- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
LYSTGÅRDENE PÅ SØNDRE JELØY OG DERES PRAKTFULLE HAGEANLEGG
Av Arild Johnsen
Som bakgrunn for denne artikkelen ligger en betydelig registrering foretatt i 1960-årene av Professor e.m. Magne Bruun ved Institutt for landskapsarkitektur ved NLH over hageanlegg i Moss, herunder de nevnte anleggene på Jeløya.
Historisk bakgrunn
Omkring år 1800 foretok det høyere borgerskapet i byen oppkjøp av de uanselige gårdene og husmannsplassene på Søndre Jeløy og opparbeidet disse til mønsterbruk etter danske og engelske forbilder. Gårdene Refsnes Reier, Torderød og Orkerød ble i 1805 fremhevet som mønsterbruk. I 1814 kjøpte kjøpmann Momme Peterson eiendommen Grønli som landsted. I 1824 kjøpte Jonas Anton Hielm Alby, og flyttet dit. Det er ikke tvil om at kjennskapen til disse anleggene førte til at borgerskapet ønsket at man også i byen skulle få del i denne utviklingen. Derfor ble det tidlig i 1880-årene dannet «Selskabet til Moss byes forskjønnelse». Dets formål var å få anlagt parker også i byen. Kanalparken var det første som ble opparbeidet på fyllmassene fra kanalgravingen.
Noen av de viktigste anleggene
Det som tas med her, er de hageanleggene som ennå finnes i en eller annen form. Det er i den forbindelse aktuelt å nevne fire anlegg, Torderød og Kubberød fra slutten av 1750-årene, Grønli fra 1814 og Alby fra 1824.
Les mer: Lystgårdene på søndre Jeløy og deres praktfulle hageanlegg
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
av Arild Austad
Storgaten 2 Hansens Hotel 1941 Foto: Gustaf Lindman / Østfold fylkes billedarkiv
Hotellet i Storgaten 2 var først Erstads Hotel og ble senere Hansens Hotel.Gården ble oppført 1831 av høker Peter Larsen. Det var brennevinshandel her, så hotell og senere gjestgiveri. Det har vært forskjellige eiere og hotellvertinner her. Hotelldriften varte i over 60 år.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Ole Peder Kjeldstadli
I arkivene etter Arne Magnussen finnes det også en artikkel om hans far, Magnus Magnussen (1953 – 1904), adjunkt ved Moss Middelskole, . Faren var en sentral person i Moss gjennom 25 år. Familien hadde imidlertid ikke så lang fartstid i Moss. Magnus Magnussen kom sammen med sin hustru Ingeborg Kristine Næss (1860 – 1894) til Moss i 1879.
Magnus Magnussen var lærer i matematikk og fysikk på Moss Middelskole. På 25 år hadde han ingen stryk. På bildet står Magnussen som nummer to i bakre rekke sammen med rektor Rickard Olsen. Bilde: Fra boken Kritt og Kunnskap.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Arve Tomt Gundersen
I januar 1901 hadde overlærer Richard Olsen, kjent for blant annet boken «Fra det gamle Moss», en idé om å forevige byen for fremtiden. Han ønsket å lage et maleri av Moss som kunne vare i lang tid. Anledningen var den nylige overgangen til år 1900.
Den tidligere statsråden og ordføreren Johan H. P. Thorne, som på dette tidspunktet bodde på Evje, syntes at dette var en god idé og ønsket å sponse konkurransen. Han hadde lest om forslaget i Moss Tilskuer og svarte således;
«Min hustru og jeg, der nærer varm Interesse for Moss By, tilader os, efter Gjænnomlæsningen af Hr. Overlærerens Artikel i Moss Tilskuer at stilde til deres dispotion et Beløp af indtil Kr. 1000.- til Anskaffelse af et Maleri af Moss by, udført af Dem Foreslaaet».
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Malermester Hans Didriksen (1886-1965)
av Heidi Morrell Andersen
De som har bodd i Moss en tid, kjente godt til Malermester Hans Didriksen. Han var interessert i malerkunsten fra ung alder og valgte sin utdannelse deretter. Etter svennebrev i malerlære, reiste han til Kristiania for å gå på Kunst- og Håndverkskolen. Der i kunstnermiljøet fikk han gode venner som han dro ut i verden med. Kunsten skulle oppleves og utvikles. De såkalte "vandreårene" ble viktige år for Hans Didriksen og ble tilbrakt i Italia, Tyskland og Danmark.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Mange rare navn i Moss (del 1)
Av Elisabeth Vogt
Rundt omkring i Moss finnes det mange rare stedsnavn. Jeg har prøvde å finne bakgrunnen til navnene. Mange har jeg klart, men mangler fortsatt noen. Gi gjerne tips til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Betongen, ved Krossern på Jeløy. Her produserte Fougner Staalbeton Skipsbygningskompani store båter i stålbetong i fire år, fra 1916 til 1919.
Blommen, som også misvisende har vært kalt Glomma, og som nå heter Framnesjordet. Navnet kan ha kommet av eggeplomme, det aller fineste området på Framnes.
Båten er en hyggelig rasteplass ved turstien langs Mosseelva, et par hundre meter ovenfor Øvre Vrangen. Stedet har fått navnet fordi en liten fjellknaus ligner på en båt med kjølen opp.
Dassebakken, bakken rett sør for Hoppern skole, ble brukt til hoppbakke. Det sies at den var for skummel for noen, så de måtte alltid tisse av seg nervene før de satte utfor.
Dotranga var veien mellom Skoggata og Vogts gate. Der var det en gang en rekke med utedoer som hørte til de gamle leiegårdene i bakken. Nå er veien nydelig satt i stand.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Elisabeth Vogt
Rundt omkring i Moss finnes det mange rare stedsnavn. Jeg har prøvde å finne bakgrunnen til navnene. Mange har jeg klart, men mangler fortsatt noen. Gi gjerne tips til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..
Jomfrubakken ligger i Reierskogen på Jeløy. Bakken går fra Reier skole og ned til begynnelsen av Solberg- sletta, hvor den møter Kveabakken (også kalt Reierbakken). Bakgrunnen til navnet Jomfrubakken er uviss. Men den er bratt og kronglete å stå ned på ski. Kanskje ikke noe for unge aktverdige piker?
Jomfruland er en populær fiske- og badeplass i Nedre Vansjø, ved Vansjøstien nordøst for Nedre Vrangen. Fiskeplassen er tilrettelagt for rullestolbrukere og har benker og grillplass.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Aksel Dahlman Larsen
av Arild Austad
Hu og hei! Hva er det som foregår? Mossefolk står og glaner – de tror knapt sine egne øyne. Vi er i året 1950. En mann klatrer oppover den 61 meter høye pipa på cellulosefabrikken! Men hva skal han der oppe? Noen tilskuere mener det er en gærning som vil kjekke seg – en som vil gjøre det som ingen andre tør. De tar feil.
I 1954 er han tilbake på samme sted – han klatrer oppover på pipa. «En lek med døden i Cellulosepipen» skriver Moss Avis. De kaller mannen Dahlman Karlsen og skriver at han har ramlet ned tre ganger fra 17-21 meters høyder, men at han er som katten: Kommer alltid ned på beina og med livet i behold.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
«MY BOSS IN MOSS» og MARSHALLHJELPEN
av Oddvar Aasen
Marshallhjelpen fra USA var et økonomisk hjelpeprogram som skulle få Europa på fote igjen etter andre verdenskrig. Det var oppkalt etter utenriksminister George C. Marshall som i en tale i juni 1947 sa at det var nødvendig med hjelpetiltak for å få til den økonomiske gjenreisingen i Europa. Planen var også et ledd i å demme opp for kommunismens spredning. Den kalde krigen var i full gang og Stalin kontrollerte en rekke østeuropeiske land. Og kanskje mest: planen var et ledd i amerikanernes ønske om eksport av overskuddsprodukter, for eksempel tobakk.
I tillegg trappet amerikanerne opp innsatsen for å stimulere europeerne til produktivitetsforbedringer, i første omgang primært gjennom teknisk assistanse. Det gjorde de dels gjennom arbeid direkte på bedriftsplan, dels ved å invitere representanter for så vel bedriftsledere som fagforeninger på studie-turer til USA. Fra 1951-52 ble denne tilnærmingen formalisert i Norge gjennom en omfattende produktivitetssatsing med sterk vekt på samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon, Del I
av Eilert Hansen
Denne historien har kommet i stand etter at jeg kom over en liste på Digitalarkivet som viste "Pri- sonfanger 1807-1814". Listen inne- holder navn på de som av forskjellige grunner ble tatt til fange av engelskmennene under Napoleonskrigene. I 1807 ble Danmark- Norge dratt med i denne feiden og dermed ble også norske og danske sjøfolk tatt til fange. Jeg filtrerte denne listen og fikk ut de som hadde oppgitt Moss som hjemsted. Det viste seg at det var 25 mossinger som hadde vært innom "prisonen". (Det kan ha vært flere, for endel har ikke oppgitt hjem- stedet.)
En av disse skilte norsk krigsskip. Etter litt søking på Internett fant jeg ut mer om krigsskipet, og det slaget det hadde vært med i da Jens Olsen ble tatt til fange og ført til England. Noen litteraturhenvisninger og søking etter gamle bøker på Internettv førte meg til København, hvor jeg i et antikvariat fikk 1814.
På en annen ferietur til Danmark hadde jeg på forhånd funnet et lite museum som hadde en liste over hele mannskapet på nevnte krigsskip. Der sto det også noen kommentarer om hvem som ble såret og hvem som døde i slaget. Det viste seg at det var fem mann fra Moss på det krigsskipet.
Norge inngått krigene i Europa var det gode tider for landet. I 1798 hadde Engligere, med konvoibeskyttelse, kunnet frakte forsyninger til Englands fiender, men nå krevde England retten Norge ble skjerpet, og på vinteren 1801 var forholdet norske krigsflåten var betydelig, men kunne ikke alene utgjøre noen trussel mot England.
Men Danmark kontrollerte med denne flåten innseilingen til Østersjøen, hvorfra store deler av Europa og England fikk mye av sitt korn. Øst-Europa og Russland var betydelige korneksportører, og England fryktet at Napoleon skulle kontrollere den dansk-norske flåten og dermed kutte korntilførselen til England.
Skjærtorsdag morgen den 2. april 1801 klargjorde admiralene Hyde Parker og hans nestkommanderende Horatio Nelson til kamp mot danskene i København. Selv om den engelske tonen hadde vært truende
i lang tid, kom angrepet overraskende på danskene. Fra Kronborg festning ved Helsingør, som sammen med svenskene skulle beherske Øresund, teren, men i all hast ble det lagt ut en forsvarslinje ved innseilingen til København. Denne besto av nedriggede skip og flåter med kanoner på. Det ble en hard kamp med voksende tapstall på begge sider: det sies over 1000 drepte og norsk side og kanskje det dobbelte på engelsk side.
Øverstkommanderende for den engelske flåte, Lord Hyde Parker, lå lenger ute i Øresund, og signalerte inn til sin nestkommanderende om å stanse kampene. Nelson, som tidligere hadde mistet synet på det ene øyet, satte kikkerten for det blinde øyet, og hevdet senere at han ikke hadde sett ordren fra Hyde Parker. Det var da bløffmakeren Lord Nelson skrev et brev til den danske kongen hvor han lovet å skåne de til fangetagne danskene hvis Danmark innstilte kamphandlingene. I motsatt fall ville han brenne alle de erobrede danske skipene uten å ta hensyn til mannskapene. Da kongen mottok brevet, var det hans vurdering at fortsatt kamp var nytteløst, og kamphandlingene ble innstilt. Da brevet ble sendt fra Lord Nelson, hadde han ikke erobret et eneste dansk skip, men han fikk lurt danskene til å gi seg.
Lord Nelsons
brev til danskekongen:
"Lord Nelson has directions to spare Denmark, when no longer resisting, but if the firing is continued on the part of Denmark, Lord Nelson will be obliged to set on fire all the floating batteries he has taken, without having the power of saving the Brave Danes who have defended them.
Dated on board His Britannick Majesty's Ship Elephant
Copenhagen Roads April 2nd. 1801
Nelson & Bronte
Vice admiral under the Command of admiral Sir Hyde Parker"
BILDE
Nelsons brev til danskekongen
På norsk :
"Lord Nelson har ordre om å skåne Danmark, hvis det ikke lenger ytes motstand, men hvis skytingen fortsetter fra dansk side, vil Lord Nelson være nødt til å sette fyr på alle de flytende batterier han har erobret, uten at det står i hans makt å redde de tapre danskene som har forsvart dem.
Datert ombord i Hans Britiske Majestets Skip Elephant Københavns Red, 2. april 1801 Nelson & Bronte
Viseadmiral under admiral Sir Hyde Parkers kommando"
Nøytralitetsforbundet med Russland, Sverige og Preussen måtte nå oppgis, og dansk-norske skip skulle nå kunne kontrolleres av engelskmennene. Dessuten skulle engelske skip kunne bruke dansk-norske havner, og kjøpe forsyninger der. Til gjengjeld ble alle dansk-norske krigsfanger fri- gitt. England hadde trodd at Napoleon var i ferd med å vinne Danmark-Norge over på sin side, og dermed få tilgang til den dansk-norske flåten. I virkeligheten var det slik at Danmark- Norge var på gli over på engelsk side. Etter dette angrepet ble det heller til at Danmark-Norge nærmet seg den franske siden i konflikten. Kampene ble siden kalt "Slaget på Reden".
Som en kuriositet kan nevnes: Det berømte "mytteriet på Bounty" skjedde i 1789. Her ble kaptein William Bligh og 18 mann satt i en livbåt og sendt ut på det åpne havet. Etter en lang reise når de land, og kommer etter hvert til England. I mars 1801 får kaptein Bligh kommandoen på HMS Glat- ton, og er med i Nelsons skvadron under "Slaget på Reden", hvor han utmerker seg. Han ble senere guvernør i Australia.
Formålet med Englands angrep på Danmark var somtidligere nevnt å få Danmark-Norge til å forlate det væpnede nøytralitets- forbundet. Det greide de, men vi var fremdeles nøytrale i forhold til "Napoleonskrigene". Noen år senere utstedte Napoleon en deklarasjon om at alle handels og øvrige forbindelser med England skulle opphøre. England svarte med et forbud mot all skipstrafikk til og fra havner i Frankrike og havner i land som var allierte med Frankrike. Danmark-Norge ble regnet som alliert med Frankrike.
England fryktet at den dansk- norske flåten skulle falle i Napoleons hender, og planla derfor å tiltvinge seg flåten, om nødvendig med makt. Siden Napoleon på denne tiden hadde en stor hærstyrke av spanske,
hollandske og franske tropper liggende ved Hamburg, under ledelse av Jean Baptiste Bernadotte, var tiden knapp for engelskmennene.
Øjebliksbillede fra Slaget på Reden 2. april 1801, maleri av Neumann
Viseadmiral Horatio Nelson 1758-1805
I juli 1807 sendte så England en stor invasjonsstyrke til Danmark for å kreve å få utlevert den danske flåten. Det fikk de ikke uten videre, og i august landsatte de 20 – 30.000 mann syd for Helsingør. Disse omringet
København og besatte hele Sjælland. Både 1. og 2. september kom de med oppfordringer til danskene om å overgi seg og utlevere flåten. Danskene sa NEI. Deretter startet fire døgn med terrorbombing av København, med bomber og brannraketter, både fra landsiden og fra den engelske flåten. Den 6. september overga Københavns kommandant byen, og aksepterte vilkårene. 1600 mennesker var da omkommet i København på grunn av bombingen, 1000 ble såret og 300 hus helt ødelagt.
Engelskmennene brukte så en drøy måned på å utruste og gjøre i stand den dansk-norske flåten, og den 21. oktober 1807 seilte 16 linjeskip, 15 fregatter og korvetter, 14 mindre fartøyer samt 92 koffardiskip med materiell av sted til England under engelsk flagg. Et linjeskip var det største av krigs- skipene på den tiden. De kunne ha en besetning på opp til 900 mann og hadde minst 50 kanoner. Nå var vi blitt tvunget ut av nøytraliteten og over på Napoleons side. Sverige gikk derimot med på Englands side. Den blokaden England satte i gang av Norge, resulterte i stor nød i landet, og varte helt til freden kom i 1814.
Det var under denne blokadetiden at Terje Vigen rodde til Danmark for å hente korn. Her er et vers fra Terje Vigen:
"Så lakked og led det til krigens år i attenhundred og ni. Endu går sagn om de trængselskår, som folket da stedtes i. Engelske krydsere stængte hver havn, i landet var misvækst og nød, den fattige sulted, den rige led savn, to kraftige arme var ingen til gavn, for døren stod sot og død."
Tapet av flåten var en katastrofe, og det var verken tid, penger eller eiketrær nok til å bygge en ny flåte. 2000 eiketrær måtte til for å bygge et linjeskip. Derfor ble det satset på et stort antall små kanonbåter. Disse ble stasjonert rundt omkring i Danmark og Sør-Norge. Her lå de og lurte på engelske konvoier og drev geriljakrig mot disse. Samtidig ble også kaperfart (sjørøveri) tillatt, og mang en formue ble skapt langs sydkysten av Norge i de dager. Selv i våre dager kan vi finne vel- stående sørlendinger som har sin formue fra disse tider. Bare i Kristiansand ble det utrustet ca. 70 kaperfartøyer. Det anslås at ca. 450 utenlandske skip ble kapret
og ført til Norge, hvorav ca. 300 til Kristiansand.
Danmark startet en storstilt planting av eiketrær etter et regjeringsvedtak i 1807. Det ble plantet mer enn 90.000 trær, og i dag står disse eikeskogene klare til å brukes som materialer til nye linjeskip. ☺
Engelskmennene drar avgårde med den dansk-norske flåten, maleri av Christian Mølsted
Men ett skip i den dansk- norske flåten hadde engelskmennene ikke fått tak i, og det var linjeskipet "Prins Christian Frederik". Det hadde vært på tokt i Norge da engelskmennene røvet flåten i København. Ombord i "Prins
Christian Fredrik" var våre venner fra Moss. Sammen med Jens Olsen var også Lars Jensen, Jonas Jonassen og Christen Andersen. Dessuten var Jens Olsens fetter, Kjønnik Larsen fra "Larkullen"
med.
Om disse guttenes bravader i Napoleonskrigen kan vi lese om i neste nummer av Strandsitteren.
Kilder:
► Oddleif Lian: Norske prisonfanger 1807–1814
► Carl Roos:
Danske og norske krigsfanger i England 1807-14
► H.F. Kiær: Rulle over Prins Christian Frederiksbesætning 1808
► <www.digitalarkivet.uib.no>
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon. Del 3
av Eilert Hansen
Ordet "prison" forbindes idag bare med enoversettelse av det engelske ordet, og betyr fengsel. For 200 år siden var ikke det engelske språk så dagligdags her i landet som i dag, og ordet kom mer til å forbindes med det vi i krigene. Fra slagmarkene både til lands og til vanns tok de hjem tusenvis av krigsfanger. Det er beregnet at England tok ca. 200.000 fanger, de fleste franske.
På en og samme tid var imidlertid tallet aldri mindre enn 20.000 og aldri mer enn 70.000 fanger. For Danmark-Norge sin del ble de fleste tatt fra vanlige handels- fartøyer, men den største gruppen som ble tatt kom fra 'Prins Christian Fredrik' som vi hørte om i forrige nummer, nemlig ca. 370 mann. Totalt antall fanger fra Danmark-Norge var ca. 7000, men dette var aldri på en gang. Størst antall var det i 1809 med ca. 3550. Siden var fangetallet stadig synkende fram til 1814.
Terje Vigen var en som satt i "prisonen" fra 1809 til 1814.
Han sad i "prisonen" i lange år, der siges i fulde fem; hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår af drømmene om hans hjem. Noget han bar på, men gav ej besked, det var som hans eneste skat. Så kom attenhundred og fjorten med fred; de norske fanger, og Terje med, førtes hjem på en svensk fregat.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Matroser fra Moss sloss for Keiser Napoleon. Del 2
av Eilert Hansen
Napoleons eventyr i Europa hadde nå kommet dithen at han var i gang med å sende en armé på 32.000 mann, bestående av spanjoler, hollendere og franskmenn til Danmark. Disse var ledet av den berømte marskalk Jean Baptiste Bernadotte, prins av Ponte Corvo, senere kong Karl Johan av Sverige og Norge. Denne hæren skulle angripe Sverige for å få dem ut av forbundet med Englan, og for å hjelpe Danmark i å ta tilbake Jylland, Fyn og Langeland.
Neste skritt var å komme over Storebelt til Sjælland. Vi husker fra forrige artikkel at denne armeen var foranledningen til at England angrep København, og tok med seg flåten ("Flåteranet") på høsten 1807.
Vi har nå kommet til våren 1808 og linjeskipet "Prins Christian Fredrik" med våre venner fra Moss som matroser om bord, er på vei mot København etter en vinter i Norge. "Prins Christian Fredrik" var nå det eneste linjeskipet i restene av den tidligere store dansk-norske flåten. "Prins Christian Fredrik" hadde vært kadettskip i Nordsjøen våren og sommeren 1807. Fra 17. november til 25. desember hadde det vært på patruljeseilas i dansk- norske farvann. Matrosene fra Moss kom ombord i november, og hadde vært med på denne patruljeringen. I januar hadde de vært i Danmark og hentet bl.a. forsyninger til hæren i Norge. Dette vintertoktet rundt norske- kysten hadde vært hardt, og fikk konsekvenser for den videre seilasen til "Prins Christian Fredrik".
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Med et bankende hjerte for Moss
Av Elisabeth Vogt
Ivar Ernø er en blid og vennlig mann. Opptatt av å rose dem som fortjener det – og redd for å såre andre - og med et enormt engasjement til glede for byen og dens mossinger.
Han ønsker ikke å være uvenner med noen. Hvis det i kampens hete skulle falle noen uvennlige ord, er det viktig å skvære opp med en gang, mener Ivar Ernø. Å kaste bort tid med å dyrke uvennskap er ikke hans stil. Han har mer enn nok med å gjøre Moss til en enda bedre by å bo i.
Han har foreløpig levd i 91 utrolige aktive år. Og har fulgt både byens, landets og verdens rivende utvikling i det man tidligere kalte tre mannsaldere. I hans tid har det vært en verdenskrig, atombomber er oppfunnet og brukt. Plast har erstattet andre råvarer til det meste, biler og datamaskinen er blitt allemannseie. Moss utviklet seg som en industriby, men mye av industrien forsvant igjen. Han selv var industriens mann. Nå har han vært pensjonist i over 20 år, og kunne ha lent seg tilbake og tatt det med ro. Men det gjør han ikke, nei.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
ÀT LÒGUM SCAL LAND BYGGJAST...
Med lov skal landet bygges. . .
Av Bjarne Logstein
Frostatinget i Trøndelag var virksomt i cirka 1000 år, fra 5-600 tallet e. Kr. (Jernalderen) til ca. 1550. Selve tingstedet var ved den flotte Tinghaugen, som i dag ligger på Lògtún (Lovtunet) gårds grunn på Frosta.
Tinget var et såkalt allsherjar- ting (alle krigeres ting). Det ble holdt en gang i året, med start på Petersmesseaften, den 28. juni.
Tinget hadde både en lov- givende og dømmende funksjon. Det skulle gi lover for Trændalòg (Trøndernes lovområde), og det skulle avsi dommer i enkeltsaker. Det virket også som en slags høyesterett over de mer lokale tingene på Lade, Værnes, Haug, Mære, Alstadhaug og Sakshaug.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Militær aktivitet på Jeløy gjennom århundrene
Av Morten Edvardsen
Jeløy er kjent som den fredelige, frodige øya, med de fine gamle herregårdene, kulturland-skapet, badestrendene og de trivelige boligområdene. Men det har ikke alltid vært slik. Det er seks - i dag historiske - perioder, forhold og anlegg som skal løftes litt fram her; stasjonering av dragoner på 1700-1800-tallet, den optiske telegrafen, Orkerød skanse fra 1903-1905, feltartilleri på Reier, den tyske ”Atlanterhavsvollen” under okkupasjonen 1940-45, og marinens torpedostasjon på Tronvik.
Dragoner
Dette var hærens ”lette tropper” som kunne flytte seg raskt fra et sted til et annet. De var relativt lett bevæpnet, med karabiner, pistoler og sabler. De flyttet seg på hesteryggen, men kjempet - i motsetning til kavaleriet - helst tilfots, på bakken. Organisasjonsmessig var de gjerne (i Norge) tilknyttet kavaleriet. (Referanse 1)
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
MINNER OM EUGENE OLAUSSEN
av Arne Magnussen
Eugene Olaussen het han og ungkommunistavisen «Klassekampen» var hans organ. Som et stormvær kom han inn i vår bevegelse. Veltalende var han, begavet var han, noe av en gallisk ånd, han var av fransk avstamning.
På ytterste venstrefløy skilte han seg ut, ikke i begynnelsen, men efter hvert. De som for mange år siden hadde ansvaret for vår partiavis må komme inn i bildet i forbindelse med Eugene Olaussen, og det som senere hendte.
Den unge socialisten søkte redaksjonssekretærstillingen i «Smådemokraten». Han fikk den ikke, ikke på grunn av manglende kvalifikasjoner. Det var av andre grunner han ikke nådde opp. Han var radikal, for radikal, mente man. For den store offentlighet sto han fram som den store samfunnsstormeren, en pågående mann.
Når jeg i det følgende giver karakteristikk av Eugene Olaussen, blir den objektiv. Han raste mot meg i «Klassekampen». Jeg var ikke enig i hans politiske retningslinjer, og det var nok. Han mente at den som «ikke var med meg, han var imot mig». Det ble til personlige angrep. Jeg fikk mitt pass påskrevet, uopphørlig.
Jeg kjente ham fra han var liten gutt, og videre frem igjennom oppveksten. Han satt ofte på gatetrappen til Chrystiegården i Skoggaten, der han bodde. Olaussen hadde et voldsomt temperament. En dag jeg traff ham ved Moss kirke, ga han meg en kraftig ørefik, uten noen som helst foranledning fra min side. Jeg tenkte ofte på det siden, i den politiske hetskampanjen han drev, og hvor jeg var ett av hans «ofre», at ørefiken nesten var symbolsk.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Mitt møte med Ragnarok
Av Svein Åge Lauritzen
Året er 1958. Skoletrøtt og misunnelig på mine kompiser som forsvant ut på «bøljan blå» fikk jeg lov til å bruke konfirmasjonspengene på et kurs på skoleskipet Christian Radich. Uniformsplikt, messingpuss, erter, kjøtt og flesk til middag, hengekøye og et flott kamerat-skap. Men alt tar slutt. Ingen hyre å få og ordren fra mine foreldre var klar. Jeg startet min yrkeskarriere som visergutt hos en lokal elektroinstallatør. En hyggelig og inkluderende familiebedrift som hadde mange mossinger som kunder. En av disse var skipsmekler Hans S. Jacobsen i Storgata 4. Han tok i mot regningene fra visergutten med et smil og spurte om jeg drev med sport. Da jeg svarte roing, ble han oppglødd og ba meg fortsette med verdens fineste sport.
Hans S. Jacobsen kalte seg «Kjartan Kamban» når han skrev artikler.
Litteratur fra krigen
En av viserguttens oppgaver var å rydde på lageret. På en av hyllene lå det en bunke med små papirhefter med et tykt støvlag på. Jeg så navnet «Ragnarok» og løftet de fram, bladde raskt igjennom og skjønte at dette var litteratur fra før og under krigen. Redaktør var mannen fra Storgata, Hans S. Jacobsen. Jeg må innrømme at jeg smugleste, selv om jeg grøsset over noen av de mest rasistiske artiklene og navnet som jeg visste var det norrøne symbolet på verdens undergang.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
MORD OG HENRETTELSER I MOSS
av Ole Peder Kjeldstadli
Trodde du pinefulle henrettelser var forbeholdt regimer under fjerne himmelstrøk? Tenk om igjen. Også i Norge ble folk henrettet - ofte til offentlig underholdning. Torgrim Sørnes skriver i boka «Mørkets gjerninger» at i de 11 årene fra 1772 til 1783 ble 31 mennesker henrettet i Norge. To av henrettelsene fant sted i Moss. Etter dette kjenner vi til ytterligere 2 henrettelser i Moss, den siste fant sted i 1817.
Postraneren Brede Nord
Vi fortalte i Strandsitteren nummer 1 2014 om postraneren Brede Nord som ble halshugget og dertil ble lagt på steile og hjul. Skarpretter var Anton Lædel. Stedet har siden blitt hetende Retterstedet.
Christian IVs Norske Lov
Fram til Norge fikk ny kriminallov i 1842, gjaldt Christian IVs Norske Lov fra 1687. Den var ikke nådig. Loven erstattet Christian IVs Norske Lov fra 1604, som i det store og hele var basert på oversettelse av det norske middelalder-lovverket. Loven ble ikke erstattet før kriminalloven av 1842. Forbrytelser begått før kriminalloven tredde i kraft ble straffet etter Christian V’s lov. Loven beskriver 49 måter å henrette på.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
MORO – TIL TROSS FOR EN RØFF START
av Kirsten Wiik
Vårdagsmøtet i Moss Historielag ble holdt i Henrik Gerners gate 6. Den første tiden var preget av mye moro og spenning, men det var samtidig en ganske røff start med mye hardt arbeid.
Margaret Strand, Heidi Morrell Andersen, Arne Stylegar, Knut Thorvaldsen og Cathleen og Egil Jensen ble invitert til et møte på kafeen De Blå Bord i Gudegården. Vi følte oss glade og frie etter et heftig rabaldermøte i Moss Ættehistorielag noen uker tidligere. Og der, denne dagen i mars 2005, i en fullstappet kafé, bestemte vi oss for at Moss Historielag skulle se dagens lys. Noe av det vi gledet oss aller mest til var å lage vårt eget historielagsblad, et medlemsblad som skulle komme ut med tre nummer i året. For å få til det måtte rammene rundt rigges på plass. Det tok mye tid og krefter.
Vi måtte finne et godt og velklingende navn på medlemsbladet og hadde flere møter hvor vi drøf-tet forslag til navn, mens vi jobbet oss gjennom mossehistorien og artikler som skulle med i det første nummeret. Heidis forslag Strandsitteren ble valgt. Vi var enig om at det var et koselig navn med en interessant forankring i byens historie og Knut fulgte opp med en artikkel om nettopp strandsittere. Margaret redigerte og designet det første bladet og har siden fungert som bladets formgiver (lay-out), med noen unntak hvor Eilert Hansen tok over. Arbeidet med bladet tar mye tid og Margaret er den som skal ha all ære for at Strandsitteren er blitt slik den er med et godt design og en profil som har holdt seg relativt stabil i disse 10 første årene. Margaret har også ansvaret for den faste slektsgranskningspalten Slektstreet.
Morsomt og nyttig!
De første ordene i Strandsitteren lød: Moss Historielags profil er først og fremst gode åpne arrange-menter, og mange vil oppdage at tilbudene er interes-sante, morsomme og til stor nytte og glede. Moss har behov for et lag med bred satsing, og som til tider kan ha arrangementer som ikke bare er som forventet. Vi så for oss at vi skulle få til mye og det har vi sannelig også gjort. I de første numrene av Strandsitteren hadde vi en form hvor jeg som leder skrev i redak-tørspalten. Det var fordi vi ikke helt hadde funnet dagens form, noe som løste seg ved at vi fikk ”Aktuelt-sidene”, hvor det var mer naturlig at lederen skriver om medlemsnytt. Vi var ivrige, men måtte samtidig nøye veie det vi gjorde. Vi ønsket ikke å gjøre noe om igjen. Derfor jobbet vi også relativt langsiktig. Blant de saker som sto på sakskartet den første tiden kan nevnes: ”styret, medlemmer, møterom og -sted, vedtekter, medlemsblad, redaksjon, annonsører, medlemmer, turer, hjemmesider, kulturminnedag, kultur-minnedatabase og kulturminnevernplan.” Det ble mye og hardt arbeid på styremedlemmene, som dro til på alle fronter.
Vi fikk til avtale om møterom på Velferds-sentralen og Frivillighetsentralen, som det het da (nå Frivilligsentralen), og fikk etter hvert avtale om meget rimelig leie mot at vi også skrev litt om huset i Sykehusgata 10. Det ble for øvrig til boken ”Det gule huset ved kanalen”, fire år senere. Like sterkt som vi i starten ønsket oss et medlemsblad, ønsket vi oss et fast sted å være. Egne møterom har vært drøftet i alle disse årene og satsinger i forskjellige former har vært prøvd, ikke minst av trekløverledelsen med Arne Stylegar, Wenche Skageberg og Nils Bjørnebekk. Det er derfor meget gledelig at det nye styret nå har inngått avtale om leie av lokaler i Justus.
Guidede turer og medlemmer
Vi var tidlig ute i 2005 med å arrangere guidede turer hvor spesielt Egil Jensen var sentral. Turene var også et ledd i å verve nye medlemmer. Egil hadde ideer om elveturer, turer lagt opp rundt Mosseelva og Vansjø, men også på Jeløya og i Mosseskogen. På medlemsmøtene ”slo” vi medlemmer, som hadde fullført turene, til elvevandrere og elveriddere. Det ble det mye moro ut av.
Hele interimstyret jobbet for å få med flere medlemmer, noe som jo var en forutsetning for å drive et historielag og for å kunne gi ut bladet. De første årene holdt det seg stabilt pluss-minus 50 medlemmer, kanskje mest på minussiden, før det endelig begynte å gå jevnt og trutt oppover. Som leder hadde jeg en særs oppgave med promo-tering, en oppgave, som ikke alltid var like lett, men sammen med Arne, som var nestleder, fikk vi mye til. I neste nummer forteller jeg mer om den første tiden, blant annet om det første ordinære styret og samarbeidet med Moss kommune. Den første og eneste som kom fra kommunen var leder i Kultur-, miljø- og byutviklingsutvalget – Erik Roth Nilsen. Han overrasket oss positivt.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Moss – en stor innvandrerby
Av Ole Peder Kjeldstadli
Jeg hadde med meg to barnebarn til lekeparken på Kirketorget. Her var det et yrende liv av store og små, gutter og jenter av ulik etnisk herkomst. Alle lekte og koste seg.
Lekeparken på Kirketorget er en populær flerkulturell møteplass
Ulike befolkningsgrupper har satt sitt preg på Moss gjennom tidene. Veldig mange innvandrere kom for et par hundre år siden som arbeidssøkende fra våre nordiske naboland og Europa ellers, og for-tsatt er det innvandring derfra som dominerer, supplert med et mindre antall flyktninger.
I offentlig statistikk er innvandrere definert som personer som er født i utlandet av to utenlandsk-fødte foreldre (og fire utenlandskfødte beste foreldre) og som på et tidspunkt har innvandret til Norge. I debatten om innvandringspolitikken blandes iblant begrepene innvandrer, migrant, flyktning og asylsøker. Både flyktninger, asylsøkere og andre migranter er å regne som innvandrere dersom de flytter inn i landet.