Strandsitteren artikler
Noen glimt fra livet i Moss rundt 1814
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 06. april 2015
NOEN GLIMT FRA LIVET I MOSS RUNDT 1814
av Ole Peder Kjeldstadli
For to hundre år siden ble Norge trukket med Napoleonskrigene som en del av helstaten Danmark-Norge. Krigen mot Storbritannia og Sverige var i periferien av de store krigene i Europa,men fikk vidtrekkende konsekvenser. Norge fikk sin demokratiske grunnlov etter begivenheter ute i Europa, samling på Eidsvoll, valg av konge og påfølgende krig med Sverige som endte med forliket som kom til gjennom Mossekonvensjonen. Den internasjonale situasjonen på 1700-tallet var avgjørende for mye av det som skjedde på Eidsvoll i 1814. I tiden før 1814 var Europa preget av store kriger, revolusjoner og nye ideer om politisk frihet og universelle menneskerettigheter.
I denne artikkelen vil jeg komme med noen glimt om hvordan allmuen i Moss kunne oppleve hverdagene slik de kunne være de første tiårene på 1800-tallet. Allmuen er et gammeldags ord og betyr det brede lag av folket. Samfunnet var så ulikt dagens at jeg tror de fleste ville få problem med å ta inn over seg hvordan befolkningen hadde det.
Moss 1800, malt av J. W Evy, sett fra Rosnæs
Moss, over broen, 1800, J. W
Folketellingen i 1801 viser at Moss var en by med 3126 innbyggere. Storgaten var etablert og her bodde ifølge notater ført i pennen av Arne Magnussen rike og fattige om hverandre. En oversikt fra 1827 viser at her residerte consul Momme Peterson, og her fant vi byens "Arbeidshus" for fattige som fikk til livets underhold fra Fattigkassen. Også grosserer David Chrystie senior hadde sitt tilhold i Storgaden. Ellers var Storgaden befolket med flere kjøpmenn, en madam Angel og tre jomfruer, alle døtre til presten Mandahl som senere opprettet et legat til for- del for ugifte prestedøtre i Akershus.
Kirkelig tilstand
O.P. Nyquist skriver i "Mossianna fra ældre tider" at den kirkelige tilstand i Moss var alt annet enn lys de først tiårene. "Vankundighet, aandelig sløvhed og likegyldighed var herskende." Videre var det sjelden at man fant en bibel eller et nytestament i byens hus. "Postiller eller anden opbyggleseslitteratur fandtes saagodtsom heller ikke."
Religionsundervisningen var mangelfull, og vi kan bare selv tenke oss hvorfor: Hver lærer måtte undervise opptil 200 elever samtidig. Prestens prekener fra prekestolen ble gjentatt uforandret år etter år og det var "dyden" som pristes som høyeste ideal. Prekenen ble opplest for en mer eller mindre likegyldig forsamling, som heller ikke var så stor.
Gjestfrihet
David Chrystie viste imidlertid stor gjestfrihet for byens brede lag, og i Personalia fra det gamle Moss refereres en dagbok fra 3. mars 1816 hvori beskrives et maskeradeball. Rundt 300 mennesker var samlet, "baade Chretes og Pretes". Det ble danset til kl. 7 om morgenen. Dagboken forteller at "Friheds og Ligheds aand var nu steget saa høit, at de drenger og piger, som før gik barfødded og gik paa landet at kiøbe melk med et melkesspand i haanden, nu var bleven fornemme handelsmænd og kjøbmands damer. Kusker, lakeier, tjenestepiger, tjenestedrenger var nu fornemme folk og ble invitairet til fornemme selskaber, kramboekarle og kramboedrenge og alt saadant".
Formannskapet
Magnussen viser oss hva Moss bys første formannskap brukte penger til. Gjennom formannskap og representantskap fikk lokale valgte representanter på landet bevilgende, forvaltende og kontrollerende myndighet i lokale saker.
Byen var inntil 1837 styrt av embetsmenn, og det var stor skepsis og motstand blant embetsmennene til det nye. Blant tvilerne var også Eidsvollmannen fra Moss, Gregers Winther Wulfsberg.
