Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon. Del 2

av Eilert Hansen

Napoleons eventyr i Europa hadde nå kommet dithen at han var i gang med å sende en armé på 32.000 mann, bestående av spanjoler, hollendere og franskmenn til Danmark. Disse var ledet av den berømte marskalk Jean Baptiste Bernadotte, prins av Ponte Corvo, senere kong Karl Johan av Sverige og Norge. Denne hæren skulle angripe Sverige for å få dem ut av forbundet med Englan, og for å hjelpe Danmark i å ta tilbake Jylland, Fyn og Langeland.

Neste skritt var å komme over Storebelt til Sjælland. Vi husker fra forrige artikkel at denne armeen var foranledningen til at England angrep København, og tok med seg flåten ("Flåteranet") på høsten 1807.

Vi har nå kommet til våren 1808 og linjeskipet "Prins Christian Fredrik" med våre venner fra Moss som matroser om bord, er på vei mot København etter en vinter i Norge. "Prins Christian Fredrik" var nå det eneste linjeskipet i restene av den tidligere store dansk-norske flåten. "Prins Christian Fredrik" hadde vært kadettskip i Nordsjøen våren og sommeren 1807. Fra 17. november til 25. desember hadde det vært på patruljeseilas i dansk- norske farvann. Matrosene fra Moss kom ombord i november, og hadde vært med på denne patruljeringen. I januar hadde de vært i Danmark og hentet bl.a. forsyninger til hæren i Norge. Dette vintertoktet rundt norske- kysten hadde vært hardt, og fikk konsekvenser for den videre seilasen til "Prins Christian Fredrik".

ÀT LÒGUM SCAL LAND BYGGJAST...
Med lov skal landet bygges. . .

Av Bjarne Logstein

Frostatinget i Trøndelag var virksomt i cirka 1000 år, fra 5-600 tallet e. Kr. (Jernalderen) til ca. 1550. Selve tingstedet var ved den flotte Tinghaugen, som i dag ligger på Lògtún (Lovtunet) gårds grunn på Frosta.

Tinget var et såkalt allsherjar- ting (alle krigeres ting). Det ble holdt en gang i året, med start på Petersmesseaften, den 28. juni.

Tinget hadde både en lov- givende og dømmende funksjon. Det skulle gi lover for Trændalòg (Trøndernes lovområde), og det skulle avsi dommer i enkeltsaker. Det virket også som en slags høyesterett over de mer lokale tingene på Lade, Værnes, Haug, Mære, Alstadhaug og Sakshaug.

Militær aktivitet på Jeløy gjennom århundrene
Av Morten Edvardsen

Jeløy er kjent som den fredelige, frodige øya, med de fine gamle herregårdene, kulturland-skapet, badestrendene og de trivelige boligområdene. Men det har ikke alltid vært slik. Det er seks - i dag historiske - perioder, forhold og anlegg som skal løftes litt fram her; stasjonering av dragoner på 1700-1800-tallet, den optiske telegrafen, Orkerød skanse fra 1903-1905, feltartilleri på Reier, den tyske ”Atlanterhavsvollen” under okkupasjonen 1940-45, og marinens torpedostasjon på Tronvik.

Dragoner
Dette var hærens ”lette tropper” som kunne flytte seg raskt fra et sted til et annet. De var relativt lett bevæpnet, med karabiner, pistoler og sabler. De flyttet seg på hesteryggen, men kjempet - i motsetning til kavaleriet - helst tilfots, på bakken. Organisasjonsmessig var de gjerne (i Norge) tilknyttet kavaleriet. (Referanse 1)

 

MINNER OM EUGENE OLAUSSEN

av Arne Magnussen

Eugene Olaussen het han og ungkommunistavisen «Klassekampen» var hans organ. Som et stormvær kom han inn i vår bevegelse. Veltalende var han, begavet var han, noe av en gallisk ånd, han var av fransk avstamning.

