Strandsitteren artikler
Carl Ludvig Stabell
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 04. juli 2014
Carl Ludvig Stabell
av Nils Bjørnebekk
Carl Ludvig Stabell kom fra en stor slekt. I en bok om slekten Stabell som en major Castberg skrev i 1955, står det at den historisk sikre delen av Stabell-slekten får sin begynnelse omkring 1600. Men han viser til en dansk historiker som mener å kunne påvise at slekten kommer fra området ved Slesvig hvor den ble nevnt allerede 1259.
En av forfedrene, som het Christen Bastiansøn Stabell, var rådmann i Trondheim på 1640-50-tallet. Slekten var dels kjøpmenn i Trondheim, dels offiserer eller selveiende gårdbrukere i Trøndelag. Carl Ludvigs far het Paul Ulrik Stabell og var født i Sparbu 27. januar 1805. Han var gift i 1834 med Marianne Jørgine Dagenbolt, datter av en oberst. Paul Stabell var cand. theol. fra 1831. Han jobbet noen år som lærer - kom 1838 til Molde som lærer på allmennskolen. I 1843 ble han sogneprest i Edøy, som da var egen kommune - i dag en del av Smøla kommune. Disse øyene ligger nordvest for Kristiansund.
I Edøy gikk Paul Stabell direkte inn i styre og stell, som det står i slektsboken. Han var ordfører 1846-49 og 1856-59. Han, eller helst hans kone, drev prestegården voldsomt opp. Det ble sagt at det var 8 tjenestejenter og 6 drenger på gården. De holdt også en fiskebåt fullt bemannet sommer som vinter.
Paul Stabell hadde 9 barn - Carl Ludvig var nr 4, født 9. oktober 1840 på Fanestranden ved Molde i Romsdal amt.Han fikk ingeniørutdannelse ved Polyteknicum i Karlsruhe. Deretter utdannelse som reserveoffiser med henblikk på mulig norsk deltagelse i den tyske krig i 1864.
Etter en kort ansettelse i Statens veivesen, kom han til Moss som bestyrer av Moss Gassverk i 1866. Gassverket var etablert i 1857 på en tomt på Værlesanden,
adresse Stengata 2. Stabell bodde på gassverket resten av sitt liv. Han var ugift. Byfogd Sandberg skriver i 1896 i sin bok "Kjøbstaden Moss":
Den 30. mars i 1875 ble det vedtatt å opprette en stilling som stadsingeniør. Som den aller første ble Stabell ansatt. Det ble ikke vedtatt noen instruks, men som Sandberg skriver: Hans "vesentligste fuktioner ere": Være branddirektør. Bestyrer av vannverket (ferdig 1876). Være bestyrer av gassverket. Være bestyrer av byens veivesen og kloakkvesen. Forestå samtlige arbeider ved kanalen og havnen. Forestå alle arbeider som måtte vedkomme kommunen. F.eks. ble han benyttet ved oppførelse av alle skolebygg.
Senere - 17. juli 1887 - ble han av Smaalenenes amt beskikket som stadskonduktør. Bakgrunnen var at kommunen hadde innført tvungen oppmåling av tomter.
Allerede i 1845 var det vedtatt en alminnelig bygningslov som forutsatte gatebredde på 12 m, men selv etter bybrannen i 1858 ble det ikke anlagt så brede gater. Litt senere ble det vedtatt at gater som var 10 m brede, skulle ha kjørebane på 6 m og to fortauer på hver 2 m.
Ansvaret for reguleringen hadde en kommisjon som besto av magistraten, politimesteren og stadsingeniøren. Før 1882 var navn på gatene et resultat av tradisjoner. Men i 1882 var det navnedåp av gater i formannskapet - ifølge dansk byhistorien var det Stabell som var pådriver.
Av vesentlige prosjekter som Stabell ledet på slutten av 1800-tallet var bl.a. ny kanalbro, Middelskolen, Moss folkeskole og Pikeskolen. Han sluttet som bestyrer av gassverket i 1909, men fortsatte som Stads- ingeniør til 1916. Da hadde han vært ansatt i kommunen i 50 år hvorav 40 som stadsingeniør. Kort tid etter fikk han et slag over foten, fikk koldbrann og måtte amputere. Etter det gikk det fort nedover og han døde 2. september 1917.
I nekrologene i mosseavisene sto det bl.a.: Hvert år ble stadig flere mål og oppgaver belastet Stabell. Han tok i mot dem uten anke på at det kunne være annerledes. Rolig og samvittighetsfullt utførte han alt sammen. Arbeidet var hans liv - kjente ingen normal arbeidstid eller ferier. Og med knusende ro tok han i mot all den påpakning som var hans og alle stadsingeniørers lodd å få. Men han kunne også bite fra seg hvis angrepene ble personlige eller var usaklige mot kommunen.
Stabell ble vurdert som reservert og innesluttet. Men samtidig var han også gavmild og omsorgsfull. Det ga seg bl.a. uttrykk i at da hans yngste bror døde i 1894 bare 40 år gammel, tok Carl Ludvig seg av enken og de to yngste barna. De bodde hos Stabell i Moss til han døde i 1917. Den yngste, Leif Westad Stabell, ble sendt til Bergen hvor han fikk eksamen fra Bergens tekniske skole i 1914.
Denne Stabell var en kort periode assistentingeniør i Moss kommune og etter korte perioder i Tønsberg og Haugesund,ble han i 1918 ansatt i Halden hvor han ble resten av den yrkesaktive tiden. Som et pussig sammentreff kan jeg fortelle at da jeg jobbet i Halden 1962-65, var Stabell bygningssjef der.
Etter at Carl Ludvig sluttet som byingeniør i 1916, het den neste byingeniøren Ystgård. Han foreslo å bygge renseanlegg for vannverket, men fikk det ikke til. Derimot fikk han bygget Værlebrygga som hadde vært planlagt i mange år.
Etter han kom Smith-Meyer, som også foreslo vannrensing, men det stoppet Moss Sparebank som ikke ville gi lån. Ellers ble han kjent for å ha slått til borgermesteren og blitt avskjediget.
Einar Mathiesen fulgte etter Smith- Meyer i 1931. Han var 38 år, kom fra Oslo hvor han også hadde sin utdannelse. Han hadde vært med på utvidelsen av Østbanestasjonen og senere drevet et privat planleggingsfirma i Tønsberg. Der hadde han forøvrig vært medlem av bystyret for Høyre, uten at det skapte noen problemer i Moss.
Mange vil nok hevde at han var rett mann til rett tid. Han hadde ideer og planer og var genuint opptatt av funksjonalismen. Under krigen kom han til å spille en viktig rolle i motstandskampen.
Han gikk av i 1963, men fortsatte å utføre oppdrag for kommunen i flere år etterpå. Han døde i 1969.
Kilder:
Castberg, Aage Stabell (1955), Slekten
Stabell.
Ringdal, Nils Johan (1994), Moss bys historie
1880-1990.
Sandeberg, F.A.Z (1896), Kjøbstaden Moss.