Strandsitteren artikler

Jeløyas naturgeografi.

Av Geir-Arne Aarsheim ( lenke til hele eksamensoppgåven ligger nederst i artikkel)

Topografi.
Fra naturens side er Jeløya en halvøy. Øya er bundet til fastlandet ved et smalt eid i sørøst, som er en del av Raet som går gjennom Østfold og Vestfold. I 1853-56 ble det ved dette eidet gravd ut en kanal for skipstrafikk og øya er i dag bundet til Moss med kanalbroa. Jeløya ligger i nordvestre hjørne av det som tidligere var Østfold fylke og er i dag en del av Moss kommune og Viken. Jeløya er 19,43 km2 stort. På øyas nord-sørgående lengderetning går et høydedrag, der høyeste punkt er Bjørnåsen og Rambergåsen, som begge er 138 meter over havet. På vestsiden av øya kan man finne store sand leirsletter 

Klima.
Jeløya ligger i boreonemoral sone. Denne sonen kjennetegnes av en blanding av boreale og nemorale trekk og danner en overgangssone mellom de nemorale løvskogområdene i sør og boreale barskogområde i nord, øst og høyereliggende områder. Det finnes en rekke varmekjære vegetasjonstyper og arter i denne sonen, som også finnes i nemoral sone. Boreonemoral sone preges av jordbrukslandskapet og skog. I denne skogen er det en blanding av varmekrevende løvtrær som svartor, ask, eik, lind, alm og bartrær som gran og furu. Gran dominerer på god jord på Østlandet og i Trøndelag, mens furu dominerer på skrinn eller næringsfattig jord. Høymyrer finnes spredt innen sonen. Størstedelen av arealene i boreonemoral sone er sterkt påvirket og endret av menneskelig aktivitet. 

Jeløya ligger i svakt oseanisk seksjon som kjennetegnes av at den har mye vestlige trekk. På den sørlige delen av Østlandet inngår store boreonemorale arealer i svakt oseanisk seksjon. Seksjonen karakteriseres ved at den har mange vestlige arter og vegetasjonstyper, men det forekommer østlige trekk. Det finnes ingen vegetasjonstype eller art som er knyttet til seksjonen 

Mange vestlige planter har sin østgrense i seksjonen og er viktige innslag i skog og myrvegetasjonen. klimatisk er årsnedbøren i seksjonen mellom 800 og 1500 mm og et middels snødekke.

Den gjennomsnittlige årlige amplitude for årene 1931-60 ligger på 19,9 grader celsius, og den gjennomsnittlige nedbøren i årene 1901-1930 var 839 mm. De milde lufttemperaturene for årene 1931- 60 der januar har den laveste med -2,5 grader celsius, mens juli har den høyeste med 17,4 grader celsius. Dette gir en relativ høy årsmiddeltemperatur på + 6,8 grader celsius. I sommermånedene mai-september ligger gjennomsnittstemperaturen på 14-15 grader celsius, noe som ansees å være meget gunstig. Vekstsesongen definert som antall dager med normal døgntemperatur på +6 grader celsius eller mer, ligger på 5-6 mnd., noe som også er meget gunstig. Generelt kan man si at maksimums og minimumstemperaturene varierer med 10 grader celsius rundt gjennomsnittet. Den høyeste temperatur på 26,5 grader celsius er målt i juni og den laveste på – 18,3 grader celsius målt i februar (Langdalen & Stav, 1971, s. 35: Innlev. 2, upubl, s. 5-6).

Geologi.
På Jeløya er det to geologisk historiske prosesser som har formet øya. Det første var vulkanutbruddene når Osloriften ble dannet. Det andre er dannelsen av raet i gjennom øya fra da isen trakk seg tilbake for ca. 11 000 år siden.

 

Lavabergarter på Jeløya. Bilde av Audun Groth .

Dannelsen av dagens Jeløya starter med stadium 2 i utviklingen av Osloriften. De fleste områder er karakterisert av de første basaltlavene og kan på grunnlag av tykkelse, antall lavastrømmer og kjemisk og mineralogisk sammensetning grupperes i fire provinser. En av disse provinsene er Holmestrand-Jeløya-basaltene, som strekker seg helt til Drammen. Basaltene består av et stort antall strømmer av alkali-olivinbasalter, til sammen ca. 1200 meter tykke på Jeløya. Basaltene på Jeløya er spesielle ved at de inneholder gedigent kopper som mineral. Stadium 3 i utviklingen av osloriften nådde sitt klimaks med storstilt vulkanisme og intens oppsprekking og forkastningsaktivitet. Rombeporfyrlava strømmet utover svære områder, samtidig som noen av basaltvulkanene fortsatt var aktive. Mellom enkelte lavastrømmer er det tynne, røde sandsteinslag avsatt som vindblåste sanddyner. Andre sandsteiner og konglomerater er dannet som grus og sand i elveleier eller som grus og sandvifter. Slike bergarter finnes på Jeløya. Et viktig resultat av forkastningsaktiviteten var dannelsen av en topografisk senkning kalt riftdal.

Berggrunn.
Den eldste synlige bergarten på Jeløy er ringerikssandstein. Den er fra overgangen mellom silur og devon og ble avsatt som sandlag i havbukter og elvesletter. Det er millioner av års trykk og press som har gjort at den har blitt stein. Denne bergarten finner vi på Bileholmen og Bevøya, ved Nesbukta, helt på spissen av nordre Jeløy og Ramberg der bevegelser i jordskorpa har fått lagene av sandsteinen til å stå loddrett. Ved Bevøysundet er det en blanding av sandstein og lava.

Fra hovedsprekken i nåværende Mossesundet gikk det flere sprekker ut til sidene og her kom det en annen type lava. Den var surere og bergarten er lysere med store feltspatkrystaller som har gitt den navnet romebeporfyr, som ofte har et blærerom, som har blitt fylt med kalkspat. Denne er å finne på Stalsberget og fra Reiertangen og nordover mot Rossnes. Forklaringen på dette er at Jeløya fikk en sydøst-vendt helling, slik at magmaen rant sydøstover. Man regner med at Jeløya sank 1500 meter i forhold til fastlandet innenfor det som tidligere var Østfold i løpet av permtiden og det er denne innsynkningen som forklarer hvorfor det er ung berggrunn på Jeløya i forhold til fastlandet.

Løsmasser.
Den første løsmasse landformen som er synlig i landskapet, er det såkalte Raet. Raet er en randavsetning som defineres som løsmasser som smeltevannselver eller breen selv har avsatt foran iskanten. De kan bestå av både morene og glasifluvialt materiale. Etter at innlandsisen var på sitt største for ca. 20 000 år siden, ble klimaet gradvis varmere. Klimaforbedringen ble imidlertid avbrutt av perioder med kaldere klima. Siste gang det skjedde var for 10 500- 11 000 år siden. Da rykket brefronten fram og skjøv foran seg en stor endemorene. I Østfold og Vestfold kalles endemorenen for raet som betyr grusrygg.

Den andre løsmasse landformen som er synlig i landskapet, er strandsonene der noen har strandvoller. Landhevingen begynte i slutten av istiden. Før og under landhevingen ble det avsatt marint materiale. Ved landhevingen ble morenematerialet og den marine leira bearbeidet av havet og sortert i en prosess kalt aggradasjon. I dag finnes det store arealer med dette materialet på Jeløya. På storparten av høydedragene og på spesielle koller finner en derimot utvasket og delvis meget tynt jorddekke.

Klimaendringer.
En oppsummering når det gjelder klimaendringer for Kongshavntjern er at mesteparten av planter og skog vil vokse fortere og bre seg utover. Samtidig kan markvannunderskudd stoppe skogens vekst og et varmere klima kan gjøre skogen utsatt for sopp, insektangrep og skogbrann. Med et varmere klima vil vi få flere og kanskje andre arter av insekter. Man kan også få en dårlig synkronisering mellom insekter og planter som igjen kan sette befruktningen av planter i fare. For selve tjernet sin del kan havet stige og kanskje en dag sluke tjernet, og da vil salamandrene få et ublidt møte med fiskene i havet. Sjøfuglene som liker seg i skogen her vil kanskje måtte skifte meny fra store fisker som liker kaldt vann til små fisker som liker varmt. Som nevnt i rapporten er hvilke innvirkninger som vil skje, så disse er produksjonene er bare antagelser.  

(Oppgaven i sin helhet ligger på hjemmesiden til Moss historielag. En eksamensoppgave av Geir-Arne Aarsheim) LENKE PDF ER HER 

 

Innsynkningen av Jeløya i perm resulterte i at bergarter fra jordens oldtid er bevart. På fastlandet er disse bergartene bortslipt.

 

 

Nettbesøk

Idag59
Igår242
Denne uka301
Denne måneden14296
Totalt2690248

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown