Strandsitteren artikler

My boss in Moss og Marshallhjelpen

«MY BOSS IN MOSS» og MARSHALLHJELPEN
av Oddvar Aasen

Marshallhjelpen fra USA var et økonomisk hjelpeprogram som skulle få Europa på fote igjen etter Den andre verdenskrig. Det var oppkalt etter utenriksminister George C. Marshall som i en tale i juni 1947 sa at det var nødvendig med hjelpetiltak for å få til den økonomiske gjenreisingen i Europa. Planen var også et ledd i å demme opp for kommunismens spredning. Den kalde krigen var i full gang og Stalin kontrollerte en rekke østeuropeiske land. Og kanskje mest: planen var et ledd i amerikanernes ønske om eksport av overskuddsprodukter, for eksempel tobakk.

I tillegg trappet amerikanerne opp innsatsen for å stimulere europeerne til produktivitetsforbedringer, i første omgang primært gjennom teknisk assistanse. Det gjorde de dels gjennom arbeid direkte på bedriftsplan, dels ved å invitere representanter for så vel bedriftsledere som fagforeninger på studie-turer til USA. Fra 1951-52 ble denne tilnærmingen formalisert i Norge gjennom en omfattende produktivitetssatsing med sterk vekt på samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

3 milliarder til Norge
Marshallhjelpen startet i 1948 og i alt ble det overført verdier for 12 milliarder dollar til 17 land. Av dette fikk Norge 3 milliarder kroner.

Man kan også se Marshallhjelpen som starten på Organisasjonen for europeisk økonomisk sam-arbeid (OECD). Noen historikere ser hjelpen som et ledd i å bygge ut det nordatlantiske forsvars-samarbeidet (NATO). Av begge grunner var hjelpeprogrammet omstridt i Norge.

I 1953 fikk George C. Marshall Nobels fredspris for forslaget om planen.

I Norge fordelte støtten seg slik:
40 prosent forbruksvarer som besto av mat, men også tobakk og sigaretter

6 prosent tekstiler

20 prosent energiprodukter som mineralolje og kull

15 prosent metaller

14 prosent kapitalvarer

Produktivitetsøkning ga byggeløyve og skattefritak
Førte Marshallhjelpen som Norge mottok mel-lom 1948 og 1952 indirekte til at vi her i Moss fikk flere byggetillatelser for boliger enn opprinnelig planlagt, og at arbeidere slapp skatt på overtids-jobbing? Og at åpningstidene i butikkene og på kommunale kontorer ble utvidet? Skal man tro Arne Magnussens memoarer, var det tilfelle. Og det er ingen grunn til å tvile på den tidligere råd-mannens husk da han på 60-tallet skrev ned sine minner fra at langt liv i offentlighetens tjeneste.

Hva var det egentlig med Moss og Marshall-hjelpen? Magnussen er innom temaet en rekke ganger i sine memoarer.

I en nesten poetisk og høystemt artikkel han kaller «Mosseindustrien i Marshallhjelpens regi. Et møte med USA», skriver han om første gang amerikanerne kom til Moss:

Det første møtets glede

As a man think, he is (W. Shakespeare)

Verdenskrigen, den andre var endt, landene i Europa, Norge blant dem, lå herjet av krig og okkupasjon.

Landene skulle gjenreises av De forente stater, som hadde gjort en stor, kanskje avgjørende, innsats i krigen. Også Norge fulgte utviklingen, etter krigens slutt.

USAs regjering ville hjelpe de krigsherjede nasjoner med gjenreisning.

Norske myndigheter fikk tilbud om Marshallhjelp.

Hjelpen, hjelpeprogrammet, hadde fått navn etter hovedmannen for aksjonen, utenriksminister, general Marshall.

I Norge ble industribyen Moss utsett som virkefelt for Marshallhjelpens representanter i Norge.

Norge og Holland ble regnet som en region, og utsendingene skulle alternere mellom Norge (Moss) og Holland, bl.a. Haag.

Så kom han en dag, den amerikanske regjerings spesielle utsending, Mr. E. Manthey, ledsaget av representanter for USAs ambassade i Oslo.

Det ble et møte preget av gjensidighet, forståelse og sympati.

Det første møtets glede!
Møte med USAs representanter.

Lederen, Mr. Manthey, hadde forlatt sin bedrift (10 000 arbeidere og funksjonærer) for en tid, for å etterkomme sin regjerings ønske om å utføre sær-oppdrag i Norge, nærmere bestemt Moss.

