Strandsitteren artikler

Til Moss via Leka, Rørvik og Øst-Berlin

«Tyskerjente» forteller til Svein Åge Lauritzen om livet i Øst-Berlin etter krigen.

 
Janna var flere ganger på 1960-tallet tolk for grupper fra Skandinavia. På bildet oversetter hun for en norsk delegasjon. (Foto: Privat)

Forord
I 2018 ba statsminister Erna Solberg på vegne av den norske regjering om unnskyldning for måten norske myndigheter behandlet jenter og kvinner som hadde relasjon til tyske soldater under 2. verdenskrig. Kvinnenes forhold til soldatene varierte. Det kunne være rene kjærlighetsforhold, men også tilfeller av opportunistiske forbindelser der kvinnen ville oppnå makt eller prestisje.

I mai 1945 og den påfølgende vinter ble mellom 3000 og 5000 kvinner internert i ulike leire landet over på grunn av sin relasjon til tyske soldater. Dette basert på provisorisk anordning fra 1943 som hjemlet en slik alvorlig og inngripende internering uten domstolsbehandling. En av disse kvinnene var Janna Kristine. Hun har valgt å dele sin livshistorie for at ettertiden skal få et bilde av hvordan hun opplevde livet som «tyskerjente» med et «krigsbarn».

Trøndelagskysten 1940
St. Hans-aften 1940 var Janna Kristine, som var nest eldst i ungeflokken, på vei med færingen over fjorden fra Leka til Flatanger. Det var lite vind, så far måtte ro. På grunn av krigshandlingene var det mye aktivitet på sjøen. Flere ganger ble de anropt av tyske krigsfartøyer. Da måtte Janna opp med et hvitt håndkle for å vise at de var sivile.

Turen til Flatanger var nødvendig for å sjekke at morfar og mormor var i live. De hadde ikke hørt fra dem siden begynnelsen av april. Postbåten fungerte ikke og det var heller ikke telefonforbindelse. Janna forteller at faren rodde i 24 timer. Heldigvis, alt var vel med svigerforeldrene.

Janna Kristine var oppvokst ytterst på trøndelagskysten. I en ungeflokk på seks hadde hun ansvar for minstesøsknene og hjalp til med dyra på småbruket. Hun var kunnskapstørst og leste det hun kunne komme over. Hjemme var det kun Bibelen å lese i. Det gjorde hun til gagns og ble etter hvert en overbevist kristen. Troen fikk imidlertid en varig knekk da hun tidlig i tenårene mistet sin bror Einar som da var 5 år. Sorgen og savnet etter lillebroren var så sterk at hun etter begravelsen rev av seg korset på kirkebakken og kylte det mot steingjerdet som omga kirken.

Ungdomstid
Janna lærte tidlig å danse, og ofte var det lørdagsdans på sletta, akkompagnert av naboguttens munnspill. Hun var lett og rytmisk i kroppen og hadde et lyst sinn. Det har hun ennå der hun sitter foran meg, 97 år gammel med kvikke øyne, spedlemmet og tydelig i stemmen. Hun lytter og besvarer mine spørsmål med en sjelden klarhet, ofte ledsaget av viktige kommentarer.

Det var store klasseforskjeller og lite muligheter for utdanning i 30-tallets Norge, og da spesielt for jenter. I 1936 fikk Janna sammen med 15 andre jenter på Leka et kurs på fire uker i matlaging, klesvask og husarbeid. Kurset kvalifiserte til å kunne ta jobb som tjenestejente, og Janna fikk husmorpost på Vikna. Det var fri annenhver søndag. Hun hadde 25 kroner i månedslønn og var hjemme på Leka en gang i løpet av tre år.

 

Janna og lille Karl i brakkevinduet på interneringsleiren i Trondheim. (Foto: Privat)

Krigsutbruddet
Så kom krigen. Janna fikk bud med motorbåt om at hun snarest måtte komme hjem. Farfar var blitt senil og det trengtes hjelp til gårdsdrift og unger. Sommeren 1940 fikk hun jobb på avholdskafeen i tettstedet Rørvik, som var anløpssted for hurtigruta og senteret i Vikna kommune. Tyskerne anla relativt raskt kyst- og luftvernstillinger her, satte opp militære brakker og tok over Rørvik kystradio.

Etter noe tid etablerte okkupasjonsmakten et soldathjem i den ombygde Rørvik kino. Her kunne soldater komme på perm, få kaffeservering, kino og kveldsmat. Janna Kristine fikk tilbud om jobb på soldathjemmet mot god betaling og bra arbeidsbetingelser. Sammen med tre andre ungjenter sa hun ja til det fristende tilbudet. Flere andre unge menn hjalp til med å sette opp bygg og anlegg for tyskerne i Ytre Namdalen. Arbeidsledigheten ble borte og folk betalte ned på gjeld. Ingen menn ble straffet for den type «tyskerarbeid» etter krigen.

Arbeid, vennskap og kjærlighet
Soldathjemmet ble drevet av fire tyske Røde Kors-søstre, med myndige Lisa Louise Spier som leder. Hun hadde adelig bakgrunn, snakket høytysk og var opptatt av at kvinner skulle opptre med dannelse. Janna Kristine husker henne med hodet høyt hevet. Politikk var noe hun overlot til menn. Hun mente at kvinner skulle være høflige og veloppdragne, men ikke underdanige. Godt språk var viktig. Janna var lærenem. Hun lærte seg raskt tysk og fikk god innsikt i det tyske borgerskapets verdier og livsholdning.

En av de tyske soldatene som frekventerte Rørvik kino soldathjem, var Karl. Han var en staselig kar med en behagelig framtoning. Han var vervet i marinen og utførte morsetelegrafi i Rørvik under hele krigen. Janna og Karl ble venner. Han ble en form for beskytter i et ungdommelig miljø hvor romanser oppsto daglig. Karl var en dårlig danser, men en god taler og diktoppleser. De ble glad i hverandre, og i 1944 kom lille Karl til verden.
Internering og giftermål

Janna Kristine snakker ugjerne om fredsvåren 1945. Hun var glad at krigen var over og at Karl ikke hadde vært i åpen strid. Disiplinen i den tyske hæren var hard. Karls nære venn var tilsatt i radiotjenesten. Han fikk oppfanget over eteren at Hitler var død, og fortalte det videre. Det var brudd mot sensuren. Han ble arrestert og fikk dødsdom av krigsretten. Freden reddet ham, men han ble helt grå i håret i løpet av de dagene han var fengslet.

Janna Kristine, lille og store Karl ble internert på en leir i Trondheim. I løpet av sommeren søkte hun ulike offentlige instanser om å få gifte seg med Karl. Hun ble oversett. I sin stahet søkte hun å få kontakt med øverstkommanderende for de allierte tropper i Trondheim. Det fikk hun. Han var engelsk og svarte at selvfølgelig kunne hun og Karl få gifte seg.

 

Karl kunne «snakke» med dyr. Her samtaler han med en kråke. (Foto: Privat)

Fratatt alt
Paret ble viet 15. september 1945 på et kommunalt kontor i Trondheim. Janna Kristines foreldre kom til byen og passet på barnet i rommet på utsiden av der vielsen foregikk. Umiddelbart etter vielsen ble Janna Kristine fratatt det norske statsborgerskapet, alle smykker av sølv og gull samt oppsparte midler. Også dåpsgavene til lille Karl ble konfiskert. Nå var hun å betrakte som tysk statsborger.

Under oppholdet i leiren var hun ofte ute med lille Karl og gikk tur langs gjerdet. En ufyselig høstdag ble hun anropt av ei dame på utsiden. Hun spurte Janna Kristine om hun kunne hjelpe til med å anskaffe et par støvler til sin mann som hadde en gård i nærheten. Han ble stadig bløt på bena når han arbeidet ute på jordet. Som motytelse skulle hun få melk til guttungen. Janna klarte å skaffe to par støvler. Dette var til stor glede, og melken ble levert til fast tid i flere uker. Janna Kristine mener at melken var som medisin for lille Karl.

Avreise til Tyskland
I juni 1946 ble 400 menn, kvinner og barn, inkludert Janna Kristines lille familie, stuet sammen i en gammel tysk lastebåt med kurs for Kiel. Like utenfor Bergen ble de stoppet av militært fartøy som strippet skipet for alt redningsmateriell og brannvernsutstyr. Janna sto på dekk sammen med de andre og bivånet det hele. De forsto ingenting av det som foregikk. Det var jo fred.

Utbombet Berlin
Vel framme i et utbombet Berlin fikk Karl beskjed om at hans mor nettopp var død. Leiligheten til foreldrene var imidlertid nesten uskadet. Karls far var klar antinazist. Han tok tapet av kona tungt, men var tross alt glad for å få sønn og barnebarn levende hjem. Svigerfaren og Janna Kristine fikk et godt forhold de tre årene han levde. Hun beskriver ham som en engel.

Janna og Karl måtte melde seg til politiet innen 24 timer etter ankomst til Berlin. Det var nok av oppgaver til alle. Det var først og fremst kvinnene som fikk byen på beina igjen. Mange menn brukte tiden sin på kneiper, og mishandling av ektefellen var snarere vanlig enn uvanlig. Janna Kristines respekt for menn falt. Byen ble ryddet for ruiner fra morgen til kveld, og å få jobb var det minste 

 

Levestandarden ble bedre utover på 1960-tallet, og Janna Kristine ser drømmende på butikkens undertøykolleksjon. (Foto: Privat)

problemet. Karl ble trikkekonduktør og Janna fikk jobb som kullbærer. Arbeidsantrekk var overall, og med egen bæremeis på ryggen ble mange kjellere og leiligheter helt opp til 4. etasje forsynt med kull og koks. Det var tungt arbeid, men fordelen var større matrasjon. Etter et halvt år sa svigerfar stopp til at Janna Kristine skulle utføre dette harde arbeidet. Hun fikk deretter ny jobb som transportør av øl og mineralvann til butikker og kneiper øst i byen. Hun hadde egen kjerre og adkomsten ble stadig bedre når gatene ble ryddet.

Det var en vanskelig tid for familien da DDR (Øst-Tyskland) ble etablert i 1949. Nøden var ennå stor tre år etter at de ankom Berlin. Janna Kristine og Karl mistet et barn på 4 måneder, svigerfar døde av kreft og guttungen led av mangelsykdommer.

Øst-Berlin på 1950-tallet
Fra 1952 ble det bedre. Butikkene fikk flere matvarer og økonomien var i bedring. Dag og natt ble byen ryddet og nye bygg tok plass der gamle hadde stått. På samme tid begynte den øst-tyske staten å utvikle sine internasjonale forbindelser. De arrangerte store stevner med folk fra ulike deler av verden, blant annet Skandinavia. Janna fikk mulighet til å arbeide som tolk og førstehjelper.

Karl vervet seg til politiet. Han var konstabel en tid og kom deretter inn på politihøgskolen. Janna Kristine fikk flere oversettingsoppdrag. Det mest spennende var å oversette hvordan den norske barneskolen var organisert. Med sin erfaring fikk hun tilbud om utdanning som sykepleier. Hun var ferdig utdannet i 1955.

En ny tilværelse
Janna Kristine og Karl skilte lag i 1962. Hun fikk egen leilighet og arbeidet en tid på et større psykiatrisk sykehus. Deretter fikk hun tilbud om en stilling ved det såkalte Politihospitalet. Det var et sykehus som var bygget like før krigen og lå vakkert og «skjult» i en park. Det var antagelig derfor det ikke ble bombet. Samme år fikk hun besøk av mor og far for første gang. Det var stort. Også hennes eldste bror med kone og to barn kom på ferie til Berlin. Familien kom jevnlig på besøk utover på 60-tallet. Selv kunne hun ikke dra til Norge fordi landet var medlem av NATO.

Janna Kristine stortrives med arbeidet på Øst-Tysklands mest moderne sykehus. Lille Karl trives på skolen og Janna kunne gå med venninner på dans. Hun tok også kurs i judo og ble etter hvert en aktiv og ganske god utøver. Lønnen som sykepleier var ikke stor, men bolig og mat var billig i Øst-Tyskland. I 1963 var hun i Moskva og så ballettforestillingen Svanesjøen. For den danse- glade Janna Kristine var det en fantastisk opplevelse.

17. mai i Øst-Berlin
Savnet etter den norske nasjonalfeiringen tiltok når hverdagen ble normal. Janna Kristine tok initiativ overfor den norske ambassaden i Øst-Tyskland. De lovet å støtte hver deltager med 30 kroner for et arrangement for opp til 25 kvinner. Det ble en suksesshistorie som varte i fem år. Imidlertid fikk arrangementet besøk av en mannlig deltager som ikke kunne godtgjøre hvorfor han var til stede. Gjennom sin eksmann som var i politiet, skjønte Janna Kristine at den besøkende kom fra STASI (det hemmelige politiet i Øst-Tyskland). Feiringen gikk derfor inn i historien.

Landets opptur og nedtur
Øst-Tyskland rangerte blant verdens 10 største industriland på 60- og 70-tallet. Landet hadde den høyeste levestandarden i Øst-Europa, men hadde også stor lekkasje av utdannet arbeidskraft vestover. For å stoppe denne ble Berlin-muren bygget.

 

Dette huset i Øst-Berlin ble Janna Kristines hjem i 15 år. I kjelleren ut mot gaten hadde svigerfaren slaktebutikk fram til slutten av krigen. Familien bodde i 1. etasje til høyre. (Foto: Privat)

Ifølge Janna Kristine var livet i Øst-Berlin preget av godt forhold til kolleger og naboer. Det hendte at julaften ble feiret på hudavdelingen på sykehuset sammen med lille Karl, som var blitt en ung mann. De byttet igjen leilighet og fikk tilgang til en felles hage. Det var en lise for sjelen, som Janna uttrykker det.

Livet var preget av nær kontakt med venner, reising til andre øst-europeiske land og av arbeid. Utover på 1980-tallet var det tydelig at Øst-Tysklands storhetstid var over. Janna var blitt pensjonist og hadde gjenopptatt kontakten med Norge. Som pensjonist var det ikke noe problem å få reisetillatelse. Det første besøket på 41 år var i 1987.

De siste årene i Øst-Berlin var preget av vanskelige tider og usikkerhet. Janna Kristine bestemte seg i 1988 for å få flytte tilbake til Norge og Moss, hvor sønnen Karl var etablert og hvor hun hadde nær familie.

Moss og Leka
Janna Kristine ser på meg og sier: - Det er stor forskjell på lille Moss og Berlin. Folk i Berlin har en spesiell humor og er stort sett hjelpsomme og ærlige. Det er mye kultur og sosial omgang. Moss er bra, men bare seniordans kan bli for ensformig.

- Ja, ja, i min alder må også dansen hvile. Hun strekker bena i været. Mykheten er det ingenting i veien med, men muskulaturen følger ikke opp. Det første jeg gjorde da jeg kom til Moss, var å ta meg en jobb innen sykepleien. Deretter skaffe et sted å bo og kjøpe en bil. Hun smiler. Det ble en tur til trøndelagskysten nesten hver sommer. Det gjorde godt.

Janna Kristine fortsetter. - Livet mitt har vært sterkt preget av mine valg under krigen. Et liv fylt av storm og stille. Men også gode minner. Jeg kan forstå nordmenns hevngjerrighet overfor oss som var tyskervennlige. Det som er vanskelig å forstå, er den forskjellsbehandling vi kvinner måtte finne oss i i forhold til menn som hadde utført oppdrag for okkupasjonsmakten. Måten vi ble behandlet på var ikke en nasjon verdig.

- Jeg følger godt med ennå i samfunnsdebatten, fortsetter Janna Kristine mens hun betrakter et brodert åkle på veggen. Hun fikk det av sin mor første gang hun kom til Berlin. Kvinnene har en helt annen stilling i dag. Likestilling og utdanning for kvinner er et gode for hele samfunnet. Kanskje kan min historie være med å kaste lys over hva vi kvinner har gått igjennom, på den ene eller andre siden av en krig. Forståelsen av historie og begivenheter kan flytte grenser, ikke sant? Hun ser på meg. Jeg nikker. Vi må tro det.

 

Karl og Janna Kristine på sin første sommerferie etter krigen. Turen gikk til Østersjøkysten. (Foto: Privat)

 

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag89
Igår404
Denne uka2478
Denne måneden9958
Totalt2489060

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown