- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KRABBEN
av Karin Behn Skjævestad
Midt i nåværende Gimleveien lå "Krabben" og stengte all trafikk videre, og midt i "Krabben" lå huset til Henrik Kristiansen, "Steinhytten" eller "Støberiet" som det het offisielt. Dette var det eneste murhuset i området og ble bygget av Carl Christiansen i 1890 årene.
"Steinhytten" behersket all trafikk gjennom området, og her drev han sin vognmannsforretning. Han hadde flotte hester som det gikk frasagn om lenge etter at de var borte. Da Gimleveien ble ført gjennom Krabben måtte "Steinhytten" rives og et nytt hus kom opp på den andre siden av gaten, i dag Gimleveien 24. Henrik Christiansen, "Steinhytten", var en av de første som begynte å selge iskrem i Moss. "Ola Sønnavind" holdt seg på østsiden av kanalen, og "Steinhytten" på vestsiden. Datteren Dagny, gift med Einar Behn, overtok dette huset i Gimleveien. Ennå ligger noen av de gamle koselige husene i den øvre delen av Krabben. Alle er over 100 år gamle. Noen nye er kommet til. Leif Frøshaug forteller om de "gamle gode dager" da man kunne "aka" ned Krabben med "slae". Selv bor han på hjørnet i en koselig villa med det flotte navnet "Trevier". Flott fransk navn? "Nei", sier han, far, mor og meg, det ble "tre vi er". Slik oppsto navnet.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Elisabeth Vogt
KraftNytt var et bedriftsinternt nyhetsmagasin for de ansatte ved M. Peterson & Søn i Moss fra 1944 til 2004. Peterson har sin opprinnelse helt tilbake til 1801 med handelsvirksomhet, sagbruk og eget skipsrederi. Firmaet startet Moss Cellulosefabrikk 1883, og bare fem år senere produserte bedriften også papir med egen papirmaskin. Med årene ble M. Peterson & Søn AS en ledende bedrift på sitt felt i Norden.
Erik Opperud er mannen som digitaliserte Kraftnytt. (Alle bladene ligger på hjemmesiden til Moss historielag)
Den første utgaven av KraftNytt var på én side, men ganske snart ble det både to og tre sider, og etter hvert mange flere, opptil 16 sider. Fra to ganger i året, til fem-seks.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Arild Johnsen
Det er vel ikke tvil om at det i disse storkommunetider er behov for å ta et tilbakeblikk på de eldre deler av Moss/Jeløy kommune. Jeg har gjennom en «granskning» av bydelen Krapfoss funnet en del interessante historiske data. Jeg har søkt tilbake til ca. 1920, altså for 100 år siden. Da skjedde det ting som har betydning for vår familie.
Blandingen av eldre og nyere hus preget Krapfoss på 1950-tallet. I bakgrunnen Nesparken. Foto: Johan Rynnås
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Krapfossveteran om arbeiderbydelen i Jeløy herred
Av Oddvar Aasen
Ivar blar i «Krapfossboka». (Foto: Bjørn Wisth)
- Det går på politikk her i huset. Det er det siste Wenche Hansen, kona til Ivar A. Hansen, sier til oss da hun lukker oss ut etter besøket i H. Kildalhs vei 1 Krapfoss. Der har vi snakket om Krapfoss i tidligere tider med den 89 år gamle Arbeiderparti-veteranen med røtter flere generasjoner tilbake i den kanskje mest typiske arbeiderbydelen i Moss og Jeløy for noen tiår tilbake. Gateadressen er et godt eksempel. Halfdan Kildahl var i sin tid ordfører i det som en gang het Moss landsogn eller Jeløy herred.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KREMATORIET I MOSS
av Ole Peder Kjeldstadli
I utstillingen til Moss Dagblads arbeiderbladminner finner vi et oppslag som forteller at etter at regjeringen Nygaardsvold hadde over-tatt i 1935, ble Moss på mange måter utstillings-vinduet for ”den nye arbeidsdagen”. Nye bygg i funkisstil, som Parkteatret, Parkbygningen, Jeløy Radio og Krematoriet, ble reist i Moss, og byen tiltrakk seg ny industri.
Krematoriet ble tatt i bruk fra 1938, men på det samme området hadde det vært kirkegård helt siden 1833. De første årene foregikk alle begravelsesseremonier ute i det fri. Sommeren 1856 ble det oppført et enkelt bårehus, men det var fremdeles ikke noe forsamlingslokale her. Etter flere tiår kom det et enkelt bårehus før Moss Sparebank i 1881 ga midler til et nytt gravkapell. Det var et nokså beskjedent bygg, med et forsamlingslokale på 50 kvadratmeter. Bygningen hadde et utbygg på hver side. Et rom til redskaper, og et for kister. Gravkapellet ble senere noe utvidet, men det var fremdeles alt for lite midt på 1930-tallet.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Svein Åge Lauritzen
Det er ikke mange gårdsgrinder igjen på Jeløya, men helt nord står en fin gammeldags grind. Den grusbelagte veien fra innsiden av grinden bukter seg nedover den slake bakken mot bygningene til småbruket Kullebunnen. Stedet ble ryddet en gang på 1700- tallet og lå da under gården Vestre Nes. Rundt 1800 ble det utskilt som eget bruk. I dag fremstår det som et meget velholdt gårdsbruk med 70 mål innmark og 170 mål skog. Her er duvende grassletter ned mot fjorden, og brekende sauer som holder kulturmarkene intakt. Rundt det hele står løvskog som en vakker innramming.
Kullebunnen malt i 1977 av mossekunstneren Karl Wilhelm Anstensen. Hovedhuset var den gang hvitt.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Det å skrive lokalhistorie kan være en givende og lærerik opplevelse. Sammen med Lennart Fløseth har jeg i en årrekke samlet mye lokalhistorisk materiale, gjort egne notater og vært nysgjerrig på hva folk har å fortelle. Her har jeg prøvd å strukturere noen punkter som kanskje kan hjelpe deg noe på vei.
Av Jon Gundersen
1. Definer tema og målgruppe:
Det er viktig å bestemme hvilken type historie du ønsker å fortelle, enten den er knyttet til industriell utvikling, kulturhistorie eller samfunnsendringer. Identifiser målgruppen din for å tilpasse stilen og tonen i skrivingen. Vi har forsøkt å skape en folkelig fortellerstil, som i dette utdraget fra «Skoleminner» med Truls Holmsen. Lærerparet herr og fru Reed (senere skrevet Ree) jobbet ved den gamle Hoppern skole, der Truls var elev. Her minnes Truls (1922-2017) en episode fra en gymnastikktime med Nils Reed: «Reed deltok ikke sjøl i de fysiske anstrengelsene. Han gikk jo som regel i dress og slips». Og det er jo ikke akkurat det rette arbeidsantrekket for en gymlærer,» humrer Truls.
Truls Holmsen var i mange år aktiv innen næringsliv, idrett og lokalpolitikk i Moss.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KURBADET
av Karin Behn Skjævestad
Da Moss Søbadindretning åpnet den 17. juni 1835 var dette badet det første medisinske bad i Norge, og da også det første badet som ble åpnet i Christianiafjorden. Senere kom det bad rundt hele fjorden,og også mange andre steder. De som hadde tatt initiativ til opprettelsen av denne badeindretningen var David Vogt, Hans Chrystie, Mathias Gude, P. C. Peterson og Wankel. Badehuset var et stort pent hus beliggende ved Værlebukten, og den 5. juli hilste dampskipet Prins Carl badet med kanonskudd, badet besvarte salutten med skudd fra egne kanoner.
Det var alminnelig anerkjent at bad hadde stor betydning for helsen, og det var populært blant de kondisjonerte "å ligge ved bad". Man kunne velge mellom forskjellige typer bad, som man kunne bestille til faste tider. Det mest vanlige var Karbad, der badekarene de første årene var av blikk, senere erstattet med kar av eik. Dusjbad kunne man også få, dette beskrives slik: Andvendelse av Vand i form av en eller flere med Kraft på enkelte dele innvirkede Straaler. Det lidende sted ble smurt ind med gytje, skyllet av med vandstråle, hvoretter man tar Karbad.
Gytjen ble hentet i Evjesund, fra 1918-19 av Emil Hansen fra Bråtengata. Han hadde en stor snekke hvor det var plass til 32 kasser om bord, slik at man kunne frakte ca. 2 tonn om gangen. Senere overtok hans sønn Harry denne tunge jobben.
