Av Elisabeth Vogt

Fire bybrannene på 1800-tallet la hele Moss sentrum i aske, og rammet både fattig og rik. Sånn sett kan man si at brannene rammet rettferdig. Og de skulle endre byen totalt.

 

Gjenoppbyggingen etter bybrannen i 1881 ga rom for torghandel med yrende liv på Øvre torv.


Gabriel Lund forteller til Oddvar Aasen

De som velger å gå langs vannkanten fra byen mot Alby og passerer det gule huset med de hvite murene ytterst på Fiske, skal vite at huset er et av Jeløys eldste. Huset var tegnet inn på kart over Jeløy allerede i 1769. Vi kan med sikkerhet konstatere at huset er mer enn 250 år. For at hus skal komme på et kart, må det være eldre enn kartet, og vi kan skimte huset på byens eldste maleri, datert år 1699. På kartet vi viser til, er huset beskrevet som «Grimsrødhytten». I dag eies huset av Ingerid og Gabriel (Gabbi) Lund.

 

 Gabbi Lund har samlet materiale om sin bestefar Ragnvald Lund og «Fjeldet». Her med familiekrøniken.(Foto: Jan Kronberg)

FLEISCHERS GATE
av Kirsten Wiik

Gaten er oppkalt etter rådmann og magistrat Tøger Fleischer (1739- 1797). Før 1882 het gaten Bakkene. Ved gatedåpen i 1882 fremkom det forslag om både Fleischers Gade og Hospitalgaden. Fleischers Gade ble altså vedtatt. Raadmand eller magistrat var GeneralAuditeur og Toldprocureur Tøger Christian Fleischer 1775-1793. Fleischer var energisk og realiserte byggingen av ny kirke i Moss i 1770-årene (til tross for at man var kommet i meget store økonomiske vanskeligheter, sies det i litteraturen). Kirken ble innviet 5. desember 1779, men brant i bybrannen i 1858. I byfoged F.A.Z. Sandbergs bok om "Kjøbstaden Moss" heter det at "Byen ved en Raadstue- Samlings beslutning af 7. juni 1832 vedtok at vedlikeholde, og senere har vedlikeholdt hans Gravminde på Byens ældste Kirkegaard" (det vil si i Kirkeparken).

Flysersjant Sidney Maynard

Av Phil Steer

Oversatt fra engelsk av Heidi Morrell Andersen. Dette er talen som engelskmannen Phil Steer holdt 17. mai 2011 på minnemarkeringen ved graven for Sidney Maynard, Moss kirkegård.

Takk til dere, folk i Moss by, for at dere så trofast fortsetter å minnes og ære flysersjant Sidney Maynard mange år etter hans død. Det er virkelig flott det som dere gjør.

Jeg er sikkert på at dere i årenes løp har hørt noe om Sidney Maynards liv og altfor tidlige død, og for å være ærlig, tross mine beste anstrengelser har jeg ikke vært i stand til å finne mer enn dere antagelig allerede vet. Allikevel håper jeg at ved å fortelle litt om hvordan det var på slutten av 1930-årene og begynnelsen av 1940- årene i den lille byen som han kom fra, blir kanskje Sidneys liv mer virkelig for dere.

Sidneys familie kom opprinnelig fra Poplar i East End, London, der mange arbeidet på bryggene. Faren hans, som også het Sidney, hadde mottatt en utmerkelse for innsats i første verdenskrig, og giftet seg med Sidneys mor, Cathrine, i 1921. Sidney ble født året etter, og var antagelig enebarn, da jeg ikke har vært i stand til å finne flere brødre og søstre.

FOLKEAVSTEMNINGENE 1905
Av Monica B. Olden

Vi er nå godt over halvveis i jubileumsåret for unionsoppløs- ningen og innføringen av monar- kiet i 1905. Dette har blitt markert både i Norge og Sverige. Også i vårt distrikt har avisene trykket flere artikler om hendelsene og markeringer som har funnet sted. Folkeavstemningene som fant sted i 1905 var de første i Norden.

