Refsnes Gods
av Karin Behn Skjævestad

Litografi av ukjent kunstner, utgitt av Sæbbos Boghandel, Moss

Tidligere plan– og bygningssjef i Moss kommune, Ragnar Hagen, arbeidet på 1990-tallet med en arkitektonisk turguide for Moss og Jeløy. Dessverre ble ikke denne guideboken utgitt. "Moss er faktisk et interessant område med en bred bygningskultur" sier han (Moss Avis, 4. okt. 1998). Ragnar Hagen har gitt meg tillatelse til å bruke sine opptegnelser. Tusen takk, Hagen. Jeg vil supplere med det jeg vet om de forskjellige bygningene i denne artikkelserien. Så håper jeg at dere, slik som jeg, vil se disse bygningene på en ny måte og bli enda mer glad i byen vår. Vi begynner med Refsnes Gods

Refsnes Gods. Den eldste tiden

Av Knut Thorvaldsen

Dette innlegget bør ees som et tillegg til det Karin Behn Skjævestad tidligere har skrevet om Refsnes Gods. Det forteller at Refsnes ikke alltid har vært den storgården som man kanskje tror. Gjennom århundrene var eierforholdene kompliserte på grunn av arv. Beskyldninger om trolldom og et odelsskifte hører også til historien. Og hvem bygde hovedbygningen?

Det er ingen gård i mossedistriktet som har fått så mye oppmerksomhet og blitt tillagt så mye feil historie som Refsnes Gods. På bygningen henger en plakett (bildet) med årstallet 1767 og hvor det opp-lyses at David Chrystie bygde gården. Det skulle da tilsi at det var David Chrystie d.e. som var bygg-herre. Her må det gjøres oppmerksom på at Refsnes gård aldri har vært et gods, hvilket betyr at gården har hatt andre gårder under seg. Refsnes har alltid vært en vanlig gård frem til David Chrystie jr’s kjøp.

HULE MED MYE HISTORIE

Av Arne Stylegar

I Refsnesalleen på Jeløy finnes to meget spennende historiske steder. Først kommer vi til «Refsnesila», vel kjent for mange mennesker gjennom tidene. Hit går man for å hente fint, klart kildevann. Men det mange ikke vet, er at «Refsnesila» og «Refsneshula» har en klar sammenheng. Det er ulendt terreng der, så «hula» må man vite om for å finne.

Det er mange historier og sagn rundt disse to stedene. Hula ligger ca. 65 moh. Noe som tilsier at strandlinjen gikk her for ca. 7000 år siden. Hula er ca. 8 meter dyp og består av 2 rom. Det innerste rommet er ca. 3 x 1,5 m, mens det ytterste rommet er ca. 5 x 2 m. Lengst bak i det indre rommet er det en pipelignende kanal 4 - 5 m rett opp og ut av hulen. «Pipa» smalner kraftig av mot åpningen som helt øverst er 6x6 cm stort.

Som nevnt er det knyttet mange historier og «sagn» til denne hula. Det fortelles at Kong Olav (sannsynligvis den Hellige) skal ha søkt tilflukt her i denne hula under kamper og slag i Viken. Andre steder kan en lese at hula en gang har vært mye større,og at inngangen til rommet under den hula vi ser idag ble voktet av en drage (sagnet omtales bl.a. av Ørnulf Ree i «Varna Skip- reide»).

RETTSSAKEN OM STOREBRO
av Kjell Henriksen

om Grændseskjel mod Jernværket opførtes i 1837 Storebro over Fosseløbet. Den byggedes af Sten, og byen samt Jernværket betalte hver det halve af Omkostningerne derved, skrev byfoged Fr. A. Z. Sandberg i sin bok om Kjøbstaden Mossfra 1896.

En farende til Moss rundt 1840 med hest og vogn fra Christiania kunne beskrive sin "Reise (som)... lidet interessant og uden synderlig Modgang, naar undtages paa Skydsskiftet Soner, noget over en Mil fra Moss". Verten på skysstedet var "en høi, næsten kjæmpemessig Mand, ved Navn Jacob, almindeligt kaldet Jacob Statsraad eller slet og ret Statsraaden...".