De badende ble ikke smurt inn med gytje, men den ble rullet inn i lange sekkefiller som ble kokt i store gryter utenfor badet. Disse fillene ble så brukt til omslag for å lindre for eksempel gikt. Det ble også kokt furunåls- ekstrakt, til et kok på 1500 liter gikk det med 10 sekker furu og 5 sekker ener. I badekaret ble det lagt jernkuler, det skulle gi jernholdig vann, som skulle være godt for helsen.
Styrtbad var en blikkasse med mange hull, hvori slås inntil 42 potter (ca. 40 l. ) vann, som faller ned på den badende som styrtregn, hvoretter følger et almindelig Karbad.
Fra 1837 ble det også anledning brygger førte ut til to badehus, ett for kvinner og ett for menn, hver med tre små avkledningsrom. Anlegget ble senere utvidet. På herresiden ble det innerst laget to små badehus for de mindreårige og ikke svømmedyktige, og ytterst et større anlegg med tre rom på hver side og en hvileplass imellom. På damesiden var det bare ett badehus på grunnen og et hus med seks rom ytterst.
Hele dette anlegget, både badehusene og bryggene, måtte demonteres før høststormene satte inn, og hadde derfor enkel lemmekonstruksjon.
Det var ikke tilfeldig at landets første sjøbad ble bygd i Moss. Værlebukten lå godt beskyttet på tre kanter, selve havet sto på fra syd. Saltholdigheten var også ansett for å være svært
god (før kanalen ble gravet ut). Det var også kort avstand til hovedstaden. I badehuset var det åtte badekammere, fire for damer og fire for herrer, et felles
Conversasjonsværelse med balkong til sjøen, et dameværelse og et restaurasjonsværelse. Badehuset åpnet klokka seks om morgenen og lukket klokka ni om kvelden. Til glede for gjestene ble det gjennom årene gitt forestillinger av lettere art på badet, og det ble arrangert kortkvelder og danseoppvisninger. De såkalte Badesoiréer ble arrangert helt fram til 1900.
Kong Oscar II og Dronning Sophie og deres barn tilbrakte hele sommeren 1878 i Moss, til stor glede for byens borgere – og kongeparet selv. Kongen besøkte ofte badet under sitt opphold her. Da de reiste fra byen forærte han badet en lysekrone og to lampetter. (Disse er dessverre forsvunnet.)
Noen økonomisk suksess ble dette badet aldri, det ble intet utbytte til aksjonærene. I 1920 overtok Moss Kommune badet, som fikk navnet Moss Kurbad.
Noen minner har vi igjen etter dette badet, på Torderød er det en del møbler som ble gitt til Moss og Omegns Museumslag. En fin modell av Moss Kurbad, laget av Ivar Bruun, og finansiert av Selskabet til Moss Bys Vel og gitt til Moss og omegns Museumslag, er nå i Moss Ættehistorielags eie.
Moss Kurbad ble stengt i 1958. Bygningen ble revet 10 år senere.
Kilder:
- Østfoldarv, artikkel av Lauritz Opstad.
- Kurbad ved Skagerak, artikkel av Torill Wyller og Ole Martin Eide.
- Fra Småbylivet i Moss, av J.H. Vogt.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KVINNE VAR KVINNE VERST
av Oddvar Aasen
Systematisk strøket første året med allmenn stemmerett
Kommunevalget i 1913 var det første valget med lik stemmerett for kvinner og menn. Man skulle kanskje tro at det ville gi seg utslag i at flere kvinner kom inn i kommunestyrene, ikke minst på bakgrunn av den meget aktive kampanjen kvinneorganisa- sjoner hadde ført for denne retten, men det var ikke tilfelle. I Moss ble det faktisk færre kvinnelige representanter i 1913 enn tre år før. Fra Arbeiderpartiets liste kom Anna Hagmann inn som siste representant, mens Maren Markussen ble første vararepresentant. En gjennomgang av Moss Socialdemokrat for året 1913 er nedslående hva angår kvinners plass i politikken etter at de fikk sin stemmerett. En ting er at den radikale avisa ikke synes spesielt opptatt av det demokratiske ved at alle kvinner nå kunne stemme. I vår tid ville helt sikkert en så viktig historisk begivenhet som likestilling mellom kjønnene fått mesteparten av oppmerksomheten. Når resultatet ble nedslående er det kanskje ikke så rart at Anna Hagmann, partiets eneste bystyrerepresentant, skriver følgende i referatet i det første møtet i Moss Arbeiderpartis kvinneforening:
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KVINNELIG STEMMERETT
av Ole Peder Kjeldstadli
Stemmeretten ble utvidet til å gjelde kvin- ner på forskjellige tider i forskjellige land, og i mange tilfeller ble den også trukket tilbake etter noen år. Det var også vanlig at kvinner hadde strengere vilkår for å få stemmerett enn menn, for eksempel ved at bare gifte kvinner fikk retten.
I Sverige ble stemmerett for skattebetalen- de kvinner innført med frihetstiden i 1718, men ble trukket tilbake i 1771. Det første stedet som innførte kvinnelig stemmerett var New Jersey. Der ble det innført i 1776, men trukket tilbake i 1807. Pitcairnøyene var neste sted, i 1838. Deretter kom Sør-Australia i 1861, og så fulgte forskjellige territorier i USA.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
KVINNERS STEMMERETT I ULIKE LAND PÅ 1800-TALLET
av Ole Peder Kjeldstadli
Stemmerett er retten til å avgi stemme ved et valg. Dette kan eksempelvis være stortings- valg, kommune- og fylkestingsvalg, valg på årsmøter eller andre demokratiske valg. Stemmerett blir ofte satt i forbindelse med valg av styre i landet (stortingsvalg). Det blir også gitt stemmerett til medlemmer av demokratiske organisasjoner ved årsmøter og lignende.
Til og med slutten av 1800-tallet var det utvilsomt slik at kvinnes plass var i hjemmet, der hun skulle stelle huset og ta seg av barna. Dette var en rolle som var godt innarbeidet i samfunnet. Få kvinner tenkte over sin situa- sjon som undertrykking. Ingen kvinner hadde makt og ingen kvinner skulle ha makt. Samfunnsansvar og makt var menns oppgave.
I utredningen "Stortinget om Stemmerett for kvinner 17. mai 1814-11. juni 1913" konkluderer flertallet slik: Men vi tror dog, de fleste med os kun gaar ud fra den enkle uimodsigelige Sandhed, som hidtil altfor lidet er trængt igjennem, at Kvinden ligesaavel som Manden er og bør ansees for - et Menneske et selvstændigt tænkende og villende Væsen med Rettigheder og Pligter og personligt Ansvar.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Ole Peder Kjeldstadli
Moss kommune har i 2019 ansvar for over 150 km med vannledninger og over 400 km med avløp- og overvannsledninger i bakken rundt om i byen. Det er kommunens ansvar at kommunens innbyggere har en tilfredsstillende vannforsyning og drifter og vedlikeholder transport- og rensesystem for avløpsvann og overvann.
Fram til rundt 1900 var utedoer, eller utedasser, fortsatt vanlige i rurale strøk. Det er ingenting i veien med utedoer. De er egentlig ganske hygieniske, i hvert fall i spredtbygde strøk. Slik var det i Moss også; utedoene var egentlig en god løsning. Det var da folk begynte å bo tettere, at det ble problematisk, forteller professor i medisin ved Universitetet i Oslo, Øyvind Larsen.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
av Arild Austad
1.verdenskrig – krigen som ødela så mye for så mange ute i verden var endelig over 11. november 1918. Norge hadde ikke deltatt aktivt i krigføringen, men krigen hadde hatt stor innvirkning på forholdene i vårt land også. ‘Dyrtid’ kalte man det når prisene steg til himmels på ting og tjenester vanlige folk hadde bruk for. Da var det godt at det også skjedde noe positivt i landet vårt for noen grupper. Vi skal se nærmere på det som gjaldt kvinnelige lærere i Oslo og Østfold.
Oberst Wilhelm Due og fru Amalia tilbrakte somre i Rygge. 1908 døde Amalia. Paret var barnløse. Oberst Due testamenterte da sin eiendom Oakhill til feriehjem for lærerinner i Kristiania og Smålenene. Lærerinnene fortjente sikkert å få det bedre. Ikke tjente de særlig mye, og ikke kunne de bruke mye penger på feriereiser. Oakhill feriehjem kunne de få styre og drive selv.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Forholdene for lærlinger i "gamle dager".
av Eilert Hansen
Å være lærling i dag kan ikke sammenlignes med hvordan det var for et par hundre år siden. Det er en avstand, ikke bare i tid, men i mental innstilling til menneskeverdet som skiller lærlingen fra den gang med kollegaen fra i dag. Lærlingens kår var nogenlunde de samme så lenge håndverket var organisert i laug, ikke bare i Norge, men hele Nord- Europa hadde omtrent samme rettstil- stander. Man mener at laug har bestått i Norge helt siden 1300-tallet, men begynte for alvor å gjøre seg gjeldende på 1500- tallet. Lærlingen hadde litt beskyttelse i det lauget han tilhørte, når han først var godtatt. En betingelse for å bli godtatt, var at han var født i ekteskap. Uekte barn ville kaste skam over standen. Var lærlingen først godtatt, kom han under sin mesters varetekt. Både svenner og lærlinger bodde hos mesteren som medlemmer av hans husstand. Lønnen var liten, maten skral og arbeidsdagen lang.
Oscar Pedersen skriver i "Håndverksliv i gamle dager": Læretiden var en hard tid. Lærlingen skulle være først oppe om morgenen og sist i seng om kvelden. Han skulle gjøre rent, bære ved og vann, hente øl til svennene, passe mesterfruens unger osv. Han hadde ikke lov til å si et ord, heller ikke til svennene, uten at han ble spurt. Han var en kuet stakkar. Ofte ble han brukt til huslig arbeid og alt mulig, slik at han lærte svært lite av det fag han skulle lære. Da kunne det føles som en befrielse da læretiden var over. Først da kunne han føle seg som menneske.
Den truende pekefinger var stadig fremme og advarte lærlingen: "Gjør du dette som er blitt sagt og som du er formanet, så vil du få ros. Gjør du det ikke, kan jeg straks gi deg beskjed om at det vanker pryl. Du vil bli hilst velkommen av Mester Erik og få smake den på fersk gjerning. Du må dra omsorg for at intet tapes ved din etter- ladenhet, ellers vet du nå at det må betales med sviende ryggstykker så du får grunn til å skrike høyt."
Fra "Det gamle Moss" finner vi et godt bilde på lærlingens rettslige stilling: -En lærling hadde rømt fra skreddermester Reinsch. Det var en spedbygget gutt i 16- 17 års-alderen, og neppe egnet til å tilbringe livet sammen- krøket på skredder- bordet. Han stakk av, og da sto det i "Brev- duen", byens første avis, i mars 1838: "Jeg anmoder Alle og Enhver, Lendsmand og Andre, som måtte antræffe eller opspørge bemeldte Lærerdreng, at lade Ham på mine Vegne anholde, og paa min Bekostning hidtran- sportere." En sammenligning er det som på denne tiden skjedde med slaver som rømte fra de amerikanske plantasjer.
Også senere på 1800-tallet var lærlingens kår her i byen fremdeles under det menne- skelige. Snekkermester Andresen fortalte at allerede første dagen han var i lære hos Hans Jakobsen, fikk han en kilevink av en svenn fordi han spurte etter mesteren. "Snakker du til meg med lua på, gutt?" Enda mesteren ikke var av det umulige slaget, var det ikke snakk om å like seg. Opp kl. 5 og arbeidet varte med knappe pauser for mat og hvile, til kl. 8 om kvelden. De fleste bodde hos snekker- mesteren og spiste ved hans bord. Han var som en familiefar. Det var flott i de tider å få smør på bordet.
Men det var en brutal tid. Hva hadde ikke enkeltmennesket lidd gjennom de århundrer som kalles den mørkealder. Inkvisisjon, heksebrenning, håndavhugging og kagstryking for det vi i dag ville kalle forseelser.
Når en håndverkersvenn i gamle dager var opptatt i sitt laug, var han bundet av mange skikker, statutter og sedvaner. Det var strenge regler for svennenes liv. Noen steder hadde de fullstendig karakter av en borgerlig straffelov. Svennene bodde som regel hos mesteren, hvor de delte familie- livets glede og hygge. Men dog i all ærbar- het. Bakerlauget i Bergen bestemte i statut- tene fra 1597 at "dersom en Bagersvend lokker eller beligger sin Husbondes Pige eller Tjenestekvinde, da skal han være under Øvrighetens Straf til Kongen og Byen, og forvises av samme Bagerembede". Ja, slik var det i "de gode gamle dager". Det var sannelig en streng straff for å smake litt på kunnskapens tre, ikke bare å bli overgitt til myndighetene, men også embedsfortapelse.
Et håndverkerlaug på 1500-tallet hadde et møtereglement på 19 punkter, og det var neimen ikke lite man skulle være obs på:
- Blir noen uenige med en annen i vår forsamling, og den ene trekker kniv mot den andre, da skal han ha forbrudt en halv daler.
- Spiller noen motvillig så meget øl at han ikke kan skjule det med sin fot, skal han bøte 4 skilling.
- Tar noen så mye øl til seg at han gir det opp igjen, bøter han 8 skilling.
- Er det så at noen kaster opp, og siden kommer inn i vårt lag og setter seg til å drikke på ny, skal han ha forbrudt 16 skilling.
- De som sverger ved Guds martyrium, sår eller sakramenter, eller nevner den onde mann, skal for hver gang det skjer ha forbrudt 4 skilling.
Og i alle tilfelle skulle det halve gå til de fattige.
Kilder: Moss Dagblads håndverks-
nummer 1973
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Lensmannspapirer fra Værlegata til Statsarkivet
Av Oddvar Aasen
Da Hallvard Hansen og Per Stenberg kjøpte Værlegata 19 i Moss i 1974 fulgte det med et stort grønt pengeskap. Minst 500 kilo veide det, og A-laget til Rapid måtte til for å få monsteret ut av rommet som Hallvard skulle innrede til bad. Nøklene fulgte med og i pengeskapet befant det seg en rekke protokoller fra Jeløy og Rygge lensmannskontor. En mappe med diverse korrespondanse lå også der.
De to nabokommunene til Moss hadde inntil 1943 felles lensmann, og den siste før sammenslåingen av Jeløy med Moss i 1943 var Søhoel.
Han styrte lensmannskontoret fra sin private bolig i Værlegata.
I tidligere tider hadde lensmennene oppgaver også ut over det rent ordensmessige. Brannkassene lå under deres domene, og de drev også med utpantinger. Under krigen kom også krigsskadetrygden inn i ”porteføljen”. Disse arbeidsoppgavene krevde nøyaktig bokførsel, og det er disse bøkene som ble liggende igjen i pengeskapet i Værlegata 19 da embetet ble laget ned og delvis overført til Rygge. Sannsynligvis var pengeskapet for tungt til å ta med seg.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Lensmannspapirer fra Værlegata til Statsarkivet
Av Oddvar Aasen
Da Hallvard Hansen og Per Stenberg kjøpte Værlegata 19 i Moss i 1974 fulgte det med et stort grønt pengeskap. Minst 500 kilo veide det, og A-laget til Rapid måtte til for å få monsteret ut av rommet som Hallvard skulle innrede til bad. Nøklene fulgte med og i pengeskapet befant det seg en rekke protokoller fra Jeløy og Rygge lensmanns-kontor. En mappe med diverse korrespondanse lå også der.
De to nabokommunene til Moss hadde inntil 1943 felles lensmann, og den siste før sammen-slåingen av Jeløy med Moss i 1943 var Søhoel. Han styrte lensmannskontoret fra sin private bolig i Værlegata.
I tidligere tider hadde lensmennene oppgaver også ut over det rent ordensmessige. Brannkassene lå under deres domene, og de drev også med ut-pantinger. Under krigen kom også krigsskade-trygden inn i ”porteføljen”. Disse arbeidsoppgavene krevde nøyaktig bokførsel, og det er disse bøkene som ble liggende igjen i penge-skapet i Værlegata 19 da embetet ble laget ned og delvis overført til Rygge. Sannsynligvis var penge-skapet for tungt til å ta med seg.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
LOV TIL Å STEMME, MEN IKKE BESTEMME
av Bjørn Wisth
Det tok 84 års kamp – fra 1814 til 1898 – før det ble innført alminnelig stemmerett for menn. For kvinner tok det ytterligere 15 år – til 1913 – før de fikk like rettigheter som menn ved kommunevalg og stortingsvalg. Men det var langt verre å få valgt inn kvinnelige representanter. Kvinner fikk lov til å stemme, men ikke bestemme! Selv om det mange steder var flere kvinner enn menn som deltok i valgene.
Helt fram til 2. verdenskrig var det menn som sikret seg taburettene i både kommunestyrer og på Stortinget. Slik var det også i Østfold fylke, som fram til 1. januar 1919 het Smaalenenes Amt.
I Moss fikk kvinnene aldri mer enn fire representanter i bystyret. Ikke før etter krigens slutt i 1945. Kvinnebyen i vårt fylke var utvil- somt Fredrikstad. I 1913 var faktisk planke- byen best i Norge og valgte flest kvinner til kommunestyret (flere enn både Kristiania og Bergen). 12 kvinner mot to i Moss! Hvorfor den store forskjellen? Det har vi ennå ikke fått noe godt svar på. Men vi har tatt en titt på hvordan kommunevalgene i Moss og herredene omkring artet seg for kvinnepolitikere i valgårene 1901 til og med 1913.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
" – og likene lå på steile i 3 år.."
Om Ludvig Munk - en lensherre uten nåde.
av Bjarne Logstein
400 år, fram til 1814, var Norge underlagt Danmark. Danske admini- stratorer ble sendt opp til Norge for å inndrive skatter og avgifter til danske- kongen. Ofte ble meget harde metoder benyttet i dette arbeidet.
Disse skattepengene ble ikke brukt til å bygge slott og vakre bygninger i Norge. Nei, de ble sendt til kongen i København. Mange staselige slott og andre prestisje- bygninger i København er nok betalt med skattepenger fra fattige norske bønder. Mange vil si at Norge ble utplyndret. Noen historikere kaller denne perioden for "400 - årsnatten".
En av disse danske administratorer var en av vår families 11 x tippoldefedre, Ludvig Ludvigsen Munk . Han var født i Danmark i 1537.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Ole Peder Kjeldstadli
Etter middelskoleeksamen i 1899, bare 15 år gammel, begynte Arne Magnussen i Postverket som postbud og postekspeditør. Hvordan kunne en ungdom som var så skoleflink og ambisiøs, avslutte sin skolegang som 15-åring?
Arne Magnussens skolegang ble avsluttet da han var ferdig med Middelskolen i 1899. Da var han 15 år gammel. Her et bilde av en ung Arne Magnussen. (Fotograf: Ukjent)
Arne Magnussen hadde bare rosende ord å si om Moss middelskole. Den var en mønsterskole; intet mindre enn en mønsterskole. Det var orden, «orden og disiplin» Fordi skolen hadde humanismen som en bestemmende faktor ville ikke Arne M. bruke begrepet «disiplinært». Nei det passet ikke!
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
LYSTGÅRDENE PÅ SØNDRE JELØY OG DERES PRAKTFULLE HAGEANLEGG
Av Arild Johnsen
Som bakgrunn for denne artikkelen ligger en betydelig registrering foretatt i 1960-årene av Professor e.m. Magne Bruun ved Institutt for landskapsarkitektur ved NLH over hageanlegg i Moss, herunder de nevnte anleggene på Jeløya.
Historisk bakgrunn
Omkring år 1800 foretok det høyere borgerskapet i byen oppkjøp av de uanselige gårdene og husmannsplassene på Søndre Jeløy og opparbeidet disse til mønsterbruk etter danske og engelske forbilder. Gårdene Refsnes Reier, Torderød og Orkerød ble i 1805 fremhevet som mønsterbruk. I 1814 kjøpte kjøpmann Momme Peterson eiendommen Grønli som landsted. I 1824 kjøpte Jonas Anton Hielm Alby, og flyttet dit. Det er ikke tvil om at kjennskapen til disse anleggene førte til at borgerskapet ønsket at man også i byen skulle få del i denne utviklingen. Derfor ble det tidlig i 1880-årene dannet «Selskabet til Moss byes forskjønnelse». Dets formål var å få anlagt parker også i byen. Kanalparken var det første som ble opparbeidet på fyllmassene fra kanalgravingen.
Noen av de viktigste anleggene
Det som tas med her, er de hageanleggene som ennå finnes i en eller annen form. Det er i den forbindelse aktuelt å nevne fire anlegg, Torderød og Kubberød fra slutten av 1750-årene, Grønli fra 1814 og Alby fra 1824.
Les mer: Lystgårdene på søndre Jeløy og deres praktfulle hageanlegg