På ytterste venstrefløy skilte han seg ut, ikke i begynnelsen, men efter hvert. De som for mange år siden hadde ansvaret for vår partiavis må komme inn i bildet i forbindelse med Eugene Olaussen, og det som senere hendte.

Den unge socialisten søkte redaksjonssekretærstillingen i «Smådemokraten». Han fikk den ikke, ikke på grunn av manglende kvalifikasjoner. Det var av andre grunner han ikke nådde opp. Han var radikal, for radikal, mente man. For den store offentlighet sto han fram som den store samfunnsstormeren, en pågående mann.

Når jeg i det følgende giver karakteristikk av Eugene Olaussen, blir den objektiv. Han raste mot meg i «Klassekampen». Jeg var ikke enig i hans politiske retningslinjer, og det var nok. Han mente at den som «ikke var med meg, han var imot mig». Det ble til personlige angrep. Jeg fikk mitt pass påskrevet, uopphørlig.

Jeg kjente ham fra han var liten gutt, og videre frem igjennom oppveksten. Han satt ofte på gatetrappen til Chrystiegården i Skoggaten, der han bodde. Olaussen hadde et voldsomt temperament. En dag jeg traff ham ved Moss kirke, ga han meg en kraftig ørefik, uten noen som helst foranledning fra min side. Jeg tenkte ofte på det siden, i den politiske hetskampanjen han drev, og hvor jeg var ett av hans «ofre», at ørefiken nesten var symbolsk.

Mitt møte med Ragnarok

Av Svein Åge Lauritzen

Året er 1958. Skoletrøtt og misunnelig på mine kompiser som forsvant ut på «bøljan blå» fikk jeg lov til å bruke konfirmasjonspengene på et kurs på skoleskipet Christian Radich. Uniformsplikt, messingpuss, erter, kjøtt og flesk til middag, hengekøye og et flott kamerat-skap. Men alt tar slutt. Ingen hyre å få og ordren fra mine foreldre var klar. Jeg startet min yrkeskarriere som visergutt hos en lokal elektroinstallatør. En hyggelig og inkluderende familiebedrift som hadde mange mossinger som kunder. En av disse var skipsmekler Hans S. Jacobsen i Storgata 4. Han tok i mot regningene fra visergutten med et smil og spurte om jeg drev med sport. Da jeg svarte roing, ble han oppglødd og ba meg fortsette med verdens fineste sport.

 

Hans S. Jacobsen kalte seg «Kjartan Kamban» når han skrev artikler.

Litteratur fra krigen

En av viserguttens oppgaver var å rydde på lageret. På en av hyllene lå det en bunke med små papirhefter med et tykt støvlag på. Jeg så navnet «Ragnarok» og løftet de fram, bladde raskt igjennom og skjønte at dette var litteratur fra før og under krigen. Redaktør var mannen fra Storgata, Hans S. Jacobsen. Jeg må innrømme at jeg smugleste, selv om jeg grøsset over noen av de mest rasistiske artiklene og navnet som jeg visste var det norrøne symbolet på verdens undergang.

MORD OG HENRETTELSER I MOSS

av Ole Peder Kjeldstadli

Trodde du pinefulle henrettelser var forbeholdt regimer under fjerne himmelstrøk? Tenk om igjen. Også i Norge ble folk henrettet - ofte til offentlig underholdning. Torgrim Sørnes skriver i boka «Mørkets gjerninger» at i de 11 årene fra 1772 til 1783 ble 31 mennesker henrettet i Norge. To av henrettelsene fant sted i Moss. Etter dette kjenner vi til ytterligere 2 henrettelser i Moss, den siste fant sted i 1817.

Postraneren Brede Nord

Vi fortalte i Strandsitteren nummer 1 2014 om postraneren Brede Nord som ble halshugget og dertil ble lagt på steile og hjul. Skarpretter var Anton Lædel. Stedet har siden blitt hetende Retterstedet.

Christian IVs Norske Lov

Fram til Norge fikk ny kriminallov i 1842, gjaldt Christian IVs Norske Lov fra 1687. Den var ikke nådig. Loven erstattet Christian IVs Norske Lov fra 1604, som i det store og hele var basert på oversettelse av det norske middelalder-lovverket. Loven ble ikke erstattet før kriminalloven av 1842. Forbrytelser begått før kriminalloven tredde i kraft ble straffet etter Christian V’s lov. Loven beskriver 49 måter å henrette på.

MORO – TIL TROSS FOR EN RØFF START

av Kirsten Wiik

Vårdagsmøtet i Moss Historielag ble holdt i Henrik Gerners gate 6. Den første tiden var preget av mye moro og spenning, men det var samtidig en ganske røff start med mye hardt arbeid.

Margaret Strand, Heidi Morrell Andersen, Arne Stylegar, Knut Thorvaldsen og Cathleen og Egil Jensen ble invitert til et møte på kafeen De Blå Bord i Gudegården. Vi følte oss glade og frie etter et heftig rabaldermøte i Moss Ættehistorielag noen uker tidligere. Og der, denne dagen i mars 2005, i en fullstappet kafé, bestemte vi oss for at Moss Historielag skulle se dagens lys. Noe av det vi gledet oss aller mest til var å lage vårt eget historielagsblad, et medlemsblad som skulle komme ut med tre nummer i året. For å få til det måtte rammene rundt rigges på plass. Det tok mye tid og krefter.

Vi måtte finne et godt og velklingende navn på medlemsbladet og hadde flere møter hvor vi drøf-tet forslag til navn, mens vi jobbet oss gjennom mossehistorien og artikler som skulle med i det første nummeret. Heidis forslag Strandsitteren ble valgt. Vi var enig om at det var et koselig navn med en interessant forankring i byens historie og Knut fulgte opp med en artikkel om nettopp strandsittere. Margaret redigerte og designet det første bladet og har siden fungert som bladets formgiver (lay-out), med noen unntak hvor Eilert Hansen tok over. Arbeidet med bladet tar mye tid og Margaret er den som skal ha all ære for at Strandsitteren er blitt slik den er med et godt design og en profil som har holdt seg relativt stabil i disse 10 første årene. Margaret har også ansvaret for den faste slektsgranskningspalten Slektstreet.

Morsomt og nyttig!
De første ordene i Strandsitteren lød: Moss Historielags profil er først og fremst gode åpne arrange-menter, og mange vil oppdage at tilbudene er interes-sante, morsomme og til stor nytte og glede. Moss har behov for et lag med bred satsing, og som til tider kan ha arrangementer som ikke bare er som forventet. Vi så for oss at vi skulle få til mye og det har vi sannelig også gjort. I de første numrene av Strandsitteren hadde vi en form hvor jeg som leder skrev i redak-tørspalten. Det var fordi vi ikke helt hadde funnet dagens form, noe som løste seg ved at vi fikk ”Aktuelt-sidene”, hvor det var mer naturlig at lederen skriver om medlemsnytt. Vi var ivrige, men måtte samtidig nøye veie det vi gjorde. Vi ønsket ikke å gjøre noe om igjen. Derfor jobbet vi også relativt langsiktig. Blant de saker som sto på sakskartet den første tiden kan nevnes: ”styret, medlemmer, møterom og -sted, vedtekter, medlemsblad, redaksjon, annonsører, medlemmer, turer, hjemmesider, kulturminnedag, kultur-minnedatabase og kulturminnevernplan.” Det ble mye og hardt arbeid på styremedlemmene, som dro til på alle fronter.

Vi fikk til avtale om møterom på Velferds-sentralen og Frivillighetsentralen, som det het da (nå Frivilligsentralen), og fikk etter hvert avtale om meget rimelig leie mot at vi også skrev litt om huset i Sykehusgata 10. Det ble for øvrig til boken ”Det gule huset ved kanalen”, fire år senere. Like sterkt som vi i starten ønsket oss et medlemsblad, ønsket vi oss et fast sted å være. Egne møterom har vært drøftet i alle disse årene og satsinger i forskjellige former har vært prøvd, ikke minst av trekløverledelsen med Arne Stylegar, Wenche Skageberg og Nils Bjørnebekk. Det er derfor meget gledelig at det nye styret nå har inngått avtale om leie av lokaler i Justus.

Guidede turer og medlemmer
Vi var tidlig ute i 2005 med å arrangere guidede turer hvor spesielt Egil Jensen var sentral. Turene var også et ledd i å verve nye medlemmer. Egil hadde ideer om elveturer, turer lagt opp rundt Mosseelva og Vansjø, men også på Jeløya og i Mosseskogen. På medlemsmøtene ”slo” vi medlemmer, som hadde fullført turene, til elvevandrere og elveriddere. Det ble det mye moro ut av.

Hele interimstyret jobbet for å få med flere medlemmer, noe som jo var en forutsetning for å drive et historielag og for å kunne gi ut bladet. De første årene holdt det seg stabilt pluss-minus 50 medlemmer, kanskje mest på minussiden, før det endelig begynte å gå jevnt og trutt oppover. Som leder hadde jeg en særs oppgave med promo-tering, en oppgave, som ikke alltid var like lett, men sammen med Arne, som var nestleder, fikk vi mye til. I neste nummer forteller jeg mer om den første tiden, blant annet om det første ordinære styret og samarbeidet med Moss kommune. Den første og eneste som kom fra kommunen var leder i Kultur-, miljø- og byutviklingsutvalget – Erik Roth Nilsen. Han overrasket oss positivt.

Moss – en stor innvandrerby

Av Ole Peder Kjeldstadli

Jeg hadde med meg to barnebarn til lekeparken på Kirketorget. Her var det et yrende liv av store og små, gutter og jenter av ulik etnisk herkomst. Alle lekte og koste seg.

 

Lekeparken på Kirketorget er en populær flerkulturell møteplass

Ulike befolkningsgrupper har satt sitt preg på Moss gjennom tidene. Veldig mange innvandrere kom for et par hundre år siden som arbeidssøkende fra våre nordiske naboland og Europa ellers, og for-tsatt er det innvandring derfra som dominerer, supplert med et mindre antall flyktninger.

I offentlig statistikk er innvandrere definert som personer som er født i utlandet av to utenlandsk-fødte foreldre (og fire utenlandskfødte beste foreldre) og som på et tidspunkt har innvandret til Norge. I debatten om innvandringspolitikken blandes iblant begrepene innvandrer, migrant, flyktning og asylsøker. Både flyktninger, asylsøkere og andre migranter er å regne som innvandrere dersom de flytter inn i landet.

Av Svein Åge Lauritzen

 

Den første føling med krigen fikk mossingene i september 1939 da Rasjoneringskontoret ble åpnet i det som i dag er Moss kunstgalleri. (Foto: Johan Rynnås)

Av Svein Åge Lauritzen. Bilder av Johan Rynnås.

Historien om Moss i tiden fra 9. april 1940 til nyttårsaften 1942 er gjengitt i ”Strandsitteren” nr. 2/18. 

Dokumenter fra Moss bystyres forhandlinger og Moss Byting (Nasjonal Samling) under 2. verdenskrig i Moss kommune blir i løpet av 2018 digitalisert og gjort offentlig. Moss er en av de første kommuner i landet som gjennomfører dette.