Til vår reisendes ergrelse måtte han vente flere timer på skyss, men brukte en del av tiden til å lese skyssboken "der er en af mine kjæreste Lecturer". I denne boken sto de farende oppført med navn, og også eventuelle klager var ført inn der. Mot slutten av boken var han så uheldig, sa han selv, å komme over en dom der begynnelsen lød "Hans Peter Ellefsen, sorenskriver i Follaug Sorenskriverie, gjør vitterligt...".

Fortsatt ifølge vår farende svenn hadde verten bare ventet på at den lesende nådde dommen for å starte en diskusjon, for dommen var ifølge Jacob "Statsraad" "splitter, pine Gal". Og var det mulig at (soren)skriveren kunne slippe fra en slik dom? Diskusjonen nådde et punkt som gjorde at vår reisende venn sterkt ønsket å slippe fra Jacob Soner, og heldigvis – da rullet skyssvognen til døren og "gjorde en Ende paa mine Lidelser". Og aldri mer skulle han dit før fader Jacob vel var flyttet derfra!

Seilskuter og oppblomstringen av seilsporten i Moss Av Arild Johnsen

Utviklingen av seilskuterederier på nasjonalt plan er en sterkt medvirkende årsak til at seiskuterederiene økte også i Moss på 1850-tallet. En av årsakene var også at Kanalen ble ferdig bygget og åpnet for trafikk i 1855. Interessen for seilsport fulgte deretter. Etter hvert økte antall seilfartøyer slik at byens handelsflåte i 1882 var på 93 seilfartøyer. De fleste seilte i utenriksfart. En annen fordel disse hadde var at de gikk i vinteropplag i Sundet, og i den forbindelse fikk verftene oppdrag i løpet av vinteren å klargjøre disse til våren. Som regel seilte de ut i midten av april forutsatt at Sundet var isfritt.

Utviklingen av seilsporten Allerede i 1870-årene ble det holdt regattaer i Moss. I 1877 med 30 deltagere fordelt på 3 klasser. Seilasen gikk fra Værla, rundt Revlingen over til Horten-landet rundt Bevøykollen og inn Sundet. Den økte seilsportinteressen i byen førte til at det i 1880-årene og fremover til 1902 ble avholdt store landsregattaer.

Den 18. august i 1883 ble det med bl.a. Moss seilforening som arrangør arrangert den største landsregatta til da, hvor 39 fartøyer fordelt på 7 klasser deltok. Etter denne seilasen ble Norsk Forening for Lystseilas stiftet. Den nye landsforeningen, som senere kom til å hete Kongelig Norsk Seilforening (KNS), ble hilst med et flott fyrverkeri om kvelden. Fire år senere – i 1887 – ble det holdt en ny landsregatta som også var meget vellykket. Byen var for anledningen rikt pyntet. Langs Kanalen var det på begge sider satt opp flaggstenger. Broen var pyntet med grønt og ved «Kongebryggen», hvor kong Oscar II gikk i land, var det kransomslyngede flaggstenger. En slik dag sto byen «på hodet».

Landsregatten i 1889
Den mest vellykkede landsregattaen ble arrangert i 1889. Denne regattaen fikk stor tilslutning idet hele 52 båter startet. Seilasen var delt i flere klasser, fire av disse seilte en distanse på 25 nautiske mil fra Værla til merkebåt ved Stalsberget, til Vallø østafor Svartebåene og tilbake til Stalsberget. De andre rundt merkebåten ved Stalsberget, rundt en merkebåt ved Slagentangen, sør for Eldøya og direkte tilbake til Værla.

Landsregattaen i 1898
Dette var en av de store regattaene, med 52 båter, hvorav fem svenske. En eskadre på 12 seilbåter kom for å bivåne seilasene. Banene var ved Vallø i Vestfold. Den siste store regattaen ble holdt i Moss i 1902 med KNS som arrangør. Det var et vakkert syn da hele eskadren på 41 båter gled inn på Værla og gjennom Kanalen for å ankre opp i Sundet. 

 

Ved regattaen i 1898 var det besøk av Kong Oscar II. Kanalbroen var i den anledning smykket med girlandere og flagg

 

Kongeskipet ”Drott” seilte flere ganger gjennom Kanalen med Kong Oscar var på Norgesbesøk

 

Da Oscar II kom til regattaen i Moss i 1891 var det anlagt en Kongebrygge på Bysiden ved Kanalen.