En av ambassadens representanter, Harald Meltzer, en usedvanlig sympatisk mann, skulle vise seg å bli til meget nytte i de kommende ukers arbeid i og for mosse-industrien.

Måtte produsere mer
Artikkelen viser at det var en meget stolt råd-mann som mottok Marshallhjelpens representanter. Formannskapet i byen hadde sagt ja til at Moss sto som vertskap for produktivitets-forbedringer amerikanerne mente var nødvendig i et land hvor levestandarden hadde sunket med 35 prosent i løpet av krigen. Nordmennene måtte lære seg å gjøre ting annerledes for å kunne produsere mer, og Moss var sammen med Oslo plukket ut som «case».

Men egentlig starter historien før. De politiske myndighetene i Norge var alvorlig bekymret for hvordan landet skulle komme på fote igjen i de vanskelige etterkrigsårene. Mangelen på valuta var stor, og en rekke varer måtte rasjoneres. Det gjaldt også råvarer vi hadde nok av, for eksempel trevirke. Eksportindustrien ble prioritert, og folk måtte stå i kø for å kjøpt materiale til bolig-bygging. «Å få byggetillatelse» var et kjent problem for mange familier.

I Moss kommune finnes det en egen arkivboks som heter Marshall-planen. Her kommer det fram at allerede i 1948 nedsatte man en komité for økt produktivitet. Rådmann Arne Magnussen ble for-mann. Med i komiteen var direktør Egil Arstad ved M. Peterson. Senere formann for Statens Produktivitetsråd. På slutten av 1950 ble det holdt et møte med Industriforeningen.

Skoft for innkjøp og kontorbesøk
Blant de temaene som ble tatt opp var skoft på bedriftene. Dette mente man hadde med åpnings-tidene i butikker og på kontorer å gjøre. Folk var borte fra jobben fordi de måtte handle og få utført kommunale tjenester. Dette løste man raskt med endrede åpningstider. Produksjonskapasiteten på fabrikkene var heller ikke utnyttet godt nok. Flere skift var en mulig løsning, blant annet «husmor-skift» på Helly Hansen, det vil si at man kunne tilby hjemmeværende kvinner kveldsarbeid når mennene var hjemme.

Av arkivmaterialet går det fram at Magnussen korresponderte med sentrale myndigheter og ikke-myndigheter om utfordringene. Blant annet hadde han kontakt med Arbeiderpartiets legendariske sekretær Haakon Lie. Med Lie og statsminister Gerhardsen diskuterte Magnussen hvilken «premiering» arbeidere som deltok i prosjektet skulle få.

Rett fra nattskiftet
Så kom amerikanerne inn i bildet. De kunne dette med effektiv produksjon, og Mr. Manthey og hans delegasjon dukket opp i Moss.

Arne Magnussen måtte som leder av den lokale komiteen legge opp til besøk på byens mange industribedrifter. I sine memoarer nevner han M. Peterson & Søn, Rosenvinge, Moss Glasverk, Foblikk, Sportsindustri, Aug. P. Horn, Helly Hansen, Aktiemøllene og skofabrikken Mascot.

Man startet på M. Peterson & Søn og Konven-sjonsgården ble stilt til rådighet for det første møtet. Amerikanerne insisterte på at tillitsmennene skulle være med på de orienterende møtene, så Walter Henriksen, forforeningsformannen, deltok.

Så ble holdt fire møter for arbeiderne, uten amerikanerne. Magnussen ble imponert over de som gikk rett fra nattskiftet. Det ble lagt fram planer om økt produksjon, tall og kalkyler. Mot seks stemmer gikk arbeiderne inn for å øke produksjon etter de foreliggende planer. Et konkret resultat var at Norsk Hydro fikk mer emballasje som skulle brukes til å sende gjødningsstoffer til Danmark.

«Premien» var byggeløyve og skattelette
Arne Magnussen kunne, etter å ha konferert med den aktuelle statsråd, love at en ekstra bygge-kvote skulle komme arbeiderne i Moss som deltok i produksjonsøkningen, til gode. Og de skulle ikke betale skatt på overtidsarbeidet!

– Det siste må dere ordne på det lokale plan, sa statsminister Gerhardsen da Magnussen lanserte ideen. Nå var det ikke anledning til å ettergi skatt en bloc. Det måtte skje på individuell basis. Det ordnet man slik at bedriftskontorene skrev søknadene og arbeiderne underskrev. I skatte-komiteen og formannskapet gikk det glatt igjennom. Slik kan det gjøres på det lokale plan, skriver Magnussen.