Opptakten til folkeavstemningene
To viktige folkeavstemninger fant sted i 1905. Den ene gjaldt hvorvidt det norske folk ønsket en unionsoppløsning, og den andre hvorvidt man ønsket monarki eller republikk. Stortingets vedtak om å oppløse unionen 7. juni førte til sterke reaksjoner i Sverige. Svenskene hadde flere krav som måtte innfris for at Sverige skulle gå med på unionsoppløsningen. Ett av disse kravene var at en folkeavstemning skulle finne sted. Stortinget vedtok 28. juli at en slik avstemning skulle finne sted, og man satte av datoen 13. august til å avvikle avstemningen. Det var faktisk slik at dette vedtaket ble fattet i Stortinget før man hadde mottatt de svenske kravene. I Norge så man det som svært viktig at oppslutningen til en slik avstemning ble stor slik at man kunne vise til stor støtte i folket for en unionsoppløsning i forhold til Sverige og resten av Europa.

FOLKSOMT PÅ NES-GÅRDENE I STENHUGGERTIDEN
(Av Eilert Hansen og Oddvar Aasen)

Det var folksomt på de største gårdene på Nordre Jeløy i tiårene rundt forrige århundreskifte. Folketellingene fra årene 1891, 1900 og 1910 forteller at det bodde mellom 50 og 100 mennesker med stort og smått på og rundt de to gamle fullgårdene Nes Vestre og Østre. Til gårdene var det knyttet mindre plasser eller strandeiendommer, så som Kullebunn, Tangen, Levig, Hellebergene med brakkene, Nesskogen og Nestangen. Folk arbeidet enten på gårdene, de drev fiske eller var stenhuggere. Sistnevnte gruppe var ofte svensker som bodde med kone og barn i to store brakker som lå rett opp for dagens campingplass. Det var så mange unger rundt om at det ble opprettet egen skole i drengestua på Aas, et hus som fortsatt står. Ellers er det få spor etter husene alle nesingene bodde i.

Heyerdahl-familiens gård
Ser vi på Nes Vestre, som eies av Heyerdahl-familien, så var det her det var mest folk. Dette kom blant annet av uttaket av gate- og kantsten på Hellebergene, området som ligger vest og nord for gården. August Anker Heyerdahl eide Nes Vestre i 1891. Han var gårdbruker og selveier. På hovedgården var det fire barn og seks tjenestefolk. 9 og 20 år etter drev August fortsatt gården. I 1910 hadde ett barn forlatt redet, og tallet på tjenestefolk var redusert til tre.
Til Nes Vestre var det en plass som het Levig. Her residerte Hans Chr. Johannessen med kone og fem barn i 1891. Ti år etter bodde Ole Kristiansen, som var jordbruksarbeider, der med kone og tre barn. Han arbeidet antagelig på gården. Går vi ti år videre fram i historien har tolloppsynsmann Andreas Eriksen overtatt huset. Han bor med kone og seks barn. Bevøya hadde en funksjon i tolloppsynet, og Eriksen hadde antagelig sin arbeidsplass der. Det var også fastboende på Bevøya i disse årene, og både i 1900 og 1910 var beboerne oppsynsmenn med familier.

GLIMT FRA SOMMERENS AKTIVITETER
Fornminneregistrering på Jeløy 2006
Tekst og bilde: Arne Stylegar

Lørdag 24. og søndag 25. juni arrangerte historielaget fornmin- neregistrering på Jeløy. Vi møttes på parkeringsplassen på Alby lørdag morgen.  Det  var  fem fremmøtte, blant disse arkeolog Frans-Arne Stylegar som skulle bistå faglig.Allerede på veien mot Røds- åsen oppdaget gruppa flere fornminner som gravrøys, hus- tufter og rydningsrøyser. Åge Olsen stod for registreringen, og han fikk posisjonene til de enkelte funn fram på sin medbrakte GPS.

På Rødsåsen ble det oppdaget og registrert en bygdeborg. En bygdeborg er et borganlegg fra forhistorisk tid. Bygdeborger har til felles at de ligger på steder som fra naturens side er vanskelig tilgjengelig. De er plassert på høyder, knauser eller berg, og oftest er det bratte skrenter på flere kanter slik at borgen bare er tilgjengelig fra en side. Det er knyttet stor usikkerhet til borgenes funksjon. Enkelte hevder at borgene er forsvarsanlegg til bruk i urolige tider.

FORNMINNEREGISTRERING PÅ JELØY
av Frans-Arne Stylegar

Som født og oppvokst på Jeløy, Oslofjordens perle, er det alltid en spesiell opplevelse å besøke øya og vandre i dens frodige kulturlandskap. Det er en særskilt spen- ning i det å studere barndommens landskap med fagmannens øyne. Jeg kjenner denne øya på en måte som jeg aldri kommer til å kjenne noe annet landskap. Jeg kjenner så å si hver stein og hvert tre. Ikke nok med det: Jeg kjenner smaken, lukten og lyden av øya. Det er en form for intens, ja, intim, landskapsfølelse som vel er forbeholdt det landskapet man vokste opp i, og internaliserte. Men tidsdybden har aldri vært spesielt stor i denne min landskapsfølelse.

Det skyldes ikke at jeg ikke har vært opptatt av øyas historie. For det har jeg  i ung alder leste jeg alt jeg kom over av historier om og fra øya. Jeg vet ganske sikkert mer om den enn de fleste. Det skyldes heller ikke at jeg ikke har merket meg de fysiske sporene fra øyas fortid. Når det gjelder det siste, fikk jeg syn for segn nå i sommer. Men først  litt bakgrunn. Jeløy er på sett og vis historieløs. Den lille øya den er ikke mer enn knappe to mil fra sør til nord har aldri fått skrevet sin historie. Men den er "historieløs" også i den forstand at den har for mye historie, og følgelig mindre kontinuitet og tradisjon enn mange andre områder. Få andre steder har gjennomgått så store skiftninger i nyere tid enn det Jeløy har.

FORUTSETNINGER FOR GRUNNLOVSARBEIDET 1814, OG RESULTATET
av Ole Peder Kjeldstadli

Det som hendte i Norge i 1814 var et ledd i en enorm omveltningsperiode i europeisk historie. Rundt 1800 var Europa et konglomerat av stater. En rekke store og små begivenheter i inn- og utland ledet frem mot den norske selvstendigheten i 1814. Det som hendte i Norge i 1814 blir av mange omtalt som en revolusjon, for på denne måten å vise linjene fra revolusjonene i USA og Frankrike. Det som hendte i Norge var absolutt revolusjonerende, men i Norge gikk det langt fredeligere for seg enn det en vanligvis tenker på som revolusjoner. I tillegg til store kriger og revolusjoner kom nye ideer om politisk frihet og universelle menneskeretter. Det oppsto en ny vitenskapelig utvikling og en ny filosofering omkring statssystem og menneskeretter. Opplysningsfilosofene ville at fornuften, erfaringene og utviklingen skulle avløse overtro og underkastelse under gamle autoriteter som kirka, kongen og adelen.

Dette er den fullstendige artikkelen om injuriesaken fra Moss i 1814, skrevet av Nils E. Øy. En forkortet illustrert versjon uten de opprinnelige domsreferatene finnes i Strandsitteren nr. 1 i 2016. Forkortelsene er gjort av plasshensyn og fordi noen lesere kan finne språket og stilen vanskelig å sette seg inn i.

FØRSTE INJURIESAK I 1814 I MOSS – FØR GRUNNLOVSBLEKKET VAR TØRT...

av Nils E. Øy

Mens Kristian Frederik ennå formelt var konge i Norge vedtok Statsrådet – med flere Eidsvoll-menn som medlemmer – å sette i gang den første injuriesaken i Norge under ny grunnlov. Vedtaket i Statsrådet ble til og med truffet på 15-årsdagen for den dansk-norske kongens innskrenkninger i trykkefriheten etter Struensee-perioden, den 27. september 1799.

«Trykkefriheds-Action» ble slike saker kalt i datidens presse, og den første «actionen» – mot kjøpmann Hans Chrystie fra Moss – ble godt dekket i datidens Christiania-aviser. Dekningen den gang besto i å gjengi tiltaler og rettsavgjørelser ordrett, men noen form for rettsreportasjer var det ikke. Det var sjelden at avgjørelsene ble kommentert av avisene selv, men det hendte at andre personer, og jurister, sendte inn kommentarer – og da oftest anonymt eller under psevdonym. Bakgrunnen for saken mot Chrystie var hendelser i den nylig avsluttede «Kattekrigen» med Sverige , som endte med våpenhvile og fredsavtale fastsatt ved Mossekonvensjonen 14. august 1814.

Handelsutdannet offiser

Kjøpmann Hans Chrystie d.y. (1793-1877) var sønn av Andreas Chrystie d.y. (1761-1840) og hans andre hustru, Dorothea Elisabeth (1776-1793). Hans Chrystie d.y. tok borgerskap som grosserer i Moss den 11. januar 1811. Han reiste mye rundt i Norge i 1810 og i utlandet, blant annet England, i 1811-12, for å utdanne seg for den handels-virksomhet som han etter hvert skulle drive i hjembyen.

I 1814 var han 22 år og løytnant i borgerkorpset i Moss og slik sett kanskje særlig interessert i hvordan den profesjonelle norske hær utførte sin del av krigsoppgavene. Moss var i så måte et utmerket utsiktspunkt, som knutepunkt for hær-avdelingene som kom sør- og vestfra, på vei til og fra krigssonen i Smaalenene.

Hans Chrystie skrev sitt innlegg fredag den 19. august 1814 – bare fem dager etter at krigen ble avsluttet gjennom Mossekonvensjonen og på et tidspunkt da slett ikke alle visste at krigen var slutt. Det var styrker i Indre Østfold som først fikk fredsmeldingen denne dagen. Marinens løytnant Falck, som var leder for tre norsk kanonjoller ved Jomfruland, fyrte av flere kanonskudd denne dagen for å stanse den svenske fregatten «Eurydice», helt uvitende om fredsslutningen i Moss.

Av Ole Peder Kjeldstadli

Brennevinsproduksjonen i Moss var i en periode midt på 1800-tallet den største i landet, med 14 brennerier og 79 utsalgssteder fordelt på 3000 innbyggere. Det første brenneriet ble etablert i 1787. Avholdsbevegelsen, en av de store folkebevegelsene som har preget landet siden midten av 1800-tallet, arbeidet mot alkoholbruk. Utgangspunktet har bare delvis vært av religiøs art. Ikke minst arbeiderbevegelsen støttet avholdssaken, særlig i første halvdel av 1900-tallet. Avholdsfolket stilte med egne lister i Moss ved kommunevalgene fram til midt på 1920- tallet. Toppkandidaten de første årene var Frk. Amanda Sengeløv.

Fra Il-O-Van til Iittala Van,

Like viktig på kjøkkenet som ild og vann

av Ivar Ernø

I 1894 startet Ernst Poleszynski firmaet Kristiania Kunst- & Metalstøberi. Som den første i Norge begynte han i 1912 med produksjon av aluminium kjøkkentøy. Saturn i Moss var et annet firma som på samme tid begynte å lage artikler i støpt aluminium, også som førstemann i Norge. I 1922 gikk dessverre firmaet konkurs, og min farfar kjøpte så konkursboet og flyttet IL-O-VAN fra Oslo til Moss.