Selv om forvaltningen i byene fortsatt skulle utøves av magistraten (embetsmann) ved siden av de folkevalgte, var det faktisk nesten umulig å finne tre menn som kunne nok til å sitte i formannskapet.Følgende ble valgt: kjøpmann Chr. Bassøe, kjøpmann P. C. Peterson, Kjøpmann Mathias Gude og gar- vermester Svendsen. I tillegg møtte byfogd David Vogt.
Moss bys budsjett for 1833 var på 10 400,00 kroner og ga penger til lønn for byfogden som nå kaltes byskriver. Han fikk også dekket skrivematerialer. Distriktslegen, Reimers, hadde en ikke ubetydelig lønn. Også statsmusicusen, Mohr, fikk en anstendig lønn. En annen viktig post var stolleie til kirken.
Moss hadde fem vektere, og det kostet. Vekterne utgjorde et slags politikorps som først og fremst skulle se til at det hersket ro og orden i byen om natten. Disse nattevekterne skulle dessuten passe gatelyktene og utrope timen og vinden. Vektere skulle også varsle brann.
Skarpretter
Nok en utgiftspost var lønn til skarpretteren. Skarprettere har tradisjonelt vært ansett som urene personer. Mange av de tidligste skarpretterne var benådede straffanger, eller til og med dødsdømte forbrytere som ble benådet mot å ta på seg oppgaven.
De fikk normalt betalt per henrettelse eller avstraffelse. Opprinnelig var det byene som i fellesskap betalte dem. Før 1806 var det syv skarprettere i Norge. Mellom 1806 og 1824 var det seks skarprettere i landet, mens det fra 1832 til 1845 var fire.
Fra 1849 av var det kun én skarpretter i hele landet, den såkalte "Rigets Skarpretter". Dette ble vedtatt ved Kongelig Resolusjon av 2. juli 1849. I samme resolusjon ble skarpretterens gasje fastsatt til 200 spesidaler årlig, pluss diett, skyss og salær for hver enkelt eksekusjon.
Skarpretterfamilie
Skarpretteren som betjente Moss, kom fra familien Lædel fram til midten av 1800-tallet. August Anton Lædel var født i Danmark og opprinnelig skarpretter på Bornholm. Lædel kom til Norge i 1733 og ble ansatt som militær skarpretter for hele landet. Da han også over- tok de sivile eksekusjonene, fikk han i tillegg en fast gasje på 58 riksdaler fra Kristiania by og 42 riksdaler fra de andre byene på Østlan- det. Dette ga ham en grunnlønn på i alt 200 riksdaler årlig pluss betaling for hver ekseku- sjon, fri skyss og diett. August Anton Lædel døde 13. februar 1749, 48 år gammel. Sønnen Franz Gotschalck overtok da stillingen som skarpretter. Hans sønn August Anton Lædel (1757-1837) fikk borger- brev som snekkermester i Christiania i 1786. Men etter farens død i 1799, ble han beskikket som skarpretter for Akershus stift, i tillegg til at han ble militær skarpretter. I 1801-tellingen for Christiania er han ført inn som snekkermester og skarpretter.
Brev fra August Lædel fra 1833 med oversikt over hans inntekter.
Da August Anton Lædel døde i 1837, hadde sønnen, Guttorm Anton Lædel, allerede over- tatt arbeidet som skarpretter. Guttorm Lædel døde i 1846, som den fjerde og siste Lædel med samme yrke.
Brede Arnesen Nord
Jeg vil her berette om henrettelsen av Brede Arnesen Nord. Han var 40 år gammel da han den 28 august 1817 ble henrettet på Kambo for postran, også betegnet som landeveisrøveri.
Brede Arnesen Nord var født på Grue i Hedmark i 1777, men levde sitt kriminelle liv i Fredrikstad. Hans liv besto av heleri og tyveri, men han var også handelsmann og ølbrygger. Brede Nord kom fra en belastet familie. Hans onkel ble dømt for landeveisrøveri 1777, samme år som Brede ble født.
Lædels verktøy
Retterstedet
Navnet Retterstedet stammer fra henrettelsen av Brede Nord. Ranet skjedde i en bakke rett nord for retterstedet, og man valgte, som skikken var, nærmeste slette til å fullbyrde dommen. I 1815 plyndret Brede Nord posttransporten mellom Christiania og Fredrikstad. Ingen menneskeliv gikk tapt, men postføreren ble sterkt mishandlet. Utbyttet var på mellom to og tre tusen riksdaler. Til tross for en belønning på 1000 riksdaler, forble ranet uoppklart.
29. oktober 1816 plyndret Brede Nord nok en gang posttransporten mellom Christiania og Fredrikstad. Heller ikke denne gangen gikk menneskeliv tapt, og utbyttet var omtrent 2000 speciedaler, som skulle brukes til lønnsutbetalinger til garnisonen i Fredrikstad. Brede Nord ble dømt til døden i alle rettsinstanser. Fordi man mente at forbrytelsen var svært alvorlig, ble han dømt til legging på steile og hjul, en særdeles smertefull henrettelsesmetode. Steile og hjul, eller radbrekning, hadde ikke blitt brukt som henrettelsesmetode siden tidlig på 1700-tallet, men i enkelte tilfeller ble den i stedet brukt som en tilleggsstraff utført etter halshoggingen for å statuere et eksempel. 7. august 1817 avslo kong Karl II benådningssøknaden.
Henrettelsen
Henrettelsen ble utført i Mosseskogen, på stedet hvor det første ranet fant sted. 28. august 1817 ble Nord henrettet av skarpretter Anton Lædel, og dette var hans niende forretning. Etter halshoggingen ble kroppen i henhold til dommen lagt på steile og hjul, og hodet ble satt på stake. Stedet hvor det skjedde er på lokale kart fremdeles merket som "Retterstedet".
En prest var alltid til stede, og den dømte ba "Fader vår" sammen med presten idet han ble halshugget. I dagboka til sogneprest Alexander Lange beskrives hvordan en slik medvirkning fra kirkens side artet seg: "I det Øieblik, da jeg knælende ved den dømtes Side midt i "Fader vor" saa jeg Sværdet blinke som et Lyn, Hovedet faldt og Blodstrømmen stod som en Fos ud af Halsen, rykkede jeg uvilkaarlig lidt til Siden, 3aa at Doctor Lie, der stod lige for mig, allerede vilde løbe til i den Tanke, at jeg vilde falde; men Gud var mig naadig; jeg fortsatte uforstyrret Bønnen høit tilende, stod op og betragtede endnu det blege, ikke stygge Ansigt og satte mig i Vognen; men saa opløst og tilintetgjort baade legemlig og aandelig, som jeg da paa Hjemveien var, har jeg aldrig ellers følt mig; alle Kræfter vare aldeles slappede, og hjemme gik jeg strax tilkøis; men en god Søvn kvægede mig saare."
Gapestokken
En annen straffemetode som ble hyppig brukt, var gapestokken. Den ble i Danmark- Norge særlig brukt på 1700-tallet som straff for mindre lovovertredelser. Den ble formelt inn- ført i Christian Vs Norske Lov av 1687, særlig som straff for usømmelig tale og oppførsel eller for å tvinge fram betaling av bøter.
Gapestokken i Moss var den siste gapestokken som ble brukt i Norge. Bruken av den ydmykende straffemetoden vakte mye oppmerksomhet og betydelig motstand. 11. oktober 1840 ble Ole Larsen, kjent som "Ola Mand" satt i gapestokken utenfor Moss kirke i to timer under høymessen, etter å ha blitt dømt av Philip Henrik Hansteen ved Moss sorenskriveri. Stokken hadde de to foregående lørdagene blitt revet opp, høyst sannsynlig av motstandere av metoden. Mens Ole stod i stokken var det flere som gav ham penger, og mange uttrykte sympati med ham. Selv tilhengere av dommen mistet troen på gapestokken når de så dette, og følte at det ble mer en belønning enn en straff når han tjente penger på det.
Det ble skrevet mange nidvers om Moss, og Henrik Wergeland skrev anonymt, under signaturen "13+2" historien "Et eventyr om Gabestokken i Mosseby og Borresogn, som begynder langt henne i Tiden". I 1848 ble muligheten til å bruke gapestokken fjernet fra straffeloven.
Bybranner og fattigdom
Moss ble herjet at bybranner både i 1807 og 1808. Brannen i 1807 brøt ut i Henrik Gerners fabrikk i Storgaten. Den spredte seg oppover Briskebakken, gjennom Møllergate og Konggaten og ned Mellom-Bjergstræde. 34 hus ble ødelagt, og omkring 200 ble husløse. I 1808 brant 22 hus ned. Bybrannen i Moss 1808 var en veldig omfattende brann som herjet i Moss 14. juni. Brannen brøt ut i Momme Petersons gård i Konggaten.
Fattigkommisjonen behandlet i møte 23. november 1809 en sak som sier noe om hvilken situasjon Moss var i etter disse to brannene. Hans Hendrich Scheel var magistrat i Moss fra 1805 til 1811. Han uttrykte oppriktig bekymring etter bybrannen i 1807. Han beklaget at fattigkassen var tom som følge av brannen og konjunkturene. Moss klarte ikke å betale avdrag på sine lån, og han ba om fornyet obligasjon. Men det skulle bli verre.
I 1808 skrev Scheel et brev til Stiftet og sa at de "Brandlidte, som dels ved Ilden og dels ved Tyvehaand" hadde mistet det meste, også alle "Provisioner af Fødemidler" straks måtte hjel- pes med det nødvendigste. Nøden var så stor at Scheel fryktet det verste. Fikk ikke byen hjelp til å bekjempe nøden, ville den siste tredjedelen av byen bli utsatt for samme "bedervelige Skjæbne". Derfor måtte det tilveiebringes mer korn til byen. Kornet kom fra Danmark, men dobbeltmonarkiet var i krig slik at transport over havet var vanskelig. Scheel skrev: "Skulde det ikke være muligt at bevirke fri Overførsel af korn og Levnetsmidler naar de svenske og engelske Høistkom- manderende bleve gjort opmerksomme paa, at naar Questo er enten selv at sulte ihjæl eller lade sin Fiende sulte ihjæl, er det kun et at vælge, at følgelig deres fangne Landsmænd har Ret at fordre denen Pligt af dem."
I juli 1808 hadde mer enn 1400
personer meldt seg som "virkelig trængende". Nøden førte til at "Pøbelens Grovhed og Uforskammethed" økte for hver dag. Om to-tre personer møttes, hørte man trusler og forbannelser. Ja, det var bedre å dø enn å ete mose. Dertil var innbyggerne i Moss redd for ytterligere branner, og de lå derfor urolige om natten av frykt for mordbrann.
Det kom dessuten en strøm av arbeidere – "Tømmermænd, Murmestre, Snedkere og Haandlangere" – til Moss som følge av brannene. Dette ga behov for enda mer korn.
Hjelp til medisiner
Byens fattigunderstøttede fikk hjelp av fattigkassen til bl.a. medisiner. Apoteker Finck gav ut medisinene og sendte regning til fattigkommisjonen på ikke mindre enn 1600 spesi- daler, et betydelig beløp den gangen. Regningen var attestert av legen, og det kunne ikke gjøres innvendinger, het det i protokollen til fattigkommisjonen. Regningen skapte flere problemer fordi 300 fattige hadde blitt forpleiet i Våler utenfor byområdet. De hørte egentlig ikke hjemme i Moss, men andre byer som Christiania, Drammen, Holmestrand eller i andre bygder i Smålenene.
Dessuten hadde medisinprisene blitt forhøyet med 75 %. Det var ikke alene bybrannene som førte til store vanskeligheter for det lille bysamfunnet Moss. Årene 1807- 1810 var i tillegg herjede krigsår og dertil betegnet som nødsår.
Årsaken til elendigheten var etter Scheels oppfatning at mange av de tilstrømmende arbeiderne hadde ligget sammen i samme rom. Scheel ba derfor om at den kongelige kasse forskutterte apotekerregningen for senere fordeling mellom amt og kommuner. Det skulle bli verre, men til slutt fikk apotekeren sine penger.
Strategisk sted
Fordi Norge var involvert i Napoleonskrigene, ble Moss et viktig strategisk sted. Scheel skrev derfor til generalkommandoen i Christiania. Her ba han om at hvis ryktene talte sant om at troppene skulle komme gjennom Moss, så måtte byen skånes fordi den fortsatt hadde 160 brannlidte. Byen hadde derfor ikke plass til å innlosjere soldater. Videre uttrykte han overfor regjeringskommisjonen for Norge at Moss var det sted på Østlandet som lå ved åpent hav og sammen med Moss Jernverk kunne bli objekt for skjendige fiendtlige røverier og mordbranner.
Pengemangel
De dårlige konjunkturene førte til pengemangel, og sagbrukseiere måtte innstille tømmerkjøp, drift og arbeid. Dette skapte nød og fortvilelse i byen, og man kunne risikere at borgere som forsøkte å gjøre noe, kunne bli utsatt for massenes hysteri. Scheel ville gjøre regjeringskommisjonen oppmerksom på de forestående fryktede ulykker.
Han ba videre om at byen ble utstyrt med militære slik at de som ble utestengt fra arbeidet ikke skulle bringes til fortvilelse. Brevet var undertegnet av Scheel, Peder Herfordt og Andreas Chrystie. De to sistnevnte var kjøpmenn, og Chrystie eide i tillegg sagbruk og kornforretninger.
Helsevesen
Moss var en havneby, og dette fikk betydning for hva slags sykdommer som herjet byen. A.G. Lund, Reg. Chirurg berettet i medisinalberetningene fra 1804 at den veneriske "Sygdom er endnu hyppigere end den burde være i en saa liden Bye, men dog ikke saa hyppig, som de 3 forrige Aar, hvilket, uden Tvivl, kommer deraf, at kun 2de Engelske Skibe have besøgt os i Aar".
Adam Gottlieb Lund var den første legen i Moss som var uteksaminert lege, og han praktiserte i Moss fra 1797 til 1811. Han var dansk og ansatt som fattiglege, og hans lønn var bare 100 riksdaler pr år fordi byen var så fattig! Men med en gasje som militærlege i tillegg led han ingen nød. Og han bodde i selveiet hus i Storgaten, den senere "Sundtegaard". Han var brigadekirurg under krigen i 1808-09, og liv- lege hos øverstkommanderende, prins Christian August. I 1812 ble han "Commerceraad".
Fnat
Lund beskrev fnat som "meget almindeligt hos Almuesmanden, som ikke ændser det stort". Fnat (scabies) er en smittsom og sterkt kløende hudsykdom som skyldes et angrep av fnatmiden, som er en parasitt som lever i hudens ytterste lag. Historisk har fnat imidlertid vært oppfattet som en kjønnssykdom, da det også er en infeksjon som smitter ikke bare ved tett kroppslig kontakt, men også det å dele tøy med en person som er smittet, eller å sove i samme seng som vedkommende, kan overføre smitten.
Legen gjentok sin klage over "Mangel paa Sygehuus, hvis Nødvendighed enhver maae indsee som har mindste Kundskab om Sygdommers Natur og Almuens elendige Bolig". Det var imidlertid positivt at dette året ikke hadde noen epidemisk sykdom. Den "herskende Pleuritis" (en betennelse i pleura, slimhinnen som omgir lungene) hadde imid- lertid vært av samme "Beskaffenhed, som de forrige Aar, dog mindre hyppig, især den rheumatiske, hvilket jeg tilskriver den gode Sommer og Høst som har været lidet fuktig og usædvanlig frie for de strenge, kolde østlige Vinde".
Vaksine
I desember 1801 foretok stabskirurg Magnus Andreas Thulstrup i Christiania den første vaksinasjonen mot kopper i Norge. Adam Gottlieb Lund i Moss var en skolert lege, og han tok i bruk nye metoder til å behandle eller forebygge alvorlige sykdommer. Lund brukte i 1804 tiden til å vaksinere barn med "Vaccin Materie" fra København. I medisinalberetningen heter det at vaksinen slo ut feil på 3 som ble vaksinert på nytt, men hos et barn virket ikke vaksinen. Lund beklaget at det ble umulig å skaffe Materie, og at han måtte stanse for året, men han var optimist og regnet med at til våren 1805 fikk han nye materie og ville da vaksinere det barnet som ikke hadde blitt immun. Det bekymret ham virkelig at vaksinen ikke hadde virket, og han skulle ikke "undlade at holde Øye med dette Barns Sundheds Tilstand".
Sykdommen han vaksinerte mot var kopper
– på eldre norsk også pokker eller små pokker
–en meget smittsom og farlig virussykdom hos mennesker.
Som en kuriositet kan det nevnes at kraftuttrykket pokker, som brukes i sammenhenger av typen pokker'n ta deg, i utgangspunktet var kraftig banning, det vil si som en besvergelse om og påkallelse av noens sykdom og død.
Bl.a. som følge av koppevaksinen gikk bar- nedødeligheten kraftig ned, noe som betydde at flere vokste opp. Koppevaksinen ga livs- varig immunitet og kan derfor ha hjulpet med å senke dødeligheten også blant voksne.
Men så enkelt skulle det ikke være å be- kjempe denne sykdommen. I 1808 grep kopper igjen om seg blant barna i Moss. Det ble riktig ille, og folk døde i fleng, ikke bare av kopper, men også av dysenteri og forråtnelsesfeber. Først et par år senere stabiliserte forholdene seg, og mossingene ble igjen i stand til å sette barn til verden.
Dødelighet
Så beskrives dødeligheten i Moss sogn, og han sier at den ikke overskred de sedvanlige grensene. Av de 2560 som tilhørte sognet, var kun 66 døde. Han kjente ikke til at spebarn var døde, en "Barselskone" hadde dødd kort tid etter fødselen, men Lund kjente ikke til hennes tilfelle, og han kunne heller ikke få de kunnskapene fordi den "lærde Giordemoder Madame Cambo, som betiente hende", var bortreist.
Legen berettet at det ikke hadde vært noen "ulykkelige Hændelser" det siste året. Riktignok hadde en mann dødd i skogen. Han hadde drukket seg full og forlatt sine kamerater i den mørke og kalde høstnatten. Han ble først funnet etter to døgn.
Ellers berettet Lund at "Vores gamle duelige Giordemoder Johanne Grav" var blitt så skrøpelig at man derfor hadde lovet hennes datter Else Gade posten og den "sædvanlige Løn af 40 rdl aarlig". Han berettet videre at på jernverket var Margrethe Clare og i byen var det Madame Cambo. Endelig fortalte han at på jernverket var det nylig kommet en jordmor fra København, Hun hadde imidlertid hatt lite å gjøre. Men man så at i fremtiden var det behov for flere jordmødre. Derfor var Madame Cahl i København for å bli opplært.
Lund kunne dessuten erklære at siste års beretning om de "anførte Qvaksalvere", så var den svenske konen død. Datidens kvakk- salverlov, "Forordning ang. Straf for Qvak- salvere" av 1794, var streng og tillot i utgangspunktet ikke andre enn leger å drive sykdomsbehandling. Sunnhetskollegiet ble i §
31 i instruksen bedt om å påse "Medicinal Lovenes Overholdelse". Lund synes å ha vært mild i sitt tilsyn siden han bare påpekte at Ole Halvorsen utøvet fortsatt sitt "Væsen", og hvis Halvorsen ikke påførte sine pasienter for mange skader, var det egentlig "umueligt at forhindre Almuen at bruge en Mand, hvis Sprog, Omgang og Fordringer saa ganske skremmer mod dens Tænkemaade".
"Apotheker Væsenet"
Scheel sier at byens apotek – Elefantapothe- ket – var godt innrettet, for det var eid av en mann, Kammerherre Anker, og hans provisor herr Finch var en dugelig mann, som ikke manglet kunnskaper til å passe apoteket.
Dette synes å stå i strid med hva C. Seip M.D., Land-Physicus i Fredriksad kunne med- dele. Han hadde håpet på samme fordelaktige "Vidnesbyrd, som (i) Frederikshald og Frederiksstads Apotheke" i Moss.
Seip skrev i sin beretning at under apoteker Hr. Henrick Finch hadde apoteket vært vel- drevet og det hadde vunnet flere premier fra "Kongelige Danske Landhusholdnings Sæl- skab"og aktelse fra byens medborgere. Men så anla han et "Brændevins Brænderie". Her måtte han ut med store forskudd hvilket aledes ødela både hans handel og formue, og til slutt måtte han gi seg.
Hans eldste sønn, Carl Finch, som også var lege, kjøpte med økonomiske hjelp av kam- merherre B. Anker, og flere, igjen både apote- ket og brenneriet. Han ville utvide brenneriet med lån. Men den unge mannen levde "høyt og langt fra ikke besad Faderens Flid og Nøyagtighed". Derfor måtte han etter kort tid gi seg, og da ble kammerherre Anker eier av apoteket. Apoteket hadde under Finck junior tapt publikums tillit i den grad at folk fra Moss med omegn ikke sjelden sendte medisiner til Fredrikstad til undersøkelse, ja de ønsket helst å kjøpe medisiner fra Fredrikstads apotek.
