Strandsitteren artikler

Moss i 1921 - festen er over

Lønnsnedslag, streiker og varemangel preget 200-åringen
Av Elisabeth Vogt

Året er 1921. Norge deltok ikke i 1. verdenskrig – tvert om var det jobbetid og god økonomi her til lands. Men så kom nedturen, med lønnsnedslag for arbeiderne, streiker og varemangel.

Krigsherjede land har kjøpt det lille de hadde råd til fra Norge. Moss står etter byens 200-årsjubileum i 1920 igjen med et fint bytårn på Skarmyra og en musikkpaviljong i Kirkeparken. Og, en økende fattigdom.

Disse barna av «bedre» familier får svømmeundervisning på Kurbadet.

Ca. 9.230 mennesker bor i tettstedet Moss i 1921. Byen er akkurat passe stor slik at alle kjenner alle. Nå er de tilbake til hverdagen igjen, en langt hardere hverdag enn på mange år. Depresjonen etter verdenskrigen rammer også Moss. «Jobbetiden», fra under og like etter verdenskrigen, da de økonomiske spekulantene herjet vilt, er over. Utlandet har ikke råd til å kjøpe norske varer.

Produksjonen synker, lønningene synker. Bedriftene sliter og har måttet si opp mange av sine ansatte. Livet for de arbeidsledige blir veldig vanskelig, for noe økonomisk støtteapparat finnes ikke. Moss Værft & Dokk som hadde nesten 500 ansatte året før, må gå til masseoppsigelser. 28 båter ligger i opplag ved «Værven» uten fraktoppgaver.

Det er trangt om plassen når bøndene skal selge produktene sine på Øvre Torv.

Industrien sliter
Moss er for lengst blitt en industriby: Moss Cellulose-fabrikk, Moss Glassverk, Moss Bomullsvæveri, Østlandske Blikemballageindustri (senere Foblik/ Noblikk), Helly Hansen, B. Brynildsen Cementvarefabrik, Moss Glasværk, Moss Værft, Moss Bryggeri og mange andre mindre bedrifter. Noen går brukbart, andre sliter tungt. Derfor forlanger mange bedriftseiere at arbeiderne må finne seg i å gå ned i lønn for at bedriftene skal unngå konkurs. Men det vil ikke de ansatte: De svarer med å streike.

Togpassasjerene har fått en forsmak på problemene, da togene allerede før årsskiftet sluttet å komme til Moss fordi jernbanepersonalet streiket. Aksjonen endte i totalt nederlag for de streikende. Et halvt år senere bærer det løs igjen, med en storstreik som på landsbasis omfattet
150.00 arbeidstakere. Men også disse må gi tapt: Bedriftseierne tjente ikke nok til å utbetale full lønn.

Konkurser og arbeidsledighet
‘Betongen’ i Krossern, der Moss Motorbåtforening holder til i våre dager, var fra 1917 et sted med masse virksomhet - der holdt Fougner Staalbeton Skibsbygningscompagnie til. I 1921 er veftet nedlagt - etter å ha bygget 37 betongfartøyer i løpet av de tre årene det eksisterte.
Så følger Bilfabrikken på Kambo etter. De oppsagte arbeiderne må prøve å finne nye jobber. Det er ikke lett, for også bankene i byen sliter.

Blant andre rammer streiken de tre avisene i byen, Moss Avis, Moss Aftenblad og Moss Tilskuer. Sammen gir de ut en tabloid firesiders avis kalt «FÆLLES-AVISEN», så leserne iallfall kan få vite litt om hva som skjer i byen.

Soldater og streikebrytere.
Noen mossinger blir streikebrytere. De vil tjene penger å kjøpe mat for til sine sultne familier. Men det vil ikke de streikende finne seg i. De stopper streikebryterne fysisk. Det går så langt at i mai kommanderes en militærstyrke på ca. 150 mann til Moss for å hjelpe politiet. Soldatene blir innkvartert i skolens gymnastikksal og i teatersalen på Moss Hotel. Heldigvis blir det ingen opptøyer, alt er rolig i byen. Og 12. juni er det slutt på streiken. Petersonpipa kan igjen spre «mosselukta» ut over byen. Arbeiderene må gå ned i lønn, samtidig som at mat og klær blir dyrere. Matmangel gjør at maten må rasjoneres, selv for dem som har litt penger.

Det gjør ikke saken bedre at kolonihagene på Skarmyra er nedlagt. Området mellom Skolegata og Høienhaldgata skal i stedet bebygges med eneboliger, så de som dyrker kål og poteter må vike plassen. De nye hageparsellene som politikerne har lovet i Gernerlunden lar vente på seg, så ivrige grønnsakdyrkere i Moss har måtte unnvære grønnsakene dette året, hvis de ikke har penger til å kjøpe det fra bøndene på torvet.

På Øvre Torv kan det være fullt: På en torvdag kan det være opp til 150 kjerrer foran Basarbygningen. Her kan de som har råd til det kjøpe frukt og grønnsaker av bøndene i distriktet. Men de må konkurrere om plassen med drosjene.

Bilene har begynt å innta Moss i 1921.

Fartsgrense 10 km/t påkrevet
Bilene har nemlig begynt å vise seg i byens gater. Flere firmaer har fått lov til å kjøre lastebil i byen, bare de holder fartsgrensen på 10 km i timen. Men politibetjentene er strenge: En drosjesjåfør må betale 30 kroner i bot fordi han har kjørt for fort. En annen blir ilagt mulkt fordi han ikke hadde baklys på bilen sin etter mørkets frembrudd.

For at passasjerene skal kunne påkalle sjåførens oppmerksomhet, får de en liten bjelle å ringe med. Særlig miljøvennlige er bilene ikke, de spyr ut masse svart og stinkende røyk når de kjører. Likevel taper hesteskyssen i konkurransen med bilene, slik at den faste skysstasjonen i Moss blir offisielt nedlagt, etter å ha vært ute av drift de siste tre årene.

I sjøen ligger fortsatt en del gjenglemte miner fra 1. verdenskrig og venter på sitt bytte. Et kjempesmell skremmer folk i Moss til å tro at det er jordskjelv. Vinduer klirrer, dører og vegger knaker, men det var visst bare marinen i Horten som uskadeliggjorde en mine. Få dager senere oppdager noen lokale fiskere enda seks miner i sjøen utenfor Stalsberget.

Tross alle problemene går hverdagslivet sin gang. De fleste sliter med de samme problemene. Har de lyst på en prat, stikker de bare innom naboene. Ytterdørene er sjelden låst. Man stoler på hverandre. Og ungene blir like mye oppdratt av vennenes mødre som av sine egne. Skjer en ulykke, står man samlet i sorgen. Som da en 12 år gammel gutt blir drept på skytebanen på Krapfoss, en 

tragedie for hele bydelen. Skytebanen blir nedlagt etter denne ulykken.

Byen moderniseres
Likevel er det tegn på en bedre fremtid: Moss kommune kjøper huset Breidablikk på Thorneløkka for å bruke det som rådhus, etter at kommunen har leiet lokaler der i flere år. Nå som administrasjonen får god plass i et eget rådhus, kan politiet disponere hele Rådstua ved kirken. Elverket har fått nye linjer fra Kykkelsrud og femdoblet kapasiteten, elektrisiteten er kommet for å bli. Gasslyktene i byen er skiftet ut og elektriske pærer over- tar. Og E-verket har kjøpt en elektrisk støvsuger som folk kan låne/leie hvis de trenger det.

Moss er ikke store byen i 1921, enda den er blitt utvidet med Verket, litt av Jeløy ved Kanalen og en bit av nordenden av Rygge. Men det meste av Jeløy, hele Krapfoss og Kambo tilhører fortsatt Jelø landkommune, og alt sør for Raet tilhører Rygge. Byen ble noen kvadratmeter større året før da Moss mek. Verksted bygget en stor maskinhall. De utgravde jordmassene ble fylt ut over stranden til byggetomt der hvor Wärtsiläs kontorbygg ligger i dag.

To år før fikk også postbudene søndagsfri: De slapp å bære ut brev og pakker på helligdagene.

Men fortsatt er det hester å se, som her i Skovgaden 1.

 Mosselukta er ”pengær”
De fleste mossingene har fremdeles utedoer, og det stinket i gatene når disse blir tømt og innholdet fraktet bort. I tillegg ligger Mosselukta fra cellulosefabrikken som en eim over byen. Det stinker, klager ‘utenbysinger’ som er innom Moss. «Det luktær pengær», sier særlig de som jobber der, men også andre mossepatrioter. For Cellulosen klarte seg bra gjennom de tunge etterkrigsårene.

Men det skjer mye positivt i byen også i 1921: Moss Preserving får en større ordre fra Roald Amundsen på finere kjøtthermetikk og delikatesser som han vil ha med seg på polarekspedisjonene.

Frelsesarmeen kjøper Framnes gård for å bruke det til hvilehjem. Værlebrygga er forlenget slik at den kan ta imot flere og større båter.

Mange av bedriftene klarer seg bra, som «Låsen» og«Støvelen» (Trio-Ving) og Aksjemøllene. Helly-Hansen sliter, men kommer seg ut av det ved å begynne å lage bruskorker, såkalt Crowncorks. Fabrikken ligger på toppen av «Korkebakken», som fikk navnet sitt på folkemunne etter denne fabrikken. Men på veiskiltet står det Nyquists gate.

