OM STEMMERETT, KVINNER OG SAMFUNNSENGASJEMENT
av Ole Peder Kjeldstadli

I 2013 er det hundre år siden kvinnene i Norge fikk alminnelig stemmerett. Men like- vel hadde ikke alle innbyggerne i Norge over en viss alder fått stemmerett. Først da første verdenskrig var slutt i 1919, fikk personer som gikk på forsorgen eller fattigkassa stemmerett, og man kan derfor med godt grunnlag si at dette er det reelle årstallet for allmenn stemmerett i Norge.
Kampen for kvinners stemmerett kom i gang parallelt med at stemmeretten for menn ble utvidet på slutten av 1800-tallet. På samme måte som for menn ble også stemmeretten for kvinner utvidet steg for steg. Kvinnestemme- rettens historie slik den formet seg innen Stortingets vegger, fyller mange hundre sider i Stortingstidende.

Inntrykk fra Orkerød barnehjem 1949 - 1956

Barnehjemmet Orkerød 1947 - 1955
Orkerød barnehjem på Jeløya var i drift som barnehjem for unger i alderen 7 – 14 år fra Oslo i perioden 1947 – 1955. Til enhver tid bodde det 30 gutter og 20 jenter på stedet. Guttene bodde i den store hvite bygningen ved inngangen til området, som vi kalte Guttehjemmet. Jentene bodde nede på det gule huset Hemsen, oppkalt etter grosserer og frimurer Conrad Hemsen fra Oslo. Hemsen har også fått oppkalt et lite boligkompleks på Bygdøy i Oslo etter seg. Han ga sikkert donasjoner til veldedige formål. På Bygdøy ga han åpenbart donasjoner til boliger for frimurere som av ulike årsaker ikke lenger maktet å bo i sine vanligvis store og velholdte hus.

En presentasjon hvor alle er anonymiseret
I denne presentasjonen vil jeg i hovedsak forholde meg til guttene, som jeg hadde mest kontakt med. Jeg vil omtale jentenes situasjon på en kortfattet måte. I presentasjonen vil alle få et fingert navn. Alle som jeg omtaler er nå enten ganske gamle, over 65 år og heller nærmere 70. Jeg vet ikke om de lever lenger, men uansett skal ikke identitet avsløres. Jeg har ikke laget noen systematisert oversikt over livet på Orkerød sett fra ungenes side.

Av Bente Jansen og Eilert Hansen

Knut Thorvaldsen og Eilert Hansen var på Moss by- og industrimuseum for et par år siden for å studere Moss Jernverks gamle lønningsprotokoller og dermed samle navnene på alle som arbeidet der mellom 1750 og 1861. I et par av protokollene lå det utklipp fra tyske aviser fra 1780 og 1795. Med god hjelp fra Bente Jansen har vi nå oversatt mesteparten av utklippene.

Gjennomgangen av lønningsprotokollene ga oss ca. 12-1300 navn på lønnsmottagere gjennom disse årene. Mens vi satt og leste og noterte, dukket det plutselig opp et avisutklipp, kanskje lagt inn som et bokmerke. Var det noen på Jernverket som kjøpte med seg aviser hjem fra salgstur til Hamburg? Utklippene var nemlig fra aviser i Hamburg og Altona. Altona er i dag en del av Hamburg. Den gang var Altona en dansk havneby, mens kongeriket Preussen regjerte i Hamburg. Altona ble prøyssisk i 1864. Siden dette er biter av avisa, får vi ikke med hele historiene.

Østkantfolk - tidlig bosetting på Krapfoss
av Jon Roth Nilsen

Allerede i midten av yngre stein- alder (4000 - 1800 f.kr.) bodde det folk på Krapfoss. Vansjø var saltvann før landhevinga og Østfoldraet demmet opp innsjøen og stengte havet ute. Vi vet ikke om Heller'n på Gjerrebogen var permanent bosetting, sommerboplass eller fangststasjon. Det vi vet er at steinalderfolket levde av jakt og fiske, noe dyrehold og litt åkerbruk med dyrking av hvete og bygg.

Heller'n er en kraftig overhengende bergkant som ga ly for vær og vind. Stedet ble første gang undersøkt i 1943 av arkeologen Erling Johansen. Han fant kvartsavslag, beinrester, muslingskjell og kokstein i et lag med fes, svart jord en meter under bakken. Kvartsavslag er spor etter produksjon av steinredskap og våpen, for eksempel pilspisser. Samlinger med beinrester av forskjellige dyr er avfall etter måltider. Kokstein er steiner som ble tatt fra bålet og lagt oppi vannkar for å varme opp vannet.

På sporet av Scharre

av Kirsten Wiik

Skarmyra ble solgt i 1802 av kammerherre Bernt Anker, som eide den etter kammerraad Jens Gerner, med "Ladebygning og paaliggende Huse" til Peder Herfordt for 5000 rdlr. Men hvor kom navnet "Scharre" fra? I forrige nummer presenterte vi Skarmyra.

"Scarre er ingen ukjent mann i Moss" skriver Knut Thorvaldsen, som tok kontakt med meg etter artikkelen min om Skar- myra. Knut Thorvaldsen er matrikkel- gransker og med i Moss Historielags gruppe "Gårder på Jeløy". Reier gård er den første gården som de viser interesse for. De vil senere presentere gårdene i en artikkelserie her Strandsitteren. Etter Reier står Grimsrød, Ramberg, Torderød og Refsnes for tur.

Av Svein Åge Lauritzen

I tidligere tider het det at søndre Jeløy var preget av lystgårder med overflod av mat og materiell velstand, mens det helt nord på Jeløy var en kamp for å overleve. Det var tidlig kjørevei fram til Nes hvor det var skole, bondegårder, et antall boliger og hellebrudd. Nesveien fortsatte nordover fram til Singelbukta. Den siste delen mot Kullebund var ikke ferdig før i 1957. Strømmen til samme sted var på plass i 1953.

Av Arild Johnsen

Parkteaterets historie begynte med planer om å bygge boliger/forretninger i en ny gård i Dronningensgate 25. Denne gården ble sammen med Parkgården (Dronningensgate 30) tvers over gaten bygget i den moderne funkisstilen og tegnet av arkitektbrødrene Leif og Ernst Torp fra Oslo. Mossearkitekten Fr. E. Thoring ble engasjert i planleggingen av Parkgården, som sto ferdig i 1934. Byggmester var Sigurd Peterson.

Dronningensgate 25 ble oppført av byggefirmaet AS Moss Byggeselskap og har form av en nesten kvadratisk kube med flatt tak. Det er mønstermurt rød tegl i brystningene på fasaden.

PERSILFABRIKKEN
av Kjell Henriksen

"Den nye vaskemetode med det selvvirkende vaskemiddel Persil forenkler vasken til det mindst mulige og sparer tid, arbeide og brændsel og skaaner tøiet. Tænk bare paa den gammeldagse vaskemetode, dens slit og stræv med sæpe, børste og vaskebræt og flere gangers koking! Den var opslitende for husmoren og ødelæggende for tøiet.

For at faa tøiet blændende hvitt og rent, behøver De nu bare at op- løse en pakke Persil i koldt vand, lægge vasketøiet i denne opløs-ning og koke det ett kvarter. Tøiet er da ferdig til at skylles. Vasken gaar som en lek, naar man bruker Persil. Pris for stor pakke 50 øre, min- dre pakke 35 øre. Faaes kun i originalpakker, aldrig i løs vekt." Annonser som ovenstående kunne forbrukerne finne hyppig i dags- og ukepresse i perioden 1920 til 1930, da firmaet Henkel & Cie. A. G., Düsseldorf, solgte sine produkter i Norge ved egne reis- ende. Fra 1924 opprettet den tyske bedriften et agentur i Oslo, som i 1930 gikk over til et aksjeselskap, A/S Henkel, med en aksjekapital på 50.000 kroner. Av denne aksje- kapitalen tilhørte 98% Henkel & Co. A/S i København, som igjen var et datterselskap av det tyske hovedselskapet. Firmaets produkter var Persil, Henko og Ata, samt et produkt for oppvask og rengjøring, IMI.

Persilfabrikken på Moss – hilsen fra bedriften i 194 

PLASTBYEN MOSS – MINST 14 BEDRIFTER PÅ DET MESTE

Gunnar Laursen, pensjonert direktør i NHO Østfold, holdt i april 2015 et foredrag på onsdagsmøtet til Moss Historielag på Justus. I litt bearbeidet versjon gjengis her foredraget. Laursen var i 12 år leder av MG Plast på Kambo.

Utgangspunktet for industrien i Moss startet allerede i 1704 da Moss Jernværk ble etablert ved Mossefossen sammen med en rekke sagbruk. Den gang som i dag var det vannveiene som ga både kraft og energi og fungerte som samferdselsårer. Perioden fra 1700 og videre til 1980 var en fremgangstid for et mangfold av industrivirksomheter og deres underleverandører. Mosseregionen kan derfor med rette karakteriseres som Norges industrivugge, og det var ingen tilfeldighet at Moss fikk bystatus allerede i 1720. Nærheten til Christiania var viktig samtidig som tilgang til havet ga gode muligheter til handel utenfor Norges grenser.

Næringslivet blomstret

Vareproduksjon, handel og håndverk blomstret i Moss gjennom hele 1800-tallet. Omfanget av virksomheter medførte etableringen av Moss Handelsstands Forening i 1887 og Moss Hånd-verkerforening i 1849. Under Moss Handelsstands Forening utkrystalliserte det seg hurtig en egen industrigruppe som senere, den 19. april 1947, ble til en selvstendig forening, Moss Industriforening.

Etter siste verdenskrig var industrien i Mosse-regionen blitt så stor i omfang og mangfold både som arbeidsgiver og som samfunnsaktør, at det var nødvendig med en egen forening som kunne tale medlemmenes interesse og videreutvikle samfunnet i Moss og omegn. Moss Industri-forening ble viktig for politikerne med tanke på byutvikling, infrastruktur samt en rekke samfunns-messige nødvendigheter i en moderne by.

PLEIERNE VED DET GAMLE SYKEHUSET
av Kirsten Wiik

Sykepleie er utfordrende i dag og må ha vært særdeles krevende i starten av 1900-tallet da hygieniske forhold oftere var et spørsmål om liv og død.

I 1913 fikk kvinnene stemmerett, og i Moss var det også året før året. Det var året før 100- årsfeiringen av Grunnloven og det var året før Moss fikk sitt nye sykehus i Vogts gate. Driften av det gamle sykehuset i Sykehusgata 10 ble opprettholdt etter åpningen av det nye sykehuset, først som smittelasarett og senere som sykehusets andre avdeling.

POLITIKERE OM CHRISTIAN FREDERIK I 1969:
"Ikke noen særlig tilknytning til Moss."

av Oddvar Aasen

Statue av Kong Christian Frederik i Oslo, eller ikke? Dette har vært et hett tema i forbindelse med 200-årsjubileet i 2014. 17. mai 1814 ble Grunnloven underskrevet på Eidsvoll og båndene
med Danmark ble samtidig kuttet. I disse dramatiske begivenhetene spilte den danske prinsen Christian Frederik er viktig rolle som stattholder i Norge. Først innkalte han til Riksforsamlingen på Eidsvoll, og med hans mellomkomst unngikk Norge krig med Sverige. Løsningen ble Mossekonvensjonen av 14. august. Dette er egentlig skolelærdom for alle norske skolebarn, i alle fall de som fulgte med i historietimen. Christian Frederiks rolle har imidlertid vært omstridt. Opptrådte han ikke egentlig feigt sommeren 1814 da han framfor å gå i krig med svenskene, foretrakk forhandlingslinjen? At han senere var dansk konge i ni år uten på noe vis å skille seg ut i kongerekken, kan ha medført at hans innsats ble underfortalt av historikerne. På 1800-tallet skulle en konge fortsatt vinne i krig, ikke med ord og forhandlinger. Viktig er også at han klarte å samle folket slik at Norge gikk sterkere inn i unionen med Sverige.

Rå'stua

av Karin Behn Skjævestad

Det første rådhuset i Moss (også kalt rådstuebygningen, på folke- munne "Rå'stua") ble oppført på slutten av 1700-tallet. Denne store to- etasjes trebygningen ble brukt til mange formål. Lokalet til bytinget lå i første etasje, her var det også auksjonslokale, værelse for forlikskommisjonen, samt underfogdens leilighet. I annen etasje var det fem rom for arrestanter. Politistyrken i 1854 besto av en overbetjent, som også var underfogd, tre politibetjenter og seks vektere, samt to eldre bytjenere. Dette huset gikk med i den store bybrannen i 1858.

Kort tid etter ble det besluttet å oppføre et nytt rådhus på den gamle tomten. Murmester Martin Gundersen fikk i oppdrag å bygge det nye rådhuset, som skulle oppføres i rød murstein. Det samme materialet ble også brukt til å bygge opp igjen kirken og Herbergergården, som også ble flammenes rov. Senere kom flere bygninger til i rød murstein i det samme området, og vi fikk "Det røde kvartal".

Det nye rådhuset sto ferdig i 1862. Moss Sparebank bevilget 500 speciedaler til det nye rådhuset mot at banken fikk lokaler i bygningen. Politiet disponerte bare et par- tre rom, men det ble bygget fengsel i tilknytting til rådhuset. Rådhuset ble, som tidligere, benyttet av bystyret. Her var rettssal, dommerværelse, vitneværelse og leilighet for vaktmesteren. Underfogden hadde også leilighet i bygningen. I den bakenforliggende fengselsbygningen var det celler, arbeidsværelse, badeværelse og kontor for vaktmester.

Det ble produsert mye sprit i Moss på midten av 1800-tallet, drukkenskap er meget alminnelig, skriver Marcus Thrane i et referat fra et møte i Moss i 1850. Arrestasjoner for fyll og uorden var derfor det vanligste. Men det ble også begått en rekke andre lovbrudd: gateuorden, vold mot politiet, "skvulping" av stinkende gjødsel i gatene, barns skoleforsømmelse, løse griser i gaten ...

Fram til 1875 var byfogden også politimester i Moss. Men ved kgl. Resolusjon av 5. mai 1875 ble det opprettet et eget politimesterembete for byen. Politimesteren var også bestyrer av Moss Hjelpefengsel. Politistyrken besto da av en overbetjent, tre politibetjenter, seks konstabler samt politimesteren. Fredrik August Zahn Sandberg var den første politimesteren i Moss (1875-1881). Før politikammeret fikk sin første "Svarte Marja" måtte politiet dra arrestantene på kjelke om vinteren og på dragkjerre om sommeren. Og det var heller ikke lett å få arrestantene opp trappen til "rå'stua". Det ble jeg vitne til på 1950 tallet, da jeg en lørdag ettermiddag så to politibetjenter slepe en motvillig kvinne opp denne trappen. Det gjorde så sterkt inntrykk at jeg aldri har glemt det.

Etter hvert ble mangelen på plass mer og mer prekær. Møtene måtte holdes i gymnastikksalen eller annet egnet lokale, da bystyresalen var blitt for liten. Fengslet derimot, viste seg tilstrekkelig for behovet. Ved århundreskiftet 1899-1900 overtok politikammeret hele bygningen, og i 1910 ble det bygget en egen politiarrest i  fengselet hvor drukkenskapsarrestanter og husville kunne settes inn.

Kilder: Moss Avis
J. R. Schreiner, Moss 1814-1914 Mossemagasinet

 

Den 19. februar 1940 ble det til Moss Bygningsråd anmeldt til utførelse et underjordisk kommandorom i armert betong i tilknytning til Moss Politikammer. Etter hvert som det sivile luftvern kom i funksjon med stab og utrykningsstyrker, ble dette rommet brukt som kommando- plass av staben. Inngangen til kommando- rommet var via en trapp fra entreen i politikammeret. Rommet var enkelt innredet, og et hånddrevet ventilasjons- aggregat skapte støy. Varslingstiden ble noe lang fordi varslingstelefonen var i politivakten, mens varslingsutløseren var i kommandorommet. Der satt staben med fagsjefer, politi, sambandspersonell og andre. I hektiske perioder var Orts- kommandant og representanter for kommunens politiske ledelse (N.S.) tilstede.

Skisse av kommandorommet.

Stasjoner for utrykningsmannskaper, som besto av førstehjelpere, sanitets- personell, brannmannskaper, gassrensere og hjelpepoliti ble etablert rundt i Moss. Det sivile luftverns styrker ble rekruttert fra Samorg., arbeidersaniteten, speider- bevegelsen, sanitetsforeningen og andre frivillige organisasjoner. Politimesteren var den formelle sjef for det sivile luftvern, og en polititjenestemann var sekretær ved siden av sin ordinære polititjeneste. Som daglig leder fungerte en tidligere offiser. Etter krigen ble rommet brukt til våpenlager. Det er i dag fylt igjen.

Kilder: Boken "Motstandskamp og dagligliv i Mosse-distriktet 1940-1945" og en artikkel av Gunnar H. Pettersen.

Rabekk har gjenoppstått i Tune

Av Oddvar Aasen

Rabekk har gjenoppstått. Ikke i Moss, men i Sarpsborg. På Tune prestegård har den gamle bygningen som måtte rives på Ryggeveien, blitt en naturlig del av gårdstunet. Carina Jelsness og Kenneth Jensen har i løpet av et halvår omskapt stokkene som lå lagret under presenninger i Spydeberg til en vakker bygning som om kort tid vil ta imot foreninger og privatpersoner til foredrag, møter og festligheter. Fra før driver det historisk interesserte ekteparet selskapslokaler i den gamle hovedbygningen på prestegården som ligger langs Tuneveien, rett overfor den tidligere Østfold-teknikken. Sarpsborg kommune leier ofte lokalene, og det er stadig brylluper, minnestunder, konfirma-sjoner og runde fødselsdager der.

Hvordan havnet så herskapsboligen på Høyden i Moss i nabobyen Sarpsborg? Historien er lang og komplisert, og det skal ikke rippes opp i den her, men faktum er at i Moss ble det ikke funnet plass til bygningen som Alfhild Bellin Horn i sin tid skjenket Moss Ættehistorielag. I forbindelse med omregulering av Ryggeveien måtte Rabekk vike plass.

Rachel fra Maxegården – modig «Mor i nøden» under krigen

Tekst og foto: Heidi Morrell Andersen

En av heltinnene fra andre verdenskrig, Rachel Jensen, bodde i en leilighet i Storgata i Moss. Hennes omsorg og engasjement var viktig og avgjørende for mange mennesker i mossedistriktet.

 

Rachels 75-årsdag ble feiret med glede. Hun fikk en mengde blomster.

Rachel ble født i Moss i 1890. Hun vokste opp i en storfamilie og måtte tidlig ut av barndoms-hjemmet for å finne eget arbeid. Hun var liten av vekst og hadde en haltende gange på grunn av et fall i trappen da hun var liten.

Etter fire år som tjenestejente hos slaktermester og pølsemaker Andresen i Gudesgate, reiste hun inn til hovedstaden. Hun hadde fått arbeid på et hotell og var klar for et liv som voksen, på egen hånd, et godt stykke hjemmefra.

REALISMENS SLAGMARK: 1814 I ØSTFOLD

En tredelt historie

av Åsmund Svendsen

Ved siden av okkupasjonshistorien 1940-1945, er 1814 Norges mest sentrale nasjonale fortelling. Den definerer det nasjonale fellesskapet og er startpunkt for historien om det moderne Norge. I grunnlovsjubileet i år gjelder det å ha grunnfortellingen på plass.

Historien om 1814 er et tredelt drama, som begynner i januar og slutter i november. Første akt, som har 17. mai som høydepunkt, er mest populært. Dermed blir 1814 synonymt med 17. mai, som av mange oppleves som sluttpunkt for hele året 1814. Skjedde det noe etter dette, kan man spørre seg?

De to neste aktene er minst like interessante. For vår fylke er andre akt særlig sentral, tiden fra Eidsvoll i mai til Østfold og Moss i august. Andre akt er en glemt gullgruve, preget av dramatikk og store følelser. Dette peker fram mot tredje og avsluttende akt i fortellingen, høsten 1814 som slutter med kongevalget og inngåelsen av unionen med Sverige 4. november. Foruten noe sølle historikere, kjenner nesten ingen historien om 1814 etter 17. mai. Dette er dypt alvorlig: Østfold har en plikt til å fortelle andre akt med en høy og tydelig stemme.

Refsnes Gods
av Karin Behn Skjævestad

Litografi av ukjent kunstner, utgitt av Sæbbos Boghandel, Moss

Tidligere plan– og bygningssjef i Moss kommune, Ragnar Hagen, arbeidet på 1990-tallet med en arkitektonisk turguide for Moss og Jeløy. Dessverre ble ikke denne guideboken utgitt. "Moss er faktisk et interessant område med en bred bygningskultur" sier han (Moss Avis, 4. okt. 1998). Ragnar Hagen har gitt meg tillatelse til å bruke sine opptegnelser. Tusen takk, Hagen. Jeg vil supplere med det jeg vet om de forskjellige bygningene i denne artikkelserien. Så håper jeg at dere, slik som jeg, vil se disse bygningene på en ny måte og bli enda mer glad i byen vår. Vi begynner med Refsnes Gods

Refsnes Gods. Den eldste tiden

Av Knut Thorvaldsen

Dette innlegget bør ees som et tillegg til det Karin Behn Skjævestad tidligere har skrevet om Refsnes Gods. Det forteller at Refsnes ikke alltid har vært den storgården som man kanskje tror. Gjennom århundrene var eierforholdene kompliserte på grunn av arv. Beskyldninger om trolldom og et odelsskifte hører også til historien. Og hvem bygde hovedbygningen?

Det er ingen gård i mossedistriktet som har fått så mye oppmerksomhet og blitt tillagt så mye feil historie som Refsnes Gods. På bygningen henger en plakett (bildet) med årstallet 1767 og hvor det opp-lyses at David Chrystie bygde gården. Det skulle da tilsi at det var David Chrystie d.e. som var bygg-herre. Her må det gjøres oppmerksom på at Refsnes gård aldri har vært et gods, hvilket betyr at gården har hatt andre gårder under seg. Refsnes har alltid vært en vanlig gård frem til David Chrystie jr’s kjøp.

HULE MED MYE HISTORIE

Av Arne Stylegar

I Refsnesalleen på Jeløy finnes to meget spennende historiske steder. Først kommer vi til «Refsnesila», vel kjent for mange mennesker gjennom tidene. Hit går man for å hente fint, klart kildevann. Men det mange ikke vet, er at «Refsnesila» og «Refsneshula» har en klar sammenheng. Det er ulendt terreng der, så «hula» må man vite om for å finne.

Det er mange historier og sagn rundt disse to stedene. Hula ligger ca. 65 moh. Noe som tilsier at strandlinjen gikk her for ca. 7000 år siden. Hula er ca. 8 meter dyp og består av 2 rom. Det innerste rommet er ca. 3 x 1,5 m, mens det ytterste rommet er ca. 5 x 2 m. Lengst bak i det indre rommet er det en pipelignende kanal 4 - 5 m rett opp og ut av hulen. «Pipa» smalner kraftig av mot åpningen som helt øverst er 6x6 cm stort.

Som nevnt er det knyttet mange historier og «sagn» til denne hula. Det fortelles at Kong Olav (sannsynligvis den Hellige) skal ha søkt tilflukt her i denne hula under kamper og slag i Viken. Andre steder kan en lese at hula en gang har vært mye større,og at inngangen til rommet under den hula vi ser idag ble voktet av en drage (sagnet omtales bl.a. av Ørnulf Ree i «Varna Skip- reide»).

RETTSSAKEN OM STOREBRO
av Kjell Henriksen

om Grændseskjel mod Jernværket opførtes i 1837 Storebro over Fosseløbet. Den byggedes af Sten, og byen samt Jernværket betalte hver det halve af Omkostningerne derved, skrev byfoged Fr. A. Z. Sandberg i sin bok om Kjøbstaden Mossfra 1896.

En farende til Moss rundt 1840 med hest og vogn fra Christiania kunne beskrive sin "Reise (som)... lidet interessant og uden synderlig Modgang, naar undtages paa Skydsskiftet Soner, noget over en Mil fra Moss". Verten på skysstedet var "en høi, næsten kjæmpemessig Mand, ved Navn Jacob, almindeligt kaldet Jacob Statsraad eller slet og ret Statsraaden...".

Til vår reisendes ergrelse måtte han vente flere timer på skyss, men brukte en del av tiden til å lese skyssboken "der er en af mine kjæreste Lecturer". I denne boken sto de farende oppført med navn, og også eventuelle klager var ført inn der. Mot slutten av boken var han så uheldig, sa han selv, å komme over en dom der begynnelsen lød "Hans Peter Ellefsen, sorenskriver i Follaug Sorenskriverie, gjør vitterligt...".

Fortsatt ifølge vår farende svenn hadde verten bare ventet på at den lesende nådde dommen for å starte en diskusjon, for dommen var ifølge Jacob "Statsraad" "splitter, pine Gal". Og var det mulig at (soren)skriveren kunne slippe fra en slik dom? Diskusjonen nådde et punkt som gjorde at vår reisende venn sterkt ønsket å slippe fra Jacob Soner, og heldigvis – da rullet skyssvognen til døren og "gjorde en Ende paa mine Lidelser". Og aldri mer skulle han dit før fader Jacob vel var flyttet derfra!

Av Jon Gundersen og Per Vorum (foto)

På Solitun Seniorpensjonat på Klommesten, det tidligere Hjem for eldre, treffer vi to av beboerne, Laurie Bagn, født 1924, og Unni Wiborg, født 1919. De to er i god form og strålende humør den dagen vi treffer dem på pensjonatet. Her er deler av historien de fortalte oss.

 

Til sammen er Laurie «Lillemor» Bagn og Unni Wiborg 195 år. Her i godstolen på Solitun Seniorpensjonat.

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag242
Igår438
Denne uka2513
Denne måneden9671
Totalt2463589

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown