Strandsitteren artikler
Byjubileet 2020 - et mulig jubileumsprosjekt ?
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 02. januar 2016
BYJUBILEET 2020 – ET MULIG JUBILEUMSPROSJEKT?
Byhistorisk markering av industriområdene nord for Mosseelva
av Arild Johnsen
Når vi om 5 år skal markere byens 300-årsjubileum bør vi følge tradisjonene med å få et anlegg som kan ta opp i seg byens historie. Sist markerte vi 100-årsjubileet i 2005 ved å oppruste Vincents Buddes plass med skulpturen «Høyvekta». I 1920 ble Bytårnet bygget. Man kan vel ikke komme nærmere vår lange industrihistorie enn å ta opp Mossefossens betydning gjennom 300 år og da knyttet til jernverket som ble etablert på Nordbakke i 1704 og videreført gjennom fabrikkanlegget til Peterson i 1875, fram til i dag.
Moss Jernverk
Området nord for Mosseelva er historisk sett det aller viktigste historiske område i byen. Moss Jernverk ble grunnlagt i 1704. Verket var i mange år byens største bedrift, og med kraft fra Mossefossen ble malm hovedsakelig fra Arendal-området smeltet og bearbeidet til en rekke produkter. Fra midten av 1700-tallet var verket Norges ledende rustningsbedrift og støpte hundrevis av tunge kanoner i jern. Norges første valseverk for jern ble også anlagt der. Moss Jernverk hadde flere fremtredende eiere, blant dem Bernt Anker. Under hans ledelse var verket og dets park/hage og administrasjonsbygg, som etter 1814 ble kalt Kon-ventionsgaarden, en av de store attraksjonene for tilreisende. Bernt Anker gjorde stedet til utfartssted for sosieteten som kom i opptog fra Kristiania. Det ble avholdt store fester hvor skuespill i hagen var sentralt. Ved Bernt Ankers død i 1805 tok det stor-slagne selskapslivet slutt. Ved midten av 1800-tallet møtte verket økt konkurranse fra svenske og engelske jernverk; stigende priser på trekull var også ødeleggende for lønnsomheten – jernverks-delen ble lagt ned i 1873. En beskrivelse av området fra 1756 viser at masovnen som produserte jernet stod på nedsiden av Verksgaten, og Ladegården med fjøs og stall lå nedenfor dette området.
Cellulosefabrikken
Moss Jernverk ble solgt for 115 000 spesidaler i 1875 til Th. Peterson, og det ble etablert en cellulosefabrikk som siden ble papirfabrikken Peter-son. Her ble det senere også opprettet en sekkefabrikk og en kjemibedrift basert på råstoff fra celluloseproduksjonen. Med dette startet en ny og viktig industrihistorie i byen. Det er i dag flere kjente trekk i området fra denne historien som må bevares.
Oppfølging
Begge epokene i byhistorien må gjenspeiles i den utbyggingen som planlegges. Av særlig stor viktighet er det å ta vare på områdene nær og langs med Mosseelva opp til Fossen. Det var her jernverket ble planlagt og bygget ut i årene etter 1704. Fra 1875 kom cellulosefabrikasjonen i gang, og den ble utviklet de neste 140 årene. Utviklingen her må ses i samme historiske lys som den vernede Mølle-byen på sydsiden. Det faktum at det på jernverks-området var en stor og landskjent park hvor det ble spilt teater og skuespill, er en fascinerende tanke når man nå skal diskutere hvordan breddene på nordsiden av Mosseelva skal bli en del av utvik-lingen av verksområdet. Det er vel ikke noe som ville glede byens befolkning mer enn at breddene av Mossefossen blir lagt ut til en offentlig park som kan bli arena for musikk og teater. I denne parken bør det reises skulpturer, f.eks. av en masovn som markerer jernverksperioden og Petersons fantas-tiske «kraftlogo» - elefanten - som har bokstavene MOSS i seg.
Denne fantastiske logoen har preget Petersonkonsernet siden 1930-åra. En skulptur av denne kraftlogoen hører naturlig hjemme i en historisk park ved Mosseelva.
Kartet fra 1811 viser omfanget av Jernverket på nordsiden av fossen/elva.
Kartet viser også deler av vannrenna som sørget for driftsvann.
Verket hadde to masovner, noe som var uvanlig.
Parkanlegget på Jernverket
Tegningen til høyre viser – etter en grov forenkling fra 1950 − hvordan Jernverket så ut på 1870-åra. Av tegningen kommer det fram at det nord for vannrenna var en lang allé omtrent parallelt med Verksgata. Syd for verket var bestyrerboligen, som også hadde et betydelig hageanlegg. Det er i dette området – langs fossen og elva – det er aktuelt å rekonstruere jernverksparken.
Moss Jernverks hageanlegg ble utviklet til å bli et praktfullt barokkanlegg som faktisk vakte mer oppsikt enn selve hovedbygningen. Forholdene var slik at noen aksial tilknytning til hovedbygningen ikke var mulig. Det ble derfor anlagt et snorrett eikeanlegg fra en høyde, der det foregikk prøveskyting av kanoner, og sydover parallelt med Verksgaten. Det ble hentet driftsvann fra Vansjø til alle skovlhjulene på Verket gjennom en stor vannrenne med en fallhøyde på 48 fot. Rennen var bygd over Kongeveien/Verksgaten like nord for hovedbyg-ningen. Ved fonden av alleen ble det bygget et kaskadeanlegg som sto i forbindelse med vannrennen. Dette var et anlegg som ble bygget i Bernt Ankers tid som eier. Ved festlige anledninger sam-let han de besøkende på høyden nord i alleen. Det var stor festivitas da vannet ble satt på i kaskaden i den søndre delen av alleen. Wilse beskriver anleg-get ved et besøk i 1781, han fremhever den praktfulle alleen som var den lengste han hadde sett i denne delen av landet, og ikke minst den praktfulle kaskaden som han mente kun var å sammenligne med store parkanlegg som det tyske rokokkoanlegget Sanssouci. Dette tyske anlegget var et av Europas meste kjente hageanlegg og sto som forbilde for andre anlegg, bl.a. jernverkets flotte park med dets kaskadeanlegg.
Man kan ikke komme bort fra at områdene på nordsiden av Mosseelva (Nordbakke) har spilt en betydelig rolle i byens 300-årige historie fra Jernverkets oppstart i 1703 til avviklingen av «Cellu-losen» rundt 2010. Nordbakkens historiske betydning kan man best markere ved å anlegge en offentlig park som viser et tidsbilde og fortelling om områdets sentrale plass gjennom mer enn 300 år.
Kildehenvisning om Jernverksparken:
o Upubliserte registeringer foretatt av prof. emeritus Magne Bruun ved NLH fra ca.1960.
o Boken om Moss Jernverk av Lauritz Opstad fra 1950. Oppdragsgiver var konsul M.B. Peterson.