretiske og praktiske kunnskap som faget krevde. Når det gjaldt det praktiske, var mesteren sikkert godt kvalifisert. Men det teoretiske kunne nok være så som så. Iallfall kunne mesteren ikke lære bort mer enn det han kunne selv av slike ting som lesning og regning, som den teoretiske opplæringen stort sett var begrenset til. Og det var nok ofte så at det ikke var særlig meget mesteren kunne av dette.

FRA STORMANN PÅ GRIMSRØD
TIL FATTIGLEM I VÆRLESAND

av Oddvar Aasen

Magnus Tyrholm er en tragisk person i historien til Moss, fra den største rikdom i årene rundt 1814 blant annet som eier av fabrikker, laksefiskerier og Grimsrød gård, til å dø i fattigdom på sykehuset i Værlesanden i 1847. Hvordan kunne det gå så aldeles galt for en mann som var sosialt høyt på strå, beleven, kulturell og kunnskapsrik? Og ikke minst sosialt innstilt. I nødårene rundt 1814 hjalp han sine arbeidere både med halv lønn og med skole for deres barn.

Misligholdt kongelig lån
Magnus Tyrholm gikk konkurs i 1826, etter at han ikke kunne tilbakebetale et lån han opprinnelige hadde fått av staten ved den dansk-norske kongen i 1811. Dette lånet overtok den nye norske staten. Kildene jeg har hatt tilgang til, gjør det ikke helt lett å forstå hva som egentlig lå til grunn av det som skjedde. Tyrholms egne opplysninger spriker noe i forhold til hva historiske forfattere har skrevet. Et eksempel: Tyrholm oppgir selv at han måtte forsørge 10 barn, men O.P. Nyquist oppgir i sin bok ”Mossiana i ældre tider”, at Tyrholm har tre barn, hvorav en, sønnen, forsvant til sjøs.

Fugl Fønix var Mosseutstillingens logo

Av Oddvar Aasen og Camilla Gjedrem

Det som foregikk på Skarmyra i sommermånedene i 1937 må ha vært selve Soria Mora for mange mossinger, unge som gamle. I 11 uker var et liv og en aktivitet på datidens største festplass i byen som de neppe glemte senere i livet. Utstillingen ”Moss 1937” hadde 300 000 besøkende, med konge, regjering og storting som de fremste på gjestelisten. 75 av byens industri- og handelsvirksomheter viste fram hva de hadde å by på, og det var kulturelle og historiske innslag en masse. De yngste gjestene var kanskje mest opp av tivoliet og alle opptredenene av artister fra hele verden.

 

Dette oversiktsbildet over Skarmyra viser hvor 1937-utstillingen lå.

FUNKIS I MOSS
av Ole Peder Kjeldstadli  

Fugl Føniks, plakaten er tegnet av teatermaler Alexey Zaitzow.

Utstillingsplakat, Runar Drønen / Byline AS.

I Strandsitteren nr. 1 2015 skrev vi at en viktig hendelse i Moss før byggingen av krematoriet var Mosseutstillingen i 1937, en utstilling som var et viktig bidrag til utviklingen av funksjonalismen i Moss. Til Norge kom funksjonalismen med full tyngde via «Stockholmsutstillingen» i 1930 og ble helt dominerende i ti år, inntil en reaksjon satte inn omkring 1940. De norske arkitektene var imidlertid fullt på høyde med de svenske. Norske arkitekter hadde en skjellsettende studietur til Hol- land i 1928, og en førende arkitekt var Lars Backer med Restaurant Skansen fra 1927, Ekebergrestauranten fra 1929 og Horngården fra 1930 i Karl Johans gate i Oslo.

Moss by- og industrimuseum åpnet i 2010 en utstilling ”Funkis i Moss”. Utstillingen bygget på et utstillingskonsept fra mellomkrigstidens Tyskland. Det var spesialdesignet for å vise den moderne abstrakte, nonfigurative kunsten.

I den forbindelse uttalte Camilla Gjendem til Moss Avis at Moss er en funkisby.Utstillingen om funkisarkitektur i Moss by- og industrimuseum viser eksempler på bygg innenfor ulike kategorier som boliger, forretningsgårder, industribygg og offentlige bygg.

Gabrielsen og naboens tomt

Av Truls Holmsen

Prøysen sier at alle har et søskenbarn på Gjøvik. Jeg snur litt på det, og sier at alle som har en hage, har også en nabo, og denne naboens ideer og planer kan få uventede innvirkninger på egne hageønsker. Vår nabo het Gabrielsen. Eldre navneskikk sier at Gabrielsen skal være sønn av Gabriel, altså et englebarn. Det var ikke alltid lett å se, men det må sies at da Gabrielsen døde, arvet Frelsesarmeen store deler av hans formue, flere millioner, så en viss kontakt kan det ha vært.

 

Oversiktsbilde viser hvor Grimsrød fabrikker lå. Utvidelsen med Holmsens eiendom er ringet inn.

GAMLE MOSSEGÅRDER

REINSCHGÅRDEN

av Karin B. Skjævestad

I Dronningens gate, ved siden av Møllehaven sto det fram til 1960-årene et koselig gult trehus.

Ved husets venstre gavlvegg, i et lite innhugg fra fortauet, var det en stor brun port, nærmest en dør, og innenfor denne døren var det en stor hage. I denne hagen vokste det noen kjempestore trær, og ett av disse trærne vokste opp gjen- nom gulvet på den store fine verandaen til det gule huset. På husets høyre side, på hagesiden, var det bygget til en tre-étasjes trebygning med delvis innebygde svalganger – og et tilbygg i mur. I dette huset, som ble om- og påbygget flere ganger, var det hotellvirksomhet fra 1858 til ca. 1920. Hotellet hadde flere eiere og skiftet navn etter den person som eide det.

Gamle mosseslekter- Slekten Mossin
av Knut Thorvaldsen

Her vil det fremover komme artikler om gamle mosseslekter fra 1600- og 1700- tallet. Slekter som enten har sin opprinnelse i Moss, eller som kom til byen på den tiden. Mange har sikkert truffet på slektsnavnet Moss både i gamle kilder og i nåtiden. Vi skal etterhvert se på flere av dem.

Navnet Mossin. Har det noe med Moss å gjøre? Ja, det har sin opprinnelse i Moss og har etterkommere i Norge. Vi skal bare følge der hvor det er norske etterkommere.

I 1634 fikk vi en fogd i Moss som het Dines Andersen. Han var født i Nykøbing i Danmark, hvor han også døde i 1682. Han var en av to sønner av kjøpmann Anders Mortensen i Nykøbing, som igjen var sønn av borgermesteren der, Morten Tuesen.

Minner og opplevelser i løpet av 67 år.  Om gartner C.A. Lagerqvists liv. Del 1.

Manuskriptet er håndskrevet på gammelt norsk/svensk, men gitt nyere språkdrakt av Gunhild Stranden.

Barndomshjemmet
Jeg ble født 27. august 1860 i Lugnäs sogn, Skaraborgs len, Sverige. Min far var klokker i sognet. Min bestefar på min mors kant hadde innehatt klokkerbestillingen i samme sogn i 40 år samtidig som han også var lærer. Han stammet fra Värmland og var etter eget utsagn prestesønn. For øvrig nevnte han nesten ingenting om sin ungdom og sine familieforhold.

Min far antok etter min morfars ønske hans navn, Lagerqvist, da han ingen sønn hadde. Min mor var eneste barn. Min bestefar på fars kant var bonde, og av gammel bondeslekt. Jeg kan ikke huske han, da han var død før jeg ble stor nok til å minnes ham. Mine foreldre eide en mindre eiendom ved siden av en del jord som hørte til klokkerbestillingen. Det var ingen prima jord, verken den de eide selv eller klokkerjorden., så den ga i grunnen lite av seg.

Min far hadde først et møllebruksarbeid, hvor han ved siden av sin bestilling som klokker arbeidet hver dag. Vi var ni søsken i live, så de hadde mange å forsørge, og både mor og far slet meget hardt for å skaffe det nødvendige til opphold til en så stor flokk. Vi hadde det tarvelig, men nok av både mat og klær, og jeg vil betegne mitt barndomshjem som et meget godt hjem. Jeg minnes mine strevsomme foreldre med takknemlighet. De gjorde alt hva de kunne for sine barn, både legemlig og åndelig.

Minner og opplevelser i løpet av 67 år.b Om gartner C.A. Lagerqvists liv. Del 2.

Manuskriptet er håndskrevet på gammelt norsk/svensk, men gitt nyere språkdrakt av Gunhild Stranden.

Statsråd Thorne
Jeg begynte å høre etter en annen plass, og fikk ansettelse hos statsråd Thorne i Moss. Jeg gjennomgikk en meget kritisk mønstring og fikk ved ansettelsen mange og strenge instrukser. Det var jo også betydelig større forhold der, og Moss stod på den tiden meget høyt hva private gartnerier gjelder, det var deres storhetstid hva rangspersoner og selskapeligheter betreffer. Det var ikke fritt for at jeg var litt engstelig for at fordringene skulle bli større enn hva jeg kunne prestere. Jeg sa med vemod farvel med mitt snille herskap i Fredrikstad og ankom til Moss 1. april 1886. Uten å si noe til forkleinelse for min nye prinsipal, merket jeg straks den store forskjell på behandling jeg var vant til fra mitt forrige og til mitt nye herskap.

Gartnerboligen var ganske bra, med meget fin beliggenhet. Hagen var 45 mål stor og det var et ganske stort drivhus i tre avdelinger hvorav det ene var vinhus. Med vindruekultur hadde jeg tidligere ikke hatt befatning og jeg var straks på det rene med at noen pardon var det ikke å regne med hvis ikke alt gikk tilfredsstillende. Det gikk dog over all forventning bra. Til min disposisjon hadde jeg om sommeren en yngre og en gammel havekone, mens jeg om vinteren måtte være alene. Om våren var det umulig å klare meg med den snaue hjelp, så jeg måtte ta en del hjelp ved siden av, men da var det ubehageligheter å få. Det gikk dog stort sett bra, men min lønn var svært liten. Fra først av 650 kroner pr år, som etter et års forløp steg til 800 kroner. Fritt hus, poteter og grønnsaker. I 1886 fødtes vår gutt nummer to, Karl.

Gaten vor av Bergljot Kolbjørnsen

Dette barndomsminnet er skrevet av Bergljot Kolbjørnsen (bildet) , som ble 102 år gammel.

Glassverkarbeiderne var godt betalte fagfolk

"Livet på Glassverket i de første årene" var temaet på Moss Historielags formiddagssamling på Orkerød onsdag 5. november. Foredragsholder var byhistoriker Per Edfeldt som i 1967 fikk i oppdrag av Moss Glassverk å intervjue 10 av veteranene som hadde opplevd Glassverkets første år. Edfeldt overlot tapene med intervjuene til oppdragsgiveren som senere brukte stoffet i sitt interne blad. Per Edfeldt hadde imidlertid skrevet av båndene og de var grunnlaget for foredraget. Da Glassverket ble nedlagt, overtok Borgarsyssel Museum i Sarpsborg lydbåndene.

GLIMT FRA 1814
Dagbokforfatteren

Av Kjell Henriksen

Claus Pavels ble født i Vanse (Farsund) 1769. Pavels utdannet seg i geistlig retning, og i 1805 ble han tilsatt som sogneprest i Aker og slottsprest på Akershus. Han fikk da innpass i de høyeste sosiale sirkler i Christiania, og svært mange av de "dannede" samlet seg under hans prekestol. Hans prekener hadde visstnok et poetisk, nær elegisk anstrøk (Arne Bugge Amundsen).

Pavels fikk i 1817 beskikkelse som biskop i Bergen, der han etterfulgte Johan Nordahl Bruun. Han døde i 1822 i Bergen.

Men i vår sammenheng er det dagbokforfatteren Pavels vi skal se på. I mange år skrev han sine notater, og det ble sagt at han gikk rundt om dagen for å samle stoff han kunne skrive ned om kvelden.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag58
Igår311
Denne uka1028
Denne måneden4148
Totalt1974412

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown