- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Klostergata som en «håndsverksgate» i 1891.
Av Arild Johnsen
I det etterfølgende er det utarbeidet en oversikt over bosetting og yrkes sammensetning av befolkningen i Klostergata med bakgrunn i folketellingen av 1891.
Tidlig bybebyggelse på 1700 tallet.
Den tidligste bebyggelsen i kommunen var lokalisert til Kongeveien fra Verket gjennom Konggaten til Klostergata og videre over i Rygge ved «Kløften. Dette var endel av den «Den Fredrikshaldske kongeveien». Et kart fra 1768 viser at Klostergaten var tettbebygd. Kommunegrensen mot Rygge ble fastlagt i 1834 og et kart fra den tid viser at kommunegrensen mot Rygge gikk på østsiden av Klostergata fra «Klyften» eller Radet (som gaten het fra tidligere) og gikk nordover lang Klostergata og munnet ut ved Krogsvold (Nessetbukta).På vestsiden fulgte grensen fra «Klyften» langs Høyenhallveien nordvestover til den gamle kirkegårdsmuren hvor den gikk vestover ned til Værlegaten. Klommesten lå i Rygge kommune.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Klipp fra mosseavisen "Brevduen" KOLERAEPIDEMIEN I 1833
I en offisiell "Artikel" fra Marine-Departementet i Christiania, datert 23. september, het det blant annet at "Fartøier, kom- mende fra Drammen, blive i alle norske Stæder og Havne, med Undtagelse af Moss og Horten
og de nordenfor Samme i Christiania- og Drammens-fjordene beliggende Stæder og Havne, indtil videre at behandle som kommende fra et af Cholerasmittet Sted".
16. October: I Bjergfjerdingen her ved Byen er Cholera utbrudt, men i selve Byen formoder man ikke den vil komme.
26. October 1833: Her i Moss ere Antalletaf Tilfældene til i dag 117, og Antallet af de døde er 40.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Skrevet av : Karin Behn Skjævestad
Henrich Gerners gade 7 ble oppført i 1817, et toetasjes pusset murhus med imiterte hjørnekvad- re. Den ble oppført av David Chrystie, den gamle (nr. 2). Han bodde her til sin død 1835. Man- sardtaket, med glaserte sorte tegl- stein, har sikkert forbilde fra Chrystiefamiliens Torderød. Taket hadde opprinnelig bare vindu i det avkuttede hjørnet mot Henrich Gerners gate, de øvrige er kommet til siden. Hjørnevinduet i 1. etasje hadde en profilert trekant, kjent som tympanon, som vindusover- stykke. Vinduene var opprinnelig4-rams empirevinduer med 6 ruter i hvert vindu, men er i dag skiftet til sveitservinduer. Huset har således mistet noe av sin opp- rinnelige empirekarakter, men er ellers godt vedlikeholdt.
Bygningen har skiftet eier flere ganger, første gang i 1838, da den ble kjøpt av garverimester B. Ingebretsen og sadelmaker mester Balzer Dingstad. De solgte den igjen i 1846 til klubbselskapet "Den gode Hensigt". Fra 1849 til 1854 hadde Moss Håndverkerforening sitt møtelokale i denne bygningen.
Det hadde også Håndverker- foreningen av 1873.
I 1855 ble kjøpmann Chr. Bassøe eier. Tre år senere, solgte han eiendommen til losoldermann Michael Sundt. Det stilfulle empirehuset ble nå bolig for Sundt og hans store familie.
I 1875 skiftet eiendommen igjen eier, nå overtok Hans Han- sen Kjellandsvig og Hans Chr. Ombudstvedt, og i 1876 ble går- den bortleiet til hotellvert L. Chris- toffersen for fem år.
førte Vaudevillen, "Lektion for Ægtemænd", den dramatiske scene "To Turtelduer" og lystspillet "Henrik og Pernille". Den tredje, som tydeligvis hadde lært seg noen triks om markedsføring, var P. Paulsen som i en kjempeannonse bl. a. averterte:
To år senere var L. Christoffersen ute av bildet, og Kjellandsvig og Schaug averterer med nyåpning av hotellet som nå har fått navnet "Kong Carl", et navn som senere har fulgt bygningen. I 1882 overtok Moss Arbei- deres Hjelpe- og Understøttelses Forening bygningen. Kjøpmann Johan Evensen disponerte et kontor i huset som forretnings- fører for foreningen, og han og hans familie hadde også leilighet der. Den store gårdsplassen var tumleplass for hele distriktets ungdom, og ikke minst livlig var det her når de tilreisende sirkus, vokskabinetter eller karuseller slo seg ned med sin virksomhet for en uke eller to. For eksempel, "Cirkus Bono", som averterte bl.a. "For første Gang Dame- Ringkamp mellem 6 Damer. Flere Damer her af Byen deltar. 50 Kroner udloves den Dame, der først kaster sin modstander til jorden".
Moss hadde også stadig besøk av såkalte "Panoramaer". De ble i alminnelighet holdt i "Kong Carl", og det som ble vist, var gjerne bloddryppende gjengivelser av all verdens ulykker. Dverger, sterke menn og akrobater var det også mange av. Om et dvergselskap, som høsten 1884 gav forestilling i "Kong Carl", het det at "Figurene ere omtrent en meter høie. Tale, synge, danse samt udføre flere Kunster". Man fant det altså nød- vendig å nevne at de kunne tale.(!)
En sommerkveld i 1906 var 21 unge menn samlet på Johan Evensens kontor i "Kong Carl", etter forutgående diskusjoner i vedskjulet. Her stiftet de Moss Idrættsforening og hadde sitt første konstituerende møte. Dette var det som senere skulle bli Moss Fotballklubb. Klubben hadde sine treninger på den store gårdsplas- sen utenfor. Senere flyttet de treningen over på Løkka, der Nedre Torv ble anlagt.
I 1913 kjøpte Moss Arbeider- parti "Kong Carl" av Moss Arbei- deres Hjelpe– og Understøttelses Forening. "Kong Carl" ble til Folkets Hus, (fra aristokrati til almue), men byens befolkning, de gikk til dans på "Kongen" – ikke Folkets Hus!
I 1912 etablerte Moss Arbeider- parti avisen Moss Socialdemokrat, nåværende Moss Dagblad. Avisen hadde lokaler i Skoggaten 10, og ble trykket i nabogården hos den danske boktrykker Wong. Eget trykkeri sto på ønskelisten, men det skulle gå mange år før det ønsket ble oppfylt. Først i 1938 fikk arbeiderpressen i Moss sitt eget trykkeri i Folkets Hus. Men den gleden ble kortvarig, krigen satte en stopper for avisens virksomhet. I fire år sto arbeiderpressen i Moss stille.
I Folkets Hus "blomstret" imidlertid virksomheten som aldri før. Tyskerne og deres medhjelpere hadde beslaglagt avisens utstyr og okkupert bygningen. Her startet de Rikstrykkeriet. Etter krigen fant man utstyr her fra flere trykkerier, blant annet fra Vestfold.
I 1947 fikk avisen, som etter flere navneendringer da ble hetende Moss Arbeiderblad, en flunkende ny presse fra Amerika, og avisen overtok lokalene i Fol- kets Hus. Her ble "Arbeiderbladet" til, helt fram til 1968, da avisen fikk nye lokaler i Kirkegaten 14. I 1968 overtok bryggerieier Carl A. Heilmann Folkets Hus, og bygningen fikk tilbake sitt gamle navn: "Kong Carl".
I de senere årene har det vært utsalg for Moss Bryggeri her, gallerivirksomhet (Galleri Brandstrup og Gal. Gerner), Café Brandstrup og Hareide Design Mill.
Kilder: Mossiana fra eldre tider
Mossemagasinet Moss Dagblad
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av : Arild Johnsen
I forbindelse med vellykkede restaureringsarbeider som ble gjennomført i 1978 fikk eieren Knut Lindman Moss kommunes Byggeskikkpris for 2000. Når det nå er ny eier av gården er det fristende å se på dens historie.
Målsettingen med restaureringen i 1977 var primært å ta vare på Kongensgate 15 med sin praktfulle fasade skulle tas vare i fremtiden slik at den fortsatt skulle pryde gatebildet i Moss. Det var etter at bygget ble bankbygg etter en større ombygging i 1904 at fasaden mot byen fikk sitt særpreg. I forbindelse med restaureringen av 1904 bygget at det ble det foretatt en arkivundersøkelse med gjennomgang av eiendommens historie.
Korte trekk fra gården historie
Gjennomgangen startet i 1807 da gården brant ned i forbindelse med bybrannen i 1807-08 og ble oppført etter denne. Etter brannen ble det nedsatt en reguleringskommisjon som ført til utvidelse av Kongensgate som medført til at byens første egentlige torv (Vincents Buddes Plass) hvor 2 vannposter ble plassert.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Kongeveien gjennom Mosseskogen
Gjennom Mosseskogen finnes i dag noe av den mest intaktedelen av Den Fredrikshaldske Kongevei som gikk mellom Kristiania og Svinesund. Hovedveien nord for Moss var bakkete og svingete. Særlig ille var partiet over Mosseskogen. I 1859 gikk bystyret i Moss inn for å bedre forholdene og det ble bestemt at veien skulle legges helt om. Moss by skulle betale en åttedel av omkostningene, men byens utgifter skulle ikke overstige 4 000 spesiedaler. Kambochausséen ble bygd i 1869-70, samtidig som den gamle kongeveien over Mosseskogen ble lagt ned.
Den nye veien, «Mosseveien», senere riksvei 1, var i 1930-årene fremdeles en grusvei som skapte problemer under vårløsningen. I dag er hovedferdselsåren E6. Så ligger de der da, veiene, side om side, yngst i øst og eldst i vest, og utgjør til sammen et stykke av veibyggingens historie.
Der Osloveien krysser Kambobekken ligger en vakker steinhvelvbro, skjult ovenfra av asfalt og betong. Her er den fotografert ved høy vannstand den 5. september 2011.
Kulturminner og hendelser
Foruten kongeveien er det en rekke eldre og nyere kulturminner i Mosseskogen. Gravrøyser fra bronsealderen er det flere av (1). Ellers er det bl.a. påvist flere hellekistegraver, (2), gamle boplasser (3) og hellere (4) og ett hulveispor (5). Hulvei er spor etter en gammel ridevei som har fått et hulformet tverrsnitt etter århundrers slitasje av folk og fe.
Da jernverket i Moss startet opp i 1704, ble det behov for store mengder kull. Kull ble brent i miler med en diameter på 10 – 14 meter, og de kunne brenne i flere døgn. Kullmilene sees i dag som sirkelrunde forhøyninger i terrenget. I Mosseskogen finnes flere kullmiler hvorav to er avmerket på kartet (6). Molbekktjernet er en tidligere isdam, og det finnes spor av ishus og isrenne. I sydenden av tjernet er det tilknytning til en tursti, også bygget opp en kopi av en gammel bro. Sammen med den nedlagte jernbanetraséen videre nordover langs Sundet utgjør stien og broen deler av den populære kyststien.
To historiske begivenheter
I 1716 stod det et slag mellom svenske dragoner og norske soldater. Svenske forsterkninger ble forhindret fra å komme frem til Moss (7).
I 1815 ble postmannen overfalt og ranet på Mosseskogen. Gjerningsmannen, den 32 år gamle Brede Nord, dømmes til døden, og henrettes den 28. august 1817 på stedet (8) for postrøveriet. Stedet har siden blitt hetende
Retterstedet. Postrøveri var en alvorlig forbrytelse. Brede Nord ble halshugget, og kroppen ble så lagt på «steile og hjul», mens hodet ble satt på en stake til skrekk og advarsel.
Den Fredrikshaldske Kongevei
Den Fredrikshaldske Kongevei ble gjennom Smaalenene også kalt den smaalenske hovedvei eller den københavnske landevei. Kongeveien følger i hovedsak gamle rideveier fra Oslo og sydover til Østfoldbyene og Svinesund. Kong Christian IVs forordning av 1636 om å gjøre hovedveiene kjørbare, tok lang tid å gjennomføre. I 1684 kom nytt påbud om at rideveiene skulle utbedres til kjøreveier, og at hovedveiene skulle bygges høyere enn det omkringliggende lendet, slik at det ble grøfter langs sidene.
Kong Fredrik IV kunne i 1704 kjøre med vogn på Den Fredrikshaldske Kongevei. Da Christian VI og hans dronning besøkte landet i 1733, måtte det brukes slep på mesteparten av strekningen mellom Fredrikstad og hovedstaden. «Slep» var en fjelinnretning som ble slept etter hesten.
Omkring 1750 var lange strekninger av Den Fredrikshaldske Kongevei i en slik forfatning at en kunne kjøre med hjuldoning, men først mot slutten av hundreåret var veien skikkelig kjørbar. Som kjørevei skulle veien tjene militære formål, og veiarbeidet ble planlagt og ledet av offiserer.
Den Fredrikshaldske Kongevei hadde etter dette en veistandard som var vesentlig bedre enn tidligere, med veibredde på fem meter, sidegrøfter, oppmurte partier og en veiprofil som ga avrenning til sidene. Til veifyll ble brukt sand, grus og småstein. Groper etter grustak finnes mange steder.
Den Fredrikshaldske Kongevei ble nedlagt som hovedvei i 1850-70.Der veien gikk i jevnt lende, som for eksempel gjennom Vestby, ble den gamle traséen beholdt lenger, mens den andre steder, som over Mosseskogen, fikk helt ny trasé.
Tekst, fotografier og lay-out: Tor Schmedling. Utgitt av Moss Historielag med støtte fra Moss kommune. Trykk Moss kommune september 2011.
Den Fredrikshaldske Kongevei gikk forbi Konventionsgaarden og over Storebro, opprinnelig en gammel trebro i ett spenn, i 1837 ombygget til steinhvelvbro. Det samme skjedde senere med «Lillebro». Ill.: «John Edy - Drawings Norway 1800». Billedsamlingen Norsk Folkemuseum.
Kongeveien gjennom Moss og sydover Presten Jacob Nicolaj Wilse gir en beskrivelse av hvordan det var å komme til Moss sommeren 1764: Moss. Denne Bye, der ligger midt imellem Christiania og Friderichshald, er af et noget skræksom Udseende, naar man passerer ind nord fra, først ruller en rivende Strøm i en stor Rende de Reisende lige tvers over Hovedet, derpaa har man mange Broer over og mellem brusende Vandfald, og mange støiende Savmøller, men den norske Hest gaaer sin Vei over og mellem det altsammen, og bryder sig om intet; ...».
Kongeveien fortsatte mot Rygge langs den nåværende Kongens gate. Videre sydover fulgte hovedleden langsetter «sletten Mosse-Ra kaldet». Her lå forholdene den gang som i dag til rette for rask og tidsmessig ferdsel.
Betegnelsen kongevei
I Norge tilsvarer betegnelsen kongevei våre dagers riksvei. Kongeveiene i Norge var basert på de første ferdselsveiene mellom byer og landsdeler og var en felles betegnelse for gjennomgående hovedveier som staten (Kongen) hadde ansvaret for.
Da Norge fikk ny veilov i 1824, forsvant betegnelsen «kongevei». Kongeveier og landeveier ble slått sammen under betegnelsen hovedveier. De mindre delene av veinettet ble heretter kalt bygdeveier.
Viktige perioder i veibyggingen
Det første offentlige veianlegg i Norge (ca. 1630) var Kongeveien fra sølvverket i Kongsberg til Hokksund, nærmeste utskipingssted for sølvet.
- Utbedring av rideveier til nødtørftig kjørevei 1768
- Det franske prinsipp, rette linjer 1850
- Chausséperioden 1850–1912
- Utbedring til bilvei 1964
- Fast veidekke, differensiert veinett og veiplanstyring 1964–1995
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KONTROLL, FORFØLGELSE OG VOLD
av Kirsten Wiik.
Kvinner ble voldtatt, fikk deretter skylda for ødelagte ekteskap og tronet således høyt på kriminalstatistikken
Den første kvinne trådte sine ben på Stortinget to år før kvinner fikk stemmerett, men som vararepresentant. Det var Anna Rogstad (1854-1938). Hun var med å starte Norsk Kvindesagsforening i 1884 og Kvindestemmerets- foreningen i 1885. Stemmeretten fikk mer reell betydning for den første ordinært valgte kvinne til Stortinget, Karen Platou, selv om det ikke skjedde før i 1922. Kvinners inntog i politikk, departementskontorene og universiteter og høgskoler har hatt stor betydning for hvordan man ser på kvinner og spesielt hvordan rettsvesenet ser på vold mot kvinner. Fortsatt er dessverre vold i nære relasjoner og seksualisert vold et stort problem i vårt samfunn.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KRABBEN
av Karin Behn Skjævestad
Midt i nåværende Gimleveien lå "Krabben" og stengte all trafikk videre, og midt i "Krabben" lå huset til Henrik Kristiansen, "Steinhytten" eller "Støberiet" som det het offisielt. Dette var det eneste murhuset i området og ble bygget av Carl Christiansen i 1890 årene.
"Steinhytten" behersket all trafikk gjennom området, og her drev han sin vognmannsforretning. Han hadde flotte hester som det gikk frasagn om lenge etter at de var borte. Da Gimleveien ble ført gjennom Krabben måtte "Steinhytten" rives og et nytt hus kom opp på den andre siden av gaten, i dag Gimleveien 24. Henrik Christiansen, "Steinhytten", var en av de første som begynte å selge iskrem i Moss. "Ola Sønnavind" holdt seg på østsiden av kanalen, og "Steinhytten" på vestsiden. Datteren Dagny, gift med Einar Behn, overtok dette huset i Gimleveien. Ennå ligger noen av de gamle koselige husene i den øvre delen av Krabben. Alle er over 100 år gamle. Noen nye er kommet til. Leif Frøshaug forteller om de "gamle gode dager" da man kunne "aka" ned Krabben med "slae". Selv bor han på hjørnet i en koselig villa med det flotte navnet "Trevier". Flott fransk navn? "Nei", sier han, far, mor og meg, det ble "tre vi er". Slik oppsto navnet.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Elisabeth Vogt
KraftNytt var et bedriftsinternt nyhetsmagasin for de ansatte ved M. Peterson & Søn i Moss fra 1944 til 2004. Peterson har sin opprinnelse helt tilbake til 1801 med handelsvirksomhet, sagbruk og eget skipsrederi. Firmaet startet Moss Cellulosefabrikk 1883, og bare fem år senere produserte bedriften også papir med egen papirmaskin. Med årene ble M. Peterson & Søn AS en ledende bedrift på sitt felt i Norden.
Erik Opperud er mannen som digitaliserte Kraftnytt. (Alle bladene ligger på hjemmesiden til Moss historielag)
Den første utgaven av KraftNytt var på én side, men ganske snart ble det både to og tre sider, og etter hvert mange flere, opptil 16 sider. Fra to ganger i året, til fem-seks.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Arild Johnsen
Det er vel ikke tvil om at det i disse storkommunetider er behov for å ta et tilbakeblikk på de eldre deler av Moss/Jeløy kommune. Jeg har gjennom en «granskning» av bydelen Krapfoss funnet en del interessante historiske data. Jeg har søkt tilbake til ca. 1920, altså for 100 år siden. Da skjedde det ting som har betydning for vår familie.
Blandingen av eldre og nyere hus preget Krapfoss på 1950-tallet. I bakgrunnen Nesparken. Foto: Johan Rynnås
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Krapfossveteran om arbeiderbydelen i Jeløy herred
Av Oddvar Aasen
Ivar blar i «Krapfossboka». (Foto: Bjørn Wisth)
- Det går på politikk her i huset. Det er det siste Wenche Hansen, kona til Ivar A. Hansen, sier til oss da hun lukker oss ut etter besøket i H. Kildalhs vei 1 Krapfoss. Der har vi snakket om Krapfoss i tidligere tider med den 89 år gamle Arbeiderparti-veteranen med røtter flere generasjoner tilbake i den kanskje mest typiske arbeiderbydelen i Moss og Jeløy for noen tiår tilbake. Gateadressen er et godt eksempel. Halfdan Kildahl var i sin tid ordfører i det som en gang het Moss landsogn eller Jeløy herred.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KREMATORIET I MOSS
av Ole Peder Kjeldstadli
I utstillingen til Moss Dagblads arbeiderbladminner finner vi et oppslag som forteller at etter at regjeringen Nygaardsvold hadde over-tatt i 1935, ble Moss på mange måter utstillings-vinduet for ”den nye arbeidsdagen”. Nye bygg i funkisstil, som Parkteatret, Parkbygningen, Jeløy Radio og Krematoriet, ble reist i Moss, og byen tiltrakk seg ny industri.
Krematoriet ble tatt i bruk fra 1938, men på det samme området hadde det vært kirkegård helt siden 1833. De første årene foregikk alle begravelsesseremonier ute i det fri. Sommeren 1856 ble det oppført et enkelt bårehus, men det var fremdeles ikke noe forsamlingslokale her. Etter flere tiår kom det et enkelt bårehus før Moss Sparebank i 1881 ga midler til et nytt gravkapell. Det var et nokså beskjedent bygg, med et forsamlingslokale på 50 kvadratmeter. Bygningen hadde et utbygg på hver side. Et rom til redskaper, og et for kister. Gravkapellet ble senere noe utvidet, men det var fremdeles alt for lite midt på 1930-tallet.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Svein Åge Lauritzen
Det er ikke mange gårdsgrinder igjen på Jeløya, men helt nord står en fin gammeldags grind. Den grusbelagte veien fra innsiden av grinden bukter seg nedover den slake bakken mot bygningene til småbruket Kullebunnen. Stedet ble ryddet en gang på 1700- tallet og lå da under gården Vestre Nes. Rundt 1800 ble det utskilt som eget bruk. I dag fremstår det som et meget velholdt gårdsbruk med 70 mål innmark og 170 mål skog. Her er duvende grassletter ned mot fjorden, og brekende sauer som holder kulturmarkene intakt. Rundt det hele står løvskog som en vakker innramming.
Kullebunnen malt i 1977 av mossekunstneren Karl Wilhelm Anstensen. Hovedhuset var den gang hvitt.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KURBADET
av Karin Behn Skjævestad
Da Moss Søbadindretning åpnet den 17. juni 1835 var dette badet det første medisinske bad i Norge, og da også det første badet som ble åpnet i Christianiafjorden. Senere kom det bad rundt hele fjorden,og også mange andre steder. De som hadde tatt initiativ til opprettelsen av denne badeindretningen var David Vogt, Hans Chrystie, Mathias Gude, P. C. Peterson og Wankel. Badehuset var et stort pent hus beliggende ved Værlebukten, og den 5. juli hilste dampskipet Prins Carl badet med kanonskudd, badet besvarte salutten med skudd fra egne kanoner.
Det var alminnelig anerkjent at bad hadde stor betydning for helsen, og det var populært blant de kondisjonerte "å ligge ved bad". Man kunne velge mellom forskjellige typer bad, som man kunne bestille til faste tider. Det mest vanlige var Karbad, der badekarene de første årene var av blikk, senere erstattet med kar av eik. Dusjbad kunne man også få, dette beskrives slik: Andvendelse av Vand i form av en eller flere med Kraft på enkelte dele innvirkede Straaler. Det lidende sted ble smurt ind med gytje, skyllet av med vandstråle, hvoretter man tar Karbad.
Gytjen ble hentet i Evjesund, fra 1918-19 av Emil Hansen fra Bråtengata. Han hadde en stor snekke hvor det var plass til 32 kasser om bord, slik at man kunne frakte ca. 2 tonn om gangen. Senere overtok hans sønn Harry denne tunge jobben.
De badende ble ikke smurt inn med gytje, men den ble rullet inn i lange sekkefiller som ble kokt i store gryter utenfor badet. Disse fillene ble så brukt til omslag for å lindre for eksempel gikt. Det ble også kokt furunåls- ekstrakt, til et kok på 1500 liter gikk det med 10 sekker furu og 5 sekker ener. I badekaret ble det lagt jernkuler, det skulle gi jernholdig vann, som skulle være godt for helsen.
Styrtbad var en blikkasse med mange hull, hvori slås inntil 42 potter (ca. 40 l. ) vann, som faller ned på den badende som styrtregn, hvoretter følger et almindelig Karbad.
Fra 1837 ble det også anledning brygger førte ut til to badehus, ett for kvinner og ett for menn, hver med tre små avkledningsrom. Anlegget ble senere utvidet. På herresiden ble det innerst laget to små badehus for de mindreårige og ikke svømmedyktige, og ytterst et større anlegg med tre rom på hver side og en hvileplass imellom. På damesiden var det bare ett badehus på grunnen og et hus med seks rom ytterst.
Hele dette anlegget, både badehusene og bryggene, måtte demonteres før høststormene satte inn, og hadde derfor enkel lemmekonstruksjon.
Det var ikke tilfeldig at landets første sjøbad ble bygd i Moss. Værlebukten lå godt beskyttet på tre kanter, selve havet sto på fra syd. Saltholdigheten var også ansett for å være svært
god (før kanalen ble gravet ut). Det var også kort avstand til hovedstaden. I badehuset var det åtte badekammere, fire for damer og fire for herrer, et felles
Conversasjonsværelse med balkong til sjøen, et dameværelse og et restaurasjonsværelse. Badehuset åpnet klokka seks om morgenen og lukket klokka ni om kvelden. Til glede for gjestene ble det gjennom årene gitt forestillinger av lettere art på badet, og det ble arrangert kortkvelder og danseoppvisninger. De såkalte Badesoiréer ble arrangert helt fram til 1900.
Kong Oscar II og Dronning Sophie og deres barn tilbrakte hele sommeren 1878 i Moss, til stor glede for byens borgere – og kongeparet selv. Kongen besøkte ofte badet under sitt opphold her. Da de reiste fra byen forærte han badet en lysekrone og to lampetter. (Disse er dessverre forsvunnet.)
Noen økonomisk suksess ble dette badet aldri, det ble intet utbytte til aksjonærene. I 1920 overtok Moss Kommune badet, som fikk navnet Moss Kurbad.
Noen minner har vi igjen etter dette badet, på Torderød er det en del møbler som ble gitt til Moss og Omegns Museumslag. En fin modell av Moss Kurbad, laget av Ivar Bruun, og finansiert av Selskabet til Moss Bys Vel og gitt til Moss og omegns Museumslag, er nå i Moss Ættehistorielags eie.
Moss Kurbad ble stengt i 1958. Bygningen ble revet 10 år senere.
Kilder:
- Østfoldarv, artikkel av Lauritz Opstad.
- Kurbad ved Skagerak, artikkel av Torill Wyller og Ole Martin Eide.
- Fra Småbylivet i Moss, av J.H. Vogt.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KVINNE VAR KVINNE VERST
av Oddvar Aasen
Systematisk strøket første året med allmenn stemmerett
Kommunevalget i 1913 var det første valget med lik stemmerett for kvinner og menn. Man skulle kanskje tro at det ville gi seg utslag i at flere kvinner kom inn i kommunestyrene, ikke minst på bakgrunn av den meget aktive kampanjen kvinneorganisa- sjoner hadde ført for denne retten, men det var ikke tilfelle. I Moss ble det faktisk færre kvinnelige representanter i 1913 enn tre år før. Fra Arbeiderpartiets liste kom Anna Hagmann inn som siste representant, mens Maren Markussen ble første vararepresentant. En gjennomgang av Moss Socialdemokrat for året 1913 er nedslående hva angår kvinners plass i politikken etter at de fikk sin stemmerett. En ting er at den radikale avisa ikke synes spesielt opptatt av det demokratiske ved at alle kvinner nå kunne stemme. I vår tid ville helt sikkert en så viktig historisk begivenhet som likestilling mellom kjønnene fått mesteparten av oppmerksomheten. Når resultatet ble nedslående er det kanskje ikke så rart at Anna Hagmann, partiets eneste bystyrerepresentant, skriver følgende i referatet i det første møtet i Moss Arbeiderpartis kvinneforening:
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KVINNELIG STEMMERETT
av Ole Peder Kjeldstadli
Stemmeretten ble utvidet til å gjelde kvin- ner på forskjellige tider i forskjellige land, og i mange tilfeller ble den også trukket tilbake etter noen år. Det var også vanlig at kvinner hadde strengere vilkår for å få stemmerett enn menn, for eksempel ved at bare gifte kvinner fikk retten.
I Sverige ble stemmerett for skattebetalen- de kvinner innført med frihetstiden i 1718, men ble trukket tilbake i 1771. Det første stedet som innførte kvinnelig stemmerett var New Jersey. Der ble det innført i 1776, men trukket tilbake i 1807. Pitcairnøyene var neste sted, i 1838. Deretter kom Sør-Australia i 1861, og så fulgte forskjellige territorier i USA.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KVINNERS STEMMERETT I ULIKE LAND PÅ 1800-TALLET
av Ole Peder Kjeldstadli
Stemmerett er retten til å avgi stemme ved et valg. Dette kan eksempelvis være stortings- valg, kommune- og fylkestingsvalg, valg på årsmøter eller andre demokratiske valg. Stemmerett blir ofte satt i forbindelse med valg av styre i landet (stortingsvalg). Det blir også gitt stemmerett til medlemmer av demokratiske organisasjoner ved årsmøter og lignende.
Til og med slutten av 1800-tallet var det utvilsomt slik at kvinnes plass var i hjemmet, der hun skulle stelle huset og ta seg av barna. Dette var en rolle som var godt innarbeidet i samfunnet. Få kvinner tenkte over sin situa- sjon som undertrykking. Ingen kvinner hadde makt og ingen kvinner skulle ha makt. Samfunnsansvar og makt var menns oppgave.
I utredningen "Stortinget om Stemmerett for kvinner 17. mai 1814-11. juni 1913" konkluderer flertallet slik: Men vi tror dog, de fleste med os kun gaar ud fra den enkle uimodsigelige Sandhed, som hidtil altfor lidet er trængt igjennem, at Kvinden ligesaavel som Manden er og bør ansees for - et Menneske et selvstændigt tænkende og villende Væsen med Rettigheder og Pligter og personligt Ansvar.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Ole Peder Kjeldstadli
Moss kommune har i 2019 ansvar for over 150 km med vannledninger og over 400 km med avløp- og overvannsledninger i bakken rundt om i byen. Det er kommunens ansvar at kommunens innbyggere har en tilfredsstillende vannforsyning og drifter og vedlikeholder transport- og rensesystem for avløpsvann og overvann.
Fram til rundt 1900 var utedoer, eller utedasser, fortsatt vanlige i rurale strøk. Det er ingenting i veien med utedoer. De er egentlig ganske hygieniske, i hvert fall i spredtbygde strøk. Slik var det i Moss også; utedoene var egentlig en god løsning. Det var da folk begynte å bo tettere, at det ble problematisk, forteller professor i medisin ved Universitetet i Oslo, Øyvind Larsen.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
av Arild Austad
1.verdenskrig – krigen som ødela så mye for så mange ute i verden var endelig over 11. november 1918. Norge hadde ikke deltatt aktivt i krigføringen, men krigen hadde hatt stor innvirkning på forholdene i vårt land også. ‘Dyrtid’ kalte man det når prisene steg til himmels på ting og tjenester vanlige folk hadde bruk for. Da var det godt at det også skjedde noe positivt i landet vårt for noen grupper. Vi skal se nærmere på det som gjaldt kvinnelige lærere i Oslo og Østfold.
Oberst Wilhelm Due og fru Amalia tilbrakte somre i Rygge. 1908 døde Amalia. Paret var barnløse. Oberst Due testamenterte da sin eiendom Oakhill til feriehjem for lærerinner i Kristiania og Smålenene. Lærerinnene fortjente sikkert å få det bedre. Ikke tjente de særlig mye, og ikke kunne de bruke mye penger på feriereiser. Oakhill feriehjem kunne de få styre og drive selv.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Forholdene for lærlinger i "gamle dager".
av Eilert Hansen
Å være lærling i dag kan ikke sammenlignes med hvordan det var for et par hundre år siden. Det er en avstand, ikke bare i tid, men i mental innstilling til menneskeverdet som skiller lærlingen fra den gang med kollegaen fra i dag. Lærlingens kår var nogenlunde de samme så lenge håndverket var organisert i laug, ikke bare i Norge, men hele Nord- Europa hadde omtrent samme rettstil- stander. Man mener at laug har bestått i Norge helt siden 1300-tallet, men begynte for alvor å gjøre seg gjeldende på 1500- tallet. Lærlingen hadde litt beskyttelse i det lauget han tilhørte, når han først var godtatt. En betingelse for å bli godtatt, var at han var født i ekteskap. Uekte barn ville kaste skam over standen. Var lærlingen først godtatt, kom han under sin mesters varetekt. Både svenner og lærlinger bodde hos mesteren som medlemmer av hans husstand. Lønnen var liten, maten skral og arbeidsdagen lang.
Oscar Pedersen skriver i "Håndverksliv i gamle dager": Læretiden var en hard tid. Lærlingen skulle være først oppe om morgenen og sist i seng om kvelden. Han skulle gjøre rent, bære ved og vann, hente øl til svennene, passe mesterfruens unger osv. Han hadde ikke lov til å si et ord, heller ikke til svennene, uten at han ble spurt. Han var en kuet stakkar. Ofte ble han brukt til huslig arbeid og alt mulig, slik at han lærte svært lite av det fag han skulle lære. Da kunne det føles som en befrielse da læretiden var over. Først da kunne han føle seg som menneske.
