TÆRING
av Heidi Morrell Andersen

Da jeg var i begynnelsen av 20- årene flyttet jeg til Okinawa, en liten japansk øy i Kinahavet. På den amerikanske militærbasen ble vi vaksinert mot stivkrampe og sjekket for tuberkulose. Min pir- quet-prøve var svært positiv og hoven, og plutselig ble jeg advart mot det ene og det andre, stilt mange spørsmål om mulig tuberkulose i min familie og opplyst om medisiner som måtte tas de neste årene. Jeg måtte forklare meg lenge før legepersonalet forstod at de hadde oversett BCG-vaksinen på vaksinasjonskortet mitt. Som de sa: "Det er en vaksine som er van- lig for unge jenter i Europa og Asia, men ikke i USA".

Tuberkulose, også kalt tæring, var en sykdom som herjet i Norge helt frem til slutten av 1940-årene. Selv om vi i Norge blir vaksinert i dag, fortsetter sykdommen å ramme mennesker rundt om i verden og 3 millioner dør hvert år. Her i gamlelandet var tæring skyld i 7000 dødsfall årlig rundt det forrige århundreskiftet. Det gjorde at vi var et av de hardest rammede landene i Europa på den tiden. Jeg har selv flere nære slekt- ninger som døde pga. denne sykdommen også i min tid. Men jeg har lyst til å ta for meg hvordan det var for en familie i Kristiania bys arbeidsanstalt midt på 1800- tallet. Dette var en tid med hardt arbeid, store barnefamilier og mye sykdom. Her bodde mine tippoldeforeldre.

«Tyskerjente» forteller til Svein Åge Lauritzen om livet i Øst-Berlin etter krigen.

 
Janna var flere ganger på 1960-tallet tolk for grupper fra Skandinavia. På bildet oversetter hun for en norsk delegasjon. (Foto: Privat)

To bøker om Munch i Moss

Av Ove Fevåg

Ikke er jeg mossianer, ikke mossing - men innflytter i Moss på sjette året. Ingen bok har gitt meg så mange opplysninger, historiske bakgrunnskunnskaper og kulturell orientering om Moss som boken «Edvard Munch i Moss» skrevet av Hans-Martin Frydenberg Flaatten.

Sammen med «Fruktbar jord», av Frank Høifødt, en gjennomgang av Edvard Munchs kunstpro-duksjon i den perioden han bodde på Jeløy, utfyller de to bøkene hverandre på en fremragende måte. Mossianere, som formodes å kjenne lokalhistorien, vil ha stor glede av Høifødts bok. Vi andre, som ikke er vel bevandret i historien og de historiske forhold på Jeløy i starten på forrige århundre, om Grimsrød gård, Glassverket, Kubberød gård og gårdenes beboere, vil ha stor glede av å lese begge bøkene.

Det som fremfor alt preger Frydenberg Flaattens bok, er spennvidden, alle detaljene han har fått med, om Munchs hverdagsliv på Grimsrød. Munchs daglige spaserturer til Moss jernbanestasjon, innkjøp av dagens aviser, hans 53 nøkler i et knippe av hyssing, hans sparsomt utstyrte hjem, en seng, en stol, et bord, noe som krevde hotellopphold i Moss for internasjonalt tilreisende kjøpere, fremfor alt fra Tyskland. Resten av huset var fullt av kunst, ulike presser og annet utstyr til kunst-produksjon.

Av Per Vorum

Forventningene var store da vi en iskald vinterdag i 1979 flyttet til Moss. Vi kom til en passelig stor by med ”alle” tilbud. Flere butikker, fotballklubber, skoler og utesteder. Flotte turterreng både på Jeløya og i Mossemarka, samt skøyteis på Skarmyra. Og ikke minst, gå- og sykkelavstand til jernbanestasjonen, med direktetog til Oslo. Det siste var hovedårsaken til at vi ble mossinger.

 

Oslo Ø i gamle dager. (Foto: Erik Borgersen)

Av Oddvar Aasen
Tor Lauvstad, medlem av Moss Historielag, har lånt Strandsitteren dette bildet i forbindelse med møtet laget hadde om spritsmuglingen i mossedistriktet. Lauvstads bestefar, Johan L. Pedersen (nr. 3 fra venstre), var ansatt på tollstasjonen på Larkollen. Bildet er sannsynligvis tatt rett utenfor stasjonen en gang på 1930-tallet. Pedersen var utdannet styrmann og mesteparten av sitt voksne liv arbeidet han i Tollvesenet, blant annet i Iddefjorden, Engelsviken og Moss. Pedersen ble pensjonist i 1958, samtidig som tollstasjonen på Larkollen ble lagt ned. Den har senere vært feriehjem for ansatte i Tollvesenet.

TORDERØD GÅRD
Av Arnulf Johannessen

Torderød gård på Jeløy er byens og distriktets flotteste 1700-talls bygning. Huset og parken ble anlagt som lystgård for trelast- handler David Chrystie den eldre i årene 1758 - 60. Moss kommune har eid gården siden 1952. I mange år rådet forfallet på Torderød. Et konstruktivt samarbeid mellom Moss kommunale eiendomssel- skap og Torderød Gårds Venner har imidlertid ført til at gården i dag framstår som det praktfulle kulturminnet den er.

BAROKKANLEGGET PÅ TORDERØD GÅRD

av Arnulf Johannessen,Torderød Gårds Venner

Barokkdelen av Torderødparken ble ferdigstilt høsten 2007. For Torderøds Gårds Venner er et stort og viktig arbeid på Torderød kommet i mål. Torderødparken er mosse- regionens eneste rendyrkede barokkhage. Så stilren som Torderødparken nå er, har den ikke vært på minst 150 år. Parken er tilbakeført etter avdøde landskapsarkitekt Bjørg Alstads plan. Planen bygger i all vesentlighet på et kart fra 1836.

Torderødparken er det eldste eksisterende grøntanlegget i Moss. Parken og gården kan skrive sin historie tilbake til 1760, da kjøpmann David Chrystie d.e. bygde Torderød som lystgård. Torderød gård er et enestående minnesmerke over det plankepatrisiat som grunnla handels- og industribyen Moss. Gården er nært knyttet til virksomheten fra Mossefossens gullalder. Gjennom senere eiere, Einar Morterud og Mogens Oppegaard, har eiendommen også vært knyttet til M. Peterson & Søn og Moss Glasværk. I de snart 250 årene som har gått siden hovedbygningen ble reist, er den forbausende lite forandret og påbygget. Det flotte huset  fortjener tids- og stilriktige omgivelser og det har det omsider fått.

Moss kommune har eid Torderød gård siden 1952, over dobbelt så lenge som familiene  Morterud og Oppegaard til sammen. Meningen var at eiendommen skulle bli byens representasjonseiendom. Så langt, har det ikke gått slik. Torderød Gårds Venner ser likevel noen lyspunkter. Lørdag 15. september avduket Paul Arne Krogsvold et minnesmerke i Torderødparken. Minnesmerket er en obelisk i iddefjordsgranitt med relieffer som forestiller David Chrystie d.e. og hans oldebarn Elisa Chrystie, den første og siste eieren innen ætten Chrystie. Moss kommune har de siste årene blant annet brukt Torderød ved utdeling av kulturpriser. Dette er et skritt i riktig retning.

Moss kommune ved ordføreren har også sørget for å sikre seg et flott maleri av Torderød. Bildet er malt av Jacob Sømme i 1917. Det er meningen at bildet skal henge i "Havestuen" på Torderød. Glemmes skal heller ikke det faktum at det er Moss kommune selv som har utført mesteparten av tilbakeføringen av parken.

Torderød Gårds Venner mener at, har Moss kommune sagt A, bør man også si B. I klartekst betyr det at gården får stå mest mulig på stas. Den bør kun brukes som representasjon for Moss kommune og ved diverse kulturelle arrangementer. Torderød Gårds Venner er for eksempel postive til at Moss husflidslag har sine foreningslokaler på Torderød.

Det ville vært positivt hvis Moss Historielag også kunne ha sin base der. Forvaltningen av Torderød bør, etter Torderød Gårds Venners mening, skje i nært samarbeid med Østfoldmuseet. Torderød mangler parallell i mosseregionen. Gården er påvirket av stilartene rokokko, empire, klassisisme og barokk. Torderød gård er et fredet kulturminne og en del av vår nasjonale arv.

 

Torvgården Gudes gate. 2
av Karin Behn Skjævestad

Torvgården. Gudes gate 2. Byggår 1903. Arkitekt Oscar Dehkes.

Det har vært hevdet at det er Østfolds flotteste hus i jugendstil, eller art nouveau. Som det ligger i navnet skulle den nye stilarten frigjøre seg fra historismen og skape nye stiluttrykk basert på planterikets svungne linjer og være asymmetrisk avrundet og ny i form og uttrykk.

Men som vi ser, er det så mye igjen av historismen og også sveitserstilens kjennetegn, at huset kanskje heller skulle klassifiseres som sen historisme enn tidlig jugend. Ikke desto mindre er fasaden med alle sine motiver og alt sitt overskudd som kulminerer i hjørnetårn med spir, til å bli i godt humør av.

Av Elisabeth Vogt

I dag er det trafikkaos i Moss når Bastø-fergene tømmes for biler. Men det var nesten like farlig for hundre år siden, den gangen det bare var noen få biler i tillegg til hester og sykler. Dessuten ville busser i byen bare gjøre folk latere, mente politimesteren i 1925.

 

TROLOVELSE
av Heidi Morrell Andersen

"troeloved" = trolovet
(fra kirkebok skrevet med gotisk skrift)
Trolovelse – en forpliktelse

Før reformasjonen var tro- lovelsen et offentlig ekteskapsløfte og en erklæring om betingelsene rundt selve ekteskapet. I den første tiden var ikke kirken en del av prosedyren, men pga rettslig usikkerhet rundt 1537, fikk presten senere en viktig med- virkning.Den første norske lov om trolovelse kom ved Fredrik II i 1589. Den ga kirken full kontroll over ekteskapsordinanser og gikk ut på at trolovelsen bare kunne finne sted med en prest og fem flere lover angående forbud mot "leiermaal" selv om man var trolovet. Dette forbudet var lite populært og i kirkebøkene kan man lese at barn som ble født etter en trolovelse, men før ekteskap var inngått, allikevel var et "ekte barn". Jeg har sett i en kirkebok fra Rygge at en adelig frøken som fødte et barn, uten verken trolovelse eller ekte- mann, fikk et "ekte barn". Så det var forskjell på folk!

Slik ser ordet "cautionister" ut i en kirkebok med gotisk skrift.


Arnolfini og hans trolovede, av Jan van Eyck 1434 gende er et utdrag fra emnet "Om religion og gejstligheden": vitner tilstede. Den innebar også begrensninger for å holde tro- lovelsen innenfor parets eget sogn, hvis ikke måtte paret ha egne vitner med skussmål. Presten tok seg betalt for trolovelsessere- monien. Han snakket til paret om ekteskapets velsignelse og spurte dem ut angående deres ønske og ærlige hensikt med forbindelsen. Deretter tok de hverandre i hånden og trolovelsen var et faktum. På landet var det ikke uvanlig at et trolovet par flyttet sammen.

Av Arild Johnsen

FERGETRAFIKKEN OVER OSLOFJORDEN FRA HORTEN TIL TRONVIK.
Denne historien er lite kjent til tross for at den har hatt stor betydning for begge sider av fjorden. Det er derfor naturlig å se på den lange historien denne kryssingen har hatt og den samfunnsmessig betydning kryssingen har hatt i de 300 årene den fungerte fra 1582 til 1865. I 1865 ble fergeleiet flyttet fra Tronvik til Melløsbryggen i Moss og det ble satt inn 2 dampdrevne bastøferger. Dette startet en ny epoke i kryssingen av fjorden.

Historien 1582–1865
På halvøya som i dag heter Karljohansvern lå i store deler av middelalderen gården Horten som også hadde sitt fergeprivilegium. Det er vanskelig å si noe om når fergeforbindelsen mellom Horten og Tronvik ble opprettet. Trolig har forbindelsen vært der så lenge mennesker har ferdes over fjorden. Den første nedskrevne kilde om regulert fergeforbindelse finner vi i 1582. Det er biskop Jens Nilssøn som har beskrevet en av sine reiser. I et offisielt brev av 1712 om den viktige ferge fra Horten til Moss (Tronvigen) gir kong Fredrik den 4. lensmannen i Borre befaling om å bygge en større ferge, som kan føre over 16 hester og 50 mann. Denne fergen ble bygget allerede samme år.

Med hjelp av Lise Haugen Larsen har Oddvar Aasen funnet fram til følgende om junker-fabrikken på Kambo.
Av Oddvar Aasen

Ved å søke på bøker om Kambo dukket straks boka til Kambo Vel og Mosseskogen Vel, som ble gitt ut for seks-syv år siden, opp. Den heter rett og slett ”Mosseskogen – Kambo – fra Mossefossen til fylkesgrensa”. Der står det en del om Den norske Automobilfabrikk som i årene like før krigen satte sammen amerikanske biler som hadde kommet i kasser fra USA. Det førte til at Kambo ble kalt Norges Detroit, noe som også er tittelen på heftet fra 2008 som Ivar Erlend Stav og Torill Wyller laget i en skriftserie utgitt av Østfoldsmuseene. Det finnes også flere hefter som bilproduksjonen på Kambo, men de bringer ikke noe nytt i forhold til disse to bøkene.

Av Arild Austad

Høstegården på hjørnet av Kongens gate og Vogts gate ble revet i 1947. Mange husker ennå hvordan den store trebygningen så ut. Der bodde distriktslege Jacob Høst fra 1882 til han døde 1918. (Ude Jacob) Høst påtok seg mye mer enn bare å være lege. Han var en meget kjent person i sin tids Moss, og byens ledende familier vanket i huset. Blant gjestene var også Edvard Munch mens han residerte på Grimsrød gård.

Av Ole Peder Kjeldstadli

Lov om Sundhedscommissioner og om Foranstaltninger mod epidemiske, endemiske og smitsomme Sygdomme, forkortet Sunnhetsloven, var en norsk lov av 16. mai 1860. Sunnhetsloven var et ledd i de folkehelsereformer som fulgte den industrielle revolusjon og omformingen av Europa. Temmelig raskt etter at Sunnhetsloven var vedtatt, ble det i tråd med lovens bestemmelser og i likhet med de fleste norske byer, opprettet en sunnhetskommisjon i Moss. Sunnhetsloven var for sin tid en fremtidsrettet lov både med hensyn til tidsmessighet, ansvarsfordeling og organisering.

 

UNIONSOPPLØSNINGEN - EN STOR TID FOR NORGE
Tale holdt ved Orkerød skanse 7. juni 2005, av Per Edfeldt
I unionstiden med Sverige var Norge inne i en sterk utviklings- periode både politisk, økonomisk, sosialt og ikke minst kulturelt. Det er nok å nevne nasjonal- romantikken innen malerkunsten og navn som Bjørnson, Ibsen, Grieg og nasjonalhelten Fridtjof Nansen. På den økonomiske siden var sjøfarten i sterk vekst, og det var dette som gjorde at Norge trengte egne konsuler i utlandet som kunne konsentrere seg om norske saker. Stortinget hadde vedtatt konsulatlover både i 1892 og 1895, men måtte bøye av for Sverige, for Norge var alt for svakt militært til å kunne ta en kon- frontasjon med Sverige.

UNIONSOPPLØSNINGEN 1905

7. juni beslutter Stortinget at regjeringen skal utøve kongens myndighet
Norge ville ha sin selvstendighet fra Danmark i 1814, men ble i stedet tvunget inn i union med Sverige, som man hadde kjempet mot i så mange år. I Stortinget 7. juni 1905 leste statsminister Christian Michelsen erklæringen om regjeringens embedsnedleggelse. Bakgrunnen var konflikten om utenrikspolitikk og et eget norsk konsulatvesen. 23. mai 1905 førte det til at Lagtinget vedtok en lov om norske konsulater. Kong Oscar II nektet å sanksjonere, og Michelsens samlingsregjering søkte avskjed, som kongen nektet igjen å innvilge. På et tidspunkt vurderte også Oscar II statskupp. Stor- tinget konkluderte med at kongen ikke lenger fungerte som konge for Norge, og 7. juni besluttet derfor Stortinget at regjeringen skulle utøve kongens myndighet. Det var en beslutning om at unionen var oppløst.

Tekst: Elisabeth Vogt
Foto: Per Vorum

Stedet er det samme. Men Helgerødgata 2 er blitt til Glassverket 2, og den gamle Skomakergården er byttet ut med en fire etasjers boligblokk. Hver gang de nye beboerne går inn og ut av huset, blir de minnet om Skomakergården: Bilder fra Skomakergården er hengt opp på veggene i alle tre hovedinngangene.

 

Skomakergården slik den huskes.

Etterkommerne etter skomakerfamilien Christiansen savner den gamle skomakergården. De husker fortsatt lukten av skinn i skomakerverkstedet nederst i Helgerødgata. Her drev tre generasjoner Christiansen skomakerverksted og skobutikk i mer enn 100 år. Huset er for lengst revet, tross store protester fra mossinger.

Av Arild Johnsen

Det er vel kjent for en del av oss som har arbeidet med forskjønnelse av byen, at vi har hatt et legat som har finansiert et tyvetall gaver i en periode fra 1972 til 2015. Dette legatet ble stiftet etter skipsreder Biørn Biørnstad død i 1963 og heter: Biørn Biørstads Legat for Utsmykking av Moss By. Legatet og er fortsatt aktivt med Per Andreas Vogt som leder.

Hvem var skipsreder Biørn Biørnstad ?
Man kan ikke beskrive skipsrederens virke i Moss uten å komme inn på Bjørnstad familien og dere tiknytning til Alby gård. Fra 1900 kom Biørnstad familien inn i gårdshistoien og i 1943 overtok Biørn Biørnstad Alby. I 1953 ble rederikontorene flyttet til Moss. Det sies at hans hjertebarn ble Alby fremfor båtene. Det var Alby som kom han nærmest. Hans interesse også for byen kom til utrykk ved hans donasjon på kr. 400.000 til et kunstgalleri i Moss. Han drev Alby som et mønsterbruk helt fram til sin død.

Av Oddvar Aasen

Delikat og vakkert. Det er de to superlativene som fester seg når jeg blar i jubileumsskriftet til Moss Industri- og Næringsforening om årene 1947 – 2022.

Skriftet er utarbeidet av foreningens forrige leder, Widar Salbuvik. Han har tatt utgangspunkt i foreningens første protokoll. Sammen med en medarbeider i Blomquist Design har han laget en bok som bør ha interesse langt ut over foreningens medlemsbedrifter.

Vakker skjønnskrift
Utgangspunktet er stiftelsesprotokollen fra 19. april 1947. Den er skrevet med så vakker og tydelig skjønnskrift at ingen vil ha problemer med å lese den. Hele protokollen er fotografert og gjengitt i faksimile over 10 sider. Dette har jeg ikke sett noe annet sted før.

Gjennom sine 75 år tok foreningen opp en rekke spørsmål som var felles for bedriftene, om for eksempel hvordan behandle søknader fra lag og foreninger om økonomisk støtte. Mangelen på arbeidskraft, på grunn av bolignøden, var også et tema. Det gikk så langt at man frarådet etablering av flere bedrifter i byen da man allerede manglet folk!

Mossefirkortene
Mossefirkortene, som også ble spilt i statsminister Gerhardsens familie, og Refsnesfrisen er også behørig omtalt og illustrert.

Noe annet som interesserer med boka er alle bildene fra miljøer og bedrifter i Moss i etterkrigsårene. Her har Moss bibliotek og Moss by- og industrimuseum stilt opp. Alt med jubileumsskriftet er gjennomført på en profesjonell måte, og det gjør det til en glede å bla i og lese.

Dessverre har ikke skriftet fått den oppmerksomhet lokalt som det fortjener. Jeg kan ikke konkludere med annet enn at skriftet ”1947-2022 – et jubileumsskrift” gleder et hjerte hvor det trykte ord fortsatt har en sentral plass.


”1947-2022 – et jubilumskrift” er både et delikat og vakkert hefte, som gir et innblikk i Moss Industri- og Næringsforenings historie.

 
Mossefirkortene ble lansert 26. januar 1952, og ble blant annet spilt på familiehytta til tidligere statsminister Einar Gerhardsen.

 

 

VANDRING GJENNOM MOSS I 1762. (DEL I)
Av Knut Thorvaldsen

Om man tenker seg en reisen- de på veg gjennom Moss en som- merdag i 1762, hvordan så det ut i byen når en kom inn i byen sørfra?

Hovedveien til Christiania gikk for det meste på toppen av raet gjennom Østfold eller Smaalenene som det het den gang. Den første gården i det nåværende Moss var Øre som lå fint plassert på høyre- siden av hovedveien på toppen av raet med jordene ned mot Øre- bukta i Vansjø. Øre var den gang eid av Lauritz Lauritzen Hvidts enke Christina Helena Blascho- witch som var blitt enke for annen gang i 1759. Hun hadde før vært gift med forvalteren på Moss Jern- verk Hans Wichmann som døde på verket i 1751. Helena bodde ikke selv på Øre men nede i byen.

Øre var da en stor gård som eide Gjerrebougen med Krapfoss og Trolldalen. Øre var også byens første poststed fra ca. 1650 hvor postmester Ole (Oluf) Nielsen Riishaugen bodde. Han var jo som vi vet bror av Ludvig Holbergs far Christen Nielsen.