 

Landsregattaen i 1902 samlet 41 deltakere

Ved seilasen gjennom Kanalen ble brua holdt så lenge åpen at det ble satt inn småbåter for å få folk over. Etter endt seilas dro båtene samlet til Kristiania. Utvikling av verftene i Sundet Den betydelige økning av seilskuteflåten og deres vinteropplag i Sundet ført til at det ble et stort behov for verftstjenester. Det ble etter hvert etablert to verft for å klare den store pågangen. Dette var «Vogteverven» og «Erichsenverven» Så snart våren kom, skutene var ferdig oppusset og isen løsnet, heiste de seil og dro ut. De ble spredt over hele verden og seilte i alle farvann. Fra 1880-årene og fremover gikk det jevnt tilbake med Moss som sjøfartsby.

Kilder:
Fra småbylivet i Moss (Jørgen Herman Vogt 1946)
Bilder fra «Moss som den var» (Jørgen Herman Vogt 1970)

 

SELSKAPET TIL MOSS BYES FORSKJØNNELSE
av Arild Johnsen

Tidlig i 1880-åra ble tanken om et Forskjønnelsesselskap reist i Moss. Slike selskap var etablert flere steder i landet. Selskapene fikk forskjellige formål, bl.a. det man kalte ”plante- selskap” eller ”forskjønnelsesselskap”. Første gang jeg leste om dette var i boka MOSS. Bidrag til byens historie 1814-1914 av J. R. Schreiner. Denne boka arvet jeg etter bestefaren min, og det viser seg at den ikke er så godt kjent. Jeg begynte å lese i denne og fattet interesse, det må ha vært på 1970- tallet. Der er det under avsnittet SOSIALE FOR- ANSTALTNINGER beskrevet at: Moss forskjønnelses selskap ble stiftet i midten av 1880-årene med formål å holde orden i byens parker, plante trær i byens gater og fremfor alt beplante kanalens omgivelser som skjemtes av de gamle kanalvolder. Etter å ha lest dette tok det en del år før saken igjen ble aktuell.

En dag tidlig i 1980 – da jeg var parksjef i kommunen – fikk jeg kontakt med M. B. Landstad, som da var i ferd med å fordype seg i kommunens arkiv. En dag lå et håndskrevet notat i posthylla, hvor det sto: Selskapet til Moss Byes forskjønnelse ble antagelig stiftet etter bybrannen i 1881. Selskapet søkte den 13. desember 1881 formannskapet om adgang til å beplante m.m. forskjellig pladser i byen. Etter dette korte notatet fikk jeg nærmere kontakt til Landstad. Han fattet interesse og begynte å søke etter historiske data. Ved å studere innspill, annonser og referater i Moss Tilskuer og Moss Avis i tidsrommet 1881-1884 fant han mange interessante opplysninger.

Skarmyra
av Kirsten Wiik

Skarmyra, eller Skarremyren, som det tidligere het, var løkka til Peder Herfordt. I 1780-årene begynte han planleggingen med å kultivere løkka og fra rundt år 1800 fikk han kjørt opp flere tusen lass jord fra Neset, som han også eide.

Peder Colbjørnsen Herfordt (1738-1819) var en meget rik mann i Moss og sviger- sønn av en av byens store menn, Just Gude. Her serveres litt av historien knyttet til han og Skarmyra. Framstillingen er basert på presentasjonen jeg hadde under Morsa- vandringen i fjor, 5. juni 2009 ved Bytårnet. Den er lagt opp som en guidet framstilling og inneholder mange høydepunkter, som også er et fint grunnlag og utgangspunkt for å dukke ned i historien.

Navnet Scharre
Det er mye historie i hvert navn, hver gate og hvert hjørne på Skarmyra. Vi kan ikke ta med alt her, men navnet er viktig. "Scharre" er dessverre ikke referert i mosselitteraturen eller i Olaf Ryghs over- sikter. Navnet "Scharre-bro" fra gammel tid tyder allikevel på et mannsnavn. O. P. Nyquist sier i sin bok Mossiana fra 1926 at opphavet er usikkert, men mener at det

Skarmyra - en bydel med stor byhistorisk interesse

Av Arild Johnsen

Skarmyra på 83 dekar/mål ble kjøpt i 1908 for 52 000 kroner av Moss kommune som bolig-område. I dag avgrenses bydelen av Klostergata, Løkkegata og Høyenhaldgata. Bebyggelsen i Løkkegata og Byfogd Sandbergs gate er av eldre dato. Skarmyra har en lang historie som utmarksområde fra midten av 1700-tallet. Bernt Anker, som eide Moss Jernverk, kjøpte området i slutten av 1700-tallet av Jens Gerner og solgte det videre i 1802 til Peder Herfordt. Han brukt myra som tipplass for store mengder jord og sand. Kommunen kjøpte området av Matias Gude.

Plankart over Moss bys eiendom Skarremyren i 1909. Utført av Moss statsingeniørkontor.

Skoindustrien i Moss på 1900-tallet

av Karin Behn Skjævestad

Raade skotøifabrikk ble startet i Tønsberg i 1889, av brødrene Mathisen fra Råde. Der hadde de en skomakerforretning med utsalg av skotøy. I 1893 flyttet de tilbake til Råde hvor de startet en skofabrikk.

Etter hvert som bedriften vokste syntes de det var tungvint å være i Råde, så i 1909 ble fabrikken flyttet til Moss.Fabrikken lå i Henrich Gerners gate 2. De produserte randsydd herre-, dame- og barnesko, et kvalitetsbegrep. For øvrig hadde også fabrikken avdelinger for plugget, gjennomsydd og Welt(?) skotøy - og en avdeling for ballsko.

I 1915 ble fabrikken påbygget til det dobbelte, og i 1920 har Raade skotøifabrikk utsalg i 8 byer, og de måtte stadig ansette nye reisende. Styret i 1920 var: Fabrikkeier Karl H. Texnes, kjøpmann M. Christoffersen og disponent S. Mathisen

SKOLEKLASSER I MOSS ADOPTERTE SKIP
av Anne Brekke Jørgensen

Både før og etter krigen "adopterte" skoleklasser norske skip i utenriksfart som et ledd i undervisningen. I Moss var det sjetteklassene ved Skarmyra skole som deltok i dette prosjektet. I kommunens arkiv finnes det flere brev som gikk mellom skipene og skoleklassene.

Skoleklassers adopsjon av skip var en engelsk idé fra midten av 1930-tallet. Tanken var at dette skulle inngå i geografiundervisningen og gi økt interesse for skipsfart, og dermed økt rekruttering. I 1937 involverte prosjektene 250.000 engelske skolebarn, derav 80.000 jenter, på 460 skoler.

Eget adopsjonskontor
Mange tente på ideen i sjøfartsnasjonen Norge, og den ble tatt opp med flere artikler i norsk presse. Norsk handels- og sjøfartstidende (NHST) samordnet innsatsen, og i januar 1939 ble det nedsatt en arbeidskomité med skolefolk og redere. Adopsjonskontoret for skip ble opprettet. De fleste brevene i denne arkivsaken er fra skipene til klassene. Det er noe korrespondanse fra Adopsjonskontoret for skip, som seinere skiftet navn til Norsk skipsadopsjon og noe med redere, dvs. Knut Utstein Kloster og Leif Höegh. Skolestyret må virkelig ha tatt saken til sitt bryst, for det er også en egen arkivkode i arkivnøkkelen deres for denne perioden – Uv. 17.

SPRÅKBRUK PÅ 1700-TALLET
Beskrivelse over det smaalehnsche amt 1745
av Kirsten Wiik

Beskrivelse over det Smaalehnsche Amt. Transkribert og reprodusert av Østfold Historielag i 1985. Våpenskjoldet er slektsvåpenet til familien Fleischer.

Amtmann Baltzer Sechmann Fleischer (1703-67) flyttet fra København til Norge i 1734. Han var viseborgermester, rådmann og notarius publicus i Christiania før han høsten 1743 fikk stillingen som amtmann i Smaalenenes Amt og bosatte seg i Moss. Han var meget interessert i landbruk og drev nyryddingsarbeid i stor stil. Fram til 1764 ble over 300 nye bruk pløyd opp, og i løpet av en treårsperiode var han med på å anlegge 381 husmannsplasser I mai 1745, etter at amtmann Fleicher hadde besøkt "ethvert Stæd i Amtet", stilet han en beskrivelse av Smaalenene til oversekretæren i Det danske kanselli. Beskrivelsen var todelt, hvor han i første del besvarte 36 spørsmål om amtet, og i andre del gjenga prost Colds beskrivelse av Nedre Borgarsyssel prosti.

STEINALDER MIDT I BYEN
Av Frans-Arne Stylegar

Det er gjort en hel del funn fra steinalderen i Moss. Særlig mange funn har vi fra Jeløy og fra områdene nord og øst for byen, til dels ved Vansjø – som Kambo, Nore, Vannem, Gas- hus og Dillingøy. Men det finnes også et antall funn fra selve byen, og det er de vi skal se nærmere på i denne artikkelen.

I 1874 kom det inn noen steinalderfunn fra Moss til Oldsaksamlingen i Oslo. Gjen- standene – en liten slipestein av kvartsitt, en meisel og en spydspiss av flint, alt sammen fra yngre steinalder – ble levert muséet av antikvar Nicolay Nicolaysen. Men det var ikke Nicolaysen, en av landets ledende arkeologer i siste halvdel av 1800-tallet, som hadde funnet gjenstandene. Nei, funnet var en gave til Oldsaksamlingen fra kjøp- mann Nicolay L. Bunde i Moss. Og sakene var funnet på Bundes løkke i Kongens gate.

St e n g a t a

av Karin Behn Skjævestad

Et kart fra 1786 viser at det er en rekke hus langs Wærlen, ganske tett bebyggelse på Østre Sand og noe mer spredt bebyggelse på den vestre delen av Sanden.

I 1800 tilhørte dette området tre mektige grunneiere, og var delt på tre kommuner. Moss landsogn (Jeløy Herred), Moss by og Rygge Herred. Grensene mellom disse kommunene var noe uklare. Dette ble avklart i 1832, og i forbindelse med en byutvidelse fikk vi en ny matrikkel i 1841.

Den største av disse grunneierne var grosserer Haagen Christian Bergh, som eide den vestre delen med selve "Sanden" hvor kanalen ble gravet ut. Han solgte dette i 1812 til kong Frederik VI, til en "Canal-Anlægs Oprættelse". Fra denne tid fikk vi systematisk registrering av de forskjellige huseiere som hadde bygget på leiet grunn.

STORBANKENES INNTOG I MOSS
av Kjell Henriksen

Den 12. november 1957 og den 15. november samme år sendte henholdsvis Den norske Credit- bank, Oslo, og Christiania Bank og Kreditkasse (eller bare Kredit- kassen), også med hovedkontor i hovedstaden, søknad til Bankin- speksjonen om opprettelse av filial i Moss. Med disse søknader kan man si at den nye tiden også inn- tok småbyen Moss – alle eksis- terende og tidligere banker i Moss hadde så langt vært lokalt foran- kret og også i utgangspunktet lokalt finansiert.

I 1957 hadde Moss to spareban- ker (Moss Sparebank og Rygge Sparebank) og en forretningsbank (Moss og Oplands Bank) da de to riksbankene omtrent samtidig kastet sine øyne på vår lille by i 1957. For en kortfattet historisk oversikt over de eksisterende (og tidligere nedlagte) bankers historie.

Først ute – tre dager foran konkurrenten – var Den norske Creditbank. I skrivet til bankin- speksjonen viste DnC til lov om aksjebanker og tillot seg "herved formelt å søke om konsesjon for opprettelse av kontor ... under eget styre i Moss by". Naturlig nok mente banken at det ville være såvel i byens som fylkets interesse at et sådant kontor ble opprettet. Byen hadde da ca. 20.000 innbyg- gere med en betydelig industri omfattende både store og mellom- store/mindre bedrifter. Sannsyn- ligheten var absolutt tilstede for at det ville finne sted en betydelig ekspansjon både i byen og til- støtende distrikter.

STORTINGSVALGENE I 1912 OG 1915

Jerndreier Jenssen slo redaktør Kristensen, men tapte for konsul Peterson

av Oddvar Aasen

Stortingsvalgene i 1912 og i 1915 kom til å få stor betydning for den politiske utviklingen både i lan-det og i mossedistriktet. Arbeiderpartiet mer enn doblet sitt mandattall på Stortinget fra 1909 til 1912. Fra Moss og Drøbak, som utgjorde én valgkrets, ble jerndreier Carl Jenssen ett av de nye medlemmene i den 23 mann sterke stortingsgruppa til Arbeiderpartiet. Til stor overraskelse for de fleste slo han den sittende representanten fra Det Frisinnende Venstre, Bjørn Kristensen, redaktør i Moss Avis. I 1915 organiserte de borgerlige partiene seg bedre, og Jenssen måtte vike plassen for konsul H. B. Peterson fra Høyre.