Moss Byting ble oppnevnt under krigen med medlemmer av NS eller sympatisører av nasjonalsosialismen. I ettertid har det framkommet at et fåtall representanter og varamenn i bytinget også var medlemmer i Hjemmefronten ved krigens slutt. Det var ulovlig å nekte oppnevning til bytinget. Unntatt var invaliditet og alder over 65 år. Med bakgrunn i dette brukes ikke navn på representanter eller deres varamenn i denne artikkelen, med unntak av ledende NS-personer. 

MOSS BRÆNDEVINSSAMLAG

av Kjell Henriksen

En gruppe kjente mossianere, bestående av o.r. sakfører Fr. Strøm, garvermester Sigv. Arne- sen, politimester H. J. Birch, gros- serer Joh. Nyquist og handelsborger A. Olsen, innbød i august 1882 interesserte til tegning av aksjer for å søke å danne et samlag for handel med brennevin, øl m.v. Tegningslistene var utlagt på politikammeret (!) i åtte dager.

Innbyderne var anmodet av formannskapet om å forberede opprettelse av et brennevinssamlag. Moss var nemlig en av de relativt få gjenværende byer i landet som ikke hadde overlatt omsetningen av alkoholholdig drikke til et slikt samlag, men andre steder hadde samlagene medvirket til "betydelig Indskrænkning af Fylderiet". Dermed forventet politikerne i vår lille by at kontrollen med solgt spirituosa ville bli vesentlig forbedret, sam- tidig som et samlags statutter medførte at store deler av over- skuddene ved driften gikk til almennyttige formål (innen kommunen!). De fleste norske småbyer hadde som nevnt allerede innført en slik omsetningsform.

Det nødvendige lovverk lå klart, idet lovene av 3. mai 1871 og 1. juni 1876 ga samlagene visse rettigheter, samtidig som lov av 1. mai 1880 innførte mulighet for kommunene til å innløse eldre brennevinsrettigheter.

Imidlertid lå der i lovverket bestemmelser om tidsaspektet ved eventuelle ekspropriasjoner av rettigheter, slik at et lokalt samlag kunne tidligst tre i kraft primo 1883. Men så raskt gikk det nå ikke...

Mosse Byes Venskabs Forenede Liigbærerlaug

av Karin Behn Skjævestad

Jeg siterer fra boken til Henry Brinchmann, Mosse Hånd- verk i Ladested og Kjøpstad.

Den første organisasjon for håndverkere her i Moss, som vi hittil kan dokumentere, er Mosse Byes Venskabs Forenede Liigbærerlaug. Dette interessent- skap, som ble stiftet 6. april 1800, besto av "24 gode Borgermænd, som have formue til at anskaffe sig anstændige sorte Klæder, med hva videre dertil henhører".

Lauget bar sine medlemmer, deres koner og barn gratis til graven, likeså fattige om "hans Omstændigheder ere så ringe, at hans Boe ei kan betale 4, fire Speciedaler til Lauget". Man kjenner ikke til hvem som var medlemmer til å begynne med, men i 1830 ble laugets tidligere regler av 1800 avløst av nye. Etter å ha vært behandlet i to ekstra samlinger, ble de sendt til Amtmandskabet til godkjennelse den 20. november 1830. De ble undertegnet av tre håndverkere, malermester Hans Faber, laugets oldermann, gullsmedmester Gunder Andersen og skrædder- mester Andreas Berglund.

Reglene ble approbert den 26. juni 1832 – to år etter.

Det er neppe tvil om at lauget besto av håndverkere, og man vet også at andre byer har hatt likbærerlaug. Hensikten var at alle skulle bæres standsmessig til graven.

Den gamle laugordningen, som ikke bare var en fagorganisasjon til vern om håndverkernes interesser, men også sikret medlemmenes etterlatte en gjensidig sosial støtte, som i våre dager er overtatt av offentlige organer, var utsatt for stadige overgrep. Hvor lang levetid lauget hadde vites ikke, men Liigbårehuset, som opprinnelig tilhørte lauget, var fra før bybrannen i 1858 overtatt av byen. Dette huset, som sto øverst på den gamle kirkegården, i dag kirkeparken, ovenfor skulpturen Elgen, gikk med i bybrannen og ble ikke bygget opp igjen.

Ved utgangen av 1833 eide lauget foruten likbårehuset, en likvogn, to marskalkstaver, to kapper, ett likklede, to skamler, en likbåre og en kapital på 343 spd. og 4s. Oldermannen, malermester Hans Faber, døde i 1868, så det er vel sannsynlig at lauget neppe var i virksomhet så lenge.

Faber var lag, og utstillingsleder på Rabekk i en periode. I det ene loftsrommet på Rabekk var det lagret mange gjenstander fra det tidligere Moss og Omegns Museumslag. Der lå det to "skilt" merket Moss Liigbærerlaug. Dette må være de to marskalkstavene. Jeg merket meg disse, for jeg hadde aldri hørt om dette lauget, og da jeg leste om dette i boken til Brinchmann ble jeg enda mer interessert da jeg leste navnet på oldermannen.

Hans Faber er nemlig min tipptippoldefar. Han var født i 1791, gift med Siri Knudsdatter, og hadde fire barn med henne. Datteren Anne Marie Faber ble gift med Bernt Christian
Baltzersen som ble mor og far til Alfhild Sofie Baltzersen. Alfhild giftet seg med Johan Oluf Been. De fikk ti barn, hvorav sønnen Thorvald ble min farfar. De eide Bråtengata nr. 6, nåværende nr. 14. Familien ble kalt for fiskerne Been.

MOSS BYS FØRSTE VANNVERK
Av Nils Bjørnebekk


Formålet med arbeidet er flersidig:
Mossefossens venner er en vanlig medlemsorganisasjon som har som hovedoppgave å jobbe for områdene langs fossen – samtidig som det er en støtteforening for Moss By- og industrimuseum. Innenfor Mossefossens Venner erdet oppnevnt en arbeidsgruppe som skal arbeide med å ta vare på det gamle vannverket. Nå for tiden består gruppen av Bjørn Børud, Sverre Gulbrandsen, Ragnar Hagen og Nils Bjørnebekk med sistnevnte som leder.
 
-    bevare og i noen grad utbedre det gamle vannverket
-    samle dokumentasjon som kan danne grunnlag for en samlet skriftlig fremstilling
-    Legge grunnlaget for og bidra til at skoleungdom får kunnskap om denne viktige delen av vår bys historie.

FRA SLAGSTED TIL MODERNE BYSENTRUM
Foredrag holdt på Kulturminnedagen 10. september av byarkitekt Nils Ellefsen

For mange er Moss en gammel industriby i Østfold mest kjent for Mosselukta, Høyvekta, Mossekrå- ka og den ene enden av Bastø- ferjestrekningen. Det var den også for meg da jeg kom hit som inn- flytter for over 30 år siden. Men etter hvert har jeg oppdaget dens fascinerende historie, og jeg kan ikke dy meg for innledningsvis å minne om den i dag.Følgende geologiske epoker medvirket til dannelsen av Oslo- feltet fra Langesund til Mjøsa, inkl. Jeløya:

●    Det Baltiske skjold – grunnfjellet fra jordens urtid
●    Innsynkningen for nesten 500 mill. år siden (ordovicium)
●    Sedimentene 1500 m tykke (silur)
●    Foldingen (devon til 350 mill.)

Av Arild Austad
Folk som besøkte Moss for 100 år siden – hva syntes de om byen? Så de en sjarmerende by ved fjorden, med livlig handel og industri?
I heftet «MOSS ved 200 aars jubilæet 1920» finner vi en omtale av byen. Forfatteren var dessverre temmelig kritisk til det han så. Slik er hans beskrivelse:

«Naar man kommer reisende fra Kristiania til Moss, gjør byen, set fra Mossesundet, ikke noget særlig tiltalende indtryk med sine høie røde fabrikbygninger, sjøbodene og de primitive stolpebrygger. Gaar man saa op i byen, be- holder man indtrykket av at Moss ikke er nogen staselig eller flot by, likesom den paa den anden side heller ikke har smaabyidyllens præg over sig. «Temmelig graa og humørløs» er vel den betegnelse en fremmed vil sætte paa byen. Dette kan der være noget i. Men vinder man intimere kjendskap til byen, vil man lægge merke til at der paa flere steder er gjort tiltak til mere moderne bebyggelse, - hvad der foreløpig stikker av paa en mindre heldig maate. Mere tiltalt vil man føle sig ved at opdage den mengde smaa og større haver som selv i forretningsstrøket skjuler sig bak høie, tætte, stygge brunmalte plankegjerder. Videre vil man opdage enkelte strøk, f. eks. omkring kirken, hvor der gjennom en ensartet, enkel bygningsstil er opnaad en viss grad av smuk, samvirkende harmoni. Endu mere vil dette bli tilfælde, naar byens nye raadhus, som tænkes lagt bak kirken, indgaar i det samme kompleks.»

Moss havn i Værlebukta
Av Ole Peder Kjeldstadli
«I Værla og på Moss» er et gammelt uttrykk fra Moss. Værla eller Verlebukta er sundet sør for Moss. Uttalt på dialekt er det ikke lett å høre forskjell på Værla og verda! Værlebrygga er en viktig del av Moss havn og ligger ved Kanalens østside. Den første brygga i Værla ble anlagt allerede i 1716, men det er ofte værhardt og brygga ble ødelagt flere ganger. I 1797 ble det derfor i Moss etablert et interessentskap til «Værlebryggens Opbyggelse». Tre år senere utvidet selskapet sitt virkefelt, og «oprettede mellem sig den 18de April 1800 en Fundats (legat) for Værlebryggen og Kanalindretningen, hvorved blev lagt Plan til at samle et Fond, for engang i Tiden at kunne grave en Kanal gjennem Værlesanden».

Lang historikk
Det varte og det rakk. Utallige planer ble utarbeidet og forsøk på graving ble satt i gang uten å lykkes helt fram til sommeren 1850, da den svenske ingeniørobersten Nils Ericsson fant ut at det ikke bare var hensiktsmessig, men også realistisk, å grave en full kanal. Nye undersøkelser måtte til – de gamle hadde gått tapt. Kanalen sto ferdig i 1852, men i 1863 jobbet man fremdeles med å utvide den. Samtidig var det planer om et bryggeanlegg på Værlen i forbindelse med kanalen, men man ble ikke enige om bryggene skulle ligge i Sundet, i Kanalen eller Værlen. I 1913 ble det bestemt at beslutningen fra 1909 om anlegg ved Værlen skulle fastholdes. For øvrig startet diskusjonen om en kanal gjennom Værlesanden i 1647. Kanalen i Moss ble åpnet vel 200 år senere. Ting kan alltid settes i perspektiv! Historien om Mossekanalen kan slik ses på som et epos om dårlig økonomi i grumme tider, men kanskje også om at man ikke må gi opp. Og i 2016 kan historien om Værlabryggen ses som et lignende epos.

"MOSS PRIVILIGEREDE HERBERGERGAARD" MOSS HOTELL

Dronningens gate 21

av Karin Behn Skjævestad

Byggeår 1859, påbygd 1913 byggmester P. Mikkelsen, for- lenget 1960 arkitekt Tryggve Jenssen.

Bybrannen i 1858 tok med seg den gamle herbergergården som lå der Moss Hotell i dag ligger. Den ble omgående gjenoppbygget i rød tegl – og het først Germania Hotell. Hotellet var i to etasjer og med et markert "magebelte" hvor hotellreklamen fikk god plass. I 1892 fikk det en teatersal i tillegg, hvor Grand kinematograf drev fra 1907. Kinoen het senere Scala.

I 1913 fikk hotellet påbygget en tredje etasje i jugendstil, men stilen var på hell, og er vel ikke helt etter oppskriften. Men den har et firkanttårn med hjelm på hjørnet og et par arker i vegglivet med buet og svungen overkant. Tårnet har en ikke helt troverdig jugendbalkong, og inngangen på hjørnet med hatt i kobber er kommet til i 1990 årene. De tilsynelatende T–postvinduene i sveitserstil er dessverre endret til vippevinduer. De opprinnelige vindu- ene var krysspost, med en rute i de øvre rammer og tre ruter i de nedre.

Herberge

Vi Frederik den Sjette, af Guds Naade Konge til Danmark og Norge, De Venders og Gothers, Hertug udi Slesvig, Holsteen, Stormarn, Ditmarsken og Oldenborg, gjøre vitterligt: At eftersom Stiftamtmanden i Aagershus Stift, for os allerunderdanigst haver andraget, at der i Vor Kjøbstad Moss udi Vort Rige Norge aldeles savner et anstændigt Herberger- huus, hvori de mange der igjen- nem passerende Reisende kunne finde fornøden Huus og Opvart- ning, samt at Byefogden og Representanterne sammesteds, for at avhjelpe denne Mangel, have for bemeldte Kjøbstads Regning kjøbt den i Kirkegaden der i byen beliggende Gaard Nr. 176 for hvilken de allerunderdanigst have ansøgt om allernaadigst at maatte forundes det til Gjæstgiveriets Drift fornødne Privilegium, saa vilde vi i Anledning heraf aller nådigst have bevilget og tilladt, saa og hermed bevilge og tillade, at bemeldte Vor Kjøbstad Moss maa holde Gjæstgiveri- og Herbergerhuus for Reisende under følgende Vilkaar:

Lønnsnedslag, streiker og varemangel preget 200-åringen
Av Elisabeth Vogt

Året er 1921. Norge deltok ikke i 1. verdenskrig – tvert om var det jobbetid og god økonomi her til lands. Men så kom nedturen, med lønnsnedslag for arbeiderne, streiker og varemangel.

Krigsherjede land har kjøpt det lille de hadde råd til fra Norge. Moss står etter byens 200-årsjubileum i 1920 igjen med et fint bytårn på Skarmyra og en musikkpaviljong i Kirkeparken. Og, en økende fattigdom.

Moss Industri- og Næringsforening 70 år:

Starten var behovet for arbeidskraft og boliger

hh.jpg Fra systuen hvor Helly Hansen produserte polvotter.

Moss Industri- og Næringsforening (M.I.N.) ble stiftet 19. april 1947, da under navnet Moss Industriforening. Hele kartoteket fra foreningens historie er bevart, og gir et helt unikt bilde av byens industriliv. I protokollene får man et bilde av hva industrilederne har vært opptatt av, hva de har fulgt med på av nasjonale og internasjonale situasjoner og hvordan de har behandlet nye lovforslag, tilgang til arbeidskraft, boligbygging, kompetanseforhold, helsetilbud, kvinners plass i arbeidslivet og ikke minst samferdselssaker.

Ideen om en industriforening, tilknyttet Norges Industriforbund, var der allerede før krigen. Fabrikkeier Sigurd Rundhovde hadde, ifølge de første nedtegnelser i foreningens protokoller, samtaler med ingeniør Alf Fr. Dietrichson ved Helly J. Hansen A/S om en egen Industriforening i Moss. I flere år hadde Moss Handelsstands Industri-gruppe eksistert, og sentrale medlemmer her, som disponent Gotfred Ernø ved Il-O-Van, ønsket en selvstendig industriforening. I 1946 ble således nevnte industrigruppe nedlagt.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag146
Igår404
Denne uka2535
Denne måneden10015
Totalt2489117

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown