- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
OM JØDER I MOSS
av Ole Peder Kjeldstadli
Merking av jødiske forretninger
Boka ”Jakten etter jødene på Agder” forteller at 17. mai 1940 – på selveste grunnlovsdagen – fikk mange mossinger seg en støkk i livet da de oppdaget at Harry Benkows tannlegekontor var utstyrt med store gule plakater, en davidstjerne og ordene ”Jüdischer Zahnarzt”.
Sjokket ble ikke mindre da de oppdaget at manufakturforretningen til Isak og Ida Ullmann også hadde fått en tilsvarende plakat med påskriften ”Jüdishes Geshäft”.
Merking av jødiske forretninger var noe som skjedde tidlig under den tyske okkupasjonen, men dette var ikke noe sentralt pålegg. Det kom som resultat av lokale tyske kommandørers behov for å understreke at den tyske antisemittiske politikken var innført i Norge. Det var ”enkeltaksjoner”, og det var politiet i Moss som hadde utført ordren.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
OM STEMMERETT, KVINNER OG SAMFUNNSENGASJEMENT
av Ole Peder Kjeldstadli
I 2013 er det hundre år siden kvinnene i Norge fikk alminnelig stemmerett. Men like- vel hadde ikke alle innbyggerne i Norge over en viss alder fått stemmerett. Først da første verdenskrig var slutt i 1919, fikk personer som gikk på forsorgen eller fattigkassa stemmerett, og man kan derfor med godt grunnlag si at dette er det reelle årstallet for allmenn stemmerett i Norge.
Kampen for kvinners stemmerett kom i gang parallelt med at stemmeretten for menn ble utvidet på slutten av 1800-tallet. På samme måte som for menn ble også stemmeretten for kvinner utvidet steg for steg. Kvinnestemme- rettens historie slik den formet seg innen Stortingets vegger, fyller mange hundre sider i Stortingstidende.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Inntrykk fra Orkerød barnehjem 1949 - 1956
Barnehjemmet Orkerød 1947 - 1955
Orkerød barnehjem på Jeløya var i drift som barnehjem for unger i alderen 7 – 14 år fra Oslo i perioden 1947 – 1955. Til enhver tid bodde det 30 gutter og 20 jenter på stedet. Guttene bodde i den store hvite bygningen ved inngangen til området, som vi kalte Guttehjemmet. Jentene bodde nede på det gule huset Hemsen, oppkalt etter grosserer og frimurer Conrad Hemsen fra Oslo. Hemsen har også fått oppkalt et lite boligkompleks på Bygdøy i Oslo etter seg. Han ga sikkert donasjoner til veldedige formål. På Bygdøy ga han åpenbart donasjoner til boliger for frimurere som av ulike årsaker ikke lenger maktet å bo i sine vanligvis store og velholdte hus.
En presentasjon hvor alle er anonymiseret
I denne presentasjonen vil jeg i hovedsak forholde meg til guttene, som jeg hadde mest kontakt med. Jeg vil omtale jentenes situasjon på en kortfattet måte. I presentasjonen vil alle få et fingert navn. Alle som jeg omtaler er nå enten ganske gamle, over 65 år og heller nærmere 70. Jeg vet ikke om de lever lenger, men uansett skal ikke identitet avsløres. Jeg har ikke laget noen systematisert oversikt over livet på Orkerød sett fra ungenes side.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Bente Jansen og Eilert Hansen
Knut Thorvaldsen og Eilert Hansen var på Moss by- og industrimuseum for et par år siden for å studere Moss Jernverks gamle lønningsprotokoller og dermed samle navnene på alle som arbeidet der mellom 1750 og 1861. I et par av protokollene lå det utklipp fra tyske aviser fra 1780 og 1795. Med god hjelp fra Bente Jansen har vi nå oversatt mesteparten av utklippene.
Gjennomgangen av lønningsprotokollene ga oss ca. 12-1300 navn på lønnsmottagere gjennom disse årene. Mens vi satt og leste og noterte, dukket det plutselig opp et avisutklipp, kanskje lagt inn som et bokmerke. Var det noen på Jernverket som kjøpte med seg aviser hjem fra salgstur til Hamburg? Utklippene var nemlig fra aviser i Hamburg og Altona. Altona er i dag en del av Hamburg. Den gang var Altona en dansk havneby, mens kongeriket Preussen regjerte i Hamburg. Altona ble prøyssisk i 1864. Siden dette er biter av avisa, får vi ikke med hele historiene.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Østkantfolk - tidlig bosetting på Krapfoss
av Jon Roth Nilsen
Allerede i midten av yngre stein- alder (4000 - 1800 f.kr.) bodde det folk på Krapfoss. Vansjø var saltvann før landhevinga og Østfoldraet demmet opp innsjøen og stengte havet ute. Vi vet ikke om Heller'n på Gjerrebogen var permanent bosetting, sommerboplass eller fangststasjon. Det vi vet er at steinalderfolket levde av jakt og fiske, noe dyrehold og litt åkerbruk med dyrking av hvete og bygg.
Heller'n er en kraftig overhengende bergkant som ga ly for vær og vind. Stedet ble første gang undersøkt i 1943 av arkeologen Erling Johansen. Han fant kvartsavslag, beinrester, muslingskjell og kokstein i et lag med fes, svart jord en meter under bakken. Kvartsavslag er spor etter produksjon av steinredskap og våpen, for eksempel pilspisser. Samlinger med beinrester av forskjellige dyr er avfall etter måltider. Kokstein er steiner som ble tatt fra bålet og lagt oppi vannkar for å varme opp vannet.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
På sporet av Scharre
av Kirsten Wiik
Skarmyra ble solgt i 1802 av kammerherre Bernt Anker, som eide den etter kammerraad Jens Gerner, med "Ladebygning og paaliggende Huse" til Peder Herfordt for 5000 rdlr. Men hvor kom navnet "Scharre" fra? I forrige nummer presenterte vi Skarmyra.
"Scarre er ingen ukjent mann i Moss" skriver Knut Thorvaldsen, som tok kontakt med meg etter artikkelen min om Skar- myra. Knut Thorvaldsen er matrikkel- gransker og med i Moss Historielags gruppe "Gårder på Jeløy". Reier gård er den første gården som de viser interesse for. De vil senere presentere gårdene i en artikkelserie her Strandsitteren. Etter Reier står Grimsrød, Ramberg, Torderød og Refsnes for tur.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Svein Åge Lauritzen
I tidligere tider het det at søndre Jeløy var preget av lystgårder med overflod av mat og materiell velstand, mens det helt nord på Jeløy var en kamp for å overleve. Det var tidlig kjørevei fram til Nes hvor det var skole, bondegårder, et antall boliger og hellebrudd. Nesveien fortsatte nordover fram til Singelbukta. Den siste delen mot Kullebund var ikke ferdig før i 1957. Strømmen til samme sted var på plass i 1953.
Les mer: Paalsbo - en arkitektonisk perle på Jeløys nordspis
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Geir Hansen
En mørk novemberkveld i 1919 var seilskipet Pallas på vei inn Oslofjorden fullastet med kull. Da det nærmet seg midnatt blåste det opp til full snøstorm. Sikten var lik null, og i firetiden på morgenen 18. november braste barken rett inn i fjæresteinene ved Stalsberget på Søndre Jeløy.
Dramatisk forlis utenfor Jeløy: Kapteinen beordret mannskapet i livbåten midt på natta.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Arild Johnsen
Parkteaterets historie begynte med planer om å bygge boliger/forretninger i en ny gård i Dronningensgate 25. Denne gården ble sammen med Parkgården (Dronningensgate 30) tvers over gaten bygget i den moderne funkisstilen og tegnet av arkitektbrødrene Leif og Ernst Torp fra Oslo. Mossearkitekten Fr. E. Thoring ble engasjert i planleggingen av Parkgården, som sto ferdig i 1934. Byggmester var Sigurd Peterson.