STRAND om STRANDSITTEREN
Intervju ved Oddvar Aasen
Margaret H. Strand og Strandsitteren er nesten for synonymer å regne. Helt fra starten av bladet til Moss Historielag i 2005, har hun vært med som redaktør, layoutmedarbeider og skribent. Redaktøransvaret har hun hatt i to perioder. Ansvarlig for layouten har hun vært i 11 år, unntatt halvannet år da Eilert Hansen overtok. Sin faste spalte ”Slektstreet” har hun hatt i samtlige 36 nummer som har kommet ut.

- Hvordan begynte det?
- Da vi startet laget i 2005 var vi enige om at vi skulle ha et medlemsblad. Heidi Morrell Andersen foreslo navnet ”Strandsitteren” og Kirsten Wiik foreslo A4-formatet. Til tross for at jeg ikke var spesielt datakyndig, fikk jeg ansvaret for layouten ved siden av at jeg var redaktør. ”Slektstreet” ble i tillegg min faste spalte.
- For slektsgransking hadde du greie på som aktivt medlem av ”Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige”, kirken som holder til på Nesveien?
- Ja, der hadde jeg vært aktiv en tid, både som konsulent og leder for Slektshistorisk Senter, og blant annet funnet ut at min mann, som er fra Helgeland, hadde skotske aner. Jeg er selv skotte, og det var morsomt å finnes ut at vi hadde samme opphav.

TÆRING
av Heidi Morrell Andersen

Da jeg var i begynnelsen av 20- årene flyttet jeg til Okinawa, en liten japansk øy i Kinahavet. På den amerikanske militærbasen ble vi vaksinert mot stivkrampe og sjekket for tuberkulose. Min pir- quet-prøve var svært positiv og hoven, og plutselig ble jeg advart mot det ene og det andre, stilt mange spørsmål om mulig tuberkulose i min familie og opplyst om medisiner som måtte tas de neste årene. Jeg måtte forklare meg lenge før legepersonalet forstod at de hadde oversett BCG-vaksinen på vaksinasjonskortet mitt. Som de sa: "Det er en vaksine som er van- lig for unge jenter i Europa og Asia, men ikke i USA".

Tuberkulose, også kalt tæring, var en sykdom som herjet i Norge helt frem til slutten av 1940-årene. Selv om vi i Norge blir vaksinert i dag, fortsetter sykdommen å ramme mennesker rundt om i verden og 3 millioner dør hvert år. Her i gamlelandet var tæring skyld i 7000 dødsfall årlig rundt det forrige århundreskiftet. Det gjorde at vi var et av de hardest rammede landene i Europa på den tiden. Jeg har selv flere nære slekt- ninger som døde pga. denne sykdommen også i min tid. Men jeg har lyst til å ta for meg hvordan det var for en familie i Kristiania bys arbeidsanstalt midt på 1800- tallet. Dette var en tid med hardt arbeid, store barnefamilier og mye sykdom. Her bodde mine tippoldeforeldre.

To bøker om Munch i Moss

Av Ove Fevåg

Ikke er jeg mossianer, ikke mossing - men innflytter i Moss på sjette året. Ingen bok har gitt meg så mange opplysninger, historiske bakgrunnskunnskaper og kulturell orientering om Moss som boken «Edvard Munch i Moss» skrevet av Hans-Martin Frydenberg Flaatten.

Sammen med «Fruktbar jord», av Frank Høifødt, en gjennomgang av Edvard Munchs kunstpro-duksjon i den perioden han bodde på Jeløy, utfyller de to bøkene hverandre på en fremragende måte. Mossianere, som formodes å kjenne lokalhistorien, vil ha stor glede av Høifødts bok. Vi andre, som ikke er vel bevandret i historien og de historiske forhold på Jeløy i starten på forrige århundre, om Grimsrød gård, Glassverket, Kubberød gård og gårdenes beboere, vil ha stor glede av å lese begge bøkene.

