Strandsitteren artikler
Hvordan ”Hadeland” kom til Ekholt
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 12. juni 2021
Industrietablering og sysselsetting etter krigen
Av Arild Johnsen
Etter krigen i 1945 var det stor mangel på kvinnelig arbeidskraft til bedriftene. I Moss ble det etablert flere tekstilbedrifter med systuer. Det ville være katastrofalt for mossesamfunnet om ikke disse bedriftene fikk rekruttert syersker. Andre steder i landet, særlig nordpå, var det stor arbeidsledighet blant yngre kvinner. Denne arbeidskraften ble sterkt etterspurt også i andre byer. For at Moss ikke skulle miste sin tekstilindustri var det nødvendig å få bygget husvære i form av et hybelbygg til den nye arbeidskraften.
Blomstermesser er populære på Hadeland. Foto: Moss og Rygge Hagelag.
På den tiden var det rasjonering og kvoter på bygge- materialer. Alt skulle nyttes til oppbygging av Nord-Norge, som lå helt nedbrent etter krigen. Derfor var det umulig å få tildeling av byggematerialer for bygging av hus som kunne skaffe byen ny arbeidskraft.
Til salgs mot nedrivning
Leiv Helly-Hansen så våren 1949 en annonse om en gård på Hadeland som var til salgs mot nedrivning. Det ble vurdert slik at Helly-Hansen kunne benytte denne gården til et hybelhus. Selv var han på jakt etter et gammelt hus for å få bygd seg en hytte på fjellet. Som ofte på landsbygda gikk jungeltelegrafen om at en ”storkar” fra Moss ville kjøpe gamle hus. Sammen med byggmester Alf Peterson dro de opp for å besikte gårder som kunne finnes hensiktsmessige, og de endte opp med to bygninger.
Arkitektene Sveaas og Wisnes fra Oslo ble engasjert, og hadde ansvaret for husplasseringen og utformingen av tunet. Ansvarlig både for rivningen og oppbyggingen var byggmester Peterson.
Tomten ble ervervet på Ekholt i Rygge kommune. Enden på historien var at to av husene ble satt opp som hybelhus, og de ble naturlig nok kalt for «Hadeland».
Langbygget var den gamle hovedbygningen på Østgarden Wien, og er fra første halvdel av forrige århundre. Det var en såkalt midtkammersbygning med et stort kjøkken med peis og storstue i første etasje, og en stor felles sal i annen etasje. Dette er en typisk byggemåte på Hadeland fra midten av 1800- tallet.
Peisestuen som var fra en annen gård på Gran, og 250 år gammel, ble til et kårhus som var typisk for Hadeland på den tiden.
Hybelhus som kulturarv
Begge disse husene ble oppført som de sto opp på Gran med et par små endringer ved at langbygget ble forbundet med en såkalt ”drombegang”, og oppdelt i små hybelrom med plass til tilsammen 18-20 køyesenger. Dessuten fikk peisestuen ny peis. Mye av innboet med klokken, skapet med mer er fra de gamle gårdene.
Leiv Helly-Hansen hadde stor omtanke for samfunnet rundt seg og ikke minst den kulturarv han mente det var viktig å ta vare på ”Hadeland”
-anlegget var en av Leiv Helly-Hansens hjertesaker. Det handlet ikke bare om å skaffe hybler til de ansatte, men vel så mye om å bevare og føre videre den kulturarv som åndet ut av de lave dører, de funksjonsriktige trappegelendrene med mer. Samtidig hadde han et aldri så lite håp om at atmosfæren kunne overføres til de nye beboerne. Helly-Hansen hadde en sterk medspiller i dette arbeidet gjennom sin tekniske direktør M.B.
Landstad, som hadde familietradisjoner fra Telemark. Ved et besøk på ”Hadeland” for en stund siden oppdaget vi en innrammet tekst med bilder som M.B. Landstad hadde skrevet og hvor hovedtrekkene er gjengitt foran. Landstad var i sin tid en av mossedistriktets ivrigste lokalhistorikere.
Rygge kommune overtar
Da Helly-Hansen Ikke hadde behov for hybler til sine ansatte lenger, fikk Rygge kommune tilbud om å kjøpe stedet for 780 000 kroner. I 1978 overtok kommunen eiendommen på 12.5 mål med påstående bygninger og inventar, blant annet en gammel Totenklokke og møblene som står i peisestuen. Kulturstyret fikk oppgaven med å forestå hvordan denne verdifulle eiendommen skulle benyttes.