Den truende pekefinger var stadig fremme og advarte lærlingen: "Gjør du dette som er blitt sagt og som du er formanet, så vil du få ros. Gjør du det ikke, kan jeg straks gi deg beskjed om at det vanker pryl. Du vil bli hilst velkommen av Mester Erik og få smake den på fersk gjerning. Du må dra omsorg for at intet tapes ved din etter- ladenhet, ellers vet du nå at det må betales med sviende ryggstykker så du får grunn til å skrike høyt."
Fra "Det gamle Moss" finner vi et godt bilde på lærlingens rettslige stilling: -En lærling hadde rømt fra skreddermester Reinsch. Det var en spedbygget gutt i 16- 17 års-alderen, og neppe egnet til å tilbringe livet sammen- krøket på skredder- bordet. Han stakk av, og da sto det i "Brev- duen", byens første avis, i mars 1838: "Jeg anmoder Alle og Enhver, Lendsmand og Andre, som måtte antræffe eller opspørge bemeldte Lærerdreng, at lade Ham på mine Vegne anholde, og paa min Bekostning hidtran- sportere." En sammenligning er det som på denne tiden skjedde med slaver som rømte fra de amerikanske plantasjer.
Også senere på 1800-tallet var lærlingens kår her i byen fremdeles under det menne- skelige. Snekkermester Andresen fortalte at allerede første dagen han var i lære hos Hans Jakobsen, fikk han en kilevink av en svenn fordi han spurte etter mesteren. "Snakker du til meg med lua på, gutt?" Enda mesteren ikke var av det umulige slaget, var det ikke snakk om å like seg. Opp kl. 5 og arbeidet varte med knappe pauser for mat og hvile, til kl. 8 om kvelden. De fleste bodde hos snekker- mesteren og spiste ved hans bord. Han var som en familiefar. Det var flott i de tider å få smør på bordet.
Men det var en brutal tid. Hva hadde ikke enkeltmennesket lidd gjennom de århundrer som kalles den mørkealder. Inkvisisjon, heksebrenning, håndavhugging og kagstryking for det vi i dag ville kalle forseelser.
Når en håndverkersvenn i gamle dager var opptatt i sitt laug, var han bundet av mange skikker, statutter og sedvaner. Det var strenge regler for svennenes liv. Noen steder hadde de fullstendig karakter av en borgerlig straffelov. Svennene bodde som regel hos mesteren, hvor de delte familie- livets glede og hygge. Men dog i all ærbar- het. Bakerlauget i Bergen bestemte i statut- tene fra 1597 at "dersom en Bagersvend lokker eller beligger sin Husbondes Pige eller Tjenestekvinde, da skal han være under Øvrighetens Straf til Kongen og Byen, og forvises av samme Bagerembede". Ja, slik var det i "de gode gamle dager". Det var sannelig en streng straff for å smake litt på kunnskapens tre, ikke bare å bli overgitt til myndighetene, men også embedsfortapelse.
Et håndverkerlaug på 1500-tallet hadde et møtereglement på 19 punkter, og det var neimen ikke lite man skulle være obs på:
- Blir noen uenige med en annen i vår forsamling, og den ene trekker kniv mot den andre, da skal han ha forbrudt en halv daler.
- Spiller noen motvillig så meget øl at han ikke kan skjule det med sin fot, skal han bøte 4 skilling.
- Tar noen så mye øl til seg at han gir det opp igjen, bøter han 8 skilling.
- Er det så at noen kaster opp, og siden kommer inn i vårt lag og setter seg til å drikke på ny, skal han ha forbrudt 16 skilling.
- De som sverger ved Guds martyrium, sår eller sakramenter, eller nevner den onde mann, skal for hver gang det skjer ha forbrudt 4 skilling.
Og i alle tilfelle skulle det halve gå til de fattige.
Kilder: Moss Dagblads håndverks-
nummer 1973
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Lensmannspapirer fra Værlegata til Statsarkivet
Av Oddvar Aasen
Da Hallvard Hansen og Per Stenberg kjøpte Værlegata 19 i Moss i 1974 fulgte det med et stort grønt pengeskap. Minst 500 kilo veide det, og A-laget til Rapid måtte til for å få monsteret ut av rommet som Hallvard skulle innrede til bad. Nøklene fulgte med og i pengeskapet befant det seg en rekke protokoller fra Jeløy og Rygge lensmannskontor. En mappe med diverse korrespondanse lå også der.
De to nabokommunene til Moss hadde inntil 1943 felles lensmann, og den siste før sammenslåingen av Jeløy med Moss i 1943 var Søhoel.
Han styrte lensmannskontoret fra sin private bolig i Værlegata.
I tidligere tider hadde lensmennene oppgaver også ut over det rent ordensmessige. Brannkassene lå under deres domene, og de drev også med utpantinger. Under krigen kom også krigsskadetrygden inn i ”porteføljen”. Disse arbeidsoppgavene krevde nøyaktig bokførsel, og det er disse bøkene som ble liggende igjen i pengeskapet i Værlegata 19 da embetet ble laget ned og delvis overført til Rygge. Sannsynligvis var pengeskapet for tungt til å ta med seg.