Det som fremfor alt preger Frydenberg Flaattens bok, er spennvidden, alle detaljene han har fått med, om Munchs hverdagsliv på Grimsrød. Munchs daglige spaserturer til Moss jernbanestasjon, innkjøp av dagens aviser, hans 53 nøkler i et knippe av hyssing, hans sparsomt utstyrte hjem, en seng, en stol, et bord, noe som krevde hotellopphold i Moss for internasjonalt tilreisende kjøpere, fremfor alt fra Tyskland. Resten av huset var fullt av kunst, ulike presser og annet utstyr til kunst-produksjon.

TORDERØD GÅRD
Av Arnulf Johannessen

Torderød gård på Jeløy er byens og distriktets flotteste 1700-talls bygning. Huset og parken ble anlagt som lystgård for trelast- handler David Chrystie den eldre i årene 1758 - 60. Moss kommune har eid gården siden 1952. I mange år rådet forfallet på Torderød. Et konstruktivt samarbeid mellom Moss kommunale eiendomssel- skap og Torderød Gårds Venner har imidlertid ført til at gården i dag framstår som det praktfulle kulturminnet den er.

BAROKKANLEGGET PÅ TORDERØD GÅRD

av Arnulf Johannessen,Torderød Gårds Venner

Barokkdelen av Torderødparken ble ferdigstilt høsten 2007. For Torderøds Gårds Venner er et stort og viktig arbeid på Torderød kommet i mål. Torderødparken er mosse- regionens eneste rendyrkede barokkhage. Så stilren som Torderødparken nå er, har den ikke vært på minst 150 år. Parken er tilbakeført etter avdøde landskapsarkitekt Bjørg Alstads plan. Planen bygger i all vesentlighet på et kart fra 1836.

Torderødparken er det eldste eksisterende grøntanlegget i Moss. Parken og gården kan skrive sin historie tilbake til 1760, da kjøpmann David Chrystie d.e. bygde Torderød som lystgård. Torderød gård er et enestående minnesmerke over det plankepatrisiat som grunnla handels- og industribyen Moss. Gården er nært knyttet til virksomheten fra Mossefossens gullalder. Gjennom senere eiere, Einar Morterud og Mogens Oppegaard, har eiendommen også vært knyttet til M. Peterson & Søn og Moss Glasværk. I de snart 250 årene som har gått siden hovedbygningen ble reist, er den forbausende lite forandret og påbygget. Det flotte huset  fortjener tids- og stilriktige omgivelser og det har det omsider fått.

Moss kommune har eid Torderød gård siden 1952, over dobbelt så lenge som familiene  Morterud og Oppegaard til sammen. Meningen var at eiendommen skulle bli byens representasjonseiendom. Så langt, har det ikke gått slik. Torderød Gårds Venner ser likevel noen lyspunkter. Lørdag 15. september avduket Paul Arne Krogsvold et minnesmerke i Torderødparken. Minnesmerket er en obelisk i iddefjordsgranitt med relieffer som forestiller David Chrystie d.e. og hans oldebarn Elisa Chrystie, den første og siste eieren innen ætten Chrystie. Moss kommune har de siste årene blant annet brukt Torderød ved utdeling av kulturpriser. Dette er et skritt i riktig retning.

Moss kommune ved ordføreren har også sørget for å sikre seg et flott maleri av Torderød. Bildet er malt av Jacob Sømme i 1917. Det er meningen at bildet skal henge i "Havestuen" på Torderød. Glemmes skal heller ikke det faktum at det er Moss kommune selv som har utført mesteparten av tilbakeføringen av parken.

Torderød Gårds Venner mener at, har Moss kommune sagt A, bør man også si B. I klartekst betyr det at gården får stå mest mulig på stas. Den bør kun brukes som representasjon for Moss kommune og ved diverse kulturelle arrangementer. Torderød Gårds Venner er for eksempel postive til at Moss husflidslag har sine foreningslokaler på Torderød.

Det ville vært positivt hvis Moss Historielag også kunne ha sin base der. Forvaltningen av Torderød bør, etter Torderød Gårds Venners mening, skje i nært samarbeid med Østfoldmuseet. Torderød mangler parallell i mosseregionen. Gården er påvirket av stilartene rokokko, empire, klassisisme og barokk. Torderød gård er et fredet kulturminne og en del av vår nasjonale arv.

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag246
Igår312
Denne uka2419
Denne måneden3068
Totalt2435297

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown