Strandsitteren artikler

En uredd foregangskvinne - Karen Asting

EN UREDD FOREGANGSKVINNE: KAREN ASTING
av Astrid Asting

"Karen holdt en tale om kvinnens deltagelse i politikk. Hun viste da til at det ikke var nok at vi hadde fått stemmerett – den måtte brukes."

Karen Asting var født i Tromsø i 1888, hvor hennes far var lærer. Han kom fra Nordfjord, men det ble meg fortalt at han fikk støtte til utdanning ved seminaret i Tromsø mot å påta seg undervisning av samene. Da Karen var 2- 3 år fikk faren lærerpost på Gashus (den gang Jeløy Herred) og Karen og foreldrene Amalie og Nils Reed tok båt fra Tromsø for å flytte sørpå. Det var svært enkle forhold de kom til. En dag i uken måtte faren også gå til Kambo for å undervise på Nøkkeland skole. Av og til måtte han sove over på grunn av værforholdene.

Etter et par år fikk Nils Reed tilbud om å være lærer på Hopperen-Søndre Jeløy skole, og Karen ble faktisk boende i dette distriktet hele sitt liv. Hun giftet seg med skipskaptein Harald Asting og de fikk 5 barn. Da hennes foreldre ble gamle, ble det brune tømmerhuset "Toppen" rett over gamleskolen bygget. Senere flyttet Karen med familie dit. Karen bodde der helt til hun døde i 1959.

Forholdene på Hoppern ble nok adskillig bedre for familien. Her kunne fru Amalie dyrke litt grønnsaker og holde høns. Årslønnen på kr. 800 var selv den gang beskjeden. Barneflokken vokste jevnt og Amalie fikk 7 barn. Hun underviste også i skolen da det ble mulig. Det ble fortalt at familien fikk et halvt egg hver på søndager, men ellers ble nok eggene stort sett solgt. Vask av skolen var en del av pliktene for lærerfamilien.

Om høsten dro far og barna ut i skogen for å sanke kongler. Dette var et kjærkomment tilskudd til vedforsyningen. Det hendte barna fikk vørtekake som belønning. Jeg forsto først senere hvorfor dette ble en yndlingskake for flere av søsknene.

Karen fortalte at faren var godlynt, mens moren kunne være streng. Men man forstår jo at det ikke var enkelt å drive husholdning for en stor familie og også forsøke å få barna frem i livet. Min mor hadde Amalie Reed på skolen og sa at hun var en meget kunnskapsrik og dyktig lærerinne. Det heter seg at Hov-slekten som hun stammet fra hadde meget sterke kvinner og det var Karen stolt av. Hun var ikke alltid fornøyd med sine partifeller og beundret Arbeiderpartiets kvinner for arbeidet med prevensjon.

Karen hadde ikke bare ansvarsfølelse for sine yngre søsken, men hun hadde en uvanlig iakttagelsesevne både når det gjaldt mennes- ker og natur. Da hun senere ble en ivrig sani- tetskvinne og politiker fikk hun bruk for sine gode evner. Hun ønsket å ordne opp når hun møtte mennesker som hadde det vanskelig og hun hadde sterke meninger om politiske spørsmål. Hun var ikke alltid fornøyd med sine partifeller og beundret

Arbeiderpartiets kvinner for arbeidet med prevensjon. Hun holdt tallrike taler og ga intervjuer i løpet av sin levetid og hun hadde en egen utstråling (carisma) som gjorde at hun ble hørt. Sikkert hjalp dette også når saker skulle løses og pen- ger samles. Det var ikke lett å si nei til henne. Som ung pike hadde hun ønsket å utdanne seg innen kokekunsten, og hun arbeidet bl.a. på Holmenkollen Turisthotell. Hun hadde sterk utferdstrang og tok seg huspost i England og senere i Tyskland, slik at hun lærte begge språk uvanlig godt. Med en mann som var skipskaptein fikk hun også anledning til å reise til både England og Amerika. Hun giftet seg for øvrig i Genova. Men det at mannen sjelden var hjemme ga henne også anledning til å bruke så meget av kreftene sine på sakene hun var opptatt av.

Som formann i sanitetsforeningene, først i Jeløy, senere i Moss og Østfold, var hun med på den store oppgaven å utrydde tuber- kulosen som hadde tatt så mange liv. Men det var mange spørsmål innen folkehelsen gene- relt som sanitetskvinnene arbeidet med. En av hennes nærmeste medarbeidere innen sani- tetsforeningen var sykesøsteren Agnes Gel- meyden. Hun kunne ikke få fullrost henne. Min mann fortalte at han flere ganger var med moren rundt i distriktet til mennesker som fikk klær og mat. Om vinteren var det kalde turer med hest og slede. En julaften formid- dag hadde hun påtatt seg å reise over til Bevøen med gaver til et ektepar som var blinde. Da ble hun satt over i åpen båt fra Son.

Da jeg traff min mann, Ivar, fortalte han meg at hans mor Karen Asting var en "offentlig kvinne", med det siktet han til at hun alltid var på farten som leder av en forening eller i ærende for å hjelpe noen som hadde det vanskelig. Vervene hennes førte til mange og lange telefonsamtaler. Av og til var barna uskikkelige og foretok et eller annet med telefonen så samtalen ble brutt.

Det var en fornøyelse å rusle tur med svigermor. Hun visste navnet på blomster og trær, for ikke å snakke om fuglene. Hun påsto at fuglene satt og ventet på henne når hun kom hjem fra reiser i embets medfør. Karen hadde noen gode og hjelpsomme venner i naboene Elsa og William. En gang kom Wil- liam hjem fra fisketur tidlig om morgenen. Da så han Karen gå rundt fra tre til tre i hagen ikledt hvitt nattlinnet og med kikkert. Han gikk forsiktig opp til henne, tok henne på armen. Han var redd det hadde gått rundt for henne, eller "tørna", som man kalte det på Hopperen.

I dag kaller vi det "trafficking".
På begynnelsen av 1900-tallet var kvinnenes stemmerett en viktig sak, og ved å gjennomgå saker for Kvinnerådet i Moss på denne tiden er jeg ikke tvil om at de ble inspirert av de viktige kvinnespørsmålene som ble drøftet. De hadde også hatt en foredragsholder som snakket om "hvit slave- handel". I dag kaller vi det "trafficking". Karen var med i Kvinnerådet og også i en periode som styremedlem. Barna hadde ellers moro av at hun også var medlem av Edruelighetsnemnda. En sommer måtte hun påta seg jobben med å følge en som trengte avrusning til et sted på Voss. Siden hun ikke kunne bli med ham på toalettet, var det godt hun fikk hjelp av dem som møtte opp på toget. Etter at hun hadde vært borte et par dager måtte barna etterlyse henne. Det viste seg at hun hadde møtt så mange interessante mennesker på kurstedet at hun hadde slått seg til ro der noen dager.
Hun hadde møtt slitne kvinner med store barneflokker og lite å rutte med.

Når det gjaldt Karens politiske syn, så var hun preget av de forholdene hun hadde støtt på gjennom sitt arbeid for Sanitetsforeningen. Hun hadde møtt slitne kvinner med store barneflokker og lite å rutte med. Gjennom politikken kunne hun ta opp store og viktige spørsmål slik at kvinnene ble hørt. Karen hadde vært med på å starte Høyre-kvinners Klubb og til å begynne med ble den ofte kalt "Karen Astings Forening".

Arnulf Johannessen sier om henne i boken om Mossekvinner at hun hadde en mening om nesten alt. Hun hadde et godt språk og Samnorsk syntes hun var forferderlig. Selv- følgelig meldte hun seg inn i Riksmålsfore- ningen.
Karen, og bl.a. Esther Oppegaard, fikk under okkupasjonen i stand et hemmelig lasarett i

Gimlekjelleren.
De 5 krigsårene tok nok hardt på Karen. Hennes mann var reist ut og var stasjonert i England under hele krigen. Men hun satt ikke med hendene i fanget. Etter okkupasjonen fortsatte Sanitetsforeningen det arbeidet som ble påbegynt under Finlandskrigen. De strikket varmt utstyr til soldatene. De sørget også for førstehjelpspakker. Karen, og bl.a. Esther Oppegaard, fikk under okkupasjonen i stand et hemmelig lasarett i Gimlekjelleren. Tyskerne fikk vite at Sanitetsforeningen hadde fått i stand dette, men ikke hvor. Da tyske offiserer krevde å få det utlevert, måtte kvinnene levere noe av det. Men de stuet vekk mesteparten av lageret og tyskerne fikk aldri kjennskap til lageret i Gimlekjelleren.

Karen og familien hadde sett frem til å få hjem Harald Asting etter krigen. Han ble skadet under et angrep til sjøs og bosatte seg da i England. 17. mai 1945 lyttet han til feiringen hjemmefra, men han døde samme dag.

Det var et voldsomt slag for dem alle. Karen fortsatte sine aktiviteter med full styrke etter krigen. I den første tiden fikk hun ofte besøk av familiemedlemmer fra Oslo som hadde med seg noen av de britiske offiserene, og da hadde hun glede av sine gode engelsk- kunnskaper.

Diagnosen Cerebral Parese var lite kjent i Norge da tidligere fysioterapeut Lilian Mollatt kom til Norge. Lilian hadde gode kunnskaper om behandling og hjelpemidler og hun fortalte at det nå var bygget flere daghjem hvor det kunne gis trening. Hun var klar over at Norge på det tidspunktet hadde det vanskelig økonomisk. Men Karen Asting tente på alle pluggene. Hun fikk med seg sanitets- kvinnene i Østfold og hun kontaktet Karl Evang som da var direktør i Rikstrygdeverket, og han lovet økonomisk støtte. I samarbeid med overlege Bjarne Andersen foretok sanitetskvinnene i Østfold en telling av tilfeller av CP i Østfold.

Et innslag av kvinner kunne være bra, men "det måtte ikke bli for stort".Det var et pionérarbeid. Det første hjem- met for CP-barn i Østfold ble bygget og sto ferdig i 1956. Hun ble senere tildelt Kongens Fortjenestmedalje i Gull ved daværende ordfører Emil Andersen. Han understreket at det var for sitt sosiale arbeid hun hadde fått denne ordnen. Men han fortalte også at han og Karen ofte hadde diskutert saker. De hadde da av og til i kampens hete tatt et glass konjakk, og når jeg gikk hjem, sa Emil, var Karen arbeiderpartikvinne og jeg Høyre. Men de måtte vel karakteriseres som handle- kraftige i sosiale saker begge to.

Karen sto aldri sto fast i diskusjoner. I 30- årene fikk Fedrelandslaget stor oppslutning – den vesentligste grunnen var nok at vi her var livredde for at marxismen skulle få for stor makt i Norge. Karen holdt en tale om kvin- nens deltagelse i politikk. Hun viste da til at det ikke var nok at vi hadde fått stemmerett – den måtte brukes. Kvinner som deltok aktivt ble ifølge Karen beskyldt for å forsømme hus, mann og barn. Hun kritiserte egne partifeller som ikke var flinke nok til å bruke stemmeretten. Kvinner ble bevisst strøket på nomina- sjonslistene. Hvis det averteres et politisk møte, kommer ikke kvinnene, sa hun. Hvis det derimot averteres med "fremvisning av pyjamaser" da er det fullt hus.

"Den som rører vuggen, styrer verden", het ordspråket.
Formannen var ikke helt enig med fru Asting. Han viste til at Gøring hadde sagt "vi setter kvinnene for høit til å ta henne med i politikken". Et innslag av kvinner kunne være bra, men "det måtte ikke bli for stort". Tannlege Christiansen ga full støtte til Karen Asting. Han viste til at det var mange dumme menn i politikken, de kvinnene som deltok var dyktige. Fru Franck mente man skulle nøye seg med å råde mennene. Redaktør Sundsvik mente oppdragelse av barna var viktigst. I dag trekker vi på smilebåndet av disse mennene. Det bør for øvrig nevnes at hans frue var aktivt med å få til Velferdssentralen, så hun så nok litt lenger enn mannen i så henseende.

Min svigermor og jeg var slett ikke enige i alle spørsmål, men som det fremgår beundret jeg hennes mot og alt hun fikk utrettet. Hun hadde en annen fremragende egenskap. Hun var aldri kjedelig å være sammen med. Det var kort tid mellom tanke og handling – noe vi etterlyser sterkt i våre dager. Nå snakkes ofte problemene bort før man gjør noe med dem.

Karen er en av de kvinnene jeg synes fortjener å trekkes frem i lyset når vi skal feire våre 100 år med stemmerett. Tenk om man i løpet av alle disse årene kunne ha hedret henne med navn på en liten gatestubb?
Jeg vil også anbefale alle å bli kjent med hennes Jeløysang, den er nydelig.

Jeløysangen av Karen Asting

Mel: Jeg vil synge som en helt

Jeg vil synge om min ø rammet inn av dypblå sjø, smilende i sommerbris, Oslofjordens paradis.
Her som barn vi for omkring, lekte palla, slo på ring, plukket blomster, sanket bær, under kjempe-eketrær.
Da litt mer forstand vi fikk, for naturens sans og blikk, gikk vi turer, streifet om helt begeistret hvor vi kom.
Her er gjøkegal ved vår, fuglekvidder hvor vi går. Store gårder, aker, eng, lindallé og blomsterseng.
Lytt til nåleskogens sus, strandens sakte bølgebrus. Se mot syd og se mot nord hvite seil på dypblå fjord.

Se mot øst til byen Moss, kirkespir fabrikk og foss.
Se mor vest når sol går ned, gylder fjell i kveldblå fred.

Mange ut i verden for, langt fra hjem, fra far og mor.
Store byer, fjerne land tente nok begeistringsbrann.

Men tross all den prakt vi så, dypt i hjertet dog der lå lengslen å få komme hjem
og se øen vår igjen.

Om jeg lever mange år, om jeg snart til hvile går, ett jeg ønsker, å få dø
på min barndoms skjønne ø.