Drikkevannet som i 1921 fortsatt hentes urenset fra Vansjø, smaker vondt, og det skal gå enda mange år før det blir gjort noe med det.

Storsmugling og drap
Den tidligere brenneribyen er i 1921 sterkt preget av brennevinsforbudet. Det har vist seg at forbudet ikke får mossinger til å drikke mindre sprit, snarere tvert imot. Noen produserer spriten selv. Andre kjøper sprit produsert i utlandet. Og smugling er blitt en folkesport og viktig inntektskilde for noen, en stor utgiftspost for mange andre.

16. mars 1921 finner politiet bensinkanner med 1600 liter smuglerbrennevin i en potetkjeller på Jeløy. Spriten er kommet med en fiskebåt fra Lübeck. Mannskapet på den samme båten lagret også 500 flasker konjakk på Sletter. Også disse blir funnet av politiet. Samme sommer blir en lastebil fra Kristiania stanset av politiet og losses for 1200 liter sprit og whisky på kanner og flasker. Sakene var tatt i land på Tronvik.

Politiet får også melding om at det flyter brennevinskasser og spritkanner i sjøen ved Nes Stenhuggeri. Hver kasse hadde 12 flasker med whisky. 25 kasser og 20 kanner ble plukket opp. Men det er helt sikkert at store mengder med smuglersprit kommer uhindret frem til tørste mossinger.

Verst går det når tollkrysseren «Rappen» er på smuglerjakt på vestsiden av fjorden etter en motorsnekke som tollerne antar driver med spritsmugling: «Rappen» kommer opp på siden av snekka. Tolleren tar tak i båten med båtshaken, og så smeller det! Den ene av de to i snekka skjøt med haglegevær. Skuddet rammer tolleren i magen. Han faller med store smerter i dørken. De andre om bord har nok med å hjelpe ham, så snekka med morderen slipper unna.

Også Moss Glasværk rammes av brennevinsforbudet, for behovet for flasker har falt dramatisk.

Sporten er på frammarsj
Om vinteren går barn og voksne på skøyter på Skarmyrbanen eller på Malakoff. De aker på kjelke fra Orkerød - med latter og hyl – helt ned til Mossesundet! Og kommer de seg opp til Hopperntoppen, kan de velge om de ville ake vestover til Bergersborg eller østover til Kanalen. På bysiden er Klommestensbakken for de modige og Kongens gate for de mer forsiktige. Faren for å møte biler er fortatt relativ liten.

Fotballen har så vidt begynt å rulle på plassen utenfor Kong Carl ved bryggeriet. Her møtes gutta for å trene på å drille. Og ved Sjøbadet har arbeiderfamilier fått sitt eget badehus, siden Moss Kurbad er forbeholdt «de kondisjonerte». Men for å verne de uskyldige frøkner mot villstyrige menn, har damene badetid om formiddagen og herrene om ettermiddagen.

Medlemmene i Moss Idrettsforening driver både med fotball, skytesport og friidrett. Gjennom mange år er det blitt arrangert seilregattaer på Værla, og Moss Roklubb som foretrekker Mossesundet kom, gikk og kom og gikk igjen. Akkurat i 1921 ligger klubben nede.

På Krapfoss står Kinamisjonen sterkt med egen forening og egen søndagsskole. Og de som vil ha ren underholdning, kan se stumfilmer på Scala kino i Moss Hotel.

Det «nye» sykehuset i Moss er bare tre år gammelt, og har fortsatt bare en lege. Han må både operere og medisinere. Men det finnes tross alt to andre leger i byen også. Og det er bra. For både spanskesyken, tyfus og tuberkulosen herjer ennå blant befolkningen, selv om disse epidemiene er på vikende front.
Mange damer bruker fortsatt korsett, det er ikke uvanlig å få korsett i konfirmasjonsgave. De dristigste har begynt å kutte på skjørtelengden og bruke kjoler som skjuler kroppsformene.

Moss kommunale høyere allmennskole er blitt utbygget. Og skolen har fått egen gymsal ved siden av politikammeret. Men bare innenbys elever får gratis skolegang på Middelskolen. Elevene fra Jeløy, Vestby, Rygge og Våler må betale 10 prosent av farens lønn. Slik var det den gangen for hundre år siden i Moss.

På Skarmyra ligger parsellhagene brakk og venter på å bli fylt opp med nye eneboliger 

Kilde:
Moss Bys historie 3
J. H. Vogt: Moss Avis gjennom 100 år
J. H. Vogt: Glimt fra Moss gjennom 700 år Krapfossboka
Bildene er fra Moss Biblioteks Vogtesamling

• Forrige
• Neste