Så forteller han om hvem Mr. Manthey er. Han hadde 10 000 arbeidere hjemme i USA. Han var leder av Marshallhjelpens delegasjon til Neder-land og Norge. Consul H. B. Peterson gjorde sterkest inntrykk på amerikaneren av de industri-lederne han møtte i Moss. «Consul Peterson is a man of first class», sa han.

«My boss in Moss»
Mr. Manthey og Arne Magnussen synes å ha blitt meget gode venner. «My boss in Moss», kalte Mr. Manthey etter hvert sin nye venn. Manthey var en stor røslig mann, åpen og interessert i alt han hørte og så. Så interessert var han at han på flere bedrifter ba om å få styre maskinene. På Sports-industri i Kongens gate ser Manthey på produksjonen og spør om å få forsøke seg. Hans konklusjon er: − Der dere tar 5-6 omdreininger ved maskinen bruker vi i USA 4-5. Det er forskjellen. Eller han forskrekkes av at han i skofabrikken Mascot ser en ny maskin i kjelleren, som ikke er tatt i bruk på grunn av plassmangel. Han ber Magnussen ta en utvidelse opp med eieren av nabotomta, og det måtte ikke stå på penger.

Under en hyggelig kveldssamtale med Manthey tok Magnussen fram et nøkkelknippe og viste ham en såkalt sjefsnøkkel. Manthey smilte: Det er slike vi laget i min fabrikk i USA, og neste dag besøkte delegasjonen Rosenvinges fabrikk. Mr. Manthey var i fyr og flamme. Overalt og allesteds var han i fabrikken. Han ga råd og foreslo endringer. Han skulle komme tilbake en måned senere. Han sa til Magnussen: «Den fabrikken, my boss in Moss, må De stelle godt med. Den har en stor fremtid foran seg...» Så dro Manthey til Nederland. Da Manthey kom tilbake en måned senere var hans forslag tatt til følge.

Ny spisesal til flinke arbeidere
Produksjonskampanjen forutsatte at man hadde arbeiderne med på laget.

Fobrikk (senere Noblikk) ville gjerne ha besøk, men Mr. Manthey ville først og fremst snakke med fagforeningsformannen. Den siste ble via tolk fra ambassaden spurt om trivselen på arbeidsplassen og om han hadde noen ønskemål. Alle avdelinger ble gått igjennom, maskineriet besiktiget og notater ble gjort. Forutsetningen for at Marshallhjelpen skulle bistå var at det ble sendt rapport til sentralledelsen i Washington. Klokken 12 stoppet produksjon på Foblikk og alle ansatte møtte i spisesalen på et møte. Enstemmig støttet de ansatte et opplegg som skulle øke produksjonen.

Møtet førte også til at Foblikk fikk bygge-tillatelse til ny spisesal, for den gamle kalte Magnussen i sin artikkel for fryktelig. Magnussen dro ens ærend til Oslo og snakket med de rette statsrådene. Trygve Lie støttet byggetillatelse ved å minne om mossearbeidernes store innsats for produktivitetskampanjen.

Magnussen kunne bli forundret over Mr. Manthey. En gang han møtte amerikanerne på stasjonen hadde han i sitt følge en forsoffen fyr som hadde sett bedre dager. – I Amerika tar vi oss av slike, forklarte Manthey. Amerikaneren hadde observert ham utenfor Teaterkafeen, og bedt ham inn. Etter besøk på Peterson ble uteliggeren fraktet tilbake til Oslo i firmaets bil!

Ikke æresborger
Opplegget i Moss var så vellykket i amerikanernes øyne at de foreslo at Magnussen skulle reise landet rundt for å markedsføre produktivitetskampanjen med Moss som eksempel. Men saken møtte motstand fra hva Magnussen kaller «meget fremtredende hold», noe som forbauset marshall-delegasjonen. Men Magnussen skriver at det ble en landsturné senere. Dette har jeg ikke klart å finne mer ut av, men mye tyder på at ledere i næringslivet syntes at opplegget om produktivitetskampanjer luktet av plan-økonomi, og dette «sosialistiske» ordet skydde de.

Prosjektet ble avsluttet ved at det kom representanter for ambassaden til byen med takk. Blant annet kom det en forespørsel om ikke mr. E. Manthey burde bli æresborger av Moss for sitt arbeid for byen. Magnussen måtte litt beskjemmet innrømme at en slik ordning hadde man ikke i Norge.

Og det ble med det!

Kilder:
o Aschehougs og Gyldendals STORE NORSKE leksikon
o Wikipedia.org
o Arne Magnussens memoarer «Livet jeg levde»
o Helge Pharo: «Norge og Marshallplanen»
o Arkivmappe i Moss kommune

Bilder:
Fra Helge Pharos bok ”Norge og Marshall-planen»
1. Marshall mottar Fredsprisen av Kong Haakon i 1953
2. Traktorer til landbruket var en del av Marshallhjelpen
Evt. andre bilder fra boka.

Fra Wikipedia:
Europakart over land som mottok Marshallhjelpen
Plakat med flaggene til landene som mottok hjelp

Liten betydning for mosseindustrien?
I hvilken grad fikk Marshallhjelpen betydning for mosseindustrien bortsett fra at rådmann Arne Magnussen mottok delegasjoner av amerikanere som han viste rundt på de store bedriftene, og som ble avsluttet med en bedre middag hos bedriftseieren?

Egentlig få, hvis vi skal tolke protokollene til Moss Industriforening og bedriftenes offisielle historie. Fagforeningenes historier omtaler heller ikke hjelpen. «Sentralkomiteen for økt arbeids-effektivitet» eller «Komiteen for økt produksjon» som den het senere, er nevnt i referatene til industriforeningen, men det henvises ikke i den forbindelse til Marshallhjelpen. Bare en gang finner vi ordet nevnt i styre- og årsmøte-protokollene, og det er i forbindelse med visningen av en film om produktivitet. Foreningen og rådmann Magnussen er ikke enig om hvem som skal stå som arrangør av filmframvisningen, foreningen eller komiteen.

Framvisning av produktivitetsfilmer som man kunne låne på sentralt hold, var man i Industri-foreningen mest engasjert i. Allerede høsten 1948 var det et tema. Skulle man velge Tivoli eller Park-teateret med foredrag? Bedriftene skulle også kunne vise filmer på arbeidsplassene, og det forelå senere forslag om å kjøpe en filmframviser. En kveld i januar 1949 ble det avviklet fire forestillinger i Tivoli, men oppslutningen var ikke god. Bare 205 overvar begivenheten, men man konkurrerte med dårlig vær og at stortings-representant Nils Hønsvald holdt foredrag i byen samme kveld. Forsinkelser i arbeidsprosessen, var tema for filmen.

Denne våren var industriforeningen i Moss opptatt av skoft, og at det var vanskelig å skaffe nok arbeidskraft. Så vanskelig var det at da kommunen forespurte om det kunne være greit med en ny bedrift i byen som sysselsatte kvinner, svarte foreningen at det kunne man ikke anbefale. Boligmangelen var så prekær at det var meget vanskelig å få folk til å flytte til Moss! Kampen om arbeidskraften var så stor at det nærmest ble sagt fy til bedrifter som søkte etter fagarbeidere. Da Rygge militære flyplass skulle bygges ut få år senere, fokuserte foreningen på hva det ville føre til for arbeidslivet i distriktet. Foreningen diskuterte også opprettelse av et platearkiv slik at medlems-bedriftene kunne gi sine ansatte musikk til arbeidet.

På slutten av 1950 kom produksjonsutvalget i gang som et samarbeidsprosjekt mellom kommunen, industriforeningen og fagforening-ene. Styret hadde tre representanter fra hver av partene. En rekke møter ble holdt, ofte på rådmann Magnussens kontor. Et av temaene som dukket opp var et krav om at det bare var arbeiderne som var med på å øke produksjonen som skulle få delta i trekningen om å få tildelt bolig. Det skulle ikke gjelde formenn og funksjonærer, mente man på fagforeningshold. Dette var styret i Industri-foreningen sterkt uenig i.

Det som – naturlig nok – opptar medlemmene av Moss Industriforening mest i disse årene, er hvordan statlige myndigheter legger til rette for næringsvirksomhet. Rasjonering og prislovene går igjen som tema på møtene.

I januar 1952 spør rådmann Magnussen om bedriftene kan være interessert i å få besøk av rasjonaliseringseksperter, men svaret var at det har mossebedriftene hatt lenge. Like fullt lanseres ideen om tidsstudier på bedriftene året etter. Dette var også en idé fra USA, og i industriforeningen ble det holdt et stort møte om saken. På arbeids-takerhold ble ideen møtt med adskillig skepsis.

Det er mulig avisene i Moss har mer utfyllende opplysninger om hvordan Marshallhjelpen slo ut i Moss, men i historiene til de bedriftene som man skulle tro var mest berørt, er det lite å hente.

Kilder:

o Protokoller og utklippsbok i Moss Industriforening
o Bedriftshistorier og fagforeningshistorier

• Forrige
• Neste