Program

Barneår i byens hovedgate 1935-45:

Snømåking, gatefeiing, rotter og mus
Svein Åge Lauritzen snakker med Bernhard Wessmann

Carl Bernhard Wessmann ble født midt på 1930-tallet. Hans forfedre kom fra Sverige og flere etablerte seg som gullsmeder i Norge. Bernhards bestefar startet opp med manufaktur i Dronningens gate 7 i Moss. Her vokste han opp, midt i byens travleste forretningsgate.

 

Bilde fra barnehagen i Løkkegata like rundt 1940. Bernhard er gutten med matrosdress. Legg merke til guttene med tversoversløyfer og jentene med kjoler og sløyfebånd. I bakgården var det en liten hønsegård til stor glede for ungene. «Tante» Anna Berger på høyre side i datidens kjolemote med belte og sløyfer over bysten. (Foto: Privat)

Det første Bernhard erindrer, er barnehagen til «tante» Anna Berger i Løkkegata. Her var han flere dager i uka sammen med 10-12 andre barn. Det var lek og moro i bakgården i barnehagen, og utflukter til Bytårnet og Sandløkka like ved. Kanskje var dette byens første barnehage?

Dronningens gate 7 var et større murhus som hadde butikk, systue og lager i første etasje. Her var det også en liten leilighet for utleie. I annen etasje var det leilighet for Carl Bernhard, mor, far og hans to søstre som ble født senere. Til huset hørte en frukthage og en felles utedo for leilighetene og de ansatte i butikken.

 

Snørydding av fortau i Dronningens gate. Olav Wessmann, far til Bernhard, synes i døra til manufakturhandelen. Klokka er 08.20 og de første kundene er allerede på vei midt i gata med barnevogn og handlevesker. (Foto: Privat)

9. april 1940 satt hele familien på kjøkkenet med utsikt til Moss torv og post- og telegrafbygningen. Plutselig dukket flere tyske soldater opp og inntok sistnevnte bygning. De kom som lyn fra klar himmel. Foreldrene til Bernhard ble forferdet, og i løpet av kort tid fikk de ordnet med transport og dro sporenstreks til Svartskog ved Indre Oslofjord, hvor familien hadde et landsted. Det var som å komme fra asken til ilden. Eiendommen lå like under innflyvningen til Fornebu. En hel armada av fly i alle størrelser var på vei inn til Oslo med forsyninger og soldater. Svartskog var ikke noe blivende sted.
Vel tilbake til Moss var det stille og rolig. Fint vårvær og ypperlige forhold til å kaste på stikka i sanden på fortauet foran telegrafanleggets røde funkisbygning. I løpet av kort tid var det samlet en hel guttegjeng som diskuterte krig, og 5-ørespotten. Livet var tilbake.

700 elever på Skarmyra
Skarmyra skole var Bernhards første steg på utdannelsestrinnet. Dette var byens eneste skole med nærmere 700 elever. Bernhard trivdes. Kort vei til skolen, greie lærere og mange kamerater. Skoledagen ble noe avkortet på våren 1942. Det skyldes lærenes protest, i form av en streik, mot nazifiseringen av skolen. Flere lærere ble arrestert. Det store skismaet kom midt i sommerferien 1943. 1. juli ble Moss og Jeløy kommuner slått sammen og på samme dato ble skolene i begge kommuner konfiskert av okkupasjonsmakten.
Samme høste måtte Bernhard og klassekameratene gå på skole rundt om i ulike lokaler. Ifølge Bernhard var det beste stedet på høsten å gå på skole i Blå Kors-huset nede i Værlebukta. I frikvarteret var det utrolig spennende å løpe unna de store bølgene som slo inn mot land. Ikke alle klarte det. Noen klissvåte elever ble sendt hjem med melding.

Stakk unna en radio
Bernhards far ble tvangsutskrevet til såkalt «tyskerarbeid». Han ble hyret som kokk på en kystbåt som het M/S Jeløy. Høsten 1941 kom det en forordning om at alle, utenom NS-medlemmer og tyske soldater, måtte levere inn sine radioapparater. En del av radioene i Moss ble lastet over på M/S Jeløy og brakt over til Horten for lagring. Bernhards far «beslagla» en Sølvsuper radio og plasserte den i et kott innerst på loftet hjemme. Her kunne han trygt lytte til sendinger på norsk fra London. Sølvsuperen ble levert tilbake til rette eier umiddelbart etter krigen.
Det var kalde vintre med mye snø tidlig på 40-tallet. Bernhard og kompisene kjørte med rattkjelker i vintermørket fra Kolsrudhjørnet vis-a-vis Bøhn, og ned bakken til Posthuset. Det var helt mørkt på grunn av forbudet om blending. For at de skulle synes, hadde hver rattkjelke en blikkboks med stearinlys oppi. På toppen av boksen ble det festet et matpapir med hyssing, og rattkjelken syntes der de kom i full fart ned bakken. Det skjedde aldri noen ulykke, men det hendte at papiret løsnet og stearinlyset sluknet.

Pepper byttet mot bon-bon
Ungene i sentrum fant ut at peppererstatning var populært blant tyske soldater. De innsamlet derfor tomme spritflasker som de igjen solgte til skraphandelen ved torvet. Deretter ned på Samvirkelaget i Posthusgården for proviantering. Den innkjøpte peppererstatningen ble byttet mot bon-bon, som på norsk heter sukkertøy. En vinn-vinn situasjon for store og små.
På apoteket Ørnen i Dronningens gate kjøpte samme gjengen lakrishostesaft. Den var god å ha som erstatning for godteri som var blitt et vagt minne. Tannhelsa var god under krigen, men underernæring og mangelsykdommer florerte.
En onkel av Bernhard var flink med dyrking av grønnsaker. Han hentet møkk fra fellesdoen i Dronningens gate 7 og fraktet den i bøtter på sykkelstyret ned til Dronningens gate 23 hvor han bodde. Han trillet sykkelen, men ble likevel stoppet av politiet. Det er forbudt å trille mot kjøreretningen, sa politikonstabelen. Onkelen argumenterte. Det ble en kort affære. Du får bare gå, sa konstabelen. Den drittlukta orker jeg ikke.

Fanget rotter og mus
Bernhard hadde faste arbeidsoppgaver. Han måtte måke snø ned til fellesdoen, sette opp feller for mus og rotter samt feie fortauet utenfor forretningen. Om ikke dette ble gjort, kom politiet inn i butikken og påla dem å gjøre det. Det var flaut, så Bernhard var nøye med feiingen. Den mest innbringende jobben var fangst av mus og rotter. En krone pr. rotte og femti øre pr. mus. En gang prøvde Bernhard å sette ei død rotte tilbake i fella igjen for å tjene ei ekstra krone.

Den grådigheten måtte han svi for. Han ble gjennomskuet.
I kulda på vinteren hendte det at rørene i huset frøs. En gang ble Bernhard med sin far for å lære tining av rør. To bøtter med varmt vann og kluter til å legge rundt de frosne rørene. Sånn skal du gjøre gutten min, sa faren, og la en ekstra varm klut rundt røret. Pang, røret sprakk og vannet fosset ut. Det ble mye styr.

Freden kom våren 1945. Det var stort for en 10-åring som hadde levd med blending, rasjonering, dårlig skolegang og mangel på det meste.
Juleutstillinger i butikkvinduene og lyspærer i girlander tvers over Dronningens gate gjorde et mektig inntrykk. Nå var det grå og triste bare et minne.

 

Bernhard fotografert med trillebør og spade utenfor Dronningens gate 23. Her bodde hans farmor og barnebarnet feide fortauet både for henne og foran farens butikk lenger oppe i gaten. Bildet er tatt i 1946, og bak kan vi skimte to nymalte krakker i Kirkeparken. Huset til farmor lå på hjørnet vis a vis Moss hotell. Mellom huset og Parkteateret lå Park-bua. En velkjent pølsekiosk som nå er flyttet til potetkjelleren på Alby. Kjelleren er bedre kjent som Rock House. All honnør til de som har gjort det mulig å ta vare på kiosken. Det er ikke mange igjen. (Foto: Privat)