Strandsitteren artikler

Skolesjef og sykehusdirektør gir ”lekser” i lesesirkel

Av Oddvar Aasen og Per Vorum (foto)

Selv om jeg aldri har vært flink til å gå turer, er aktivitet viktig. Et godt helsevesen og en ektefelle som passer på at du kommer til lege, gjør at du kan leve lenge. Dette er oppskriften 93-åringen Kaare Nordengen har på et langt liv. Riktignok har han pacemaker, men det forhindrer han ikke å ha et godt liv. Selv etter at ektefellen, Berit, døde for fem år siden. Men under koronaen har det blitt litt ensomt, men det tar vel snart slutt, håper han.

Nordengen har i noen år nå ledet en lesesirkel via Eldreakademiet i Moss. Før koronaen slo til møttes gruppen på åtte medlemmer, derav syv i 90-årene, til jevnlige møter for å diskutere temaer knyttet til historie. Med utgangspunkt i en lekse fra en utvalgt bok, blir innholdet supplert med medlemmenes kunn-
skap og stoff fra andre kilder. De siste bøkene har vært Torbjørn Færøviks ”Silkeveien” og Erika Fatlands ”Grensen”, en reise rundt Russland. Nord- engen har også ledet temagrupper i Frimurerlosjen.

Startet i Berlevåg
Sitt yrkesliv kan Nordengen dele i to. Halvparten tilbrakte han i skolen og halv- parten i helsevesenet. Han startet som lærer og skoleinspektør i Berlevåg og sluttet som direktør i helsevesenet i Østfold. I Berlevåg på 1950-tallet opplevde han gjenreisingen av et samfunn totalt ødelagt under krigen, og han deltok i diskusjonen om 9-årig skolegang for alle. Som sparringspartner hadde han mossingen Arthur Gjermundsen, som da var skoledirektør i Finnmark. Tiden var ikke moden, men den kom senere da Nordengen var rektor på Ekholt skole. Rygge var tidlig ute med nyordningen, allerede i 1964, og Ekholt ble etter hvert en skole som ble vist fram til gjester fra nær og fjern. Etter hvert fikk Nordengen stillingen som skolesjef i Rygge.

Tyskerne kom til Våk
Kaare Nordengen er av solid Våler-slekt. Faren var gårdsbetjent på Våk skolehjem, senere omdøpt til Varna skole, og sammen med fem søsken vokste han opp i nærheten. Søskenflokken hadde liten kontakt med guttene på skolehjemmet, som gikk på sin egen skole eller arbeidet på jordene. Et minne har han imidlertid. Det var like etter at tyskerne hadde besatt Moss i april 1940. Administrasjonen i Moss kommune og Østfold fylke tok tilflukt på Våk skolehjem, men etter en tid kom en tysk bilkolonne til gårds tauende på en mitraljøse, eller kanon som ungene kalte den. Fra en fjellknaus i nærheten bivånet Kaare det hele. Panikk oppsto, og mange av skoleguttene på Våk rømte til skogs. Senere ble rådmann Magnussen, ordfører Gjerseth og fylkesmann Einar A. Johannessen ført tilbake til byen bakpå et lasteplan. Det var da ryktet mellom skravlekjerringene i Moss gikk på at ”Nå skal tyskrane skyte Magnussen med kannon”.

De fire gjenlevende Nordengen-søskene med bysten av bror Albert som ble ordfører i Oslo. Fra venstre: Einar, Ellen Anstensen, Albert (på sokkel), Grethe Johansen og Kaare. Innfelt Gjørand Strømnæss som døde i 1960. (Foto: Privat)

Handelsbetjent med postkontor
Etter folkeskolen gikk Kåre på fortsettelseskole før han gikk jobb som betjent hos kjøpmann Syverød i Våler. Der var det også et travelt postkontor med tre postbud. Kjøpmannen var så fornøyd med unge Nordengen at han antydet at han kunne hjelpe han til å få sin egen forretning. Men slik gikk det ikke. I stedet ble det ett-årig realskolekurs på kveldstid i Fredrikstad det siste krigsåret, der han også bodde på grunn av reiserestriksjonene. Streng rasjonering gjorde ikke matstellet enkelt for en ungdom som skulle bo for seg selv, men Kaare var så ung at han i alle fall kunne hente en kvart liter skummet melk i butikken to ganger i uken. Medbragte poteter fra Våler kom også godt med. Etter å ha gått opp til eksamen i alle fag som privatist, begynte han på gymnasiet i Moss. Der var han russeformann i 1948.

Tysklandsbrigaden
I årene etter krigen var Norge en del av okkupasjonsmaktene i Tyskland, og store deler av hvert årskull soldater havnet der. Kaare kom til Rendsburg like sør for den danske grense. Sporene etter krigen var mange, men forholdet til tyskerne var stort sett uproblematisk. ”Fienden” var ikke lenger tyskerne, men russerne, på grunn av Berlin-blokaden og opptrappingen av Den kalde krigen.

HVPU-reformen
Datteren Gry, som ble født i 1967 var sterkt funksjonshemmet, og det gjorde at Nordengen ble opptatt av hvilke tilbud denne gruppen hadde. Han ble etter hvert direktør først for Helsevern for psykisk funksjonshemmede i Østfold, deriblant sentralinstitusjonen Østerbo utenfor Halden som på det meste hadde 160 beboere.

Både i aviser og fagmiljøer ble det på 1960-tallet stilt kritiske spørsmål rundt behandlingen av psykisk utviklingshemmede i institusjonene. Reformen som fulgte bygde på Lossius-utvalgets utredning fra 1973. Siden Lossius var fylkespsykiater og overlege for HVPU her i fylket, var manges øyne rettet mot gjennomføringen av reformen i Østfold. Som direktør for HVPU var Nordengen delaktig i reformprosessen i 5 år. I 1995 ble den gjennomført, HVPU ble nedlagt, og omsorgen for psykisk utviklingshemmede ble overført fra fylkeskommunen til kommunene.

Sykehusstrid
Fra 1981 var Nordengen direktør for Sarpsborg helse- og sosialdistrikt, som i tillegg til Sarpsborg sykehus også omfattet sykehjemmene og andre fylkeskommunale institusjoner. I Sarpsborg opp- levde han sykehusstriden i Østfold på nært hold. Alle byene kjempet for å beholde sitt lokalsykehus, og det ble et varig minne å se folkemengden som samlet seg utenfor Folkets Hus i byen mens fylkestinget debatterte sykehusspørsmålet. Med jevne mellomrom kom RV-representanten Jon Michelet ut på balkongen og fortalte hva som foregikk innenfor. Det hele endte senere som kjent med et nytt sentralsykehus på Kalnes.

Og det var nok riktig, for utviklingen i helsesektoren tilsa større enheter der det var geografisk mulig. Moss kom heldig ut med planlagt og omfattende poliklinisk og inneliggende virksomhet, en god erstatning for det gamle lokalsykehuset selv om akuttberedskapen er flyttet til Kalnes, avslutter den spreke 93-åringen. 

• Forrige
• Neste