Dronningensgate 25 ble oppført av byggefirmaet AS Moss Byggeselskap og har form av en nesten kvadratisk kube med flatt tak. Det er mønstermurt rød tegl i brystningene på fasaden.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Stiftet i Moss med kontor i Sarpsborg
Av Oddvar Aasen
Pensjonistforbundet er en politisk organisasjon som har til formål å fremme medlemmenes interesser gjennom direkte kontakt med stortingsrepresentantene og partiene. I tillegg legger lokalforeningene vekt på sosiale og kulturelle tiltak for å skape trivsel og hygge for forbundets vel 270 000 medlemmer, derav 6500 fordelt på 26 foreninger i Østfold.
Det første styret i Pensjonistforbundet besto av foran fra venstre styremedlem Ivar Berg, formann Ludvig Hansen og viseformann Jack Johnsen. Bak kasserer Hans Slang og sekretær Karl Hansen. (Foto: Pensjonistforbundet)
Les mer: Pensjonistforbundet startet og dominert av østfoldinger
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
PERSILFABRIKKEN
av Kjell Henriksen
"Den nye vaskemetode med det selvvirkende vaskemiddel Persil forenkler vasken til det mindst mulige og sparer tid, arbeide og brændsel og skaaner tøiet. Tænk bare paa den gammeldagse vaskemetode, dens slit og stræv med sæpe, børste og vaskebræt og flere gangers koking! Den var opslitende for husmoren og ødelæggende for tøiet.
For at faa tøiet blændende hvitt og rent, behøver De nu bare at op- løse en pakke Persil i koldt vand, lægge vasketøiet i denne opløs-ning og koke det ett kvarter. Tøiet er da ferdig til at skylles. Vasken gaar som en lek, naar man bruker Persil. Pris for stor pakke 50 øre, min- dre pakke 35 øre. Faaes kun i originalpakker, aldrig i løs vekt." Annonser som ovenstående kunne forbrukerne finne hyppig i dags- og ukepresse i perioden 1920 til 1930, da firmaet Henkel & Cie. A. G., Düsseldorf, solgte sine produkter i Norge ved egne reis- ende. Fra 1924 opprettet den tyske bedriften et agentur i Oslo, som i 1930 gikk over til et aksjeselskap, A/S Henkel, med en aksjekapital på 50.000 kroner. Av denne aksje- kapitalen tilhørte 98% Henkel & Co. A/S i København, som igjen var et datterselskap av det tyske hovedselskapet. Firmaets produkter var Persil, Henko og Ata, samt et produkt for oppvask og rengjøring, IMI.
Persilfabrikken på Moss – hilsen fra bedriften i 194
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Lars G. Wessel Johnsen
Sjøhelten fra Den store nordiske krig 1709-1720, Peter Wessel Tordenskjold (1690-1720), gjorde seg bemerket i Dynekilen, i Marstrand og i Gøteborg og ble tildelt viseadmirals grad. Men hvilket forhold hadde han til Larkollen?
Larkollen ble på 1600- og 1700-tallet ansett som en viktig militær og sivil uthavn. Havnen bak øyene Kollen og Eldøya hadde en strategisk svært god beliggenhet. Fra Larkollen kunne man kontrollere skipstrafikken inn og ut av Christiania-fjorden. Det var kort sjøveis avstand, 20 nautiske mil, til Fredrikstad med festningen og orlogsstasjonen på Isegran og derfra til Fredriksten festning.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
PLASTBYEN MOSS – MINST 14 BEDRIFTER PÅ DET MESTE
Gunnar Laursen, pensjonert direktør i NHO Østfold, holdt i april 2015 et foredrag på onsdagsmøtet til Moss Historielag på Justus. I litt bearbeidet versjon gjengis her foredraget. Laursen var i 12 år leder av MG Plast på Kambo.
Utgangspunktet for industrien i Moss startet allerede i 1704 da Moss Jernværk ble etablert ved Mossefossen sammen med en rekke sagbruk. Den gang som i dag var det vannveiene som ga både kraft og energi og fungerte som samferdselsårer. Perioden fra 1700 og videre til 1980 var en fremgangstid for et mangfold av industrivirksomheter og deres underleverandører. Mosseregionen kan derfor med rette karakteriseres som Norges industrivugge, og det var ingen tilfeldighet at Moss fikk bystatus allerede i 1720. Nærheten til Christiania var viktig samtidig som tilgang til havet ga gode muligheter til handel utenfor Norges grenser.
Næringslivet blomstret
Vareproduksjon, handel og håndverk blomstret i Moss gjennom hele 1800-tallet. Omfanget av virksomheter medførte etableringen av Moss Handelsstands Forening i 1887 og Moss Hånd-verkerforening i 1849. Under Moss Handelsstands Forening utkrystalliserte det seg hurtig en egen industrigruppe som senere, den 19. april 1947, ble til en selvstendig forening, Moss Industriforening.
Etter siste verdenskrig var industrien i Mosse-regionen blitt så stor i omfang og mangfold både som arbeidsgiver og som samfunnsaktør, at det var nødvendig med en egen forening som kunne tale medlemmenes interesse og videreutvikle samfunnet i Moss og omegn. Moss Industri-forening ble viktig for politikerne med tanke på byutvikling, infrastruktur samt en rekke samfunns-messige nødvendigheter i en moderne by.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
PLEIERNE VED DET GAMLE SYKEHUSET
av Kirsten Wiik
Sykepleie er utfordrende i dag og må ha vært særdeles krevende i starten av 1900-tallet da hygieniske forhold oftere var et spørsmål om liv og død.
I 1913 fikk kvinnene stemmerett, og i Moss var det også året før året. Det var året før 100- årsfeiringen av Grunnloven og det var året før Moss fikk sitt nye sykehus i Vogts gate. Driften av det gamle sykehuset i Sykehusgata 10 ble opprettholdt etter åpningen av det nye sykehuset, først som smittelasarett og senere som sykehusets andre avdeling.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
POLITIKERE OM CHRISTIAN FREDERIK I 1969:
"Ikke noen særlig tilknytning til Moss."
av Oddvar Aasen
Statue av Kong Christian Frederik i Oslo, eller ikke? Dette har vært et hett tema i forbindelse med 200-årsjubileet i 2014. 17. mai 1814 ble Grunnloven underskrevet på Eidsvoll og båndene
med Danmark ble samtidig kuttet. I disse dramatiske begivenhetene spilte den danske prinsen Christian Frederik er viktig rolle som stattholder i Norge. Først innkalte han til Riksforsamlingen på Eidsvoll, og med hans mellomkomst unngikk Norge krig med Sverige. Løsningen ble Mossekonvensjonen av 14. august. Dette er egentlig skolelærdom for alle norske skolebarn, i alle fall de som fulgte med i historietimen. Christian Frederiks rolle har imidlertid vært omstridt. Opptrådte han ikke egentlig feigt sommeren 1814 da han framfor å gå i krig med svenskene, foretrakk forhandlingslinjen? At han senere var dansk konge i ni år uten på noe vis å skille seg ut i kongerekken, kan ha medført at hans innsats ble underfortalt av historikerne. På 1800-tallet skulle en konge fortsatt vinne i krig, ikke med ord og forhandlinger. Viktig er også at han klarte å samle folket slik at Norge gikk sterkere inn i unionen med Sverige.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Paul Norberg, redaktør i Strandsitteren
Det vakte oppsikt i hele landet da Drammen kommunestyre vedtok å kun ta i mot ukrainske flyktninger. Det skjedde i februar i år, og det var Drammen Frp som sto i spissen for å få gjennom dette vedtaket. Mange kommentatorer mente at dette grenset til rasisme, og statsminister Støre fastslo raskt at vedtaket var ulovlig. Han fikk medhold av Statsforvalteren i Oslo og Viken, som på den symboltunge dagen 9. april, publiserte sin beslutning om at vedtaket i Drammen om var i strid med diskrimineringsforbudet i Grunnloven.
I dette nummeret av Strandsitteren tar vi for oss innvandring og innflytting til Moss som eget tema. Våre artikkelforfattere skriver om den betydningen innflyttere har hatt for byen gjennom flere hundre år. Det er tankevekkende at den tidligere næringslivslederen Gunnar Laursen, som er æresmedlem i Moss Industri- og Næringsforening, forteller at Moss Glasværk tidlig hentet inn tyrkere og pakistanere for å kunne fylle opp alle arbeidsskiftene. Og da Moss kommune på 1970-tallet spurte: «Kan dere ta imot et par vietnamesiske båtflyktninger», svarte Laursen at «… vi kan iallfall ta 20, kanskje 30».
Det viser seg at svært mange av innvandrerne til Moss har vært til stor nytte for byen. Som en viktig industriby har det vært nødvendig å hente inn arbeidskraft. Noen ganger var det svenske innvandrere som dominerte. Andre ganger var det innflyttere fra Nord Norge, og fra 1960-tallet og framover var det innvandrere fra mange ulike land fra flere verdensdeler. Svært mange av dem kommer fra krigsherjede land, og en stor del flykter fra fattigdom og fornedrelse.
Ingen av partiene i Moss bystyre har gjort forsøk på å få gjennom vedtak av den typen Drammen kommunestyre gjennomførte. Heldigvis! Moss har en god tradisjon for å ta i mot innvandrere, og har et godt system for integrering.
I dag har de fleste innvandrerne blitt en del av lokalsamfunnet, men de holder også sammen i sine nasjonale foreninger og trossamfunn.
De siste årene har det årlig kommet rundt 40 flyktninger til Moss. I 2023 skjedde det en endring, da kom det 223 nye flyktninger, og i 2024 har kommunen påtatt seg å bosette enda 200 nye flyktninger. Krigen i Ukraina har fått tallene til å øke. I Moss får de bolig og opplæring i norsk og samfunnsfag. Barna får skolegang, og voksne mellom 18 og 55 år må gjennomgå et introduksjonsprogram for å komme inn i arbeidslivet.
Spørsmål om innvandring skaper alltid debatt, og både blant folk flest og blant de politiske partiene finnes det ulike oppfatninger. I et par av våre tema-artikler får vi et innblikk i hvordan det har vært å komme til Moss. Vi håper at artiklene vil gi nyttig informasjon, sett fra enkelte innvandreres synsvinkel.
Moss har en god tradisjon for å ta i mot innvandrere, og har et godt system for integrering, mener redaktør Paul Norberg.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Av Elisabeth Vogt
En hjemvendt amerikaner ble forskrekket da han kom hjem til Moss og fikk se hvor gammeldags alt var her i forhold til i «Junaiten». Han skriver et leserinnlegg i Moss Avis i 1894:
«Jeg har i de siste dagene hatt en del forretninger på Moss og truffet sammen med mange mennesker der. Jeg vil ikke nettopp si at alle forekom meg som smarte forretningsmenn etter amerikansk målestokk, men det var jo noen raske for- retningsmessige folk, bedre enn i andre norske småbyer. Kontoret og annet utstyr kunne også gåan. Men så kom jeg ned på postkontoret, det glemmer jeg aldri: Først ødela jeg min nye flosshatt - den hadde kostet meg 7 dollar i New York – fordi jeg måtte gå gjennom en våt klesvask som hang til tørk i gården like foran inngangen til postkontoret. Det er vel ingen sak for folk som er kjent der, jeg så dem krysse nokså galant mellom lakener og underbukser og kom igjennom uten havari. Men for meg som var vant til å gå «straight foreward» og var ukjent i farvannet, var det helt umulig å klare seg.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
av Arne Stylegar
Moss Historielag arrangerte i juni 2006 en tur på Jeløya for å registrere fornminner. På vår vandring la vi også veien ned til Rosnestangen for å se på restene etter sjøflyhavna som var i bruk i 1935 og i 1936.
Havna var etablert i den hensikt å ta i mot sjøflyet Havørn som skulle transportere post på strekningen Oslo — Moss — Arendal — Kristiansand — Stavanger — Haugesund — Bergen. I tillegg til å transportere post, tok flyet også om bord passasjerer. I årene 1935 og 1936 fraktet Havørn ca. 3000 passasjerer på strekningen, og av disse gikk vel 100 ombord i Moss.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Thon-gruppen skal rive den delen av Amfisenteret som eldre mossinger fortsatt kaller EPA og Domus. Forretningene skal vekk, og det er planlagt 230 boliger i dette sentrumsområdet. Da vil også det gamle Domustorvet, dagens parkeringsplass i sentrum, forsvinne.
Av Paul Norberg
Før Domus og EPA ble bygget, var det et torv der parkeringshuset og parkeringsplassen fortsatt er plassert. Dette ble bare kalt Nedre Torv.
Pølsespising
Selv har jeg noen vage minner fra Nedre Torv i Moss. Her var det vanligvis livlig torvhandel. Bøndene fra hele Mosseregionen kom for å selge sine gårdsprodukter, og det var et yrende torvliv. Nedre Torv var også en sentral plass for ulike arrangementer, og på 17. mai var det musikk, taler og leker for barn der. En av de mest populære lekene var pølsespising. Pølsene ble hengt opp i en tråd, såpass høyt at vi så vidt rakk opp til dem ved å stå på tå. Så var målet å spise hele pølsa raskest mulig. Det var ikke nødvendigvis en sunn lek, men den var morsom.
Jeg husker også at russepresidenten fikk holde sin 17. mai-tale på Nedre Torv. I 1962 var den senere Moss Avis-journalisten Finn Saugestad leder for rødrussen. Og han var nok den siste russepresidenten som talte på Nedre Torv. For i 1963 ble det bygget parkeringsplass over torvet i forbindelse med at de to store forretningsbyggene Domus og EPA ble oppført. I 1964 sto de flotte byggverkene ferdige, og de ble tildelt en pris for de fineste betongbyggene i landet.
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
Rå'stua
av Karin Behn Skjævestad
Det første rådhuset i Moss (også kalt rådstuebygningen, på folke- munne "Rå'stua") ble oppført på slutten av 1700-tallet. Denne store to- etasjes trebygningen ble brukt til mange formål. Lokalet til bytinget lå i første etasje, her var det også auksjonslokale, værelse for forlikskommisjonen, samt underfogdens leilighet. I annen etasje var det fem rom for arrestanter. Politistyrken i 1854 besto av en overbetjent, som også var underfogd, tre politibetjenter og seks vektere, samt to eldre bytjenere. Dette huset gikk med i den store bybrannen i 1858.
Kort tid etter ble det besluttet å oppføre et nytt rådhus på den gamle tomten. Murmester Martin Gundersen fikk i oppdrag å bygge det nye rådhuset, som skulle oppføres i rød murstein. Det samme materialet ble også brukt til å bygge opp igjen kirken og Herbergergården, som også ble flammenes rov. Senere kom flere bygninger til i rød murstein i det samme området, og vi fikk "Det røde kvartal".
Det nye rådhuset sto ferdig i 1862. Moss Sparebank bevilget 500 speciedaler til det nye rådhuset mot at banken fikk lokaler i bygningen. Politiet disponerte bare et par- tre rom, men det ble bygget fengsel i tilknytting til rådhuset. Rådhuset ble, som tidligere, benyttet av bystyret. Her var rettssal, dommerværelse, vitneværelse og leilighet for vaktmesteren. Underfogden hadde også leilighet i bygningen. I den bakenforliggende fengselsbygningen var det celler, arbeidsværelse, badeværelse og kontor for vaktmester.
Det ble produsert mye sprit i Moss på midten av 1800-tallet, drukkenskap er meget alminnelig, skriver Marcus Thrane i et referat fra et møte i Moss i 1850. Arrestasjoner for fyll og uorden var derfor det vanligste. Men det ble også begått en rekke andre lovbrudd: gateuorden, vold mot politiet, "skvulping" av stinkende gjødsel i gatene, barns skoleforsømmelse, løse griser i gaten ...
Fram til 1875 var byfogden også politimester i Moss. Men ved kgl. Resolusjon av 5. mai 1875 ble det opprettet et eget politimesterembete for byen. Politimesteren var også bestyrer av Moss Hjelpefengsel. Politistyrken besto da av en overbetjent, tre politibetjenter, seks konstabler samt politimesteren. Fredrik August Zahn Sandberg var den første politimesteren i Moss (1875-1881). Før politikammeret fikk sin første "Svarte Marja" måtte politiet dra arrestantene på kjelke om vinteren og på dragkjerre om sommeren. Og det var heller ikke lett å få arrestantene opp trappen til "rå'stua". Det ble jeg vitne til på 1950 tallet, da jeg en lørdag ettermiddag så to politibetjenter slepe en motvillig kvinne opp denne trappen. Det gjorde så sterkt inntrykk at jeg aldri har glemt det.
Etter hvert ble mangelen på plass mer og mer prekær. Møtene måtte holdes i gymnastikksalen eller annet egnet lokale, da bystyresalen var blitt for liten. Fengslet derimot, viste seg tilstrekkelig for behovet. Ved århundreskiftet 1899-1900 overtok politikammeret hele bygningen, og i 1910 ble det bygget en egen politiarrest i fengselet hvor drukkenskapsarrestanter og husville kunne settes inn.
Kilder: Moss Avis
J. R. Schreiner, Moss 1814-1914 Mossemagasinet
Den 19. februar 1940 ble det til Moss Bygningsråd anmeldt til utførelse et underjordisk kommandorom i armert betong i tilknytning til Moss Politikammer. Etter hvert som det sivile luftvern kom i funksjon med stab og utrykningsstyrker, ble dette rommet brukt som kommando- plass av staben. Inngangen til kommando- rommet var via en trapp fra entreen i politikammeret. Rommet var enkelt innredet, og et hånddrevet ventilasjons- aggregat skapte støy. Varslingstiden ble noe lang fordi varslingstelefonen var i politivakten, mens varslingsutløseren var i kommandorommet. Der satt staben med fagsjefer, politi, sambandspersonell og andre. I hektiske perioder var Orts- kommandant og representanter for kommunens politiske ledelse (N.S.) tilstede.
Skisse av kommandorommet.
Stasjoner for utrykningsmannskaper, som besto av førstehjelpere, sanitets- personell, brannmannskaper, gassrensere og hjelpepoliti ble etablert rundt i Moss. Det sivile luftverns styrker ble rekruttert fra Samorg., arbeidersaniteten, speider- bevegelsen, sanitetsforeningen og andre frivillige organisasjoner. Politimesteren var den formelle sjef for det sivile luftvern, og en polititjenestemann var sekretær ved siden av sin ordinære polititjeneste. Som daglig leder fungerte en tidligere offiser. Etter krigen ble rommet brukt til våpenlager. Det er i dag fylt igjen.
Kilder: Boken "Motstandskamp og dagligliv i Mosse-distriktet 1940-1945" og en artikkel av Gunnar H. Pettersen.