Strandsitteren artikler

Verket - Oppvekst på Verket.

Oppvekst på Verket

av Karin Behn Skjævestad og Turid Simensen

"Denne gata består av arbeiderboligene for jernverket som ble anlagt i 1704. Jernverket produserte sagblad, ovner, kanoner og kuler og en rekke nødvendighetsartikler. Bebyggelsen representerer den eldste bestående 1700–tall bebyggelse i Moss og utgjorde et eget samfunn med butikk, skole og forsorgsvesen. Verket ble ikke innlemmet i Moss før i 1876. Året før var området kjøpt av M. Peterson & Søn, og bebos i dag av bedriftens ansatte og pensjonister. Husene ble bygget under barokken, men er svært enkle i utførelse og detaljer, med en og annen svai på taket. De er stort sett i en etasje med lav takhøyde.

En kuriositet er at i mange av husene er det brukt et biprodukt fra jernverket støpte slaggstein, som en meget tidlig byggestein den tids leca. Husene var nokså kalde og trekkfulle og ble senere pusset og delvis panelt. At samtlige hus er rødmalte med hvite vinduer og vindskier, bidrar til det sterke enhetlige gatebildet.

Så sent som til 1970 var Verksgata del av hovedveien mellom Oslo og København slik den haddevært i uminnelige tider. På 1960- tallet ble det foreslått å rive østsiden av gaten for å utvide veien. Senere har vestsiden vært i større fare for riving pga. bedriftsekspansjon, f.eks. skolen som forsvant. Heldigvis er ennå store deler av bebyggelsen intakt, i alt 20 hus. Riksantikvaren har lenge vurdert å frede området. Selv om det finnes lignende verksbebyggelse, for eksempel verket på Ulefoss, Blåfarveverket på Modum, Egelands verk i Holt ved Tvedestrand, på Røros og andre steder, er det sjeldent man finner så mange bygninger som her."

Astrid  Olsen  f.  Kristoffersen vokste  opp på Verket.  Hun  for teller at familien bodde på Verket i flere generasjoner. Om hennes farmor Amalie, som bodde i Jonasstua, sies det at hun aldri var over på den andre siden av Storebro. Astrid er født i 1913, foreldre var Axeline Mauritsa f. Olsen og Karl Julius Kristoffersen. Familien bodde i Verket 4. Det var fem barn i familien, Thomas, Fanny, Frank, Astrid og Gudveig. De hadde tre rom og kjøkken, og det var god plass i forhold til mange av de andre familiene på Verket.

Det var ikke innlagt vann, det  måtte de hente i vannposten ute i gaten. Hun tror det var fire vannposter på Verket. Utslagsvask var det ute i gården. Far vasket klærne våre på kjøkkenet, forteller Astrid, enten der eller ute på verandaen. Han var vaktmann "på tomta" ute på "Celullosen" og gikk vakt fra kl. seks på kvelden til kl. seks på mor- genen, så han var hjemme på dag- tid. Men det var mor og eldste søster som skyllet tøyet ute i vannposten. Det var en kald "fornøyelse" om vinteren, da måtte de inn og tine opp fingrene med visse mellomrom, etter å ha skyllet tøyet i det iskalde vannet. Senere ble det et felles vaskeri i "Lagården", men det brukte ikke vi, sier Astrid. Men vi brukte den store rulla som sto i et rom ved siden av stallen.

 Det var store familier på Verket, så det var mange barn å leke med. Vi hinket paradis og slo ball, lekte bro, bro brille og slå på ring, og når vi lekte gjemsel så pleide vi å gjemme oss på utedoene eller bak kaninburene som sto i rulleboden.

Vi ber Astrid beskrive hvordan det så ut i barndomshjemmet hennes Verket 4
"Stuen lå ut mot gaten og had- de to vinduer, mellom vinduene sto det et speilbord og på det sto det to store kandelabrer i messing. Der var en Biedermeier sofa, og et rundt polert spisebord. Spisestue- stolene hadde stoppede seter. En gyngestol sto også i stuen, og da mor og far kjøpte ny stålampe med rød skjerm med dusker på måtte Astrid gå ut i gaten for å seinn gjennom vinduet hvor fint det tok seg ut.

. Av og til kasta vi ball på veggen, det ble for mye for en mann som skulle på nattevakt han ble skrekkelig sint, og kom farende ut med en bøtte med vann som han kastet etter oss. Stakkars mann, at han ble sint er ikke rart, han fikk jo ikke sove med den dunkingen i veggen, sier Astrid. Ungene på Verket gikk på Moss Folkeskole, vi var mange som gikk sammen, bort Skoggaten og opp Svaebakken, om vinteren akte vi ned bakken på hjemveien.

Mor var sydame, og vi var all- tid pent kledd. Mor sydde også for andre, hun fikk 4–5 kroner for en kjole og 5–6 kroner for en kåpe. Stoffdukkene våre hadde også fine klær, og en jul fikk vi jenter en nydelig blå dukkevogn som vi skulle ha sammen. Det var stas! En jul kjøpte vi unger en hvit emaljert oppvaskbalje i presang til mor og far, det var en "Londoner-basar" i Kongensgate hvor en kunne hand- le slike ting. Det skulle jo være en hemmelighet, så når vi kom inn ropte vi til mor "snu deg" og så fortet vi oss inn i stua og gjemte balja bak stuegardinene. Da jule- treet vårt skulle "høstes" ble vennene våre invitert til "høstefest". Vi gikk først rundt juletreet, som hadde levende lys, og etterpå fikk vi "godteposer" som min mor hadde lagd, i posene var det gjerne et eple, småkaker, nøtter og noen små sjokolader et godt juleminne og tenke tilbake på.

 Det var veldig hyggelig å vokse opp på Verket. St. Hans aften pyntet vi verandaene med bjørkeløv og da var alle som kun- ne samlet til en koselig sammen- komst ved Grinna på Halløkka. Søndagene husker jeg spesielt godt, da hadde vi alltid god middag, bankekjøtt, kjøttkaker og deilig dessert. Sommersøndager kom Ola "Sønnavind" med iskrem- vogna. Han hadde verdens beste iskrem. Iskremen ble lagt mellom to kakestykker, og det smaktehimmelsk. Iskremen ble laget i en liten iskremfabrikk i bakgården i Kongens gate 9. Isblokker til å holde isen frossen kjøpte han på Moss Bryggeri som hadde isblok- ker liggende i sagmugg i iskjel- leren."

"Kan dere tenke dere?" sier Astrid plutselig, "Vi hadde ikke postkasse, postbudet banket på døra og leverte posten."

Det året Astrid fylte 18 år begynte hun på "fabrikken" (Cellu- losen). Der arbeidet også brødrene hennes, mens eldste søster Fanny hadde huspost. Astrid hadde tungt arbeide på fabrikken, hun var sortererske.,Hun bar på store ark på magen, dette slet veldig på tøyet, og da papir også er skarpt, skar hun seg ofte. For å skåne tøyet fikk de forklær på fabrikken, og for å skåne for klærne hadde de et forkle til på utsiden. Disse arkene hun flyttet fra maskinen skulle sorteres og brettes. Til brettingen hadde de et spesielt bretteinstrument.

"Arbeidstiden var fra klokken 6.30 til klokken 17.00. Frokosten var fra klokken 8.30 til klokken 9.00. På varmeovnen sto det et kar med varmt vann, her plasserte alle kaffeflaskene sine, slik at de hadde varm kaffe til frokostmatpakka. Flaskene var helt vanlige flasker med patentkork eller flaskekork, De måtte merkes med navn. Middagspausen var fra klokken 12.30 til klokken 14.00, da gikk man hjem til middag.

 Dette var i 1931. Lønnen var 32 kroner i uken, og lønningsposen den kom sjefen rundt med.De som arbeidet ute måtte hente lønningen på kontoret hver fredag kl 17, det hendte at arbeiderne sendte ungen for da slapp de å stå i kø selv. Min lønningspose leverte  jeg  til mor,  og jeg fikk tilbake det jeg trengte. Av og til gikk vi på kino, og på tors- dager i sommermånedene gikk vi til parken. Der var det musikk, og da musikken var slutt gikk vi en tur ned til kanalen før vi gikk hjem. En gang i blant gikk vi på dans på "Kongen" (Kong Carl)."

I 1934 giftet Astrid seg med Erling Olsen og flyttet til Hoppern. Hun fortsatte å arbeide på Cellulosen til 1943 da det eldste barnet ble født.Astrid bor nå i Skoggaten, er mor til to, mormor til fem og oldemor til seks.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette var i 1931. Lønnen var 32 kroner i uken, og lønningsposen ─ den kom sjefen rundt med. De som arbeidet ute måtte hente løn