Bedriften slo rot og vokste, og ble en middelstor bedrift i byen med mange store og små industribedrifter. I 1925 overtok sønnen Gotfred Ernø ledelsen av bedriften i Moss. På 1930-tallet var antall ansatte ca. 30 i alt. Produksjonen besto da av kasseroller og kjeler, spann og mugger, bakker og fat samt øser og sleiver i alle størrelser. Aluminium, både valset til plate og stanset til rondeller, ble brukt til trykking, pressing og stansing, og til støping ble brukt aluminium fra barrer og avfall fra produksjonen. Også andre metaller ble brukt til bronsefat, messinglykter, båtbeslag og hengsler, og under 2. verdenskrig sink og stål evt. emaljert når det var vanskelig å skaffe aluminium. Det ble også utført reparasjon av brukt kjøkkentøy: Påsetting av nye bunner i kasseroller og kjeler, og sveising av sprekker og hull.

Utenom produksjon av kjøkkentøy ble det også laget spesialprodukter til industrien og det militære. Det var mange krevende oppgaver med stor innsats fra de ansatte både når det gjaldt ekspertise, kreativitet og maskinelt og manuelt arbeid.

Av Ole Peder Kjeldstadli

På 2000-tallet har innføring av strengere utslippskrav for krematorier gjort det nødvendig å oppgradere mange krematorier i Norge, også i Moss. Støv, tjærestoffer og kvikksølv veltet ut av den mer enn 60 år gamle ovnen i form av beksvart røyk i lav høyde over nabolaget.

Strengere utslippskrav førte til en konsolidering av kremasjonsvirksomheten i færre krematorier. En rekke krematorier drev i flere år på dispensasjon med et tak på 200 kremasjoner i året.

 

Krematoriet er en av de mest kjente funkisbygningene i Moss. (Foto: Jan Kronberg)

Fra søndagsskole til videregående skole
av Eilert Hansen

En kan vel si at det går en linje gjennom håndverkets historie når det gjelder opplæringen. En linje
som for Moss' vedkommende går noe buktet, om en prøver å følge den fra begynnelsen av forrige århundre. Om enn noe buktet så fører den i alle fall fram til det som i dag er de videregående skoler. Og det er en fremgang som slutter seg til all annen fremgang i samfunnet.

I laugstiden eksisterte det ikke skoler for teoretisk og praktisk opplæring av de vordende håndverkere. Opplæringen fikk de hos mesteren. Når de først var godtatt av lauget, og mesteren hadde påtatt seg å føre lærlingen fram til svenneverdigheten, så var det mesterens plikt og ansvar å sørge for at lærlingen fikk den teoretiske og praktiske kunnskap som faget krevde. Når det gjaldt det praktiske, var mesteren sikkert godt kvalifisert. Men det teoretiske kunne nok være så som så. Iallfall kunne mesteren ikke lære bort mer enn det han kunne selv av slike ting som lesning og regning, som den teoretiske opplæringen stort sett var begrenset til. Og det var nok ofte så at det ikke var særlig meget mesteren kunne av dette.

FRA STORMANN PÅ GRIMSRØD
TIL FATTIGLEM I VÆRLESAND

av Oddvar Aasen

Magnus Tyrholm er en tragisk person i historien til Moss, fra den største rikdom i årene rundt 1814 blant annet som eier av fabrikker, laksefiskerier og Grimsrød gård, til å dø i fattigdom på sykehuset i Værlesanden i 1847. Hvordan kunne det gå så aldeles galt for en mann som var sosialt høyt på strå, beleven, kulturell og kunnskapsrik? Og ikke minst sosialt innstilt. I nødårene rundt 1814 hjalp han sine arbeidere både med halv lønn og med skole for deres barn.

Misligholdt kongelig lån
Magnus Tyrholm gikk konkurs i 1826, etter at han ikke kunne tilbakebetale et lån han opprinnelige hadde fått av staten ved den dansk-norske kongen i 1811. Dette lånet overtok den nye norske staten. Kildene jeg har hatt tilgang til, gjør det ikke helt lett å forstå hva som egentlig lå til grunn av det som skjedde. Tyrholms egne opplysninger spriker noe i forhold til hva historiske forfattere har skrevet. Et eksempel: Tyrholm oppgir selv at han måtte forsørge 10 barn, men O.P. Nyquist oppgir i sin bok ”Mossiana i ældre tider”, at Tyrholm har tre barn, hvorav en, sønnen, forsvant til sjøs.

Av Tove Kolsrud

Da jeg ankom Moss industrimuseum 25. februar 2020, ante jeg lite om hva dette besøket skulle føre til. Jeg kjente til Theodor Bachmann og Gustaf Lindmanns fotoutstilling, men mitt anleggende var å finne informasjon om livet til cellulosearbeiderne, og i særdeleshet finne ut om det fantes noen kilder om min oldefar Nicolai Johansen. Jeg hadde kjennskap til at han og familien hadde bodd i Klostergata, og at min farmor Haralda Anine hadde vokst opp der. Jeg visste også at min oldemor Brynhild kom fra Nesbyen i Hallingdal. Fotomontasjen viste også en repslager med bowlerhatt som het Schulstock i Klostergata 12. At han hadde valgt å slå seg ned i Moss, skulle få betydning for Haraldas sitt voksne liv.

Av : Arild Johnsen

Hva med den fredede Konvensjonsgården?

Det er nå klart at nåværende eier av Konvensjonsgården ønsker å  «kvitte seg» med denne fredede gården. Da er det etter min mening viktig å se på bakgrunn for hvorfor  den ble fredet.

Nasjonal bygningsfredning.
På slutten av 1800 tallet  var det en våknende nasjonal interesse omkring fredning av historiske viktige bygninger. Dette førte til at Stortinget tidlig på 1900 tallet   vedtok en Kulturminnelov. Loven ga hjemmel til å opprette  stillingen som Riksantikvar med utvidede fullmakter til  å frede historiske viktige bygninger og anlegg.

Av Ole Peder Kjeldstadli - Foto: Jan Kronberg

For mange mossinger er Framnes identisk med Frelsesarmeen. Frelsesarmeen, med adresse Strandpromenaden 173, har eid deler av Framnes siden 1921. I første omgang ble eiendommen Braatenskogen benyttet som hvilehjem for frelsesoffiserer, men i 1973 ble Jeløy Folkehøgskole etablert der. I de senere år er området blitt ressurssenter for all opplæring i regi av Frelsearmeen. Deler av området ble i sin tid solgt unna til Moss kommune med tanke på boligbygging.

Frelsesarmeen i Moss ble stiftet i 1889, allerede året etter at Frelsesarmeen kom til Norge. Frelsesarmeen ble et eget trossamfunn først i 2005. På landsbasis var Moss korps nummer 11, med hovedkvarter i Kongens gate 36. I alle år var denne adressen armeens hovedkvarter i Moss, men i oktober 2011 var en 122 år gammel epoke over.

Fugl Fønix var Mosseutstillingens logo

Av Oddvar Aasen og Camilla Gjedrem

Det som foregikk på Skarmyra i sommermånedene i 1937 må ha vært selve Soria Mora for mange mossinger, unge som gamle. I 11 uker var et liv og en aktivitet på datidens største festplass i byen som de neppe glemte senere i livet. Utstillingen ”Moss 1937” hadde 300 000 besøkende, med konge, regjering og storting som de fremste på gjestelisten. 75 av byens industri- og handelsvirksomheter viste fram hva de hadde å by på, og det var kulturelle og historiske innslag en masse. De yngste gjestene var kanskje mest opp av tivoliet og alle opptredenene av artister fra hele verden.

 

Dette oversiktsbildet over Skarmyra viser hvor 1937-utstillingen lå.

Nettbesøk

Idag126
Igår298
Denne uka998
Denne måneden3176
Totalt2693654

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown