Strandsitteren artikler

Mossingen som ble viklet inn i USA sin største kriminalsak

Mossingen som ble viklet inn i USAs største kriminalsak.
Av Sven Petter Myhr Næss

Århundrets forbrytelse
I Amerika ble det raskt utropt til "Århundrets forbrytelse", en betegnelse som ble stående ut det 20. århundre. Kvelden den 1. mars 1932, ble 20 måneder gamle Charles Lindbergh junior, sønn av den verdensberømte flyveren Charles A. Lindbergh, kidnappet fra familiens hjem i landsbyen Hopewell, New Jersey.

Et mediesirkus som savnet sidestykke fulgte, mens hele nasjonen holdt pusten i påvente av nyheter om den lille gutten. Et brev med krav om løsepenger var blitt funnet etterlatt på barnerommet, og politienheter fra to stater, samt FBI, jobbet med etterforskningen – samtidig som Lindbergh og hans rådgivere forberedte seg på å forhandle med kidnapperne. Noe som skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort, ettersom det stadig meldte seg "mellommenn" som kunne snakke for kidnappernes vegne. Lindbergh gikk til og med så langt at han rådførte seg med en av tidenes mest beryktede gangstere, Al Capone.

Midt oppi dramatikken og stormen som preget den tidlige etterforskningen, befant det seg en sjømann fra Moss.

Henry "Red" Johnson

Fin Henrik Johansen ble født på Jeløya i 1905, sønn av fiskeren Henrik Johansen, og en av ti søsken. Han dro selv til sjøs i ung alder, og fikk jobb som brannmann på frakteskipet SS Topdalsfjord. Han var på dette skipet i to perioder, og i første periode gjorde han 15-16 turer til USA med skipet. Etter et 9 måneder langt avbrekk, ble han med ut på skipet igjen i 1926. Denne gangen var han med på fire turer til New York. Den siste var i mars 1927. Da skipet la inn til kai i Brooklyn denne gangen, forlot han skipet uten å vende tilbake.

Fra før av hadde Fin Henrik to brødre i landet; Fred (Erling Frederik), som bodde i Brooklyn, og John (Arne Johan) som bodde i Hartford, Connecticut. Han hadde også to onkler her, Arthur og Otto. Han bodde først hos sin bror Fred i Brooklyn, og fikk jobb som hjelpegutt på et skipsverft. Etter dette jobbet han på et par yachter, og bodde i denne perioden vekselvis om bord på yachten han jobbet på, eller i ulike hybler og pensjonater i Brooklyn og Bronx.

I 1930 fikk han jobb på yachten "Reynard", som tilhørte mangemillionæren Thomas W. Lamont. Lamont var også en forretningspartner av Charles A. Lindbergh.

I USA anglifiserte Fin Henrik navnet sitt til Henry Johnson, og fikk i tillegg økenavnet "Red" på grunn av sitt rødlige hår. Alle rapporter vitner om en hyggelig og sympatisk ung mann med et godt humør, som var godt likt i sine omgivelser.

Selv om han strengt talt befant seg ulovlig i USA, må han ha sett lyst på sin fremtid i landet. For da året ble 1932, hadde han vært der i fem år allerede. Lite kan han da ha ant at bekjentskapet til en vever, men vakker barnepike, en telefonsamtale og en tom flaske melk (!), etter hvert skulle gi ham alvorlige problemer.

Barnepiken Betty Gow

I august 1931, mens "Reynard" lå til kai i North Haven, Maine, ble Fin Henrik introdusert for Betty Gow av en felles bekjent ved navn Burke, som også var sjåfør for familien Morrow. Dette var familien som Charles A. Lindbergh hadde giftet seg inn i, gjennom sin kone Anne. Betty Gow kom fra Skottland, og hun hadde blitt ansatt av ekteparet Lindbergh som barnepike for deres første barn, Charles junior.

I løpet av tiden i North Haven ble Fin Henrik og Betty Gow godt kjent, og et vennskap utviklet seg. Selv om det i ettertid er uklart hvor nært forholdet deres var, flyttet han etter egen uttalelse til Englewood, New Jersey, for å være nærmere Betty, som bodde på Morrow- familiens gods "Next Day Hill" i Englewood. Familien Lindbergh bodde hovedsakelig her, selv om de hadde et nybygd hus i Hopewell. Men der bodde de gjerne bare i helgene, og da som regel uten Betty.

Tirsdag 1. mars 1932 hadde Fin Henrik og Betty Gow en avtale, men denne dagen ble hun tilkalt til Hopewell av Anne Lindbergh. Lille Charles jr. var blitt syk, og foreldrene ville da ikke ta ham med tilbake til Englewood. Betty måtte ringe Fin Henrik for å avlyse avtalen deres. Da hun ikke fikk tak i ham, fikk hun lagt igjen en beskjed til han hos husvertinnen om å ringe henne.

Om kvelden ringte han Betty i Hopewell, og fikk høre om lille Charles juniors sykdom. Han hadde planlagt å reise til broren John i Hartford dagen etter, men tilbød å utsette turen til Betty var tilbake. Men ettersom han var ventet av broren, mente Betty at han burde reiste som planlagt, og de avtalte å treffes når de begge var tilbake i Englewood.

Onsdag 2. mars dro han altså til Hartford. Men før avreise, mens han spiste frokost, leste Fin Henrik om kidnappingen av Charles Lindbergh junior. Nyheten må ha vært rystende, men han valgte likevel å dra til Hartford. Han hadde lagt igjen brorens adresse og telefonnummer, i tilfelle noen ville ha tak i ham. Det var det noen som ville.

Fredag 4. mars, ca. kl. 6, banket West Hartford-politiet på døra, anført av politiavdelingssjef Sullivan. Fin Henrik Johansen ble arrestert.

Red på Reynard.

Varetekt og avhør
Fra 4. mars til 11. april 1932 befant Fin Henrik Johansen – eller Red Johnson – seg i politiets varetekt. Først i Hartford, Connecticut, og deretter i Englewood og Newark, New Jersey. Fra han ble anholdt i Hartford, ble han avhørt i 11 timer av statsadvokat Hugh Alcorn, som hadde rykte på seg å være ganske tøff. Alcorn var mannen Fin Henrik måtte avgi forklaring for. Alle aspekter av den forklaringen ble grundig gjennomgått, og noe av det første man må ha funnet ut, var at han dessuten befant seg ulovlig i USA. Fra han ble viklet inn i etterforskningen, er det ingen grunn til å tro at han ble tatt på med silkehansker.

Da Fin Henriks bil ble gjennomsøkt, fant politiet en tom flaske melk bak i bilen. Politiet mente dette kunne være melk brukt til å mate det kidnappede barnet, mens Fin Henrik forklarte at melken drakk han selv. Politiet jobbet ut fra en innfallsvinkel om at det kunne dreie seg om en innsidejobb, ettersom barnet var blitt kidnappet på en tirsdag, og familien Lindbergh befant seg normalt ikke på Hopewell i ukedagene. Det var slik Fin Henrik først var kommet i politiets søkelys – på grunn av hans forbindelse med barnepiken Betty Gow, og at han hadde ringt huset i Hopewell den kvelden barnet forsvant. Den tomme melkeflasken fungerte da som et ytterligere indisium på at han var innblandet i kidnappingen.

I Newark ventet nye avhør. Han måtte blant annet gå gjennom hele ruten han hadde tatt fra Hopewell til Connecticut den 2. mars, og var på to dagers gjennomfaring i Lindbergh-familiens hjem i Hopewell. Det siste etter forespørsel av selveste øverstkommanderende for New Jersey State Police – oberst H. Norman Schwartskopf (Desert Storm-generalens far). I løpet av denne lange perioden, ble ingenting mistenkelig funnet på ham, og ingen avvik i forklaringen hans bemerket. Allerede 12. mars skriver etterforsker Edward McGrath i sin rapport at det ikke var noen mulighet for at Fin Henrik Johansen kunne befunnet seg i Hopewell N.J. den kvelden barnet ble kidnappet, eller at han kunne ha konspirert med andre for å utføre forbrytelsen. At han fremdeles ble holdt i varetekt, og etter 11. april overført til Ellis Island, skyldtes utelukkende at han befant seg ulovlig på amerikansk jord.

Etterforskningen hadde også tatt andre retninger etter arrestasjonen av Fin Henrik. Mistanken om en innsidejobb var fortsatt til stede, og hushjelpen Violet Sharpe kom også i politiets søkelys. Hun tok sitt eget liv mens saken ennå pågikk.

Renvasket, men deportert
I et anbefalingsbrev skrevet på vegne av Fin Henrik Johansen, datert 10. mai 1932, skriver fungerende politisjef i New Jersey, Frank E. Brex, følgende: "I mine over tjueåtte år som politibetjent, kan jeg ikke erindre at noen person har gjennomgått en grundigere etterforskning uten at noe belastende har blitt oppdaget under etterforskningen."

Dette brevet var et svært viktig dokument for Fin Henrik, og var adressert til selve arbeidsministeren, William Doak. Fin Henrik befant seg da på Ellis Island, som ulovlig innvandrer, med en kausjon på $ 50.000 på seg – den høyeste kausjon noensinne satt på en immigrant. Han var da begjært deportert, men på bakgrunn av dette brevet og inngrepen fra arbeids- ministeren selv, ble det bestemt at Fin Henrik Johansen skulle sendes hjem til Norge, og at både begjæringen om deportering og den store kausjonen skulle bortfalle da han hadde forlatt landet. På denne måten ville han være fri til å vende tilbake til USA igjen, under den lovlige kvoten.

To dager etter at dette brevet ble skrevet,
12. mai 1932, ble liket av Charles Lindbergh jr. funnet nedgravd i Hopewell, bare tre kilometer unna familiens hjem. Fin Henrik Johansen var på dette tidspunktet allerede sjekket ut av saken, og den tyske immigranten Bruno Richard Hauptmann ble arrestert for kidnappingen og drapet. Hauptmann ble senere dømt og, i 1936, henrettet for ugjerningen.

Den 21. juli 1932 forlot Henry "Red" Johnson Den norske Amerikalinjes brygge, om bord på båten "Tønsbergfjord". Da hadde han befunnet seg i varetekt siden 4. mars, men var nå en fri mann, renvasket for enhver befatning, direkte eller indirekte, med kidnappingen og drapet på Charles Lindbergh jr.

En reporter befant seg på brygga da Fin Henrik Johansen skulle forlate landet; en utsending fra immigranttidsskriftet Nordisk Tidende. Immigrasjonsoffiser Church fulgte Fin Henrik til båten, og journalisten vitner om en gemyttlig tone mellom de to. I intervjuet forteller Fin Henrik om sine planer, om å hvile ut i Norge, seile rundt kysten med farens fraktskøyte, og å vende tilbake til USA neste vår igjen. For det var han fast bestemt på, å komme tilbake året etter, og slå seg ned i dette landet.

Det gjorde han derimot ikke. Fin Henrik Johansen vendte tilbake til Norge, og etter noen år i Oslo, flyttet han tilbake til Moss og Jeløya, med kone og barn.

• Forrige
• Neste