16. juli 1804 visiterte Seip apoteket i Moss. Det som møtte ham, beskrives som et "qvasi Laboratorium, som blot syntes at være en afbrændt Maltmølle". Herrene "Regimentsfeldtskjær Lunds og Finchs Ordgyderie" førte til at Seip ble nødt til å avbryte visiteringen, hvilket han innberettet til Stiftet med anmodning om at stedets byfogd måtte beordres til å være til stede ved ny visitasjon for å sikre nødvendig ro og orden.
Det ble bestemt ny visitasjon pålagt av rådmann Brandt i Moss. Ved "Det Høystkonge- lige Danske Cancellies Resolution" av 8. august 1804 påla snarest mulig visitasjon, Seip fikk ikke medhold i at "Øvrighedens Nærværelse" som han hadde bedt om, var nødvendig. Seip berettet at han "nødes ... mod Vedkommendes Kaadheder at være betænkt paa Nødværge, hvortil nok enhver Borger, som for sine Opoffrelser for Staden, ikke til billig Gjengjeld kan nyde personlig Sikkerhed og Øvrighedens Beskyttelse, under sine lovlige Forretninger.
Mot denne bakgrunnen er det merkelig at Scheel i sine innberetninger meddelte at han ikke kunne spore noen mangel på "gode og brugelige Medicamenter!". Samtidig slo han fast at prisene i Moss ikke var høyere enn i de øvrige apotek.
Scheel hevdet videre at visitasjonen som var berammet til 16. juli med "Landphysicus", ikke lot seg fullføre av grunner som "Sundheds Kommissionen" ikke kjente til.
«Mavestyrkende Aquavit»
Nils Johan Ringdal skriver i Moss bys historie at apoteker Carl Frederich Finch så sent som 1818 drev på si i brenneribransjen. Han produserte egen "mavestyrkende Aquavit" og sin egen "Sundhedschokolade"! Han solgte begge deler sammen med vin, tobakk, sukker og medisin fra sitt apotek.
Brennevinsby
På denne tiden utviklet Moss seg til å bli den største brennevinsby i Norge. Det kan se ut som den største friheten mossingene hadde vunnet etter begivenhetene i Konventionsgår- den sensommeren 1814, var å kaste brenne- vinsforbudet på sjøen. Selv om dansketidens forbud ikke ble håndhevet særlig effektivt, forsvant alle hemninger sommeren 1816.
Midt på 1800-tallet var Moss størst i landet på brenning av sprit. En tredjedel av all sprit i Norge ble brent her. Kronårene gikk fra 1820- tallet og fram til nærmere 1860. Byen hadde 14 brennerier, som sammen produserte opp til 2,4 millioner liter sprit i året. Dette var byens viktigste industri og ga arbeid til mange. Mossingene brente – og drakk. Byen hadde den gang rundt 3.000 innbyggere, og de drakk selv 10 prosent av spriten som ble produsert her.
Det kan altså se ut som den største friheten mossingene hadde vunnet etter begivenhetene i Konventionsgården sensommeren 1814, var å kaste brennevinsforbudet på sjøen. Selv om dansketidens forbud ikke ble håndhevet særlig effektivt, forsvant alle hemninger sommeren 1816. Den nye loven av 1. juli åpnet kranene i Moss, og det ble samtidig innført forbud mot innførsel av utenlandsk sprit til Norge.
Alkoholvanene til Mossingene var et kapittel for seg selv og edruskapsbevegelsen fikk etterhvert mer rotfeste. i 1842 ble "Maadehol- dets Vænder" stiftet, men med en svært så romslig formålsparagraf: "Medlemmene har ikke lov til å drikke mer enn tre drammer daglig." Da hadde lesekyndige mossinger allerede i flere år lest artikler om avholdsspørsmål i lokalavisen Brevduen som kom ut i årene 1833– 1843: "Jeg har sett Folk hilse Morgenrøden med en Dram eller to, Folk som tidlig på Formiddagen allerede ere fulde, Folk som hele Dagen vare paa en Kant og Næsten hver Aften gik til Sængs i et halvt Rus." Likevel drakk mossinger sitt brennevin som før, men de drakk noe mindre.
Kilder:
• O. P. Nyquist: Mossiana fra ældre tider, Selskapet til Moss Bys Vel, Moss 1926
• Medisinalberetningene 1804
• Adler Vogt: Personalia
• Fra TV serien "Historien om Norge"
• Ringdal: Moss bys historie, bind 2
• Morsashjemmesider